Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

13. Har den norske velferdsmodellen en framtid?

Johans Tveit Sandvin er professor i sosiologi ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord Universitet. Han har publisert bredt innenfor områdene sosialpolitikk og forskning om funksjonshemming, medborgerskap og deltakelse.

Halvard Vike er sosialantropolog og professor ved Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har blant annet arbeidet mye med politikk, historie, profesjonell praksis, psykoterapi og velferdstjenester, og vært spesielt opptatt av kommunenes rolle i velferdsstaten.

Cecilie Høj Anvik er førsteamanuensis i sosiologi ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet. Hun har ph.d. i sosialantropologi. Anvik forsker på utsatte grupper i velferdsstaten, særlig innenfor feltene unge i sårbare overganger, institusjonsbasert eldreomsorg, funksjonshemming og samhandling.

Kapittelet drøfter bokens sammenbindende analyser i forhold til sentrale kulturhistoriske utviklingstrekk og de verdier og kjennetegn som forbindes med den norske og nordiske velferdsmodellen. Den norske velferdsmodellen har – som andre velferdsmodeller – i økende grad blitt påvirket av internasjonale politiske strømninger. Samtidig er ikke denne påvirkningen like merkbar i Norge som i andre land, i alle fall ikke for majoriteten av befolkningen. Vår studie tyder på at dette henger sammen med kommunenes vedvarende evne til å kompensere for strukturelle endringstrekk. Betingelsene for det er imidlertid under sterkt press i dag.

Nøkkelord: maktforskyvning, rammefinansiering, kompensering, overskuddsansvar, konstruktiv ulydighet, ansvarsdilemma, universalismens moral, sosial investering

This chapter discusses the findings presented in this book in relation to central cultural-historical developments and the values and characteristics associated with the Norwegian and Nordic welfare model. Like other welfare models, the Norwegian welfare model has been increasingly influenced by international political trends. At the same time, this influence is not as noticeable in Norway as in other countries, at least not for the majority of the population. Our study suggests that this is linked to the municipalities’ continuing ability to compensate for structural changes. However, the conditions for this ability are today under intense pressure.

Keywords: shift in power, compensation, flood of responsibility, constructive disobedience, responsibility-dilemma, the morality of universalism, social investment

Innledning

Formålet med dette kapittelet er å drøfte studiens funn i relasjon til spørsmålene som er reist i kapittel 1. Det tar utgangspunkt i den sammenfattende analysen som presenteres i kapittel 12, som relateres til de historiske linjer som trekkes opp i kapittel 2. Ambisjonen er å foreta en ytterligere aggregering av de tverrgående analyser som er foretatt i disse kapitlene, med sikte på å identifisere noen overordnede utviklingstrekk knyttet til velferdstjenestene og til kommunens rolle som tjenesteprodusent, som kan ha betydning for den norske velferdsmodellens virkemåte og bærekraft.

Ett slikt overordnet utviklingstrekk er det vi vil kalle en fortsatt maktforskyvning i forholdet mellom staten og kommunene i Norge. I kapittel 2 pekte vi på de historiske endringer som har skjedd når det gjelder kommunenes rolle i velferdsstaten. Det var kommunene som fra 1880-tallet tok initiativ til at velferdsutbyggingen i det hele tatt kom i gang, og «velferdskommunen» var lenge den primære aktøren og entreprenøren i velferdsutbyggingen. Fra 1930-årene av inntok staten en mer aktiv rolle, og etter krigen ble kommunene i større grad iverksettere av en stadig mer ekspansiv statlig velferdspolitikk, i tett integrasjon med staten. Fra midten av 1980-tallet, etter at den økonomiske veksten fra tiårene før hadde stoppet opp, ble denne «integrasjonsmodellen» (Kjellberg, 1988) gradvis svekket. Den økonomiske incentivpolitikken som preget ekspansjonsfasen, ble erstattet av rammestyring og målstyring, og kommunene fikk en mer autonom rolle som utfører av statlige pålegg og bestillinger.

Denne endringen førte til en frikopling av velferdspolitikken fra den konkrete iverksettingen. Økonomisk rammestyring innebærer at statlige overføringer ikke lenger er knyttet til spesifikke oppgaver. Kommunene får et samlet tilskudd som de kan (og må) disponere fritt, innenfor de rammer som lover og andre styringsmidler setter. Dette gjør det lettere for staten å overføre oppgaver og ansvar til kommunene, uten tap av økonomisk kontroll. Etter overgangen til rammefinansiering har da også kommunenes ansvar og oppgaver økt jevnt og trutt. Men rammefinansiering betyr også at staten kan utvikle ambisiøse mål for velferdspolitikken uten å bli stilt direkte ansvarlig for prioriteringene. Et viktig formål med studien vi har gjennomført, er å undersøke om disse endringene i kommunenes rolle og betingelser har konsekvenser for velferdsmodellen slik den framtrer gjennom og på tvers av sentrale kommunale tjenesteområder.

Et generelt funn i vår studie er at ledere og ansatte i de kommunale velferdstjenestene rapporterer om trange økonomiske vilkår. Dette er neppe egnet til å overraske, siden ambisjonene på de fleste tjenesteområder som oftest trolig er atskillig høyere enn tilgjengelige ressurser. Det som er mer interessant, er hvordan knappheten på ressurser forklares i vår studie. Det er ikke underbudsjetteringen av pålagte oppgaver som utgjør hovedproblemet, selv om det også oppgis som en del av bildet. Hovedproblemet, som ifølge kommunene har tiltatt de senere år, er alle reformer, omorganiseringer og endrede prioriteringer i statlige etater som fører til at kommunene stadig påføres flere oppgaver og større ansvar uten at kommunene har vært konsultert eller at det følger ressurser med. Ofte gjelder dette brukere med sammensatte utfordringer som kommunen opplever at de mangler kapasitet og kompetanse til å gi tilstrekkelig hjelp. Det er denne uforutsigbare overføringen av ‒ ofte komplekse ‒ oppgaver som tilflyter kommunene gjennom utilsiktede konsekvenser av prioriteringsendringer i statlige etater, kommunene synes er vanskeligst å forholde seg til. St.meld. nr. 47 (2008‒2009) Samhandlingsreformen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009) er en illustrasjon på hvordan vilkårene for denne overføringen blir etablert:

For spesialisthelsetjenesten innebærer forslagene en «spissing» av oppgavene, ved å vektlegge ansvaret for de mer spesialiserte tjenestetilbudene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009, s. 139).

Samtidig må spesialisthelsetjenesten utvikle større tilgjengelighet for veiledning for å understøtte kommunehelsetjenestens oppgaver. […] Her må spesialisthelsetjenesten med andre ord organiseres og gjøres tilgjengelig ut fra andres behov (Ibid., s. 139).

Disse to oppgavefeltene kan tilsynelatende virke motstridende, og mange vil hevde at erfaringene har vist at spesialisthelsetjenesten har prioritert «spesialisering» framfor understøttelse av kommunehelsetjenesten og tilrettelegging for samhandling (s. 139).

En viktig målsetting for kommunene må derfor være å kunne møte foretakene som likeverdige parter både i utforming og oppfølging av disse avtalene (s. 140).

Det er flere viktige momenter i dette som vi vil se nærmere på i dette kapittelet. Det ene er at statlige etater har makt til å foreta endringer og sette grenser for sin virksomhet, noe kommunene ikke kan. Kommunen er «siste skanse», og står i prinsippet ansvarlig for alle legitime behov hos sine innbyggere som ikke dekkes av andre. Det andre er at dette utfordrer ideen om «generalistkommunen» som spesifiserer hva slags ansvar og kompetanse alle kommuner skal forventes å ha. Flere statlige spesialisttjenester stiller krav til «behandlingsbarheten» hos brukere de tar inn, noe som gjør at potensielt svært syke pasienter, for eksempel personer med alvorlige psykiske problemer, ofte kombinert med rusproblemer og voldsproblematikk, må tas hånd om av den kommunale helse- og omsorgstjenesten, ofte med ingen eller svært begrenset bistand fra spesialisthelsetjenesten. En etatsleder i en kommune forteller at han nesten ikke trodde hva han hørte, da en statlig etat sendte hjem en person fordi «han var for syk til at de kunne hjelpe ham».

Den «spissingen» som skjer i spesialisthelsetjenesten, gir flere og mer «krevende» brukere i kommunene, og dette synes å føre til en lignende «spissing» i kommunene. Eldreomsorgen «spisses» ved å prioritere de eldste og sykeste eldre, på bekostning av generell omsorg og hjemmehjelp; tjenester til psykisk syke må prioritere de sykeste på bekostning av dem med lettere psykiske plager; barnevern og helsestasjon/skolehelsetjeneste må prioritere stadig mer utfordrende oppgaver, særlig psykiske plager hos unge, på bekostning av forebyggende arbeid. Når det gjelder tjenester til personer med utviklingshemming, opplever kommunene at brukergruppen er i ferd med å bli mer differensiert. Ressurser og kompetanse må vris mot «nye» brukere med mer sammensatte utfordringer, bl.a. gjennom organisering av omsorgen i retning av mer ambulante tjenester. Vi ser også at kompetansen trekkes mot mer komplekse oppgaver, og at den dermed blir mindre tilgjengelig for de mer generelle tjenestene. Videre kan vi registrere at tilgangen til tjenester reguleres strammere gjennom «bestiller-kontorets» rolle som portvokter. Samlet sett er dette en utvikling som vil kunne forsterke den endringen vi beskriver i relasjonen mellom stat og kommune. Statens rolle som bestiller av stadig mer komplekse og krevende tjenester fra kommunene undergraver kommunenes evne til å kompensere for andre tjenesteytende institusjoners avgrensning og dermed til å opprettholde velferdsstatens universelle karakter.

Når vi ser dette som en forskyvning av makt, angår det også statlige tilsynsmyndigheters rolle. Tidligere hadde tilsynsmyndighetene en tydelig veilederrolle og bisto ofte kommunene i vanskelige saker eller med opplæringstiltak, mens de i løpet av de siste årene har hatt et mer ensidig fokus på tilsyn. Kommunene opplever altså at de påføres stadig større og vanskeligere oppgaver, ofte uforberedt, som ofte krever store ressurser og en kompetanse de ikke har, samtidig som de opplever å stå stadig mer alene med ansvaret. De styres mer og hjelpes mindre.

To andre utviklingstrekk som vi vil drøfte i kapittelet, er for det første at kommunene, for å håndtere stadig vanskeligere oppgaver under strammere rammer, noen ganger utvikler det vi velger å kalle konstruktiv ulydighet. Kommunenes brede ansvar på tjenesteområdet er historisk knyttet til deres nærhet til de utfordringer de skal løse, og til evne og mulighet for bruk av skjønn. I dag er kommunene betydelig mer styrt gjennom lover og regelverk som har til hensikt å skape størst mulig likhet i tjenestetilbudet. Dette reduserer muligheten for bruk av skjønn, men når oppgavene og kompleksiteten øker mer enn tilgangen til ressurser og kompetanse, føler kommunene seg tvungne til å finne løsninger som ikke alltid er i tråd med regelverket. Det finnes flere eksempler på dette i studien. Kombinasjonen av økte kapasitetsutfordringer og økt vekt på likhet (fra statens side) synes ironisk nok (men ikke overraskende) å øke behovet for skjønnsutøvelse og prioriteringer. Dette aktualiserer spørsmålet om det velferdspolitiske ansvaret, som synes atskillig vanskeligere å plassere enn før.

For det andre er det vanskelig å se at det i det som er nevnt så langt, er noen forskjell på små og store kommuner. Det er ikke slik at større kommuner nødvendigvis løser disse utfordringene bedre enn mindre kommuner. Det handler mer om skala. Både store og små kommuner sliter med å rekruttere tilstrekkelig kompetanse, og i begge kommunetyper oppleves de endringene som er beskrevet ovenfor, som krevende ‒ dog i ulikt omfang. Små og store kommuner har ulike relative fortrinn, også i møte med komplekse og uforutsette utfordringer. Dette er interessant i forhold til diskusjonen om kommunestruktur. Et hovedargument for å slå sammen kommuner har vært at de skal gjøres mer «robuste». Vi har vist at kommuners forutsetninger for å løse sine oppgaver angår flere dimensjoner, og små kommuner viser seg å kunne være «robuste» i kraft av at de tilpasser seg endrede behov forholdsvis raskt. Kommunenes institusjonelle kvaliteter kommer ikke nødvendigvis tydeligst til syne i deres evne til å svare på statlige bestillinger, men på evnen til å ivareta de egenskapene som gjorde velferdsstaten mulig i utgangspunktet. Det handler ikke minst om evnen til å imøtekomme og håndtere nye og komplekse behov uten samtidig å ha full og forutsigbar kontroll over tilgjengelige ressurser. Uskarpe grenser til omgivelsene har sannsynligvis bidratt til en sterk lokal forankring, og gjensidighetsrelasjonene den kommunale institusjonen har etablert med sin lokale omverden har skapt en særegen fleksibilitet.

Historisk bakgrunn

Norske kommuner skiller seg nokså sterkt fra tilvarende institusjoner i andre vestlige demokratier. Funn i vår studie kaster i noen grad lys over disse særtrekkene, og gir etter vårt syn viktige antydninger om hva de betyr og hvordan de er i ferd med å endres. I vår egen samtid endres velferdsstaten og dens institusjoner svært raskt, og dette skjer tilsynelatende uten en grunnleggende kunnskap om – eller aktiv debatt om – velferdsstatens forutsetninger. Dette er tankevekkende, gitt at det synes å herske bred enighet om at velferdsstaten er verdt å videreføre. Hva vil dette i så fall kreve?

I kapittel 2 pekte vi på at det i løpet av de siste tiårene har utviklet seg et mer hierarkisk forhold mellom den sentrale staten og kommunene i Norge. Rammefinansieringen har svekket sammenhengen mellom oppgaver og finansiering, og mellom politikkutforming og iverksetting. Staten står dermed «fritt» til å love (for) mye på kommunenes vegne, mens kommunene har det substansielle ansvaret for prioritering og for fordeling av de til enhver tid tilgjengelige ressurser.

Denne tendensen står i sterk kontrast til de betingelsene som rådet i den perioden da velferdsstaten ble utviklet. Harald Baldersheim (1987) beskriver kommunens rolle som henholdsvis «stifinner» og «statstjener». Rollen som stifinner er etter vår oppfatning svært viktig. Den illustrerer framfor alt to grunnleggende aspekter ved forholdet mellom kommunen og den sentrale staten. For det første var kommunene lenge forholdsvis autonome institusjoner som utviklet nye former for politikk, organisasjon og tjenester som den sentrale staten gradvis responderte på, støttet, koordinerte og organiserte som nasjonale ordninger. Denne alliansen – som vi ovenfor omtalte som en form for tett integrasjon – fungerte langt på vei som et gjensidig forhandlingsfellesskap. Forholdet mellom ambisjoner, kapasitet og ansvar var gjenstand for diskusjon og kunne korrigeres underveis – i spenningsfeltet mellom politikk, ressursstyring og faglige vurderinger. Systemet var ikke oversiktlig eller enkelt å kontrollere, men det viste seg svært hensiktsmessig i en periode med sterk ekspansjon. Det er viktig å ha i mente her at dette systemet ikke kun fungerte i etterkrigstidens unike vekstperiode, men også i høy grad i tidligere perioder med betydelig nød og krise – spesielt i tiden etter første verdenskrig.

Et sentralt trekk ved den kommunale velferdspolitikken i Norge er prinsippet om universalisme, altså det prinsipp at tjenester og ytelser skal komme alle til gode gitt et visst behov (som normalt ikke har vært gjenstand for sterk behovsprøving). Rettighetene følger borgerskapet og finansieres via skatt. Universalismen kan betraktes som et mer «radikalt» prinsipp enn det som synes vanlig å anta, spesielt fordi det gir privilegert status til behovene som skal dekkes, snarere enn til ressursene som skal til for å imøtekomme dem. Universalismen gir med andre ord en betydelig kraft til etterspørselssiden – den legitimerer sterke krav overfor staten, og skaper et fundamentalt styringsdilemma som potensielt undergraver sentral kontroll. Det er derfor svært interessant at vi knapt finner noen eksempler i moderne tid på at politiske partier har tatt til orde for å innskrenke dette prinsippet, som åpenbart står sterkt i norsk politisk kultur og representerer en solid forankret forestilling om rettferdighet (Dahl, 1986). Universalismens dilemma er snarere blitt forsøkt løst gjennom institusjonelle grep. Vi har nevnt rammestyringen og den dramatiske forsterkningen av politiske bestillinger til kommunene. Det er også rimelig å legge til institusjonelle reformer som helseforetaksreformen og Nav-reformen. Helseforetakene og Nav er svært lite tilgjengelig for lokal innflytelse, og de har i tillegg ført til en form for institusjonell arbeidsdeling der kommunene overtar en rekke av de oppgavene som er for omfattende og sammensatte til at helseforetakene og Nav selv kan håndtere dem. Begge institusjoner står langt på vei fritt til å definere grensene for egne ytelser, og kan dermed overlate «overskuddsansvar» til kommunene uten omfattende forhandlinger om betingelsene. I flere kapitler i denne boken har vi vist at også andre reformer eller endringer har lignende effekter, spesielt innen rus og psykiatri, eldreomsorg, flyktningtjenesten, og til dels også tjenester til personer med utviklingshemming.

Universalismen gjenspeiler grunnleggende sider ved kommunene som politiske fellesskap og det sosiale grunnlaget dette hviler på (Kildal & Kuhnle, 2005). De aller fleste helse- og velferdstjenester ble først utviklet innenfor rammen av det frivillige organisasjonslivet, som tradisjonelt har hatt svært porøse grenser til kommunene (Nagel, 1991). Disse organisasjonene dannet grunnstrukturen i det som har blitt vanlig å kalle «folkebevegelsene» i Norden. De ble organisert på en svært homogen måte over hele landet; lokale medlemsforeninger sluttet seg sammen under nasjonale paraplyer med sterke ambisjoner om å påvirke statlig politikk, og gjennom deltakelse i råd og utvalg og andre konsultasjonsordninger fikk de forholdsvis raskt sterk innflytelse over politikkutforming. De bidro dermed til å skape den sterke integrasjonen mellom sentralstat og kommunene, og var også svært sentrale i utviklingen av profesjonaliseringen av velferdsstaten. Da velferdsprofesjonene for alvor gjorde sitt inntog i kommunene, spesielt i ekspansjonsperioden etter andre verdenskrig, var de kulturelt sett allerede formet av det frivillige organisasjonslivets moral og ideologi, noe som ble ytterlige forsterket av at svært mange av de profesjonelle tjenesteyterne ble rekruttert lokalt og virket i lokale kontekster kjennetegnet av mange ulike og sterke forpliktelser (Papakostas, 2001). Det samme gjaldt i høy grad lokale folkevalgte. Fagorganisasjoner ble i mange tilfeller et sentralt bindeledd mellom de mange ulike og overlappende identitetene og homogene organisasjonsformene som konstituerte lokalpolitiske verdener i Norge (Vike, 2018).

Universalismen kan i noen grad forstås som en slags løsning på et sosialt og økonomisk dilemma i norske lokalsamfunn, et dilemma som framfor alt var knyttet til forholdet mellom ressursutnyttelse og politisk organisering. En viktig del av dette bildet er det faktum at det førmoderne Norge var et samfunn i sterk økonomisk ekspansjon (Dyrvik, 1979). Nord-Skandinavia var preget av en særegen utfordring: rik tilgang til ressurser og knapphet på arbeidskraft. Dette fikk store konsekvenser for gjensidighetsformene som utviklet seg i norske lokalsamfunn. For bøndene (i all hovedsak selveiere) ble det avgjørende å finne fram til måter å dele arbeidskraft på og utnytte den så effektivt som mulig. «Løsningen» som ble utviklet nærmest overalt, ble å etablere uformelle arbeidslag der forskjeller med hensyn til status og rang ble systematisk tonet ned. Dugnaden fikk en moralsk forankring som innebar at folk behandlet hverandre «som om» de var like. Dette gjorde det mulig å sikre tilgang til nødvendig arbeidskraft og samtidig hindre at både sosiale forskjeller og ulik evne til innsats begrenset gjensidigheten. Denne ordningen er ikke unik for Nord-Skandinavia; det særegne her er at den ble så allmenn og fikk så store konsekvenser for hvordan offentlige institusjoner og offentlig politikk etter hvert ble utformet. Universalismen kan betraktes som en slags videreføring av det omtalte «som om»-prinsippet (Stenius, 2010). Å late som om sosial ulikhet er irrelevant, bidrar til å skape mer tilgjengelig arbeidskraft – og senere: større medlemstilstrømning til organisasjonen, og i sin tur flere stemmer til partiet. Universalisme er (under visse betingelser) utvilsomt en del av en mobiliseringsstrategi. Den er også egalitær i den forstand at den tjener som en mekanisme for forvaltning av fellesgoder uten at sentral styring nødvendigvis er påkrevet i utstrakt grad. Derfor er den også enkel å administrere (Knudsen, 2000).

At universalismen ble en logisk konsekvens av at kommunenes rolle i velferdsstaten ble så avgjørende, er derfor kanskje ikke spesielt overraskende, ei heller at den sentrale staten tok prinsippet til seg og forsterket det (Knudsen, 2000, 2002). Statlig universalisme har interessant nok sin egen historie, som vi knapt har rom for å ta opp i detalj her; det er for vårt formål tilstrekkelig å peke på at den representerte et historisk kompromiss mellom arbeiderbevegelsen, som primært ønsket rettigheter til fagorganiserte, og liberale og konservative som krevde at de (i den grad man ikke maktet å forhindre at de ble realisert) skulle bli allmenne. I et komparativt perspektiv er det videre relevant å peke på at universalismen har «overlevd» oppsiktsvekkende lenge innenfor rammen av det norske velferdsstatseksperimentet. Vårt grunnlag for å fremme dette synet, er – som vi var inne på ovenfor – at universalismen har en tendens til å virke selvforsterkende (Kildal & Kuhnle, 2005). Når eldre, pleietrengende mennesker gis rett til «verdig» omsorg og til å få sine «sosiale og kulturelle behov» dekket av det offentlige, gir dette ingen sterk begrensning på hvordan fortolkningen av hva dette innebærer, endrer seg over tid. Krav til kvalitet på tjenestene, og allmenn tilgang til dem, har en tendens til å øke og å bli oppfattet som spørsmål om rettferdighet, og det samme gjelder nye behov det blir mulig å imøtekomme. Dette gjelder på ethvert annet tjenesteområde. Derfor er det etter vår oppfatning interessant at kommunene fortsatt er relativt sterkt preget av det vi kan kalle «universalismens moral», ikke minst tendensen til – som i dugnadsinstitusjonen – å forstå brukere «som om» de har rett på tjenester som det knapt finnes ressurser til å yte. Svært mange av våre funn tyder på at dette fortsatt er et vesentlig mønster i norske kommuner, og at det gir seg en rekke interessante utslag. Vi tror det er grunn til å anta at disse betyr svært mye for den sterke stillingen idéen om velferdsstaten fortsatt har i Norge, og at så mange synes å anta at den er levedyktig. I flere tiår har kommunene i økende grad påtatt seg en (uformell) funksjon som kompenserende instans i relasjon til den sentrale staten. På en rekke områder oppstår sterke brudd på forventningen om hva en universalistisk velferdspolitikk betyr i form av tilgjengeligheten og kvaliteten på tjenester, uten at det synes å eksistere en politisk vilje til å ta ansvar for dette. Til tross for at universalismen lever i beste velgående som en felles, overordnet politisk intensjon, er det institusjonelle byggverket som gjorde den mulig, trolig i ferd med å bli dekonstruert. Måten norske kommuner fungerer på, gjør imidlertid dette langt mindre synlig enn man kunne forvente.

Nærmere om funnene

Våre funn i studiene som ligger til grunn for denne boken, demonstrerer noen klare mønstre. Disse angår i svært høy grad kommunenes muligheter til å yte tjenester i henhold til det ansatte forstår som lovens intensjon og deres faglige mandat. Det går tydelig fram at tjenesteytere i kommunene befinner seg i et fundamentalt krysspress mellom på den ene siden opplevelsen av eget ansvar og det brukerne har krav på og trenger, og kommunenes ressurser på den andre siden. Tjenesteyterne opplever ikke sjelden at de blir personlig ansvarlige for dette misforholdet. Dette anskueliggjør en grunnleggende effekt av universalismen, slik den lenge fungerte i norske kommuner. Grenseflaten mellom kommunene (og dermed «staten») og deres lokale omgivelser har vært svært porøs, og brukerne har hatt relativt rike muligheter til å kreve sin rett – ofte i direkte kontakt med tjenesteutøverne, som juridisk, kulturelt og praktisk har spilt en avgjørende rolle i disse grenseflatene, og som har hatt en høy grad av autonomi i sin rolleutøvelse. Mange tjenesteytere opplever det derfor som et slags personlig, faglig problem at de i praksis ofte ikke strekker til, og de velger ofte å strekke seg langt for å hindre at konsekvensene blir for negative. I boken er det flere eksempler på hvordan deres rolle som advokater for brukerne blir mobilisert. Dette er etter vår oppfatning interessant, og bidrar til å kaste lys over den tilsynelatende eiendommelige dobbeltrollen tjenesteutøverne har hatt i den norske velferdsstaten – som en kombinasjon av saksbehandlende byråkrater, ytere av tjenester til brukerne og talspersoner for deres interesser. Det faktum at denne rollekombinasjonen faktisk har blitt stimulert av både statlige myndigheter (gjennom velferdspolitiske ambisjoner, lovgivning, forskrifter og fagdepartementenes/direktoratenes rolle) og av kommunene, er trolig et vesentlig bidrag til å forklare hvorfor universalismen så lenge har vært en levende sosial praksis og ikke kun et utopisk ideal.

Det er også interessant å merke seg at det vi kan kalle tjenesteyternes profesjonelle moral og verdensanskuelse, i en viss forstand dikterer en institusjonell tilpasning som innebærer å strekke seg lenger enn det som strengt tatt er nødvendig eller (ressursmessig) mulig. Studier fra flere andre vestlige land viser at denne tilpasningen er alt annet enn selvsagt. For «førstelinjebyråkrater» framstår det som oftest som rasjonelt å håndtere ressursknapphet og krav fra overordnet ledelse ved aktivt å treffe tiltak som reduserer etterspørsel, for eksempel ved å skape utilgjengelighet. Denne strategien bidrar i sin tur til å forklare hvorfor offentlig sektor i disse landene ofte assosieres med umyndiggjørende og utilgjengelig «byråkrati», og hvorfor statlige institusjoner mister velferdspolitisk legitimitet – slik vi trolig observerer i forbindelse med Nav-skandalen høsten 2019. Vi mener ikke med dette å hevde at tjenesteytere i norske kommuner er edlere enn andre tjenesteytere, men at kommunen utgjør en særegen institusjonell kontekst. Vi ser imidlertid nokså klare tegn på at dette er i ferd med å forandre seg, og at det framstår som mindre attraktivt å strekke seg lenger enn nødvendig. En avgjørende variabel her synes å være kombinasjonen av institusjonell innramming og tjenestetype. En stor del av kommunens tjenester er ‒ som vi har poengtert ‒ vanskelig å avgrense; kommunen utgjør en «siste instans», og den skal og må respondere umiddelbart uten hensyn til tilgjengelige ressurser. Dette er en avgjørende kontrast til «normale» institusjoner som tilpasser ytelser til tilgjengelige ressurser, for eksempel ved å utsette tjenesteytingen ved hjelp av køordninger, justere pris eller reservere tjenestene kun for dem som trenger dem mest. Den vanlige praksisen i kommunene ser ut til å være å innføre former for behovstesting ad uformelle veier og/eller å spre ressursene tynnere utover ‒ altså å rasjonere dem. Vi ser også tegn til at det vi ovenfor kalte «universalismens moral», endrer karakter, for eksempel illustrert ved mellomlederen som tar til orde for at pårørende er nødt til å tre inn for å kompensere for kommunens manglende evne til å strekke til.

Et gjennomgående trekk i våre data, på tvers av intervjuene, er at kommunenes ansvar vokser, og at det foregår en sterk intensivering av tjenesteytingen. Konsekvensen av dette er en forsterking av tendensen til at dilemmaer desentraliseres, slik Makt- og demokratiutredningen pekte på i 2003. Det innebærer samtidig at kommunene må foreta prioriteringer som ofte ikke har et legitimt grunnlag, og som til tider kan oppfattes som en direkte sabotasje overfor statlige myndigheter. Det er dette vi kaller «konstruktiv ulydighet». Denne strategien, som synes å være mer eller mindre bevisst, tas i bruk på ulike måter, i ulik grad og på ulike nivå. Eksemplet Nav viser at ansatte i denne institusjonen blant annet står overfor et dilemma mellom på den ene siden arbeidslinja og de krav som stilles av den, og kravene til individuell oppfølging på den andre siden. Disse to settene av krav, hvor det siste trolig er en forutsetning for det første, synes å være vanskelig å forene i en så stor og kompleks organisasjon. Strategien de fleste later til å velge, består i å legge vekt på arbeidslinjas krav og tone ned arbeidet med individuell tilpasning og oppfølging. Dette er i tråd med andre analyser av Nav, som viser at institusjonen er langt fra å innfri reformens intensjoner om mer individuell tilpasning av tjenestene og ambisjonen om å få flere raskere tilbake i inntektsgivende arbeid (Lundberg, 2018). I stedet utøver Nav en betydelig kontroll over sine brukere gjennom svært standardiserte rutiner og krav. Noen ressurssterke brukere er likevel i stand til å holde Nav ansvarlige, gjennom å henvise til Navs egne mål og mandat. Dette innebærer en produksjon av sosiale forskjeller i utfallet av relasjonen til tjenestene Nav skal yte. Institusjonens størrelse og kompleksitet gjør at relasjonene mellom brukere og Nav blir upersonlige og preget av krav og kontroll, samtidig som brukererfaringene viser at det nettopp er de gode menneskelige relasjonene som er viktig for brukere med aktivitetskrav (Lundberg, 2018; Hansen et al., 2013). Det viser seg samtidig at det synes å være en viktig forskjell mellom større og mindre Nav-kontorer; de små kjennetegnes av en sterkere ambisjon og evne til individuell oppfølging (Solstad, 2019). Fra tidligere forskning vet vi også at offentlige tjenester som ytes i sosiale kontekster med sterkt overlappende nettverk, har en tendens til å skape sterkere forpliktelser som også påvirker ansatte i det offentlige (Haukelien, 2012; Vike, 2018).

De fleste kommunale tjenesteområder skiller seg fra Nav på avgjørende måter. Forskjellen kan illustreres med henvisning til den betydning brukermedvirkning har fått i den faglige diskursen og i institusjonsutformingen. Nav har transformert relasjonen mellom bruker og tjenesteyter ved at førstnevnte i langt større grad enn for andre tjenester er prisgitt måten Nav trekker opp sine grenser til omverdenen på. De politiske ambisjonene som er investert i arbeidslinja, styrer de ansattes prioriteringer i svært høy grad, behovstestingen av brukerne er omfattende, og tersklene for tilgangen til tjenestene brukerne ønsker seg, er langt høyere. Venting er blitt en vesentlig del av denne relasjonen (Ayero, 2013), og den digitale kontaktformen har økt tendensen til produksjon av standardiserte responser som oftere enn før oppleves som svar på andre spørsmål enn dem brukerne stiller. I lys av dette er det ingen overdrivelse å slå fast at Nav-reformen aktualiserer svært store spørsmål. Er den en trussel mot velferdsstaten slik vi kjenner den, og bidrar den til å bryte ned den tillit og opplevelse av inklusjon og fellesskap som har gjort den mulig? Kombinasjonen av arbeidslinja som politisk strategi og Nav som administrativt redskap synes å ha gitt opphav til en form for disiplinering og moralsk korreksjon av den delen av befolkningen som av ulike grunner ikke finner sin naturlige plass i arbeidsmarkedet, som vi knapt har sett maken til i moderne tid (Bauman, 1998).

Institusjonell økologi i velferdsstatlig styring og tjenesteyting

I denne studien har vi rettet blikket mot kommunale tjenester. Det er disse tjenestene som kanskje framfor alt definerer den norske velferdsstaten. Spesialisthelsetjenesten, Nav, høyere utdanningsinstitusjoner og reguleringsordninger i arbeidslivet betyr selvsagt også svært mye, men de kommunale tjenestene er på en særegen måte tett på befolkningens daglige liv og danner et avgjørende fundament for hvordan velferdsstaten erfares i situasjoner der behovene ofte både er fundamentale og komplekse – og dermed der brukernes verdighet i særlig grad står på spill. Selv om det ikke nødvendigvis gir mening å si at de kommunale tjenestene er viktigere enn andre typer offentlige ytelser og tjenester, har de en rekke kjennetegn som sannsynligvis har avgjørende betydning: De er i særlig høy grad relasjonelle og behovsorienterte, og de er bare i begrenset grad knyttet til betingelser for tilgang. Når mange kanskje ikke nødvendigvis tenker mye over dette til daglig, er det grunn til å tro at det henger sammen med at de anses som en del av dagliglivets naturlige infrastruktur.

Samtidig har velferdsstatens kommunale tjenester andre vesentlige funksjoner. En av disse er at de bidrar til å realisere forventningen om at vi som enkeltpersoner er uavhengige. Dette gjelder ikke bare i økonomisk forstand; kommunale tjenester forventes for eksempel å bidra til å håndtere utfordringer knyttet barnas oppvekstmiljø og omsorgsbehov, og til at voksne kan delta i arbeidslivet til tross for omfattende omsorgsansvar (noe som selvsagt er et vesentlig likestillingsspørsmål). I mer abstrakt forstand er det i tillegg relevant å peke på at kommunale tjenester spiller en avgjørende rolle for sosial integrasjon, så vel politisk som sosialt. At nær sagt alle i prinsippet har nytte av dem, uavhengig av inntekt, status, bosted, kjønn, etnisk bakgrunn og funksjonsevne, gjør dem til et politisk fellesgode med en helt spesiell betydning for befolkningens opplevelse av å ha noe å være felles om. Velferdspolitiske spørsmål er usedvanlig vesentlige i norsk politisk kultur, og de berører opplevelser av likhet, rettferdighet og verdighet svært direkte. De kommunale tjenestenes betydning for sosial integrasjon viser seg tydelig ved at kombinasjonen av omfattende behov og dårlig betalingsevne ikke blir et avgjørende eksklusjonskriterium, slik det er i de aller fleste land utenfor Norden. Disse tjenestene har ikke bare fungert som veldedig bistand til mennesker i nød, men som en aktiv kompensasjonsmekanisme som har jevnet ut forskjeller som ellers ville utgjort en avgjørende status- og klasseforskjell i befolkningen. Det er derfor historisk helt nytt dersom offentlige tjenester nå er i ferd med å forsterke denne type forskjeller i Norge. Når tjenestene blir vanskeligere å få tilgang til, er det dem som har mest kompetanse og ressurser til å kreve sin rett, som vinner fram.

Vi har også lagt vekt på å identifisere og beskrive det som kjennetegner kommunale tjenester slik de inngår i et større samspill med andre offentlige tjenester. Perspektivet vi har inntatt, tar blant annet utgangspunkt i at den norske velferdsstatsmodellen har det vi kaller et kapasitetsproblem og et ansvarsdilemma. Med dette mener vi ikke primært at det offentlige har påtatt seg et for stort ansvar, men snarere at forvaltningen av dette ansvaret synes å ha skapt en fundamental ambivalens eller uklarhet. Slik vi ser det, har dette spørsmålet to sider: et strukturelt og et mer praktisk. Det strukturelle aspektet dreier seg om hvor grensene for det velferdspolitiske ansvaret skal gå. Kombinasjonen av økende rettighetsfesting og andre former for utvidelser av det velferdspolitiske ansvaret på den ene siden og rammebudsjettering på den andre gjør det helt nødvendig å avgrense og kontrollere utgiftene. Men siden ansvaret i prinsippet ikke skal defineres av ressurser, men av de til enhver tid eksisterende behov, oppstår en spenning som ikke nødvendigvis lar seg løse politisk. I løpet av de siste tiår har strategien for å håndtere dette i all hovedsak vært styrings- og effektivitetsorientert: mer hensiktsmessig organisering og ressursbruk skal gi mer for (relativt) mindre. Når denne strategien likevel viser seg å ikke løse utfordringene på tjenestenivået, slår dilemmaet ut på andre måter og gir seg uttrykk i form av overskridelser av budsjetter, rasjonering av tjenester, dårligere kvalitet på enkelte tjenesteområder, høyere terskler for tilgang, overføring av ansvar til pårørende, økt press på kommunens ansatte, reduserte ressurser til investering i kompetanse, konkurranse mellom etater for å unngå «overskuddsansvar», med mer.

Denne typen effekter er uønsket av alle, men oppstår likevel og i økende grad. Når vi skriver «alle», mener vi ikke dette bokstavelig, men ønsker å understreke at ingen politiske partier noensinne har tatt til orde for at den norske velferdsstatens ansvar skal reduseres fordi det ikke finnes ressurser eller finansieringsvilje – bare gitt mer forsiktige signaler om at vi bør stramme inn livreima, kanskje overlate mer ansvar til familien og frivillige og/eller bruke ressursene mer effektivt. I denne boken har vi vært opptatt av å undersøke hvordan slike effekter henger sammen med kjennetegnene ved det kommunale ansvaret og tjenestene dette ansvaret er forankret i. Vi har vist at de kommunale tjenestene er i ferd med å bli stadig mer «særegne» fordi de står i en spesiell relasjon til andre typer offentlige tjenester som har mulighet til å spesialisere seg og avgrense seg fra ansvar. Dette fører til ‒ som vi har demonstrert i denne boken ‒ at kommunale tjenester nødvendigvis er mer uavgrensede, uforutsigbare, sammensatte og relasjonelt krevende enn de fleste andre. Derfor er de også ofte mye «dyrere» enn avgrensbare, stykkprisfinansierte tjenester som i økende grad har satt standarden for måten offentlige tjenester omtales på – som en vareform. I tillegg kommer altså at disse relasjonelle tjenestene er subjektivt og eksistensielt «sårbare» i den forstand at de angår brukerens identitet, selvbilde og verdighet i spesielt høy grad. Endelig er det verdt å peke på at kompleksiteten, variasjonsbredden og sensitiviteten vi her har beskrevet, påkaller høy og sammensatt kompetanse. Dette er i en viss forstand et paradoks, gitt at de sterkt kvinnedominerte og relasjonelle tjenesteytende yrkene i kommunal sektor ikke har blitt oppfattet som høyspesialiserte og kompetanseintensive, slik tilfellet har vært for legers og ingeniørers vedkommende. Kontinuerlig kompetanseheving har derfor knapt vært en prioritert oppgave.

Når spesialisthelsetjenesten kan definere pasienter som «utskrivningsklare» og avslutte behandlingen, er dette som oftest uløselig knyttet til at kommunen i prinsippet er forpliktet til å overta ansvaret. Det samme mønsteret går igjen på tvers av tjenestespekteret, og det er i økende grad i ferd med å utvikle seg til en avhengighetsrelasjon. Forutsetningen for at denne typen arbeidsdeling skal fungere, er at det finnes en (sterk og felles) erkjennelse av at økende kommunalt ansvar for voksende behov handler om kommunenes funksjon som velferdsstatens «siste instans» som nødvendigvis må kompensere når andre institusjoner avgrenser og spesialiserer sitt ansvar. Derfor er det ingen tvil om at kommunenes problemer med å kontrollere ressursene, opprettholde høy kvalitet i tjenestene og tilpasse seg endringer i behov ikke ganske enkelt gjenspeiler et styrings- og effektivitetsproblem. Det er mer fruktbart å snu problemstillingen på hodet: Kommunenes evne til å håndtere utfordringene bidrar avgjørende til å håndtere et fundamentalt dilemma som framfor alt er statlig.

Behovet for fleksibilitet i kommunale tjenester er altså delvis et produkt av at de kompenserer for andre tjenesteytende institusjoners avgrensning. I abstrakt forstand kan dette betraktes som en svært logisk og hensiktsmessig løsning. Våre funn tyder imidlertid på at i den grad denne kompenseringsfunksjonen bidrar til å redusere ansvarsdilemmaet som er skapt på statlig nivå, overlever den foreløpig på lånt tid. Tendensen til å betrakte kommunen som en produsent av avgrensbare tjenester i en kontekst av stabile omgivelser synes riktig nok ikke å være svekket, snarere tvert imot. Våre funn tyder på at tjenesteytere og mellomledere i hovedsak artikulerer sine erfaringer med det kommunale kapasitetsproblemet som en form for uformell og til dels personlig frustrasjon «bak scenen», og ikke som en strategi for å synliggjøre kommunens dilemmaer eller styrke dens krav overfor den sentrale staten. Mye tyder på at kommunene i økende grad tilpasser seg rollen som iverksettere og kombinerer denne med det vi kan omtale som kompenserende strategier. Dette innebærer å praktisere visse former for «ulydighet» mer eller mindre strategisk, innta rollen som advokat for brukerne, tilpasse tjenestene best mulig til tross for vanskelige rammer, yte mer til dem som trenger det mest, og prioritere det aller viktigste – og strekke seg et par hakk lenger enn før.

Slike endringer er tilsynelatende «små» og trivielle. Hvis vi ser dem i sammenheng og reiser spørsmålet om hvilke endringer de til sammen kan skape dersom de er uttrykk for en allmenn tendens, trer et annet bilde fram. Det bør etter vår oppfatning vekke bekymring og påkalle så vel analytisk som politisk interesse, men det sprenger rammen vi har satt for denne boken. Vi vil imidlertid peke på at dette kanskje gir et interessant bilde på den norske velferdsstatens «historiske konstitusjon», altså måten den har utviklet seg på over tid. Som vi antydet i kapittel 2 er ikke velferdsstaten et designet prosjekt, men et samlet produkt av en mengde endringsprosesser som virket sammen over tid, som var vanskelig å overskue eller kontrollere fullt ut. En av de faktorene som trolig spilte en sentral rolle i denne prosessen, var kommunenes rolle som laboratorier – jamfør den talende tittelen på klassikeren «Det kommunale laboratorium» fra 1995 (for ny utgave, se Baldersheim & Rose, 2019). Mange av velferdsstatens største suksesser ble utviklet i kommunal regi og på genuint lokale premisser. I dag er det gode grunner til å dvele mer systematisk ved hva dette faktisk innebar, ikke bare rent praktisk, men også mer prinsipielt. Hva skal til for å gjenskape det lokale handlingsrommet som er nødvendig for at kvaliteter vi setter høyt, skal kunne bli ivaretatt i framtiden? Kommunens rolle som «statstjener» er relativt ny, og i denne boken har vi sett at denne funksjonen påvirker identiteter, relasjoner, handlingsvalg og praksiser blant så vel kommunale tjenesteytere som deres ledere. At de tilpasser seg kravet om å tilpasse tjenestene til tilgjengelige ressurser (som ikke alltid er tydelig uttalt, men som likevel gjør seg gjeldende som en sterk forventning på alle nivå), er ikke overraskende, men det anskueliggjør at det ikke lenger finnes sterke og samlede krefter og interesser som er villige til å realisere rettigheter sammen med og på vegne av sårbare deler av befolkningen, selv når disse rettighetene framstår som for kostnadskrevende for kommunen. Vi tror det er verdt å minne om at det nettopp er denne evnen som gjorde velferdsstatens universalisme til noe langt mer enn en utopi – det var i lang tid sterke interesser som kunne mobilisere for behov og rettigheter, og disse hvilte uten tvil på en usedvanlig sterkt forankret lokal autonomi. Den produktive logikken vi har forsøkt å beskrive som velferdsstatens historiske fundament, kan knapt forstås uten et slikt konflikt- og spenningsperspektiv. Det er rimelig å hevde at kampen for flere og bedre tjenester har lykkes relativt godt fordi den har vært holdt levende i kommunene, og fordi denne «kampen» har bidratt til å definere kommunene som politisk-administrative tjenesteytende institusjoner (Stenius, 2010; Vike, 2018). I denne forstand er det en misforståelse å anta at kommunene kan forstås som instrumenter for utføring av statlige bestillinger.

Avslutning

I innledningen til denne boken trakk vi i noen grad opp et komparativt perspektiv på den norske/nordiske velferdsstaten, og i dette avsluttende kapittelet har vi supplert dette med en diskusjon av sentrale kulturhistoriske utviklingstrekk. Vender vi blikket framover, er det interessant å reise spørsmålet om hvorvidt denne samfunnsmodellen har en framtid. For å se nærmere på dette kan vi ta utgangspunkt i diskusjonen vår om «investeringsstaten». Dette er en samlebetegnelse på en visjon som landene i EU i løpet av de siste par tiår i økende grad sammen synes å ha sluttet opp om. Lisboa-strategien fra 2000 hadde riktig nok en sterkere inspirasjon fra den nordiske modellen, men finanskrisen i 2007 la en viss demper på ambisjonene (Vandenbroucke, 2002). EU-kommisjonens The Social Investment Package fra 2013 framstår derfor som en videreføring av det mest sentrale tankegodset i «Den tredje vei»-politikken som særlig ble formulert og forsøkt realisert av Tony Blair i Storbritannia rundt årtusenskiftet. Her etableres en klar distinksjon mellom en tradisjonell velferdsmodell og en ny og mer framtidsrettet (Evers & Guillemard, 2013). Mens fortidens velferdsstater satset på likhet og etablerte sjenerøse, i noen grad universelle, ordninger som tok sikte på å kompensere for enkeltmenneskers manglende evne til å konkurrere i markedet (jf. Esping-Andersens begrep «dekommodifisering») og dermed nærmest oppmuntret til passivitet, er målet med investeringsstaten å bruke velferdspolitiske tiltak som incentiv for å styrke befolkningens deltakelse, mestring, autonomi og selvrealisering. I korthet innebærer det å gjøre tjenestene mer målrettede og designet for at mottakerne skal gjøres kapable til å kunne ta kontroll over eget liv. Det er liten tvil om at denne måten å tenke om framtidens velferdsstat på allerede har fått en viss innflytelse i Norden. Konsekvensene er ennå uklare, men det er grunn til å understreke at det ikke er åpenbart at visjonen om investeringsstaten bygger på en holdbar forståelse av «den tradisjonelle», likhetsorienterte velferdsstaten som den eksisterende nordiske modellen assosieres med. Ei heller er det overveiende sannsynlig at denne versjonen er et realistisk eller bedre alternativ. Påstanden om at den nordiske, universelt orienterte velferdsstaten inspirerer til passivitet og forsterker tendenser til sosial eksklusjon, har ‒ så vidt vi kjenner til ‒ aldri blitt dokumentert. Investeringsstaten kan utvilsomt vise seg å bli et alternativ til den nordiske velferdsstatsmodellen slik vi kjenner den, men argumentet må da være forankret i andre verdier enn likhet og rettferdighet («equity»).

Litteratur

Ayero, J. (2013). Patients of the state. The politics of waiting in Argentina. Durham, N.C.: Duke University Press.

Baldersheim, H. (1987). Kommunane 1970‒1987. Frå statstenar til stifinnar. I H.E. Næss (red.), Folkestyre i by og bygd. Norske kommuner gjennom 150 år. Oslo: Universitetsforlaget.

Baldersheim, H. & Rose, L. (red.) (2019). Det kommunale laboratorium. Teoretiske perspektiver på lokal politikk og organisering. 3. utgave. Bergen: Fagbokforlaget.

Bauman, Z. (1998). Work, consumerism and the new poor. Buckingham: Open University Press.

Dahl, H.F. (1986). Those Equal Folk. I S.R. Graubard (red.), Norden: The Passion for Equality (s. 97–112). Oslo: Norwegian University Press.

Dyrvik, S. (1979). Norsk økonomisk historie 1500‒1970. 1: 1500‒1850. Bergen: Universitetsforlaget.

Evers, A. & Guillemard, A.M. (red.) (2013). Social Policy and Citizenship. The Changing Landscape. Oxford/New York: Oxford University Press.

Hansen, H.T., Lundberg, K.G. & Syltevik, L. J. (2013). Brukeren i det 21. århundret – nye og gamle velferdsdilemmaer. I H.T. Hansen, K.G. Lundberg & L.J. Syltevik (red.), Nav – med brukeren i sentrum? Oslo: Universitetsforlaget.

Haukelien, H. (2012). Nettverk og forpliktelser i velferdsstaten. I M.B. Bringslid (red.), Bygdeutviklingas paradoks. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Helse- og omsorgsdepartementet. (2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling ‒ på rett sted ‒ til rett tid (St.meld. nr. 47 (2008‒2009)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-47-2008-2009-/id567201/

Kildal, N. & Kuhnle, S. (2005). The Nordic welfare model and the idea of universalism. I N. Kildal & S. Kuhnle (red.), Normative Foundations of the Welfare State (s. 13‒34). Milton Park/New York: Routledge.

Kjellberg, F. (1988). Innledning: Reformprosessen – autonomi eller integrasjon? I F. Kjellberg (red.), Nytt inntektssystem ‒ nye utfordringer for kommuner og stat. Oslo: Kommuneforlaget.

Knudsen, T. (2000). Tilblivelsen af den universalistiske velfærdsstat. I T. Knudsen (red.), Den nordiske protestantisme og velfærdsstaten. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.

Knudsen, T. (2002). Den nordiske velfærdsstat og de sekulære lutheranere. I S. Eigård (red.), Velfærd og folkeoplysning. Odense: Odense Universitetsforlag.

Lundberg, K.G. (2018). The Welfare Subject in the ‘One-Stop Shop’: Agency in troublesome welfare encounters. Journal of Sociology and Social Welfare, 45(2), 119‒139.

Nagel, A.H. (1991). Innledning: Kommunene og velferden. I A.H. Nagel (red.), Velferdskommunen. Kommunenes rolle i utviklingen av velferdsstaten. Bergen: Alma Mater Forlag.

Papakostas, A. (2001). Why is there no Clientelism in Scandinavia? A comparison of the Swedish and Greek sequences of development. I S. Piattoni (red.), Clientelism, interests, and democratic representation. The European experience in historical and comparative perspective. Cambridge: Cambridge University Press.

Solstad, A. (2019). Det er krevende å arbeide “Navsk” i Nav! Utviklingen av yrkesrollen i små Nav-kontor gjennom Nav-reformen. Ph.d.-avhandling i sosiologi. Bodø: Nord universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap.

Stenius, H. (2010). Nordic Associational Life in a European and an Inter-Nordic Perspective. I R. Alapuro & H. Stenius (red.), Nordic Associations in a European Perspective (s. 29‒89). Baden-Baden: Nomos.

Vandenbroucke, F. (2002). Foreword: Sustainable Social Justice and ‘Open Co-ordination’ in Europe. I G. Esping-Andersen (red.), Why We need a New Welfare State. Oxford/New York: Oxford University Press.

Vike, H. (2018). Street-level bureaucracy in municipal worlds. I F. Engelstad & H. Byrkjeflot (red.), Bureaucracy and society in transition. Comparative perspectives. London: Emerald Publishing. Comparative Social Research, 33.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon