Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

5. Flyktningtjenesten

– et grenseløst tjenesteområde

Berit Irene Vannebo er førsteamanuensis i sosiologi ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet. Hun har ph.d. i sosiologi. Hennes forskningsinteresser er innen profesjonsstudier og organisasjonskultur, og retter seg særlig mot innovasjon i offentlig sektor og organisering av velferdstjenester med fokus på arbeidsinkludering og tjenester for flyktninger.

Janne Paulsen Breimo er professor i sosialt arbeid ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet. Hun har ph.d. i sosiologi. Hennes forskningsinteresser dreier seg om organisering av velferdstjenester, spesielt innenfor barnevern, rehabilitering, arbeidsinkludering og flyktningtjenester.

I dette kapitlet diskuterer vi hvordan tjenesteytere som jobber med tjenester til flyktninger, erfarer de rammene de jobber innenfor. Datamaterialet er basert på individuelle intervjuer med personer som jobber i kommunal flyktningtjeneste og tilgrensende tjenester i to kommuner som begge har lang erfaring med bosetting av flyktninger. Våre analyser viser at flyktningtjenesten opplever utfordringer med hensyn til hvordan de styres, den rollen de har som mekler mellom flyktninger og andre tjenesteytende instanser, samt den grenseløsheten tjenesten opplever og som tjenesteyterne selv er med på å forsterke.

Nøkkelord: flyktning, flyktningtjeneste, styring, tjenesteyting, integrering

In this chapter we discuss how providers working with refugee services experience the conditions under which they work. The chapter is based on analyses of individual interviews with providers working in municipal refugee services and in other services aimed at refugees. The municipalities have extended experience with refugee settlement. Our analyses show that the municipal refugee services experience challenges related to how they are governed, the role they are charged with and take on as a mediator between refugees and service providers, and the lack of boundaries that exists concerning a division of responsibility and organization of tasks between services.

Keywords: refugee, refugee services, governance, service provision, integration

Innledning

I Norge er det kommunene som har det praktiske ansvaret for å bosette flyktninger. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har det overordnede ansvaret og tildeler kommunene flyktninger som har fått oppholdstillatelse av UDI. I 2019 anmodet IMDi 235 norske kommuner om å bosette 5350 flyktninger (imdi.no). Når en person får oppholdstillatelse og blir bosatt i en kommune, har vedkommende krav på tilbud og tjenester som faller inn under introduksjonsloven.1 Bosatte flyktninger i kommunene har både rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap i til sammen 600 timer. Kommunen har en plikt til å gi personer med «behov for grunnleggende kvalifisering» et tilbud gjennom introduksjonsprogrammet, men hvordan man organiserer dette tilbudet, er ikke lovfestet. De siste 40 år har integreringsproblematikken fått stor politisk oppmerksomhet gjennom en mengde politiske styringsdokumenter. Selve organiseringen av flyktningtjenestene rundt om i kommunene har imidlertid vært viet lite oppmerksomhet. I dette kapitlet diskuterer vi derfor hvordan kommunene organiserer de tjenester og tilbud som flyktninger bosatt i kommunene har rett på, og hvordan tjenesteyterne som jobber med dette, erfarer det arbeidet de gjør og de rammene de jobber innenfor.2

Bakgrunn

Siden 1982 har kommunene hatt ansvar for å bosette flyktninger som kommer til Norge (Berg, 1996). Som nevnt har flyktningtjenesten som kommunal organisasjon likevel sjelden vært gjenstand for politisk diskusjon. Et søk utført i analyseverktøyet NVivo viser at ordet flyktningtjeneste ikke nevnes en eneste gang i et utvalg av de 12 mest sentrale stortingsmeldingene på feltet fra år 1973 til 2016. Dersom vi løfter blikket til å gjelde tjenester rettet mot flyktninger, viser gjennomgangen av de nevnte stortingsmeldinger at retorikken og fokus på tjenester for flyktninger har endret seg over tid. Bacchi (2010) påpeker betydningen av å se på hvordan styringsinstanser fortolker, definerer og presenterer politiske utfordringer (se også Foucault, 1991). Gjennom å presentere noe som et problem «skapes» et problem og politiske rammer for hvordan håndtere utfordringer innen et felt (Bacchi, 2010). Slike representasjoner får konsekvenser for politikk, og for dem som faller inn under politiske og regulative tiltak. Det er dermed interessant å se på hvordan tjenester overfor flyktninger har blitt representert ‒ og problematisert ‒ over tid, som et mål på hvilken type kunnskap og forståelse som ligger til grunn for utviklingen av tjenester.

Dokumentanalyse

I den første stortingsmeldingen som omhandler innvandringspolitikk, St.meld. nr. 39 (1973‒1974) (Kommunal- og arbeidsdepartementet, 1974), er hovedvekten på likestilling. Fokus er på at flyktninger og innvandrere skal ha like rettigheter, og at de ikke skal særbehandles når det gjelder rett til primære helse- og sosialtjenester. Det som framheves som et problem, er altså brukergruppens manglende rettigheter, og at dette har fått konsekvenser for hvilke tjenester man kan tilby dem. Likestilling blir med andre ord forstått i et rettighetsperspektiv. Dette er i tråd med et generelt politisk fokus på likestilling i denne perioden, og flyktninger og innvandrere blir definert som en gruppe som har krav på tilgang til tjenester på lik linje med andre grupper i det norske samfunn.

Den neste meldingen som omhandler tjenester overfor flyktninger, St.meld. nr. 107 (1975‒76) (Kommunal- og arbeidsdepartementet, 1976), handler for det første om innvandringsstoppen som ble iverksatt i 1975. For det andre blir bosetting framhevet som et sentralt problem som må løses. Et bakenforliggende problem er segregering av flyktninger som følge av sentralisert bosetting. Bosettingsproblematikk er også hovedtemaet i stortingsmeldingen som kom i 1989, St.meld. nr. 61 (1989‒90) (Kommunaldepartementet, 1990). Bosetting blir i disse meldingene presentert som en politisk utfordring. Det er særlig to forhold som problematiseres. For det første: hvordan skaffe nok boliger til dem som er ankommet, samt hvordan forme en klarere bosettingspolitikk i forhold til nyankomne flyktninger. For det andre problematiseres bosetting i forhold til en overordnet politisk ambisjon om integrering ‒ omkring et ideal om at bosettingspolitikk skal bidra til å gi flyktninger innpass i nærmiljø og kommunale institusjoner. Begrepet integrering vektlegges og tillegges innhold. I disse tidlige meldingene på feltet framheves altså geografisk segregering som et av hovedproblemene som må løses.

De neste stortingsmeldingene som omhandler flyktningpolitikk, kommer i 1994, St.meld. nr. 17 (1994‒1995) (Kommunal- og arbeidsdepartementet, 1995) og i 1996, St.meld. nr. 17 (1996‒1997) (Kommunal- og arbeidsdepartementet, 1997). Den første meldingen lanserer en ny forståelse av flyktningpolitikken som helhetlig gjennom å gjøre rede for ulike tiltak som skal iverksettes for å integrere tjenester rettet mot flyktninger. Den påfølgende meldingen har også et fokus på helhetlig integrering av tjenester og utarbeidelse av handlingsplaner og tiltak på flere sentrale samfunnsområder (arbeidsmarked, barnehage, skole, videregående opplæring, offentlige etater som barnevern, helse og omsorg, kultur og organisasjonsliv).3 I disse meldingene synliggjøres en rekke politiske ambisjoner, og manglende integrering av tjenester presenteres som et hovedproblem.

De påfølgende meldingene problematiserer også organisering og ansvarsfordeling i forhold til tjenester overfor flyktninger. Den første meldingen, St.meld. nr. 17 (2000‒2001) (Kommunal- og regionaldepartementet, 2000), legger spesielt vekt på asylpolitikk, behovet for å styrke kvalifiseringstilbudet (introduksjonsprogrammet), og avklaring av ansvars- og samarbeidsforhold mellom de som er involvert i kvalifiseringstilbudet. Den påfølgende meldingen, St.meld. nr. 49 (2003‒2004) (Kommunal- og regionaldepartementet, 2004), gjør likeverd og mangfold til sentrale politiske verdier i integreringsarbeidet, og manglende kulturelt mangfold presenteres som et problem som kan løses gjennom å utarbeide konkrete tiltak og tjenester for flyktninger.

Den neste stortingsmeldingen, St.meld. nr. 9 (2006‒2007) (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2006), har særlig fokus på sysselsetting og arbeidsinkludering. Arbeid presenteres som en nøkkelarena for integrering, og meldingen gjør rede for arbeidsrettede tjenester og tiltak rettet mot flyktninger og innvandrere. Flyktningers manglende deltakelse i arbeidslivet pekes på som et hovedproblem. Integrering og inkludering blir sett på som løsningen, gjennom å gi muligheten for likeverdig deltagelse på ulike samfunnsarenaer. Det blir også gjort klart i denne meldingen at brukere skal medvirke, og at disse prosessene skal forankres i Nav (jf. Reform 2006).4 Det legges altså vekt på at brukeren selv aktiveres og tar del i egen integreringsprosess.

Prinsippet om helhetlig integrering er igjen fokus for meldingen som kom i 2012, Meld. St. 6 (2012‒2013) (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2012). Vi ser at organisering av tjenester problematiseres igjen, som følge av at tjenesteoppbygging og tjenesteutøvelse krever stadig mer samarbeid mellom det statlige og det kommunale apparatet, og også mellom ulike instanser innad i kommuner. Brukergrupper som har sammensatte behov (som flyktninger), blir dermed igjen i større grad synliggjort.

I den siste stortingsmeldingen som omhandler tjenester overfor flyktninger, Meld. St. 30 (2015‒2016) (Justis- og beredskapsdepartementet, 2016), lanseres et nytt begrep ‒ hverdagsintegrering ‒ der fokus er på aktiv samfunnsdeltagelse og nettverk i arbeidsliv, skole og nærsamfunn. Integrering presenteres som et politisk mål som krever bredere innsats, og det pekes på at statlige og kommunale instanser ikke kan innfri politiske forventninger om integrering uten at det sivile samfunn trer inn og tar en del av ansvaret. Vi ser altså at problemforståelsen har endret seg over tid, fra først å omhandle rettigheter til primære tjenester, til senere å fokusere på helhetlige og integrerte tjenestetilbud for flyktninger og innvandrere. Som på andre felt i velferdsstaten ser vi at både problemforståelsen og løsningsforslagene har endret seg fra et systemperspektiv til et individperspektiv. Mens de tidligste stortingsmeldingene fokuserte på at systemet måtte endres for å legge til rette for integrering av flyktninger i samfunnet, har de senere meldingene i større grad fokusert på at brukerne selv må bidra for å komme seg i arbeid, og at samfunnet omkring må aktiveres for å løse integreringsutfordringene.

Tidligere forskning

Flyktningtjenesten som kommunal, organisatorisk enhet er et lite utforsket felt. Forskere har tidligere skrevet om bosettings- og kvalifiseringsarbeidet i kommunene. Noen har vært opptatt av barneverntjenestene og deres arbeid med familier med minoritetsbakgrunn (Kristiansen, 2014; Rugkåsa, Eide & Ylvisaker, 2015; Paulsen, Berg & Mikkelsen, 2015; Paulsen, Thorshaug & Berg, 2014). Andre har vært opptatt av arbeidskvalifisering (Kavli & Nikolaisen, 2016) og læringsprosesser for bosatte enslige, mindreårige flyktninger (Pastoor, 2017). Det er imidlertid færre som har skrevet om flyktningtjenesten som kommunal, tjenesteytende instans. Noen unntak finnes riktignok. Djuve og Kavli (2006) har gjort en studie som handler om organisering av kommunale tjenester overfor flyktninger. De peker på at loven om introduksjonsordning for nyankomne flyktninger ble innført i september 2004, på grunn av kritikk mot kommunenes håndtering av flyktninger. Sosialhjelpsystemet ble kritisert for å klientifisere flyktninger, og for at kvaliteten i kvalifiseringsarbeidet var svært varierende mellom kommuner. Disse svakhetene ble forklart med tvetydige politiske signaler og varierende lokal kompetanse. Loven bidro til å flytte brukernes inntektssikring fra sosialhjelp og over til den aktivitetsbaserte introduksjonsstønaden. Innføringen av introduksjonsordningen førte til en standardisering av tjenestetilbudet overfor flyktninger, i og med at kravene til hva som tilbys og kreves, ble tydeligere definert. Mulighetene for økonomiske sanksjoner ga de ansatte i flyktningtjenesten større makt over brukerne (Djuve & Kavli, 2006). Djuve og Kavli (2006) skiller mellom det de kaller omsorgsbyråkraten og det de kaller regelbyråkraten. Den førstnevnte karakteriseres ved fleksibilitet og personlige og langvarige relasjoner til brukerne. Regelbyråkraten beskrives derimot som en regelstyrt og formalistisk tjenesteyter som fokuserer på profesjonell avstand og tidsavgrensede relasjoner.

Berg (1996) finner store variasjoner i hvordan arbeidet med flyktninger organiseres i kommunene. Noen kommuner er organisert etter det hun kaller et særomsorgssystem, mens andre integrerer flyktningarbeid i det ordinære tjenestesystemet. Berg (1996) hevder at det kommunale flyktningarbeidet befinner seg i et avhengighetsforhold til den statlige flyktningpolitikken, og at kommunene i liten grad rår over de virkemidlene som de trenger for å sikre integrering og inkludering. Vi har ikke funnet studier av nyere art omkring organisering av tjenester for flyktninger. Samarbeid med andre instanser har for øvrig vært gjenstand for noe oppmerksomhet fra forskere. Djuve og Kavli (2005) har sett på hvordan samarbeidet mellom det som den gang het Aetat, og flyktningtjenesten fungerte, og konkluderer med at lover, rundskriv og samarbeidsavtaler har ført til mer samarbeid mellom instansene. Det finnes imidlertid lite forskning som sier noe om hvordan organiseringen av det lokale, kommunale flyktningarbeidet erfares av tjenesteyterne som jobber med bosetting av flyktninger til daglig.

Om studien

Det empiriske materialet som dette kapittelet bygger på, er basert på individuelle intervjuer med personer som jobber i kommunal flyktningtjeneste og tilgrensende tjenester i to kommuner. Kommunene ble valgt ut fordi de hadde lang erfaring med bosetting av flyktninger. I tillegg befinner kommunene seg på ulike steder i landet, og kan i norsk sammenheng betegnes som henholdsvis en «liten» og en «mellomstor» kommune. Med andre ord har vi bestrebet oss på å skape variasjon i geografisk plassering og kommunestørrelse. Flyktningtjenesten i den mellomstore kommunen består av sju ansatte. Tjenesten består av en enhetsleder, fire programrådgivere, en praksiskoordinator og en koordinator for enslige, mindreårige flyktninger. Flyktningtjenesten i den lille kommunen består av en leder, en programrådgiver og en miljøarbeider. Vi har gjennomført 12 semistrukturerte, kvalitative intervjuer med til sammen 13 personer. Alle disse 13 informantene var kvinner, noe vi vil komme tilbake til senere i kapitlet. De fleste av disse arbeider i flyktningtjenesten, mens andre jobber i Nav, på helsestasjonen, i voksenopplæringen eller i den kommunale ledelsen, men alle med oppgaver knyttet spesifikt til tjenester overfor flyktninger. I den minste kommunen var det en miljøarbeider som ble intervjuet først, og som pekte ut hvilke personer vi ellers burde intervjue. I den større kommunen kontaktet vi lederne for flyktningtjenesten, voksenopplæringen og Nav, og fikk gjennom dem innpass til å intervjue sentrale personer som hadde arbeidsoppgaver koblet til tjenester overfor flyktninger. Vi intervjuet ingen representanter for brukergruppen. Årsaken til det var at kommunene ikke hadde noen offisielle brukerrepresentanter. Ved å intervjue personer som arbeider i flyktningtjenesten, har vi fått et godt innblikk i de organisatoriske rammene tjenesteyterne arbeider innenfor. Lokalene de arbeider i, er bortgjemte og framstår som nedprioriterte med hensyn til vedlikehold og fornyelse. Det var samlet mange personer i lokalene, som ble benyttet som sosiale samlingssteder. Intervjuene ble konstant avbrutt av at noen kom og banket på døren, eller at noen av ulike årsaker måtte forlate intervjuet underveis. I ett tilfelle måtte eksempelvis informanten av sted for å hente en bruker som var i arbeidspraksis, og som var blitt syk.

Funn og analyse fra flyktningtjenesten i to kommuner

Tidevannsstyring

Ja nå har jo vi, holdt på å si vært litt heldige i og med at vi har en jevn bosetting. Men samtidig så vet vi at den dagen IMDi sier nei, så må vi forberede oss på en reduksjon, men det vil nok ta noen år i og med at vi har flyktninger i kommunen som trenger tjenester. Det [handler om] antallet flyktninger som kommer til Norge, og den fordelingen de [IMDi] gjør. For de har jo sagt at kriteriene for å ta imot flyktninger har variert.

Et vesentlig trekk ved flyktningtjenesten er usikkerheten tjenesten lever under. Sitatet ovenfor er hentet fra et intervju med en kommunalleder i den minste kommunen i utvalget vårt. Kommunallederen uttrykker en bekymring for framtiden med hensyn til bosetting av flyktninger. Som nevnt tidligere er det IMDi som kommer med anmodning til kommunene om bosetting av flyktninger. Denne frykten for ikke å bli godkjent av IMDi er noe informantene i vår studie lever med. De beskriver en lettelse over å ha fått anmodning om bosetting, men også stor usikkerhet med tanke på framtiden. Denne usikkerheten gir seg utslag i tjenestens innhold og i organisering av tjenesten. En miljøarbeider i den minste kommunen beskriver forholdet til IMDi på denne måten:

Før så kunne vi plukke selv de vi ville. Men nå er det sånn, det går gjennom IMDi. Da får vi en telefon … vi skal ta imot 10 familier eller 15 familier. Og så ringer de til oss, har dere muligheten til å ta imot den her familien, har dere hus? Og så sier vi ja, og så da begynner prosessen da med en gang …

De ansatte i flyktningtjenesten føler at det har vært en forskyvning av makt fra dem og opp til statlig nivå ved at de får stadig mindre innflytelse på hvilke flyktninger de skal ta imot, og når det skal skje. Tjenesten må på mange måter være i konstant beredskap for å være forberedt på å yte tjenester når de får anmodning om bosetting fra IMDi. Vi ser også jevnlige medieoppslag om kommuner som klager på at de ikke har fått anmodning om bosetting på tross av at de over lengre tid har arbeidet systematisk for å bygge opp et kommunalt tilbud. Årsaken til misnøyen er at kommunene ofte har brukt mye ressurser, både i form av penger, tid og personell, på å bygge opp en kompetanse og et tjenestetilbud. Når de så ikke får anmodning om bosetting, opplever de det både som et uttrykk for mistillit og som en sløsing med ressurser. Usikkerheten med tanke på anmodning om bosetting er noe tjenesten lever med, og de ansatte gir uttrykk for at dette er noe som i stor grad påvirker arbeidet de gjør. Den ene kommunen hadde tidligere også et flyktningmottak som ble lagt ned, noe som førte til at de måtte si opp ansatte med viktig kompetanse. Andre beskriver hvordan tjenesten i deres kommune måtte bygges opp ‒ eller «rigges» ‒ i all hast. Leder i flyktningtjenesten i den største kommunen forklarer at flyktningtjenesten må rigges til å ha et fleksibelt tilbud som kan endres og tilpasses raskt:

Nå gikk det veldig mye opp i 2016 og 2017. Da bosatte vi jo rekordmange her i kommunen. Da kunne vi sikkert ha vært flere folk. Spesielt på miljøarbeid og bosetting, altså det å få dem i husene og jobbe med nærmiljø og den biten der. Vi burde sikkert ha hatt noen, en ressurs som jobbet direkte med frivilligheten. Men det hadde vi ikke. Og nå går jo tallene ned igjen, så nå er vi jo i motsatt ende igjen. Jeg begynte i fjor, i 2018, å si opp. Det må jeg fortsette med i år. Det er jo ulempen med å være i den her bransjen. Men samtidig, når jeg ble ansatt og når jeg ansatte folk i 2016 så sa vi høyt at det her styres av tilbud og etterspørsel. Nå kommer det mange, da må vi være på, om to år så er det ikke sikkert at det gjør det … Det er jo [dette] feltet utfordres med da, det er jo at de beste de drar først. De setter seg bak rattet selv, og så søker de seg nye jobber og skjønner at her har ikke jeg noen framtid.

Sitatet uttrykker en bekymring for at opp- og nedbyggingen av tjenestetilbud fører til at det er vanskelig å beholde og utvikle kompetanse i tjenesten. I tillegg til at kompetanse forsvinner, må de ofte også flytte inn i nye lokaler når tjenesten bygges ned:

Nå har vi akkurat vært gjennom en sånn flytterunde. Og du sitter igjen med [en følelse av at] vi skal ha minst mulig kvadrat, nå skal vi ikke koste noen penger … kanskje om noen år så er vi en liten tjeneste som passer på to kontor bare? Så er det noe med å være med i den der nedbyggingsfasen uten å føle at du blir stuet bort på to kontor.

Lederen for flyktningtjenesten i den største kommunen uttrykker misnøye med å bli degradert både med hensyn til lokaler og økonomiske ressurser til tjenesten. Det er likevel ikke bare usikkerhet når det gjelder økonomi og utvikling av kompetanse, som problematiseres av ansatte. Tjenesteyterne uttrykker også at det er vanskelig å opprettholde et forsvarlig tjenestetilbud i kommunene når antallet brukere varierer i så stor grad. En helsesykepleier i den minste kommunen viser for eksempel til at de på grunn av nedskjæringer ikke lenger kan kjøre foreldreveiledningskurs for nyankomne flyktninger:

Vi har hatt ganske få bosatte det siste året sånn at det har ikke, rekrutteringen har ikke vært helt optimal kan du si, sånn at vi må jo ha noen stykker for å kjøre en sånn gruppe. Vi er to veiledere, og så må vi ha tolk. Og det er ganske ressurskrevende, så det er klart at vi gjennomfører ikke et sånt kurs når vi ikke har brukere, eller vi må ha en viss mengde.

Intervjuene viser også at tjenesteytere opplever at de ikke blir hørt, og at det ikke er nok fokus i kommuneledelsen på å opprettholde et stabilt tilbud som kan sikre at tjenesten er i stand til å håndtere svingningene på en forsvarlig måte. Dette mener de er et symptom på at deres fagkunnskap og profesjonelle kompetanse ofte ikke anerkjennes eller synliggjøres, hvilket fører til at samarbeid mellom tjenesten, andre tjenester og kommuneledelsen har vært vanskelig å koordinere. Slike konflikter mellom fagansatte og kommuneledelsen ble spesielt synlige, og først tatt tak i, etter en tilstrømning som den vi så i 2015:

Vi så at gjerdene ble revet opp gjennom Europa, vi visste at de kom. Og så skjedde det jo, de kom hit også. Og da var det ingen andre som handlet enn vi som satt med de der stillingene. Og da var det sånn at vi må ut til media, vi måtte jo selvfølgelig ta tak på alle vis, informasjonsmøter, ja invitere UDI og IMDi og alle berørte til folkemøter. […] Det skjedde en endring [innad i kommuneledelsen] etter migrasjonskrisen. Da ble det et apparat som handlet etter hvert. Rådmannen leste seg opp på to dager. Og ordføreren begynte å forstå begrepene. Og vi begynte å bli hørt, vi ble innkalt til møter Og [vi] informerte og informerte, og de tok til seg kunnskapen lynfort og skjønte at de ikke hadde skjønt. Så kom de [kommuneledelsen] mer på banen, og de kom inn i systemet på en måte der de så at her er det et område som vi har ikke forstått, og [som vi] ikke heller har brydd oss om.

Sitatet stammer fra en leder i den største kommunen, som forteller om den endringen i samarbeidet mellom tjenesten og kommuneledelsen som fant sted etter migrasjonskrisen i 2015. Plutselig var ikke dette bare en sak for flyktningtjenesten, men for hele kommunen, og det ble mobilisert på ulike nivåer. Kommuneledelsen støttet etter dette også opp om utbygging av asylmottak og ytterligere tjenester til flyktninger i kommunen. For å kunne møte slike svingninger ‒ å opprettholde et fleksibelt og stabilt tilbud samt sikre at kompetansen de har opparbeidet seg, ikke forsvinner ‒ tar tjenesteyterne ofte egne grep. En leder i den største kommunen forklarte at de ofte har søkt om prosjektmidler som en bevisst strategi for å opprettholde tjenestetilbudet i perioder der de er nedleggingstruet. I 2014 hadde de hele 13 stillinger som var prosjektlønnet, noe som var en bevisst satsing nettopp for å unngå det hun kaller konjunktursvingninger.

Kommunene er prisgitt de tildelingene de får fra IMDi, og de flyktningene som IMDi velger ut for dem. Tjenesten er dermed i et avhengighetsforhold til IMDi, der de ikke lett kan legge langsiktige planer, organisere seg eller samarbeide med andre tjenester for å takle svingninger. Uforutsigbarhet definerer dermed også forholdet til tilgrensende tjenester, som en rektor ved Voksenopplæringen i den største kommunen formidler:

Man vet aldri hvordan regnskapet blir, før i mars‒april året etterpå. Så det er klart at det er en utfordring for en rektor i Voksenopplæringen å sitte og skrive en fordring, tidlig i november, på en sum som du ikke aner, for du vet ikke om det kommer 100 eller 200 eller 10 personer i november og desember. Så det er veldig viktig å følge med på hva som skjer ute i verden, hvor fort kommer de grensene [nærmere] og hvor fort kan de komme til kommunen.

Flyktningtjenesten må på den ene siden forholde seg til en uforutsigbarhet i forholdet til kommunal ledelse og andre tjenesteytende instanser innad i kommunen. På den andre siden har de også mye kontakt med statlige myndigheter, og styres i stor grad av disse. Dette er for øvrig en form for styring som vi kan beskrive som «governing at a distance» (Miller & Rose, 1990, 1992), hvilket innebærer at styring i hovedsak foregår gjennom regelverk, byråkratiske klassifiseringer og kategorier, og at kommuner i realiteten er overlatt til å manøvrere ressurser og organisere seg selv for å nå de målene som er blitt satt for dem. Lederen for flyktningtjenesten i den minste kommunen forklarer hvordan denne avstanden til dem som styrer tildelingene, oppleves:

Når man skal kontakte UDI, så tar jo det gjerne en halv dag i telefonkø. Ofte så tar ting veldig mye tid, ting er veldig tungrodd. Ting endrer seg [også] veldig fort, for eksempel kontakt mot politiet kan endre seg fra måned til måned, om hvordan du skal kontakte dem for å få timer. Jeg har eksempler hvor jeg har sittet i tre måneder og ventet på time for å få reisebevis.5 Og får du ikke reisebevis, så får du ikke banktjenester, du får ingenting.

Vi ser av sitatet ovenfor at tjenesteutøvere er bundet av regelverk og prosedyrer som er fastlagt av andre, og at de føler seg overlatt til selv med å få disse oppgavene gjennomført, uten særlig assistanse eller rådgivning fra dem som styrer. De har dermed ansvar for prosessene, uten mye reell makt til å påvirke forventninger eller krav som stilles til dem. Flyktningtjenesten står med andre ord i en skvis mellom statlige myndigheters forventninger og kommunenes ofte trange rammer for økonomi og organisatorisk fleksibilitet. I tillegg lever tjenesteyterne i en stadig usikkerhet med hensyn til hvor mange flyktninger som kommer, og hvor mange de får anmodning om å bosette, noe som får konsekvenser både for hvordan tjenesten kan organiseres, og hvordan de ansatte tenker om sin egen arbeidshverdag og framtid innen tjenesten. Tjenesten styres i praksis av disse svingningene, gjennom tidevannsstyring ‒ en metafor for en tjeneste som kontinuerlig bygges opp og ned som en konsekvens av nasjonal politikk og globale endringer. Tidevannsmetaforen peker på at flyktningstrømmen går i bølger og at man derfor må organisere og styre denne tjenesten etter som bølgene inntreffer. Likevel mangler metaforen den forutsigbarheten som tidevannet har. Mens tidevannet kan beregnes framover i tid, er det umulig å beregne når neste flyktningbølge vil skylle inn over landet. Tjenesteutøvere og politikere lever allikevel med vissheten om at nye bølger vil komme.

Mekling mellom velferdsstat og individ

Flyktningtjenesten mangler virkemiddelapparatet som skal til for å kvalifisere og integrere nyankomne flyktninger, og er derfor avhengig av samarbeid med andre tjenester for å lykkes. Nav, voksenopplæring og helsetjenester er de tjenestene som flyktningtjenesten samarbeider mest med. I tillegg er det mye uformelt samarbeid mellom flyktningtjenesten og andre instanser som barnevern, barnehage og skole. Dette samarbeidet krever imidlertid mye mekling mellom tjenesteytende instanser og flyktningtjenestens brukere. De ansatte forteller at de bruker mye tid på å lære opp flyktningene i det norske velferdssystemet, og på å informere om ulike ordninger og tjenester. Videre bruker de også tid på å forberede andre tjenesteytende instanser på brukernes behov, deres kompetanse, og å tilrettelegge tjenester brukerne har behov for. Flyktningtjenestens ansatte er døråpnere for sine brukere inn mot andre tjenester ‒ de arrangerer tolketjenester, de etablerer tillit mellom brukere og andre tjenesteytere, og de bygger nettverk. De opptrer også som skreddere (Djuve & Kavli, 2005) som syr sammen et velferdstilbud til flyktningene som skal bosettes, kvalifiseres og integreres. Tjenesteyterne i flyktningtjenesten er dermed «oversettere» i dobbel betydning, både språklig, i form av å skulle forklare flyktningene hvordan velferdssystemet fungerer, og i form av å bistå andre tjenester med informasjon og kunnskap om hvordan de skal forholde seg til flyktninger som brukergruppe. Leder av flyktningtjenesten i den største kommunen forklarer at de i stor grad bistår andre tjenester med kompetanse om flyktninger som brukergruppe:

Vi så jo at det var en ekstra utfordring med den brukergruppen her [flyktningene]. Spesielt i forhold til samarbeid med andre tjenester. Og du skal ha ekstra interesse for den brukergruppen her. Du skal brenne litt ekstra for dem […]. [En] må ha litt sånn ekstra kompetanse da. … Når deltageren skal introduseres for Nav og Nav introduseres for deltageren, når det begynner å nærme seg slutten, tre måneder før avslutning [av introduksjonsprogrammet], da må Nav få kjennskap til den [personen] her.

Tjenesteyterne som jobber med flyktninger, beskriver selv hvordan de påtar seg en rolle som døråpnere og advokater for brukerne sine, slik som en helsesykepleier i den minste kommunen uttrykker her:

I og med at de [flyktningene] er i en sårbar situasjon og ikke kan språket, så får de ofte legetimer ganske raskt siden det er jeg som bestiller dem […]. Det er mye administrering rett og slett og bestilling av timer og kontakter med leger og fastleger og sånn, for å hjelpe dem og sluse dem inn i systemene.

Flere av de ansatte i flyktningtjenesten gir uttrykk for at de ønsker at andre tjenester hadde hatt mer kompetanse ‒ at de burde ha personer innad som er spesialisert på flyktninger og innvandrere som brukergruppe. Noen av de samarbeidende tjenestene har selv tatt grep for å imøtekomme brukergruppens behov, for eksempel Nav og den kommunale helsestasjonen. En leder av flyktningtjenesten i den største kommunen forklarer at dette letter samarbeidet mellom tjenestene:

[Vi har ofte uttrykt] at det hadde vært lettere for oss å samarbeide hvis vi hadde 2–3 å samarbeide med istedenfor 20. Og de [Nav] var vel for så vidt enige selv også. Men det tok mange år før det ble realisert. Nå er det realisert. Nå har de [Nav] et integreringsteam som de kaller det, der de i større grad spesialiserer seg på flyktninger og innvandrere. Det er klart at det er [nå] enklere for oss å få til et samarbeid, og enklere å bli enige om utfordringene og hvordan skal vi jobbe med det her.

I tillegg til å innta en meklerrolle inn mot andre tjenester har flyktningtjenesten også en koordinatorrolle. De ansatte i flyktningtjenesten må ofte balansere ulike interesser innad i kommunen, og ulike faglige interesser, når de skal designe et tilrettelagt tilbud for flyktninger. Flere ansatte i flyktningtjenesten uttrykker at de opplever at dette kan føre til utfordringer med samarbeidende instanser, særlig når flyktningenes behov krever store ressurser.

I andre tilfeller blir flyktningene regnet mer som en knapp ressurs enn som en utgiftspost. En helsesykepleier i den minste kommunen, som har et spesielt ansvar for flyktninger, fortalte for eksempel at barnehagene i kommunen konkurrerer om flyktningbarna, og at barnehagene blir misfornøyde dersom barna blir fordelt skjevt mellom barnehagene. I begge tilfeller ‒ hvorvidt det å kunne tilby tjenester til flyktninger blir sett på som en utgiftspost eller som en inntektskilde ‒ krever det mye koordinering og samhandling mellom flyktningtjenesten og tilgrensende tjenester som ofte har ulike ‒ og til tider urealistiske ‒ forventninger til hva flyktningtjenesten kan få til. Flyktningtjenesten opplever derfor ofte at de befinner seg i en posisjon der de må forhandle med og mekle mellom andre tjenester.

Grenseløs tjenesteyting

De vi har intervjuet i flyktningtjenesten, beskriver en arbeidshverdag preget av uforutsigbarhet og særlig varierte arbeidsoppgaver. Kommunalsjefen i den ene kommunen uttalte at flyktningtjenesten i kommunen hadde en «spennvidde uten like». De ansatte beskriver også en grenseløshet med hensyn til de oppgaver de gjør for flyktningene, og ofte inntar de en kombinasjon av en tjenesteyterrolle og en pårørenderolle overfor sine brukere. Tjenesteapparatet rundt flyktningtjenesten er med på å bekrefte denne grenseløsheten da de til stadighet delegerer personer og oppgaver til flyktningtjenesten, og fraskriver seg ansvar relatert til flyktninger.

Som nevnt tidligere påtar de ansatte i flyktningtjenesten seg ofte oppgaver som handler om å være meklere mellom egne brukere og andre tjenesteytende instanser, for eksempel ved at de følger brukere til legen, kjører dem til avtaler på politistasjonen, eller henter dem når de blir syke på arbeidsplassen. Oppgavene flyter dermed gjerne ut og fører til at det blir vanskelig å sette grenser for hva som er tjenesteyternes ansvar og arbeidsinstruks. I tillegg rapporterer flere at de alltid har mobiltelefonen påslått, i tilfelle det er noen som trenger dem når de ikke er på jobb. Selv om det i den ene kommunen hadde vært tilbakevendende diskusjoner omkring dette ‒ og lederen til slutt slo fast at ansatte skulle slå av telefonen når de gikk fra jobb ‒ fikk de ansatte seg ikke til å gjøre dette. Noen konstruerte regler for seg selv om at dersom noen ringte dem etter arbeidstid, skulle de markere grenser. «Jeg springer ikke ut klokka seks på ettermiddagen når jeg får en telefon i et hus om at en lyspære er gått, da forklarer jeg dem at de må dra ut og kjøpe det [selv]», fortalte en ansatt i tjenesten. Likevel opplever de forventninger om ‒ og har også dels selv et ønske om ‒ å være tilgjengelige utenom arbeidstid i tilfelle noe mer alvorlig skulle skje. Enkelte ansatte ser seg for øvrig nødt til å sette klare grenser for hvor tilgjengelige de kan være. En ansatt i flyktningtjenesten i den største kommunen forklarer at å sette grenser er en forutsetning for at hun skal kunne håndtere jobben:

Jeg er ferdig på arbeid klokka halv fire om dagen. Og det er veldig viktig at en prøver å holde det skillet. Fordi deltagerne vi har, de har veldig lett den oppfatningen at, «hun har nå bare meg». Men det har jeg jo ikke, jeg har jo 37 stykker. Og jeg har en arbeidstelefon, jeg har den med meg hjem, men jeg bruker ikke å svare den hvis den ringer etter arbeidstid. Men jeg leser mailer og jeg sjekker meldinger som kommer inn, for å se om det er noe akutt.

Oppgavene de ansatte gjør, vitner også om en viss grenseløshet i selve arbeidet med å yte tjenester til denne brukergruppen, slik en miljøarbeider i flyktningtjenesten i den minste kommunen uttrykker her:

[Vi] kjøper alt til huset, [alt] legger jeg til rette for dem. Den dagen de kommer, da får vi tid når de kommer til [byen] med fly. Og uansett hvor de kommer ifra, leier jeg maksidrosjer [og vi] drar og henter dem i [byen]. Det er masse papirarbeid, kartlegging og boveiledning. Det skal mye til. Jeg er som poteten som gjør alt altså. Fra bunnen av og opp … Jeg er veldig mye i huset hver dag, jeg er på hjemmebesøk til dem. For du kan ikke bare forlate dem der altså … så jeg er veldig ofte innom der.

De ansatte i flyktningtjenesten forklarer at de synes det er vanskelig å få andre tjenesteytende instanser på banen. De opplever at andre instanser skyver ansvaret for disse brukerne over på flyktningtjenesten ‒ uavhengig av hvilke oppgaver som skal løses. I den minste kommunen har de for eksempel en kommunal vaktmester som har ansvar for kommunale boliger, men vaktmesteren ønsker ikke å ha noe å gjøre med de boligene der det bor flyktninger. En ansatt i flyktningtjenesten hevder at hun derfor må ta alt ansvaret selv. Ansatte i flyktningtjenesten har også et sterkt inntrykk av at andre tjenester forventer at flyktningtjenestens oppgaver skal være grenseløse ‒ at de skal ordne opp i «alt som handler om flyktninger». En ansatt i flyktningtjenesten i den største kommunen hevder også at andre instanser ofte ikke skiller mellom brukergruppene flyktninger og innvandrere:

Jeg tror nok enkelte forventer at vi skal fikse det meste, når det gjelder våre, hvis du skjønner. Ja, for flyktningene er våre. Veldig ofte, hvis det er et navn som dukker opp med utenlandsk klang, der det ikke er gjort opp for seg eller noe, så ringer de jo oss, for det er jo nesten en selvfølge at det er en av våre. Altså, det trenger det ikke å være, men det er oss de tar kontakt med, [sier] at det her må vi rydde opp i. Og det der kan være et navn vi ikke har hørt om altså. For vi har flyktninger, vi har ikke innvandrere. Og antallet flyktninger opp mot dem som er innvandrere eller er inngiftet til Norge … altså flyktningene er en liten, liten del bare. Vi har jo ingenting med de andre å gjøre.

Ansatte i tjenesten uttrykker også at denne forventningen om tjenestens grenseløshet ikke bare er noe de erfarer blant ansatte i andre velferdstjenester, men også i kommunens ledelse. En leder som har ansvar for tjenester til flyktninger i den største kommunen, uttrykker hvordan de opplever at alt ansvar skyves over på tjenesten, også fra ledelsen i kommunen:

Vi har vært tre, kanskje fire til tider, personer i kommunen, som det har blitt ropt på hvis man hører ordet «innvandrer». Man har ikke skilt mellom ulike typer innvandrere. Det har ikke vært forståelse for at det er noen som har flyktningstatus, eller kjærlighetsinnvandret eller arbeidsinnvandret, eller er asylsøker. Helt fram til i 2016, da de kom syklende over Storskog, så visste hverken ordfører eller rådmann forskjellen på flyktning og asylsøker. Det har vært en kjempestor utfordring. Man har ropt på [hun] som var leder i mange, mange år i flyktningtjenesten, og på meg når en somalier sitter på legevakten og de ikke forstår hva han sier … En oppgave som har vært veldig stor, det har jo vært og fått forståelse oppover i systemet for at det her er en svært kompleks organisasjon å lede, og at flere må på banen. Man må [for eksempel] som leder av alle enhetene i kommunen forstå at man har rett til likeverdige tjenester når man kommer. […] Det er et kjempeproblem … når legevakten ikke vet at det finnes rettigheter til tolk, når informasjon på rådhuset eller boligkontoret har bare ansatte som snakker (dialekt), som er født og oppvokst i vår kommune eller nabokommunen, da klarer man ikke å drive den organisasjonen med de likeverdige tjenestene som [brukerne] har rett på. Det har vært en kjempeutfordring.

Andre tjenesteytere som samarbeider med flyktningtjenesten, uttrykker imidlertid at flyktningtjenesten selv påtar seg et slikt ansvar ved ikke å sette klare grenser. En leder i en samarbeidende tjeneste forklarer at flyktningtjenestens ansatte ofte tar på seg det hun beskriver som en formynder- eller foreldrerolle:

I en barneskole eller ungdomsskole [har du] foreldregrupper å forholde [deg] til. Det er [det] her òg. Her er det sånn at du har flyktningtjenesten, og Nav, og praksisplassene, så du har [mange] instanser. Det er helsesøstertjeneste, og det er [flere som er involverte i] koordinerende arbeid på tvers. Sånn at i en trekantsamtale utgjør jo de [flyktningtjenesten] egentlig foreldrerollen. Flyktningtjenesten ivaretar jo på et vis den [rollen].

Mye av det flyktningtjenesten gjør, er å legge til rette for det myndighetene har lansert som hverdagsintegrering ‒ at flyktninger skal bli integrert i så vel det sivile samfunn som i velferdsstatens institusjoner (Justis- og beredskapsdepartementet, 2016). Flyktningtjenestens oppgaver blir dermed å bistå med et hav av oppgaver som kan framstå som uoverkommelige ‒ å introdusere et menneske for velferdsstatens institusjoner samt sikre at de har all informasjon og kompetanse som kreves for å få innpass i arbeidsliv, skole og det sivile samfunn. For et menneske som er fremmed i Norge, blir de minste oppgaver ofte vanskelige ‒ som for eksempel å ordne seg et bankkort ‒ og den kommunale instansen som bistår med disse oppgavene, er flyktningtjenesten. Det er verdt å merke seg at frivillige også gjør en stor del av integreringsjobben gjennom å bistå med nettverksbygging og språkopplæring i mange kommuner, men selv om ansatte i flyktningtjenesten beskriver frivillighetens innsats som uunnværlig, uttrykker de også at den ikke strekker til i møte med alle utfordringer.

Flere av de ansatte beskriver de oppgavene de gjør som uoverkommelige. Idealet om å ivareta grenseløse oppgaver ledsages dermed ofte av en følelse av ikke å lykkes med det som er tjenestens hovedmål: å integrere de bosatte flyktningene i nærmiljø og i kommunen. Som nevnt tidligere i kapitlet er alle vi har intervjuet i denne undersøkelsen, kvinner. Allerede i 1984 hevdet Kari Wærness (1984) at nye ideologiske trender som favoriserer uformell omsorg, forsterker problemet med at kvinner tar et større omsorgsansvar enn menn. Et spørsmål som kan være verdt å stille, er hvorvidt tjenesten preges av kjønnede forventninger (Lilleås & Fivel, 2011) til hvordan en slik tjenesteyterrolle skal ivaretas, noe som kanskje forsterkes av ideologien om hverdagsintegrering. Siden flyktningtjenestens brukere ofte ikke har pårørende ‒ eller andre personer som kan ivareta de oppgavene pårørende ofte gjør for brukere ‒ er det nærliggende å tenke seg at dette er en rolle som kvinnelige tjenesteytere som jobber med flyktninger, lett påtar seg.

Avsluttende diskusjon

Oppsummert kan vi kategorisere de hovedutfordringene flyktningtjenesten står overfor, ut fra en avhengighet av og følsomhet overfor nasjonal politikk og globale endringer, den rollen de har fått tilskrevet, eller påtar seg, som mekler mellom ankomne flyktninger og andre tjenesteytende instanser, samt den grenseløsheten tjenesten opplever, og som tjenesteyterne også selv er med på å forsterke ved stadig å være tilgjengelig og påta seg nye oppgaver.

I tillegg er en gjennomgående dimensjon ved tjenesten det utenforskapet den kjennetegnes av. Flyktningtjenesten er en relativt ny tjeneste som arbeider med å finne sin plass i det kommunale tjenestesystemet. Det er sannsynlig at dette forsterker den avhengigheten tjenesten opplever i forholdet til statlige organer og andre tjenester. En annen faktor som kan ha betydning, er det paradoks at «flyktningfeltet» i høy grad er politisert fra sentralt hold. Det ser man blant annet på mengden av politiske dokumenter som er produsert på dette feltet de senere tiår, sammenlignet med andre tjenesteområder. Likevel er selve organiseringen av tjenesten lite politisert, noe som er tydelig i fraværet av fokus på flyktningtjenesten som organisasjon i de samme politiske dokumentene. Det kan tenkes at en manglende politisk styring av hvordan tjenesten skal organiseres, har medført en lavere grad av institusjonalisering av tjenesten, og at den ustabiliteten som tjenesten selv erfarer, også påvirker andre tjenesters opplevelse av tjenesten som «flyktig». Et paradoks er dermed at selv om tjenesten er avhengig av sentrale myndigheters vedtak om bosetting, samt at den er avhengig av samarbeid med ‒ og tilgang til tjenester fra ‒ andre kommunale instanser, er den på mange måter overlatt til seg selv. I tillegg mangler tjenesten den «bufferen» som mange andre tjenesteytende instanser har i kommunene, gjennom et tildelingskontor. Som vi ser i noen av de andre kapitlene, utgjør slike tildelingskontor gjerne en buffer mellom brukere og tjenesteytere gjennom å mediere og moderere forholdet mellom bruker og tjenesteutøver.

Vi ser at de som arbeider i tjenesten, ønsker en politikk som sikrer bedre forutsigbarhet for tjenesten, for dem som arbeider i tjenesten, og for de menneskene som er avhengige av flyktningtjenesten for å finne seg til rette i det norske samfunnet. Det kan synes som om det politiske idealet om helhetlige og integrerte tjenester ikke er aktualisert i kommunene, da flere ansatte viser til utfordringer med samarbeid på tvers av tjenester. I tillegg er en del frustrerte over at kommuneledelsen ikke tenker helhetlig omkring tjenestetilbudet ‒ gjennom å sikre at samarbeidende tjenester har kompetanse på brukergruppen flyktninger, samt å legge bedre til rette for samarbeid mellom tjenester innad i kommunen. Ansvarsfordeling og organisering av oppgaver ‒ samt definering av hvilke oppgaver som faller inn under tjenester til flyktninger ‒ ser også ut til å være en utfordring i kommunene. Dette kan tyde på at vi trenger mer forskning på ulike måter å organisere tjenesten på, og på hvilke modeller og hvilken praksis som fungerer best for tjenestens brukere, for tjenesteutøverne, og for samarbeidet mellom ulike velferdstjenester innad i kommuner.

Litteratur

Arbeids- og inkluderingsdepartementet. (2006). Arbeid, velferd og inkludering (St.meld. nr. 9 (2006‒07)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-9-2006-2007-/id432894/

Arbeids- og inkluderingsdepartementet. (2008). Arbeidsinnvandring (St.meld. nr. 18 (2007‒2008)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-18-2007-2008-/id507744/

Bacchi, C. (2010). Foucault, Policy and Rule: Challenging the Problem-Solving Paradigm. Aalborg. Institut for Historie, Internationale Studier og Samfundsforhold, Aalborg Universitet. FREIA’s tekstserie nr. 74, 1‒15.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2012). En helhetlig integreringspolitikk (Meld. St. 6 (2012‒13)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-6-20122013/id705945/

Berg, B. (1996). Det kommunale flyktningarbeidet – i spenningsfeltet mellom politikk og forvaltning. Tidsskrift for samfunnsforskning, 37, 505–534.

Djuve, A.B. & Kavli, H.C. (2005). De vil nok det samme. Samarbeid mellom flyktningtjenesten og Aetat lokal om introduksjonsordning for nyankomne flyktninger. Fafo-rapport 491. Oslo: Fafo.

Djuve, A.B. & Kavli, H.C. (2006). Velferdsstatens skreddere. Skjønn og brukermedvirkning i flyktningtjenesten. Tidsskrift for velferdsforskning, (4), 210–222.

Foucault, M. (1991) (1978). Governmentality. I G. Burchell, C. Gordon & P. Miller (red.), The Foucault Effect: Studies in Governmentality. Chicago: University of Chicago Press

Justis- og politidepartementet (2010). Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv (Meld. St. 9 (2009‒10)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Meld-St-9-2009--2010/id597820/

Justis- og beredskapsdepartementet (2016). Fra mottak til arbeidsliv—en effektiv integreringspolitikk (Meld. St. 30 (2015‒2016)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-30-20152016/id2499847/

Kavli, H.C. & Nicolaisen, H. (2016). Integrert eller marginalisert? Innvandrede kvinner i norsk arbeidsliv. Tidsskrift for samfunnsforskning, 57(4), 339‒369. Hentet fra https://doi.org/10.18261/issn.1504-291x-2016-04-01

Kommunal- og arbeidsdepartementet (1974). Om innvandringspolitikken (St.meld. nr. 39 (1973‒1974)). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1973-74&paid=3&wid=d&psid=DIVL65

Kommunal- og arbeidsdepartementet (1976). Om innvandringsstoppen og arbeidet med innvandringsspørsmålene (St.meld. nr. 107 (1975‒76)). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1975-76&paid=3&wid=g&psid=DIVL1496&pgid=g_1165

Kommunal- og arbeidsdepartementet (1995). Om flyktningpolitikken (St.meld. nr. 17 (1994‒1995)). Hentet fra https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1994-95&paid=3&wid=b&psid=DIVL446&s=True

Kommunal- og arbeidsdepartementet. (1997). Om innvandring og det flerkulturelle Norge (St.meld. nr. 17 (1996‒1997)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-17-1996-1997-/id191037/

Kommunal- og regionaldepartementet. (2000). Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg (St.meld. nr. 17 (2000‒2001)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-17-2000-2001-/id194121/

Kommunal- og regionaldepartementet. (2004). Mangfold gjennom inkludering og deltagelse (St.meld. nr. 49 (2003‒2004)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-49-2003-2004-/id405180/

Kommunaldepartementet. (1990). Bosetting og integrering av flyktninger og personer med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag ‒ organisering, ressursbruk og finansieringsordninger (St.meld. nr. 61 (1989‒90)). Hentet fra https://www.nb.no/nbsok/nb/b16750d05aee0b53b2e1698167e8687d?lang=no#0

Kristiansen, T.G.S. (2014). Kjønnslikestillingens tvetydigheter i det flerkulturelle barnevernet. Doktorgradsavhandling i sosiologi. Bodø: Universitetet i Nordland.

Lilleås, U.B. & Fivel, P.I. (2011). For mye av det gode? Kvinners involvering i menns helse og sykdom. Tidsskrift for kjønnsforskning, 35(4), 310‒326.

Miller, P. & Rose, N. (1990). Governing economic life. Economy and Society, 19(1), 1‒31.

Miller, P. & Rose, N. (1992). Political Power beyond the State: Problematics of Government. The British Journal of Sociology, 43(2), 173‒205.

Pastoor, L.D.W. (2017). Reconceptualising refugee education: exploring the diverse learning contexts of unaccompanied young refugees upon resettlement. Intercultural education, 28(2), 143–164.

Paulsen, V., Berg, B. & Mikkelsen, H. (2015). Barnevernets arbeid med barn i asylsøkerfasen. Norges barnevern, 92(3), 222‒232.

Paulsen, V., Thorshaug, K. & Berg, B. (2014). Møter mellom innvandrere og barnevernet. Kunnskapsstatus. NTNU Samfunnsforskning.

Rugkåsa, M., Eide, K. & Ylvisaker, S. (2015). Barnevernsarbeideres møte med barn og familier med minoritetsbakgrunn, Norges barnevern, 92(2), 98‒106.

Wærness, K. (1984). The rationality of caring. Economic and Industrial Democracy, 5, 185‒211.

1Lov om introduksjonsordning for nyankomne flyktninger.
2Kapitlet handler altså ikke om flyktninger på asylmottak eller arbeidsinnvandrere.
3I denne meldingen blir det også fastsatt at offentlig ansatte i førstelinjetjenesten i alle etater (grunnutdanning, videreutdanning, internopplæring) skal motta opplæring for bedre å kunne hjelpe innvandrere med tilgang til tjenester, og at offentlig ansatte innen barnevern, politi, helse og rettsvesen skal motta opplæring i bruk av tolk i sine tjenester.
4Arbeid står også i fokus i St.meld. nr. 18 (2007‒2008) (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2008), men denne meldingen omhandler spesifikt arbeidsinnvandring. En ny melding ble publisert i 2009 (Justis- og politidepartementet (2010) der fokus er på norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv.
5Reisebevis for flyktninger er noe man får fordi man ikke kan skaffe seg pass fra hjemlandet. Flyktninger og deres ektefelle, samboer og barn kan få reisebevis for flyktninger: https://www.udi.no/skal-soke/utlendingspass-og-reisebevis/reisebevis-for-flyktninger/

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon