Mål på prevalens i tidligere studier

Begrepet reviktimisering har etter hvert blitt ganske omfattende, og det trekkes skiller mellom flerutsatthet i barndommen, i livsløpet og i en tidsavgrenset periode, for eksempel det siste året. I Finkelhor og medarbeideres studie fra USA (2005) kom man frem til at 22 % av barn i aldersgruppen 2 til 17 år hadde erfaringer som oppfylte kriteriene for flerutsatthet. Av disse barna hadde 15 % erfart fire til seks typer viktimisering, mens 7 % rapporterte om syv eller flere typer av viktimisering. Andre studier rapporterer liknende tall (Turner et al., 2016).

Også i andre land som Storbritannia (Radford et al., 2011), Spania (Pereda, Guilera & Abad, 2014), Canada (Cyr et al., 2013), og i Sverige (Aho, Gren-Logell & Svedin, 2016a) er det gjennomført studier av flerutsatthet.

Fortsatt mangler vi felles kriterier for hvordan reviktimisering skal måles, og for hvem som kan sies å tilhøre gruppen av reviktimiserte. Forskjellige definisjoner og mål er kommet til anvendelse. Flere studier viser at reviktimisering akkumuleres fra barndom til voksen alder. Antallet og typer av reviktimisering øker med alder. Det ser ut til å være en lineær sammenheng mellom reviktimisering og mental helse både på kort og på lang sikt (Gustafsson, Nilsson & Svedin, 2009). Jo flere erfaringer med barnemishandling, misbruk og vanskjøtsel, desto sterkere blir den negative virkningen på barnet (Cicchetti & Blender, 2006). En akkumulering av reviktimisering i løpet av barndommen kan få betydelige negative konsekvenser for barns evne til selvregulering av følelser og atferd (McCoy, 2013) og kan føre til senere mentale helseproblemer (Johnson-Reid, Kohl & Drake, 2012). Det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om hvordan denne akkumuleringen av flerutsatthet finner sted.

I 2015 gjennomførte vi en survey-studie ved NOVA (UngVold 2015) om flerutsatthet i en norsk barne- og ungdomsbefolkning. Med denne studien ønsket vi å utforske selve fenomenet reviktimisering innen en norsk ungdomsbefolkning. Vi ønsket også å undersøke sammenhengen mellom reviktimisering og mental helse for å se om den lineære sammenhengen mellom reviktimisering og mental helse som er avdekket i internasjonale studier, også viser seg i en norsk sammenheng.

Deltakere

Av de 6848 elevene som ble invitert til å delta, besvarte 4530 elever spørreskjemaet, noe som ga en svarprosent på 66 %. Vi fant ingen systematikk i frafallet i undersøkelsen. De fleste av deltagerne (93,7 %) var i alderen 18–19 år. Et flertall (59 %) var jenter. Utvalget har noen begrensninger når det gjelder representativitet, og dermed for vår mulighet til å vurdere omfanget av vold og overgrep i den aktuelle aldersgruppen.

To grupper var underrepresentert i det endelige utvalget. For det første begynner om lag 2 % av den aktuelle aldersgruppen ikke på videregående skole. Og for det andre faller cirka 30 % av elevene fra mellom første og siste året på videregående skole (Markussen, Frøseth, Lødding & Sogberg, 2008).

Mål på ikke-fysisk vold, vitne til vold i hjemmet, fysisk vold og seksuelle overgrep

I undersøkelsen UngVold 2015 samlet vi inn data om fire hovedformer for vold og overgrep mot barn og unge: 1) ikke-fysisk vold (alvorlig verbal mobbing, trusler om vold) fra foreldre eller fra jevnaldrende; 2) vitne til ikke-fysisk og fysisk vold mot en av foreldrene fra partneren; 3) fysisk vold (slag med åpen håndflate, knyttet neve eller å ha blitt banket opp av foreldre eller av jevnaldrende; og 4) seksuelt misbruk (uønsket berøring, eksponering eller seksuelle handlinger) utført av voksne i eller utenfor familien eller jevnaldrende.

I studien differensierer vi mellom overgrep utført av voksne og de som er gjort av jevnaldrende både før og etter at eleven hadde fylt 13 år.

I vedlegg 6.1 viser vi alle temaene vi spurte om, og de gitte svaralternativene, som var våre mål på utsatthet for alle fire former for vold i UngVold 2015-undersøkelsen. Mål på ikke-fysiske overgrep omfatter de følgende underkategorier: 1) verbal mobbing og trusler om vold fra jevnaldrende hele tiden, før eller etter 13 års alder; og 2) verbal mobbing og trusler om vold fra foreldre. Vitne til vold omfatter vitne til verbale overgrep mellom foreldre og vitne til fysisk vold mellom foreldre hele tiden, før eller etter fylte 14 år. Mål på fysisk vold omfatter 1) å bli slått eller skadet av jevnaldrende, søsken eller andre unge fremmede; og 2) fysisk mishandling fra foreldre hele tiden, før eller etter fylte 14 år. Mål på seksuelt misbruk omfatter uønskede seksuelle hendelser hele tiden, før eller etter fylte 13 år. Disse tilfellene av seksuelt misbruk ble fanget opp gjennom spørsmål om elevene hadde opplevd noen av disse hendelsene mot sin vilje.

Analyseplan

Vi undersøkte målene på viktimisering ut fra de fire formene for vold – ikke-fysisk vold, (verbal eller psykologisk vold), vitne til vold mot foreldre, fysisk vold og seksuelt misbruk. Vi identifiserte en flerutsatthetsgruppe av reviktimiserte hvor alle medlemmer av gruppen var kjennetegnet av at de hadde rapportert om alle fire former for vold ved å telle alle tilfellene av at respondentene valgte å svare «én gang» eller «flere ganger» på de tilfellene som handlet om fysisk eller seksuelt misbruk, men utelukket tilfeller som dreide seg om tilfeller av ikke-fysisk / verbal vold som bare fant sted «én gang». Deretter så vi på tilfeller av reviktimisering som forekom oftest i de forskjellige livsfasene (barndom eller ungdom). Videre utarbeidet vi en sosial og psykologisk profil for de ungdommene som var utsatt for vold og flerutsatthet.

Karakteristika som kjønn, opprinnelsesland, skoleprestasjoner og ambisjoner for egen utdanning, og familiebakgrunn som foreldres utdanning, yrkesstatus, om foreldrene levde sammen, og dessuten familiens økonomiske situasjon lå til grunn for den sosiale profilen. Den økonomiske situasjonen ble målt i form av svar på spørsmål som «Har familien din hatt en god eller dårlig økonomisk situasjon i de siste to årene?». Svarene ble gitt på en seks-punkts skal fra «1» (mye opp og ned), og til «6» (god økonomi hele tiden). Vi fordelte svarene på to alternativer: som «Hjemmet har hatt dårlig økonomi» kodet som «1» og alle andre scenarier kodet som «0».

En fullstendig versjon av Hopkins Symptom Checklist (HSCL) (Derogatis, Lipman, Rickels, Uhlenhuth, & Covi, 1974) ble brukt som mål på de unges mentale helse. Den indre konsistens i skalaens sub-skalaer har vist seg å være tilfredsstillende med Cronbach’s alpha fra mellom 0,81 og 0,92 for depresjon, og mellom 0,82 og 0,87 for angst i befolkningsutvalg i Norge, Danmark, Finland og Tyskland (Lundin, Hallgren & Forsell, 2015). HSCL-skalaen måler grad av depresjon og angst som man har hatt i løpet av siste uke langs en skala med svaralternativene 1 = «ikke plaget i det hele tatt», 2 = «litt plaget», 3 = «plaget ganske mye», og 4 = «plaget mye». Depresjon og angst blir da to variabler som er en gjennomsnittlig skår. Høyere verdier gir en indikasjon på dårlig mental helse.

For å få et mål på grad av posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) brukte vi en skala som består av syv spørsmål om informantene hadde opplevd bestemte beskrevne symptomer i løpet av siste måned (Breslau, Peterson, Kessler & Schultz, 1999). For å måle effekten av reviktimisering på mental helse brukte vi logistisk analyse-teknikker. Vi konstruerte en gruppe av ungdommer med dårlig mental helse på grunnlag av skårene på HSCL-skalaen og på PTSD-skalaen hvor skåren var ≥ 2 som er 0,5 standardavvik over gjennomsnitt for hele gruppen (1,90 for HSCL og 1,51 for PTSD). Vi vurderte at en verdi på 2 på HSCL-skalaen var et valid mål på dårlig mental helse, ettersom det representerer svaralternativet 2 = litt plaget på alle HSCL-symptom-elementene. Ved hjelp av logistisk regresjon er det mulig å vurdere effekten av hver økning av ulike typer av traumer for å se om de inngår i gruppen unge med dårlig mental helse i form av odds ratios (OR).

Omfanget av de forskjellige former for utsatthet

Tabell 6.1 viser alle former for utsatthet som informantene rapporterte om i studien fra før de fylte 14 år og etter dette. Tallene viser at 62,5 % av informantene har erfaring med en form for utsatthet i løpet av livsløpet frem til 18–19 års alder. Vi så at 8,6 % av de unge hadde erfaring med å bli utsatt for alle fire former for vold. En fjerdedel av alle unge rapporterte om minst to former for vold, og en tredjedel var utsatt for én form for vold. Størst omfang av ulike voldskategorier var å bli utsatt for verbal mobbing fra jevnaldrende (40,5 %). De fleste tilfeller av dette viste seg før fylte 13 år (36,2 %). Deretter fulgte at de unge var vitne til verbale konflikter mellom foreldre (24,9 %), mens 20,6 % erfarte fysisk vold fra foreldre; deretter fulgte erfaringer med fysisk vold fra foreldre og fra jevnaldrende (18,8 %), mens 19,6 % rapporterte om erfaringer med seksuelle overgrep.

Ut fra analysene som vises i tabell 6.1, kan vi se at omfanget av alle former for utsatthet reduseres fra barndom til ungdomsalder, med unntak av seksuelle overgrep. Mobbing fra jevnaldrende synker for eksempel fra at 36,2 % rapporterer om dette før 13 års alder til 25,6 % av de unge etter fylte 13 år, mens andelen som rapporterer om fysisk mishandling, reduseres fra 15,2 % til 10,3 % i løpet av den samme perioden. Et annet trekk er at det er en viss grad av overlapping når det gjelder utsatthet i barndom og ungdomstid, noe som tyder på at denne typen erfaringer gjerne fortsetter over tid blant noen av de unge. For eksempel var 21,3 % av de unge utsatt for verbal mobbing i løpet av både barndom og ungdomstid, mens 3,7 % av de unge opplevde seksuelle overgrep i begge perioder av livet.

Omfang av reviktimisering

Data fra UngVold omfatter fire former for vold fra jevnaldrende og fra foreldre, og disse finner sted i to forskjellige livsfaser, barndom og ungdom. I dette forløpet registrerte vi 12 forskjellige situasjoner hvor utsatthet for vold fant sted. (Dette er markert som S1 til S12 i tabell 6.1). Her registrerer vi for eksempel ikke-fysisk vold fra jevnaldrende før den utsatte fylte 13 år, som en situasjon (S1), og enhver annen form for utsatthet som fant sted etter 13 års alder, som en annen situasjon for utsatthet (S2). Fysisk mishandling utøvd av foreldre før fylte 13 år ble registrert som en spesifikk situasjon for utsatthet (S9), mens den som fant sted etter fylte 13 år, ble registrert som en annen (S10). På denne måten kom vi frem til at det totale antall situasjoner med en form for utsatthet kunne variere fra 0 til 12 med et gjennomsnitt på 1,87 (std. = 2.21).

Vi anvendte Finkelhor og medarbeideres (2007) definisjon på reviktimisering (med tre eller flere former for situasjoner for utsatthet), som ble fastsatt ved å se på antallet former for utsatthet over gjennomsnittet (som for eksempel var 2 i vårt tilfelle). Andelen i vårt utvalg som ut fra denne definisjonen befant seg i kategorien flerutsatte, var 19,8 %.

Finkelhor og medarbeidere (2011) har senere kommet frem til en definisjon hvor reviktimisering blir forstått som den grad av utsatthet som vi finner blant de 10 % av unge mennesker som er mest utsatt for alvorlige negative erfaringer. I vår undersøkelse var det slik at de som befant seg i denne andelen på 10 %, hadde vært utsatt for fem til tolv traumatiske situasjoner så langt i sitt livsløp.

Hvis vi så på andelen som hadde vært utsatt for tre eller alle fire former for vold (ikke-fysisk, vitne til vold, fysisk vold, og seksuelle overgrep), og som ut fra dette kunne sies å være gjenstand for flerutsatthet, så utgjorde dette 17,6 % av de unge i vårt utvalg. Sammensetningen av hvilke former for utsatthet som reviktimisering kan bestå av, kommer frem i tabell 6.1 i form av andelen av hver type og situasjon av utsatthet som omfattes av denne definisjonen. Tabell 6.1 viser at hver av de formene for utsatthet som vi har undersøkt, bidrar forholdsvis til gruppen av dem i utvalget som kan sies å være blant flerutsatte. For eksempel var 36,2 % av de unge utsatt for ikke-fysisk vold fra jevnaldrende før de fylte 13 år. Samtidig hadde 76,5 % av dem som befant seg i gruppen flerutsatte (poly-viktimiserte), rapportert om denne formen for utsatthet. Fysisk vold fra foreldre ble rapportert av 13,7 % av de unge i hele utvalget, mens tre ganger så mange (48,2 %) i gruppen av flerutsatte rapporterte om denne erfaringen. Seksuelle overgrep i barndommen ble rapportert av 6 % av de unge. I gruppen av reviktimisering rapporterte 20,9 % om denne erfaringen.

Visse typer og situasjoner av utsatthet er forbundet med den høyeste andelen av reviktimisering. For eksempel så vi at de fleste av dem som befant seg i gruppen av reviktimiserte, rapporterte om verbal mobbing fra jevnaldrende (84,4 % av tilfellene i alt), i løpet av barndommen (76,5 %) og i løpet av ungdommen (62 %). En stor andel av de reviktimiserte (77,5 %) hadde vært vitne til verbale overgrep og utskjelling mellom foreldre, fysiske overgrep fra foreldre (67,5 % totalt) i løpet av barndommen (58,2 %), i løpet av barndommen og i løpet av ungdomstiden (48,2 %). Begge måter å beregne andelen av utsatthet for flere traumer ga omtrent det samme resultatet når det gjaldt andelen med erfaringer med reviktimisering (se nederste rad i bunnen av tabell 6.1) i de tilfeller hvor flerutsatthet omfattet alle fire former for utsatthet for vold eller overgrep.

Den sosiale og psykologiske profilen for flerutsatthet

Tabell 6.2 viser sosial og psykologisk profil i fire grupper med forskjellig grad av utsatthet.

Blant de unge som hadde opplevd flere traumer, var det en overrepresentasjon av jenter (67,9 % versus 55,5 % blant dem som ikke var utsatt for noen form for traumer), og av dem familiene som levde i kommunale boliger (10,2 % mot 6,1 % blant dem som ikke var utsatt for flere traumer). Det var også relativt flere unge fra familier med dårlig økonomi (43,3 % mot 18,8 % i gruppen med ikke-utsatte); videre bodde 48,3 % i hjem hvor foreldrene levde sammen, mens 71,3 % av dem i gruppen med ikke-utsatte hadde foreldre som levde sammen. Relativt færre foreldre i gruppen med fler-utsatte hadde høyere utdanning (38,5 % av fedre og 52,1 % av mødre) sammenliknet med foreldre til ikke-utsatte unge hvor 44,6 % av fedre og 56,2 % av mødre hadde høyere utdanning.

Flere foreldre i gruppen med reviktimiserte var arbeidsløse (22,6 % av fedre og 23,3 % av mødre), mens 12,6 % av fedre og 14,5 % av mødre i gruppen med ikke-utsatte var uten arbeid. Et annet viktig funn var at unge i gruppen med reviktimiserte hadde klart større sannsynlighet for å ha foreldre med rusproblemer (25,8 % av fedre og 11,1 % av mødre sammenliknet med foreldre i gruppen med ikke-utsatte hvor 6,8 % av fedrene og 4 % av mødrene hadde problemer med rus). Flere individuelle og sosiale kjennetegn utgjorde ingen signifikant forskjell på gruppen med fler-utsatte og gruppen med unge som ikke rapporterte om å ha erfart traumer. Det gjaldt for eksempel slike kjennetegn som fødeland, skoleresultater, og utdanningsmessige mål eller aspirasjoner. Men vi registrerte en klar økning i symptomer på depresjon og angst (gjennomsnitt = 2,07, std. = 0,63) da vi sammenliknet med gruppen med ikke-utsatte (gjennomsnitt = 1,42, std. = 0,44). Vi registrerte også flere PTSD-symptomer i gruppen med fler-utsatte (gjennomsnitt = 1,66, std. = 2,08) enn i gruppen med ikke-utsatte (gjennomsnitt = 0,31, std. = 0,92).

Sammenhengen mellom utsatthet for flere traumer og mental helse

Tabell 6.3 viser resultatene fra den logistiske regresjonsanalysen av de unges utsatthet for flere traumer. De unges mentale helse i form av depresjon, angstsymptomer og posttraumatisk stress ble predikert av reviktimisering.

Som det fremgår av tabell 6.3, tok vi i bruk to modeller for å predikere angst, depresjon og PTSD. Modell 1 baserer seg bare på bakgrunnsvariabler, og modell 2 omfatter den uavhengige variabelen som måler utsatthet mens bakgrunnsvariablene holdes konstante.

Alle bakgrunnsvariablene som inngår i modellene – kjønn, født i Norge, en far eller mor med et rusproblem, det å vokse opp i en familie med dårlig råd – bidro til en signifikant økning av sannsynligheten for å ha dårlig mental helse. Det å være jente ga også en signifikant økning av sjansen for å ha dårlig mental helse. Jenter hadde fire og en halv gang så stor sjanse som gutter for å rapportere om angst- eller depresjonssymptomer (OR = 4,54), og de hadde mer enn dobbelt så stor sjanse for å rapportere om PTSD (OR = 2,24). Unge født i Norge hadde 60 % større sannsynlighet for å vise depresjons- eller angstsymptomer (OR = 1,60) og 69 % større sannsynlighet for å rapportere om PTSD (OR = 1,69) enn unge som ikke var født i Norge. Å ha en far med rusproblemer økte sjansen for å rapportere om depresjon eller angst med 32 % (OR = 1,32), og disse hadde 17 % større sannsynlighet for å rapportere om posttraumatisk stress (OR = 1,17) når variabelen utsatthet for flere voldshendelser ikke var inkludert i modellen.

Å leve i en familie med dårlig økonomi ga en signifikant økning av sjansen for å ha dårlig mental helse med 70 % i form av depresjon og angst (OR = 1,70) og med 38 % i form av posttraumatiske symptomer (OR = 1,38). På den annen side så det ut som om flere bakgrunnsvariabler hadde en viss beskyttende effekt på unges mentale helse. For eksempel så det ut til at det å sette seg høye mål for egen utdanning reduserte sjansen for depresjon og angst med 18 %, og sjansen for posttraumatisk stress med 21 % (OR = 0,79). I tråd med dette så det ut som det å ha en mor med høy utdannelse reduserte sjansen for å utvikle posttraumatisk stress med 18 % (OR = 0,82 i modell 2).

Analysen av modell 2 i tabell 6.3 viser en klar og signifikant effekt av utsatthet for traumer på de unges mentale helse. For det første bidrar utsatthet for ett enkelt traume med nesten en dobling av sjansen for å rapportere om depresjon og angst (OR = 2,01) og for posttraumatisk stress (OR = 1,74). For det andre økte det å være utsatt for to former for traumer (omtalt som en lav grad av flerutsatthet) sjansen for å rapportere om depresjon og angst med nesten fire ganger (OR = 3,80), og for å rapportere om posttraumatisk stress med mer enn tre ganger (OR = 3,34). For det tredje hadde utsatthet for flere traumer den mest skadelige effekten på de unges mentale helse. Denne erfaringen økte sjansen for å rapportere om depresjon og angst seks ganger (OR = 5,99); og den bidro til å øke sjansen for å rapportere om posttraumatiske stressymptomer i omtrent samme grad (OR = 5,66).