Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

11. Alderdom i det teknologiske Utopia? Velferdsteknologi i norske kommuner

Heidi Haukelien er førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning, sør, Universitetet i Sørøst-Norge, og seniorforsker ved Telemarksforsking. Hun har ph.d. i sosialantropologi. Hennes forskningsinteresser retter seg spesielt mot sammenhenger mellom politisk-administrativ styring av velferdsstaten på den ene siden og konsekvenser for ansvar, kvalitet og legitimitet i de offentlige helse- og omsorgstjenestene på den andre siden.

Implementering av velferdsteknologi innen helse- og omsorgstjenestene har gjennom de siste 20 år fått stadig større betydning og oppmerksomhet både som politisk ambisjon, praktisk erfaring og som forskningsfokus. I dette kapittelet gjennomgås sentrale politiske dokumenter vedrørende velferdsteknologi, samt empiriske artikler, hovedsakelig fra en norsk kontekst der eldre hjemmeboende mennesker er målgruppen. Implementering av velferdsteknologi krever stor grad av fleksibilitet, kunnskap og arbeidsinnsats fra de førstelinjeansatte – noe som ofte viser seg å være undervurdert i prosjektplanleggingen. Flere forskere setter også spørsmålstegn ved om teknologien faktisk bidrar til ressurssparing, eller om det skjer en oppgaveforskyvning over på pårørende og ansatte i førstelinjen.

Nøkkelord: velferdsteknologi, innovasjon, eldreomsorg, implementering, kompetansebehov, kjønn

Over the last twenty years, implementation of health technology in elderly care has become increasingly important both as political ambition, practical reality, and as a research topic. This chapter presents a review of key political documents on health technology as well as empirical research on the use of such technology in the context of service provision to home-dwelling elderly people. Although in some contexts, health technology offers great opportunities for improving efficiency and quality of the care services, it also generates unintended consequences in terms of new tasks, new needs and new responsibilities.

Keywords: health-technology, innovation, elderly care, implementation, welfare state, municipal services, gender

Innledning

Velferdsteknologi blir, sammen med frivillighet, ofte løftet fram som botemiddelet for en velferdsstat i krise. I politisk debatt og i en rekke sentrale stortingsmeldinger understrekes det at velferdsstatens «bærekraft» står på spill i møtet med det sterkt voksende behovet for arbeidskraft, kompetanse og ressurser som det økende antallet eldre fører med seg, og at økt satsing på velferdsteknologi er blant de virkemidlene som kan bidra til å redusere dette behovet vesentlig. I dette kapittelet problematiserer jeg denne visjonen, og viser at selv om velferdsteknologi kan bidra både til å lette kapasitetspresset som gjør seg gjeldende (særlig) i kommunale helse- og omsorgstjenester, og i en del tilfeller øke kvaliteten på tjenestene, innebærer denne teknologien en rekke nye og til dels uforutsette utfordringer det vil kunne være kostnadskrevende å løse. Dette skyldes at risiko og sårbarhet i mange tilfeller blir større. En grunn til at slike forhold ser ut til å bli sterkt undervurdert når visjonene om velferdsteknologiens muligheter utmales, er at kompleksiteten i de kvinnedominerte yrkene dette angår, ikke tas alvorlig nok. Mitt argument er ikke at velferdsteknologi ikke kan gi en rekke nye og verdifulle muligheter, men snarere at den sentrale begrunnelsen – at den vil redusere ressursbehovet – ikke nødvendigvis er hverken realistisk eller god.

Mulighetene teknologien kan åpne for oss i framtiden, er utvilsomt mangfoldige og spennende, men de er altså samtidig potensielt problematiske. Velferdsteknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenestene representeres av lysende tavler som pasienter kan ha på veggen og som gjør det mulig for dem å kommunisere med pårørende og andre hjelpere, eller å finne ut hva som står på planen i dag. De forespeiler smarte hus som kan følge med på hvordan den pleietrengende eldre beveger seg i rommet, registrere om hun har åpnet en dør som hun helst ikke skulle åpne midt på natten, og som har lys som slås automatisk på når pasienten står opp av sengen. De visualiserer samtidig den søte, myke, pelskledde Paro-selen som kan gi demente mennesker ro og hyggelige kosestunder, og treningssykkelen Motiview, som gjør det mulig å se på film, og liksom bevege deg gjennom gater i nærmiljøet eller gamle kjente trakter mens du sykler på ergometersykkelen. Velferdsteknologi kan også bestå av en tablettdispenser som sier ifra når brukeren skal ta medisinen sin, eller airbagbuksa som løser seg ut og hindrer lårhalsbrudd dersom hun mister balansen på vei til toalettet om natten. Velferdsteknologien presenteres ikke kun som smarte tekniske løsninger på komplekse relasjonelle utfordringer. Ofte framsettes teknologien som en naturlig del av en ønsket og naturlig framtid som er i ferd med å bli realisert, der det som i dag utgjør sentrale etiske og økonomiske dilemmaer, er ryddet av veien.

Den sterkt økende etterspørselen etter teknologiske løsninger har på relativt kort tid skapt en betydelig industri med mange nye kommersielle muligheter for teknologiselskaper, og kommunene kjøper inn og prøver ut velferdsteknologi for store summer. I dag er det allerede over 260 kommuner som har vært med på ulike forsøk med utprøving av velferdsteknologi (ehelse.no). Over 90 % av prosjektene rettet seg mot eldre med kognitiv svikt. De resterende 10 % har vært rettet mot personer med kroniske sykdommer og personer med fysiske eller kognitive funksjonsnedsettelser (Knarvik, Rotvold, Bjørvig & Bakkevoll, 2017). Tempoet i utviklingen kan illustreres med en undersøkelse Telemarksforsking gjennomførte i 2014, der sykepleiere i fem kommuner ble spurt om hvordan de så for seg at teknologi kunne påvirke deres arbeid i framtiden (Haukelien, Vike & Vardheim, 2015). Rapporten, som omhandler sykepleieres erfaringer med konsekvensene av samhandlingsreformen, viser at svært få av dem på det tidspunktet hadde erfaring med velferdsteknologi i sitt daglige arbeid. I dag ville de ha gitt helt andre svar.

Myndighetenes begrunnelse for å støtte velferdsteknologiske forsøksordninger er nødvendigheten av å tenke nytt, og er inspirert av idéen om at velferdsstaten trenger en redningsaksjon for å hindre at dens bærekraft undergraves av de konsekvensene kapasitets- og finansieringsproblemer antas å ha. Flere av de empiriske undersøkelsene i denne antologien viser at ansatte med tilstrekkelig fagkompetanse er en knapp ressurs i velferdsstatens tjenester, ikke minst i eldreomsorgen, og slik har det vært relativt lenge. Det antas at vi kommer til å mangle 28 000 sykepleiere og 18 000 helsefagarbeidere i 2035 (Hjemås, Zhiyang, Kornstad & Stølen, 2019). De fleste teknologiske løsninger som utvikles og prøves ut, har til hensikt å frigjøre tjenestemottakere fra avhengighetsrelasjoner til ansatte i helse- og omsorgssektoren samtidig som de frigjør tid for de ansatte til å ta seg av andre oppgaver.

Kommunene ser for seg muligheten til å løse de store velferdsutfordringene med personalmangel og stram økonomi ved i større grad å utvikle tjenestemottakernes evne til å ta ansvar selv. Et av virkemidlene her er å utvikle og tilpasse teknologiske løsninger som kan erstatte den tjenesteintensive måten å drive omsorgstjenestene som vi kjenner fra dagens praksis. Ifølge NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg må både tjenestemottakere og pårørende omstille seg til en større grad av selvstendighet i relasjonen til det offentlige tjenesteapparatet, og den økte satsingen på velferdsteknologi er et sentralt satsingsområde blant annet fordi den kan bidra til dette (NOU 2011: 11).

Om dette kapittelet

Grunnlaget for dette kapittelet er en litteratur-review av forskning omkring erfaringer med velferdsteknologi i norske kommuner, men inkluderer også noen danske undersøkelser, som omhandler praktiske forsøk med bruk av teknologi i omsorgen for eldre hjemmeboende mennesker. Det er gjort søk i databasene Wiley Online Library, Idunn og Helsebiblioteket; til sammen er det gjennomgått ca. 30 empirisk baserte artikler i tillegg til NOU-er, stortingsmeldinger og annen litteratur. Kapittelet er i tillegg et resultat av refleksjoner over hva velferdsteknologi betyr for helse- og omsorgstjenestene, basert på empiriske eksempler fra egne feltarbeid i forbindelse med ulike forskningsprosjekter. I disse prosjektene trådte de faglige og sosiale konsekvensene av ulike velferdsteknologiske løsninger fram som aspekter ved observasjoner av det daglige arbeidet i helse- og omsorgssektoren. Jeg vil i denne sammenhengen se spesielt på hvordan implementering av velferdsteknologi påvirker helse- og omsorgstjenestenes bærekraft. Problemstillingen dreier seg om å undersøke hvordan teknologien får ringvirkninger på helse- og omsorgstjenestenes organisering, kapasitet og faglighet, og hvilke krav den stiller til bemanning og kompetanse. En viktig problemstilling er også i hvilken grad dette innebærer en større vektlegging av tjenestemottakeres autonomi, eller om det samtidig – eller snarere – representerer en tilbaketrekning av det offentlige ansvaret som må kompenseres av andre krefter (som pårørende, frivillige og/eller private aktører).

Etter en avgrensning av begrepet «velferdsteknologi» presenteres en gjennomgang av policyutviklingen i en periode fra 1996, da den første Handlingsplanen for eldreomsorg forelå, til 2018 da vi fikk den foreløpig siste meldingen om eldreomsorg, Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre, Meld. St. 15 (2017‒2018) (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018a).

I hoveddelen av kapittelet presenteres sentrale funn fra litteraturgjennomgangen. I tillegg presenteres noen eksempler hentet fra egne studier. Det ene gjelder forskningsprosjektet «Institusjonell innovasjon i eldreomsorgen», om frivillighet i eldreomsorgen, finansiert av Oslofjordfondet. Prosjektet innebar å undersøke hvordan frivillige organisasjoner og enkeltpersoner samarbeidet med eldreomsorgsinstitusjoner, gjennom en spørreundersøkelse rettet mot kommunene i 6 fylker, samt individuelle intervjuer, fokusgruppeintervjuer og deltakende observasjon i 4 eldreomsorgsinstitusjoner. Det andre prosjektet er «Evaluering av EVUK» (Etter- og videreutdanning i kommunene), finansiert av Helsedirektoratet. Dette prosjektet innebar en evaluering av det pedagogiske opplegget i prosjektet samt empiriske studier (deltakende observasjon og intervjuer) av hjemmetjenester og eldreomsorgsinstitusjoner i 4 kommuner. Studiene som eksemplene er hentet fra, er presentert i de publikasjoner det refereres til, men eksemplene som benyttes er ikke tidligere publisert.

Begrepet velferdsteknologi

Jeg velger her å anvende en bred definisjon av velferdsteknologi, og forstår fenomenet som tekniske og organisatoriske hjelpemidler som får funksjon som en formidlingsinstans mellom brukeren og hennes autonomi på den ene siden og omgivelsene på den andre siden. Omgivelsene betyr i denne sammenhengen særlig offentlige tjenester (og velferdsstaten som sådan, både som institusjonelt system og som en politisk idé), ansatte med varierende kompetanse og organisering av arbeidet. Velferdsteknologi, som all annen teknologi, er et relasjonelt fenomen som påvirker og påvirkes av sosiale systemer og deres struktur og dynamikk. Slike gjensidige effekter viser seg ofte å være uforutsigbare, og manifesterer seg normalt gradvis og over tid. Et eksempel er teknologi som muliggjør større autonomi for den som får tilgang til den, som for eksempel GPS (som sporer bevegelser) eller medisindispensere (som gjør det mulig å kontrollere medisinbruk på egen hånd). Begge kan samtidig skape nye typer avhengighet og sårbarhet, nye roller for tjenesteytere og pårørende – og begge deler kan gi opphav til økt stigma, for eksempel fordi brukeren framstår som «hjelpeløs» når hun ikke mestrer ferdighetene som kreves for å bruke dem, eller at teknologien blir et synlig symbol på at man nå tilhører gruppen som er avhengig av hjelp for å orientere seg eller å ta sine medisiner (Stokke, Hellesø & Sogstad, 2019). Som jeg har antydet ovenfor, er det også nødvendig å inkludere den ideologiske dimensjonen i definisjonen av velferdsteknologi.

Den er ikke noe som ganske enkelt tas i bruk med målbare effekter, men er omgitt av samfunnsmessige framtidsvisjoner som bidrar til å generere nye forestillinger om frihet og individualitet, gjensidighet og uavhengighet. Den innebærer en visjon om større autonomi for brukerne – og berører dermed ideer om grensene mellom offentlig og privat ansvar for befolkningens velferd.

Politiske føringer

Som kapittelet om den kommunale eldreomsorgen i denne antologien har gjort rede for, ble kapasitetsutfordringene i disse tjenestene tidlig en del av den politiske problemforståelsen. Norske kommuner har arbeidet intenst med omstilling, effektivisering og omprioritering siden 1980- og -90-tallet. Ambisjonene, strategiene og tiltakene har imidlertid variert mye. Handlingsplan for eldreomsorg, St.meld. nr. 50 (1996‒97), (Sosial- og helsedepartementet, 1997) hadde som ambisjon å styrke både kvalitet og kapasitet i helse- og omsorgstjenestene. Dette skulle realiseres ved å satse på utbygging av boliger og å heve kompetansen blant ansatte. På dette tidspunktet var velferdsteknologi ennå ikke satt på dagsordenen. I St.meld. nr. 25 (2005‒2006) Mestring, muligheter og mening (Helse- og omsorgsdepartementet, 2006) ble imidlertid omsorgsteknologi lansert som et middel både for å bedre tjenestetilbudet og for å utsette institusjonalisering. I løpet av 2000-tallet fikk teknologiske løsninger på kapasitetsutfordringene i eldreomsorgen en stadig større plass i politikkdokumentene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2006). I St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge (Nærings- og handelsdepartementet, 2008) foreslo regjeringen å nedsette et offentlig utvalg for å finne nye, innovative løsninger som skulle møte morgendagens omsorgsutfordringer. Her ble begrepet «velferdsteknologi» ikke brukt, men «omsorgsteknologi» ble nevnt én gang. Den ønskede innovasjonen skulle skje gjennom å ta i bruk nye metoder og hjelpemidler, samt satsing på forskning og utvikling for å få mest mulig omsorg per krone. I St.meld. nr. 47 (2008‒2009), Samhandlingsreformen – Rett behandling – på rett sted – til rett tid (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009), ble behovet for å utvikle nye teknologiske løsninger omtalt, og da i hoved-sak i form av informasjonsteknologi og medisinsk teknologi i spesialisthelsetjenesten. Det offentlige utvalget som ble nedsatt etter forslaget som lå i St.meld. nr. 7 (2008‒2009) (Nærings- og handelsdepartementet, 2008), avleverte sin melding: NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg til Helse- og omsorgsdepartementet i 2011 (NOU 2011: 11). Her ble begrepet «velferdsteknologi» lansert, og det ble gitt en definisjon som siden har blitt mye brukt:

Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon (NOU 2011: 11, s. 99).

Her deles velferdsteknologi inn i de fire kategoriene trygghets- og sikkerhetsteknologi, kompensasjons- og velværeteknologi, teknologi for sosial kontakt og kommunikasjon, og teknologi for behandling og pleie (NOU 2011: 11). Med denne utredningen ble begrepet «velferdsteknologi» altså for alvor satt på dagordenen i norsk kontekst. Utvalget foreslo etablering av et nasjonalt program for arbeidet med utvikling og implementering av velferdsteknologi i kommunene.

Meld. St. 29 (2012‒2013) Morgendagens omsorg fulgte opp med konkretiseringer av hvordan helse- og omsorgstjenestene kunne videreutvikles (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013a). Hovedpunktene i meldingen retter seg mot mobilisering av ressurser, kunnskapsutvikling gjennom forskning og innovasjon, blant annet med fokus på å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Ifølge denne meldingen ligger velferdsteknologiens muligheter i at den kan styrke brukernes evne til å klare seg selv, vitalisere sosiale bånd og øke samhandlingen mellom tjenesteapparatet, pårørende, brukere, frivillige og nærmiljøet. Her signaliseres det videre at det vil bli etablerert et nasjonalt velferdsteknologiprogram som skal bygge på samhandlingsreformens intensjoner. Det understrekes, som i tidligere meldinger, at utviklingen av velferdsteknologi må skje parallelt med endringer i organisering av tjenestene, og at målsettingen er at velferdsteknologi blir en integrert del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det legges opp til at arbeidet med ‒ og ansvaret for ‒ innføring av velferdsteknologi må ligge hos kommunene, og at staten kan bidra med å legge til rette for samarbeid mellom næringsliv, kommuner og kompetansemiljøer. Problemstillinger som er felles på tvers av alle kommuner, som etiske problemstillinger, personvern, jus og standardisering av tekniske løsninger, skal staten bidra til å løse.

I 2013 ble Nasjonalt velferdsteknologiprogram (2013‒2016) etablert i samarbeid mellom Helsedirektoratet, KS og Direktoratet for e-helse, med målsetting om å bidra til at flere kommuner tar i bruk velferdsteknologiske løsninger. I en kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt senter for e-helseforskning fra 2017 gis en oppsummering av erfaringer fra det nasjonale velferdsteknologiprogrammet, der ca. 340 kommuner deltok. Rundt 90 % av velferdsteknologiprosjektene i kommunene dreide seg om eldre mennesker med kognitiv svikt og personer med fallrisiko.

Flere stortingsmeldinger har siden fulgt opp og understreket betydningen av velferdsteknologi som en sentral del av løsningen på det økende misforholdet mellom antall brukere og ansatte i helse- og omsorgssektoren. Dette understrekes i Folkehelsemeldingen God helse – felles ansvar Meld. St. 34 (2012‒2013) (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013b), i Folkehelsemeldingen Mestring og muligheter Meld. St. 19 (2014‒2015) (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015), i Meld. St. 6 (2017‒2018) Kvalitet og pasientsikkerhet 2016 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017), i Meld. St. 11 (2018‒2019) Kvalitet og pasientsikkerhet 2017 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018b) og i Perspektivmeldingen Meld. St. 29 (2016‒2017) (Finansdepartementet, 2017), for å nevne noen sentrale politikkdokumenter. I sistnevnte omtales velferdsteknologi som en forutsetning for bedre og mer bærekraftige helse- og omsorgstjenester i framtiden.

Sentrale momenter i forskningen

Fleksibilitet og tilpasning

Forskning på velferdsteknologi er et felt i rask vekst, og det foreligger nå en rekke studier der brukeres og tjenesteyteres erfaringer med velferdsteknologi undersøkes. De fleste studiene er basert på individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer med brukere, førstelinjeansatte og ledere, men også spørreundersøkelser og deltakende observasjon er benyttet.

Hovedtrekkene i disse studiene er at mange brukere opplever velferdsteknologi som trygghets- og frihetsskapende, men at mange ansatte opplever utfordringer relatert til organisering, kompetanse og ressurser. Det gjelder for eksempel bruk av trygghetsalarm, GPS og pilledispenser, som er noen av de vanlige velferdsteknologiene som mange norske kommuner har tatt i bruk (Aardalen, Moen & Gjevjon, 2016; Isaksen, Paulsen, Skarli, Stokke & Melby, 2017; Kleiven, 2017; Tøndel, 2018). Trygghetsalarmene kan gi økt trygghet for brukerne, men for ansatte kan de gi stor uforutsigbarhet i hverdagen. På en vakt kan det være fra 0 til 20 alarmer, og det skaper selvsagt utfordringer med hensyn til planlegging (Tøndel, 2018). En så etablert og «enkel» teknologi som trygghetsalarm kan også utfordre med tanke på å bli enige om hva som er legitim bruk, hvorvidt det må være alvorlige hendelser som må til for at det skal være legitimt å trykke på den eller ikke (Stokke et al., 2019).

En annen teknologi som har blitt utprøvd, er bruk av videobesøk som erstatning for fysiske reiser. Det viser seg at disse kan oppleves som et bedre alternativ enn å få hjemmesykepleien på besøk. En undersøkelse blant brukere som fikk tilbud om videosamtaler etter sykehusinnleggelse (aldersspenn fra 59 til 90 år), beskrev denne tjenesten «nesten som ansikt til ansikt». Fordelen brukerne trakk fram, var at de slapp å forholde seg til like mange personer som kom hjem til dem. Fordi det var færre personer som byttet på å sitte bak skjermen, opplevdes de som en mer stabil kontakt. Brukerne opplevde også personalet som mer tilgjengelig (Kajander & Storm, 2017). Samtidig krever det ‒ ifølge brukerne ‒ at sykepleieren eller andre fagpersoner som er i dialog, har tilstrekkelig og riktig kompetanse til å svare på spørsmål og veilede brukeren på en adekvat måte. I tillegg krever det at fagpersonen (og pasienten) har kommunikasjonsferdigheter tilpasset denne kommunikasjonsplattformen. Det er annerledes å observere pasienten gjennom en skjerm enn å være i pasientens stue og kunne observere direkte. Dette er en kompetanse som de ansatte må tilegne seg dersom teknologien skal ha ønsket virkning (Jøranson & Lausund, 2019; Kajander & Storm, 2017).

Kajander og Storm beskriver i likhet med flere andre forskere hvordan de ansatte viser en stor grad av fleksibilitet, evne og vilje til å endre på sine etablerte arbeidsmetoder (Dugstad, Nilsen, Gullslett, Eide & Eide, 2015; Kajander & Storm, 2017; Nakrem, 2017). Dette gjelder for eksempel sykepleiere som utvikler nye kommunikasjonsferdigheter med mer vekt på nonverbal kommunikasjon, tilpasning av tonefall, å legge inn pauser med mer for at kommunikasjonen via telemedisinske hjelpemidler skal bli så naturlig som mulig. Kajander og Storm beskriver også hvordan sykepleierne utvikler nye måter å observere pasientene på når de skal gjøre det via en skjerm og ikke i direkte kontakt med pasienten. Andre eksempler omhandler å lære seg å vurdere graden av akuttnivå når en trygghetsalarm utløses, som grunnlag for å prioritere hvem som skal få hjelp først, eller bruk av elektroniske rapporteringssystemer som, foruten opplæring i hvordan systemet virker, krever at ansatte med ulik yrkesbakgrunn tilegner seg en omforent forståelse av hvordan kategoriseringen av opplysninger skal gjøres (Andreassen, Obstfelder & Lotherington, 2019b; Tøndel, 2018).

Ressurser, tilgjengelig kompetanse og oppgaver

Velferdsteknologiske hjelpemidler som videokommunikasjon og andre telemedisinske hjelpemidler kan også bidra til større grad av tverrfaglighet og samhandling, ved at profesjoner i større grad må kommunisere med hverandre og forholde seg til de samme plattformene, og ved at for eksempel spesialisthelsetjenesten deltar i vurdering og behandling av liggesår sammen med de kommunalt ansatte gjennom videokommunikasjon. Denne nye arbeidsformen reiser imidlertid mange nye spørsmål vedrørende brukermedvirkning, taushetsplikt, og hensynet til pasientens sårbarhet og verdighet. En annen problemstilling som reises i den forbindelsen, er hvorvidt kommunale ressurser gjør det mulig å følge opp anvisninger fra spesialisthelsetjenesten (Aune & Aanestad, 2019).

Spørsmålet om ressurser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene problematiseres i flere av studiene jeg omtaler her (Andreassen et al., 2019b; Kleiven, 2017; Lassen, 2017; Nakrem, 2017; Paulsen, Vekve, Isaksen & Skarli, 2017; Thygesen, 2019a). Gjennomføring av prosjekter krever stor arbeidsinnsats, og arbeidsmengden viser seg ofte å bli undervurdert (Paulsen et al., 2017; Wackers, 2019). Sykefravær, utskifting av arbeidsstokken, utstrakt bruk av ufaglært arbeidskraft utgjør fortsatt en betydelig utfordring for gjennomføring av pilotprosjekter, og ikke minst overgangen til implementering og varig endring (Paulsen et al., 2017; Andreassen et al., 2019). Dette illustrerer en viktig side ved teknologisk innovasjon, som neppe tillegges tilstrekkelig vekt. Teknologisk innovasjon assosieres gjerne med spesialiserte, stabile og høykompetente arbeidsmiljøer. Til tross for at disse kvalitetene selvsagt er et mål i kommunale helse- og sosialtjenester, er realitetene helt andre – samtidig som den sosiale og organisatoriske kompleksiteten er langt større. At kjønnsdimensjonen spiller en sentral rolle i hvordan feltet og dets utfordringer beskrives og oppfattes, kan det neppe være tvil om. Kvinner dominerer så å si fullstendig på disse arbeidsplassene, hvor lønningene er lave, innflytelsen begrenset, og hvor store deler av arbeidsstokken er ufaglærte (Andreassen et al., 2019b; Bakken, 2001; Vike, 2004; Vike, Brinchmann, Haukelien & Kroken, 2002; Vike, Haukelien, Bakken & Løyland, 2004).

Flere forskere setter også spørsmålstegn ved om teknologien faktisk er ressurssparende, eller om den i realiteten forskyver oppgaver fra noen grupper over på andre. Det gjelder for eksempel bruk av GPS til mennesker med hukommelsessvikt. Det er snakk om et tidsvindu i sykdomsforløpet hvor denne teknologien kan være trygghets- og frihetsskapende, men den krever opplæring og oppfølging. Hvem skal ha ansvaret for opplæringen, og hvem har ansvaret for å finne pasienten som har gått seg bort? Dette krever tid og ressurser fra hjemmesykepleien, og dersom de ikke tilføres ressurser, blir det de pårørendes oppgave og ansvar (Thygesen, 2019a).

Spørsmålet om innsparing reises også i to artikler om elektronisk rapporteringssystem (Andreassen, Obstfelder & Lotherington, 2019a; Mogensen, 2019). Her beskrives systemer som ikke har god nok kompatibilitet med den faglige virksomheten. Det krever større arbeidsinnsats fra de ansatte fordi de må lære seg nye måter å kategorisere pasientdokumentasjonen på, som noen ganger er bedre tilpasset ledelsens og myndighetenes behov for oversikt enn de ansattes daglige informasjonsbehov. Dette er arbeid som ledere i liten grad blir gjort kjent med, og som ikke i tilstrekkelig grad blir tatt høyde for i planleggingen. De ansattes pressede hverdag og mange ufaglærte som ikke har det nødvendige kunnskapsgrunnlaget til å gjennomføre dokumentasjonen i det nye systemet, gjør også implementeringen vanskelig (Andreassen et al., 2019b; Paulsen et al., 2017).

Det er ikke urimelig å forstå omstillingsbehov og omstillingsarbeid i helse- og omsorgssektoren mer som en normaltilstand enn som et unntak – med den konsekvens at den bør betraktes som en sentral institusjonell kontekst for velferdsteknologisk innovasjon. Dette har åpenbart spesielt store implikasjoner for helse- og omsorgstjenestene, som normalt er mer preget av nedskjæring og institusjonell transformasjon enn andre kommunale tjenesteområder (Haukelien & Vike, 2015; Haukelien, Vike & Bakken, 2009; Haukelien et al., 2015).

På de enkelte tjenesteområder i sektoren er konsekvensene av slike utfordringer ofte tydelige i de mindre, daglige sammenhengene: Tiden til utviklingsarbeidet blir spist opp av uforutsette hendelser, kapasitetsproblemer (for eksempel knyttet til sykemeldinger) og daglig administrering for å få endene til å møtes – innenfor rammen av en økende spenning mellom ressurser og veksten i behov (Brurås-Leine, 2017; Haukelien, 2013a, 2017; Sheikh, Abelsen & Vrangbæk, 2014).

I den typen tjenester jeg beskriver her, oppstår motsetningen mellom på den ene siden ressursstyring som sikter mot å redusere ressursbruk, og på den andre siden utviklingsarbeid som på kort sikt krever større ressurser. Forholdet mellom ressurser, tilgjengelig kompetanse og oppgaver følger derfor i realiteten ofte andre prinsipper enn det som ser ut til å være utgangspunktet for teorier om implementeringsarbeid som en form for langsiktig investering i høyere kvalitet og bedre ressursutnyttelse. Ressursene må avgrenses samtidig som behovene og kompleksiteten øker. Det gjør at kompromisser og behov for fleksible ad hoc-løsninger styrer prioriteringer mer enn planlagte gevinstrealiseringsplaner.

Opplæring og samarbeid

En forutsetning som nevnes i de fleste studiene, er at de som skal ta i bruk teknologien, får tilstrekkelig opplæring i bruken. Ofte er det også behov for at brukere og ansatte er med mye tidligere i prosessen enn det som ofte viser seg å være tilfellet. Det betyr at det kreves et godt samarbeid med leverandøren allerede i utformingen og tilpasningen av teknologien (Aasland, 2017).

De fleste empiriske studier ser ut til å vise at det er relativt store utfordringer knyttet til utvikling av teknologiens faglige infrastruktur. Grunnen er at bruk av velferdsteknologi krever organisatoriske endringer som det i de fleste tilfeller ikke er tatt tilstrekkelig høyde for (Andreassen et al., 2019b; Isaksen et al., 2017; Kiran, 2017; Tøndel, 2018; Wackers, 2019). De viser også at teknologi kan ikke «innføres» en gang for alle; den må justeres og tilpasses kontinuerlig for å være relevant for brukeren og meningsfull for fagutøveren. Dette er en vedvarende prosess, siden brukernes tilstand hele tiden er i endring (Berg, Zanaboni & Alnes, 2017; Jøranson, 2017). Kompetansen som kreves for å håndtere slike kontinuerlige tilpasningsbehov, står ikke i et harmonisk forhold til det dominerende behovet i den kommunale helse- og omsorgssektoren for å anvende billig (og derfor ofte ufaglært) arbeidskraft.

Individuelt tilpasset?

I en studie av frivillighet i eldreomsorgen i 2012 ble ansatte ved et av de teknologisk mest moderne omsorgssentrene i landet intervjuet (Vike, 2015).1 De refererte til flere uforutsette utfordringer i sitt daglige arbeid og i beboernes dagligliv. For eksempel erfarte de at det var vanskelig å tilpasse temperaturen individuelt i den enkelte leilighet. Noen beboere ønsket å ha temperaturen i rommet lav, mens andre frøs ved den samme temperaturen. Det viste seg altså at det var vanskeligere å tilpasse teknologien til individuelle behov enn planleggingen og implementeringen hadde tatt hensyn til, og variasjonen og dens konsekvenser ble følgelig undervurdert. Videre var leilighetene utstyrt med sensorer som registrerte bevegelse, og sensorene slo lyset av automatisk dersom det hadde gått en viss tid siden beboerne sist hadde beveget seg i rommet. Eldre, skrøpelige mennesker beveger seg naturlig nok mindre enn friske yngre, så beboerne opplevde stadig at lyset plutselig slo seg av mens de satt i sin egen stue eller befant seg i dusjen. Leilighetene var også utstyrt med lys som slo seg på automatisk når beboerne satte seg opp i senga om natta. Dette var en smart løsning for dem som visste og husket hva hensikten med det automatiske lyset var: en mekanisme som reduserer faren for å falle (for eksempel på vei til toalettet). For enkelte demente, som ikke nødvendigvis husket dette, ble det imidlertid opplevd som uforklarlig og dermed skremmende. Fordi leilighetskomplekset var så teknisk avansert, ble behovet for personalet regnet som minimalt. Når problematiske episoder oppsto, ble det derfor mye ekstra arbeid for de få ansatte som var på vakt, og det var krevende for dem å håndtere beboernes opplevelse av frykt og ubehag.

Et grunnleggende ideal i utviklingen av velferdsteknologiske løsninger er at de skal være individuelt tilpasset brukernes behov. Dette er selvsagt avhengig av hvem de eldre er, deres livsbetingelser og de konkrete anvendelsesområdene teknologien får, men forskerne bak studiene som er referert i denne artikkelen, er alle opptatt av spørsmålet om i hvilken grad individuell og kontekstuell variasjon faktisk fanges opp og blir tatt hensyn til (Hansen, Almqvist, Ørjasæter & Kistorp, 2017). Flere av studiene viser til at mye av den ekstra tilpasningen som skal til, blir til det som kalles «usynlig» ekstraarbeid for ansatte med nærkontakt til pasientene. De håndterer motstridende krav og forventninger, konfliktfylte mål, stort arbeidspress og få tilgjengelige ressurser til å gjennomføre den individuelle tilpasningen som kreves for at teknologien kan tilpasses og justeres ut fra individuelle behov (Kleiven, 2017).

Uintenderte konsekvenser – multidose som eksempel

På en forskerworkshop om innovasjon i offentlig sektor, i regi av Norges forskningsråd, presenterte konferansens hovedinnleder et eksempel på det han oppfattet som «gammeldags tankegang». Referansen var sykepleiere i sykehjem som foretrakk å bruke tid på å hente fram medisiner fra pakningen og dele ut til pasienter framfor å ta i bruk multidose. Multidose er en metode for medisinutdeling som de fleste norske kommuner nå har tatt i bruk, og innebærer et system der apotekene lager ferdig porsjonspakker med medisiner til hver pasient til hvert måltid. Pakkene er ferdige til å deles ut, og rutinene for å gjøre det er enkle. Det skrives under på at medisinene er gitt. Innlederen mente sykepleiere bruker tiden sin ineffektivt når de prioriterer slike gammeldagse arbeidsoppgaver. Han stilte spørsmålet: «Hvorfor videreføres ineffektiv praksis når bedre praksis finnes?» Det ble ikke gitt noe konkluderende svar, men innlederen antydet at det har å gjøre med omsorgsprofesjonenes kultur og holdninger til teknologi.

Jeg bruker dette eksemplet i denne sammenhengen fordi det illustrerer hvordan velferdsteknologi ikke ganske enkelt er et objektivt redskap som skaper målbare, planlagte endringer og praktisk rasjonelle løsninger, men også et objektivert, iscenesatt håp med opphav i spesifikke politisk-administrative interesser. Velferdsteknologi blir ikke sjelden presentert som et moderne korrektiv til vaner og tradisjoner som har satt seg fast i kvinnedominerte arbeids- og fagfellesskap, for eksempel sykepleiere. Velferdsteknologi kan selvsagt skape nye og bedre løsninger, men det forutsetter at hensikten teknologien tenkes å ha, faktisk kan erstatte de funksjonene tradisjonelle rutiner tidligere eventuelt har hatt. Slike rutiner kan for eksempel ha utviklet seg for å bøte på sårbarhet som arbeidsfellesskapet over tid har vært i stand til å identifisere og forsikre brukerne mot. Denne forutsetningen er ikke alltid til stede når velferdsteknologien fremmes som en generell løsning på abstrakte og komplekse utfordringer som velferdsstatens «bærekraft», som en vei ut av kommunale budsjettdilemmaer, eller som en ny markedsmulighet for kommersielle virksomheter.

Selv om flere studier rent faktisk viser at ansatte nå i større grad enn tidligere forholder seg positive til velferdsteknologiske løsninger, er det god grunn til å anta at skepsisen som finnes, er knyttet til ansattes praktiske erfaringer med bruk av velferdsteknologi – for eksempel med de uforutsette og uintenderte konsekvenser ny teknologi kan få i en tradisjonelt etablert, faglig praksis. Her følger et utdrag av en samtale mellom en forsker og to hjelpepleiere på et sykehjem:

Ved siden av å forberede og ordne etter frokosten, deler hjelpepleiere med kurs også ut medisiner. Begge hjelpepleierne forteller at de ikke er glade for den oppgaven – de ville helst sluppet for de føler seg ikke kompetente. Medisinkunnskap er mer enn noen timers kurs! Ofte er det ikke sykepleiere på vakt på avdelingen i det hele tatt, forteller de, og den ene hjelpepleieren mener de burde få ekstra betalt for denne oppgaven. Det oppstår situasjoner som gjør at de føler seg usikre. For eksempel hvis de deler ut medisiner mens pårørende er tilstede. Hvis de pårørende spør: Hva er dette? – Da kjenner jeg at jeg blir helt sånn … (gjør en rask bevegelse med begge hender nedover langs kroppen). Hvis jeg ikke kan svare sier jeg at jeg skal undersøke, så må jeg ringe etter en sykepleier. Forskeren spør om det er slik at de helst vil slippe å dele ut medisiner, og det svarer begge bekreftende på. Forskeren spør videre om de tror det gjelder flere av deres kolleger, og de svarer at de tror det gjelder alle hjelpepleierne på huset. En av ulempene er at de ikke så lett kan bytte vakter, for de blir satt opp på ansvarsvakter – og da kan de bare bytte med andre som har utdannelse og godkjenning for å dele ut medisiner2 (Haukelien, 2013a; Haukelien et al., 2009).

Fordelene med multidose er kjent: Det skal være enkelt og sikkert – så sikkert at det kan utføres også av personer som ikke har spesiell utdannelse i medikamenter og håndteringen av dem (selv om et kort medisinkurs kreves).

Dette er et eksempel på innovasjon – en ny, nyttig og nyttiggjort idé som er satt ut i praksis, men der kompleksiteten i de kulturelle, faglige og medisinske endringene som følger med, er forsket lite på. Vi vet at systemet tillater at flere ansatte kan utføre oppgaven med å dele ut medisiner, og at fleksibiliteten dermed økes. Det betyr imidlertid samtidig at ansvaret i mange tilfeller er blitt mindre definert enn det var før innføringen av multidose. Mens ansvaret tidligere lå hos sykepleieren på vakt, er det nå mange flere ansatte som er involvert. Det betyr på den ene siden mulighet for større effektivitet og sikkerhet, noe som opplagt er blant hovedintensjonene bak innovasjonen, men på den andre siden betyr det at det oppstår en fare for pulverisering av ansvar og dermed lavere kvalitet. En annen effekt av at medisinene kommer ferdig fra apoteket, er at sykepleierne bruker mindre tid på medisiner, og ressurser blir dermed frigjort. Men det gjør også at sykepleiere ikke lenger bruker tid på å bli kjent med medisinene i medisinskapet, de enkelte brukernes medisiner og reaksjoner på bruken av dem. Det reduserer trolig gradvis deres kompetanse og beredskap med tanke på medisingivning, og de blir dermed mindre i stand til å ta ansvar for kvalitetsrutinene. Det kan også få den konsekvensen at feil fra apotekenes side ikke blir kontrollert og oppdaget, slik journalist Julie Kalvaland i en artikkel i Dagens Medisin påviser (https://www.dagensmedisin.no/artikler/2019/04/10/alvorlige-avvik-i-nmd-tilsyn/). En annen effekt er at administrering av medisiner er blitt en oppgave som ikke oppleves som en interessant utfordring med mulighet for læring, men er blitt en oppgave som ingen ønsker å ta ansvar for (Haukelien et al., 2009). Helsetilsynets rapporter om lovbrudd og kommunale rapporteringer om avvik i forbindelse med medisinhåndtering på sykehjem viser at dette er et utbredt problem.

Slike «små» innovasjoner finnes det mange av i den kommunale helse- og omsorgssektoren. De forventede konsekvensene er økt effektivitet, men eventuelle uønskede sosiale, kulturelle, faglige og medisinske ringvirkninger vet vi mindre om (Nakrem, 2017). Elektronisk journal, elektroniske rapportsystemer og «stille rapport» er andre eksempler på innovasjoner som har potensial til å endre langt mer enn det som var den opprinnelige intensjonen med dem. De erstatter arenaer for faglige samtaler og felles refleksjon om den enkelte beboer/pasient med at hver og en sitter stille og leser det som er formulert skriftlig i rapportsystemet (se for eksempel Haukelien, 2013a; Helsetilsynet, 2011).

Økt ressursbehov i implementeringsfasen

En nylig gjennomført studie av nye elektroniske rapporteringssystemer i helse- og omsorgssektoren viser hvor vanskelig det er å få alle aktørene til å samarbeide slik at teknologien fungerer som et godt hjelpemiddel, og indikerer samtidig at disse utfordringene ofte blir oversett i implementeringsprosessen (Andreassen et al., 2019b). Omfattende elektroniske systemer for dokumentasjon og informasjonsdeling fungerer ikke ganske enkelt som et nøytralt hjelpemiddel i arbeidet, men skaper nye samhandlingsformer mellom aktører og nye behov for kompetanse som krever tid og ressurser å utvikle. I tillegg påvirker de hva som dokumenteres, og dermed den kunnskapen som vektlegges, sirkuleres og deles i kollegafellesskapet. I tillegg til å være et arbeidsdokument som grunnlag for planer og beslutninger i det daglige arbeidet med den enkelte pasient har de nye IKT-baserte rapporteringsløsningene også i økende grad blitt brukt til å aggregere data til bruk for beslutningstakere. Disse ulike hensiktene skaper utfordringer for helsepersonell som må prioritere hva de skal rapportere i en travel hverdag (Andreassen et al., 2019b), og kan også bidra avgjørende til å individualisere ansvar. Dette illustrerer hvordan arbeidsfellesskap som ofte har utviklet institusjonaliserte ordninger for forvaltning av kollektivt ansvar, påvirkes via mekanismer som skaper forskyvninger i hva som observeres og hvilke pasienter som prioriteres. Endringer av denne typen skaper ofte nye praktiske utfordringer som de ansatte må løse, ofte uten tilføring av ressurser eller tilstrekkelig opplæring, kompetanseheving og oppfølging (Huemer & Eriksen, 2017). Dette er beskrevet av flere forskere: som usynlig merarbeid som belaster de ansatte, og som ofte ikke kommer fram i nye arbeidsplaner og funksjonsbeskrivelser (Andreassen et al., 2019b; Thygesen, 2019a; Wackers, 2019). Det er etter mitt syn avgjørende å identifisere konsekvenser av denne typen for de kommunale helse- og omsorgstjenestene i den norske velferdsstaten. De er sterkt kvinnedominerte, og til tross for at de er svært kompetanseintensive, er de ikke gjenstand for den typen forventninger og styring som for eksempel arbeidsfellesskap som er dominert av ingeniører (eller leger, brannmenn, oljearbeidere osv.), er. De kjennetegnes av et langt større og mer uforutsigbart ansvar, hyppig utskifting av personell, uforutsigbar ressurstilgang, og må følgelig kompensere for dette ved å forsøke å utvikle former for kollektiv ansvarsforvaltning basert på formelle og uformelle rutiner og gjensidige forpliktelser. Svært ofte identifiseres nettopp disse mekanismene med gammeldagse og fastlåste arbeids- og tenkemåter – selve antitesen til det rasjonelle, teknologiske framskrittet (Haukelien, 2013a; Vike, 2004; Vike et al., 2002).

En av teknologiene som forskere har undersøkt relativt grundig, er bruk av GPS til demente, ikke minst gjennom forskningsprosjektet «Trygge spor», som involverte fem kommuner i samarbeid med SINTEF, finansiert av Oslofjordfondet (https://www.sintef.no/prosjekter/trygge-spor/). Hensikten med GPS er å gi demente bedre livskvalitet gjennom større frihet til å kunne bevege seg utendørs alene uten for stor risiko for å gå seg bort. Kvalitative undersøkelser av denne teknologibruken viser til flere ulike utfordringer for omsorgstjenestene. Det viser seg å være en utfordring å finne fram til de rette kandidatene, fordi når demente kommer i kontakt med hjelpeapparatet, er de ofte blitt for dårlige til å kunne benytte seg av teknologien (Thygesen, 2019b). En annen utfordring er at det krever mye opplæring, oppfølging og samarbeid med leverandør om tilpasning – oppgaver som det ikke tilføres ekstra ressurser for å gjennomføre. Når målsettingen er ressurssparing og utsettelse av flytting til institusjon, må derfor en helhetlig vurdering av ressursbruk inkludere den økte belastningen som legges på ansatte i hjemmetjenestene og i mange tilfeller de pårørende. Ifølge Thygesen (2019b) er det lite samsvar mellom prosjektdeltakernes erfaringer og de forventningene om effektivisering og ressursbesparelse som var målsettingen bak prosjektet «Trygge spor».

Diskusjon: Profesjonskultur eller samfunnskontrakt i endring?

Et av begrepene som brukes i endringsarbeidet i mange kommuner, er «gevinstrealisering». Begrepet er hentet fra privat sektor og prosjektstyringslitteratur, men har blitt en selvfølgelig del av den kommunale diskursen. I begrepet «gevinstrealisering» legges vanligvis økt kvalitet, spart tid og unngåtte kostnader (Knarvik et al., 2017).

De kvalitative forskningsprosjektene jeg har referert til i dette kapittelet, viser imidlertid at mange ansatte er positive til å ta i bruk ny teknologi, men at de opplever at teknologien kan være dårlig tilpasset den enkelte brukers behov, at implementeringen hemmes av manglende kommunikasjon med leverandører, at endringer oppleves som redusert kvalitet, at behovet for opplæring blir undervurdert og/eller ikke fulgt opp, og at nye oppgaver kommer på toppen av de eksisterende – uten at ekstra ressurser tilføres (Dugstad et al., 2015; Uggerud & Rasmussen, 2013). Vi vet godt fra annen forskning at slike erfaringer har en tendens til å skape en viss skepsis mot endring, men at denne skepsisen for ledere og utenforstående ikke sjelden framstår som eksotisk, konservativ og primitiv (Kearney, 1975; Wolf & Silverman, 2001). Det er etter mitt syn rimelig å anta at når helseprofesjonene uttrykker skepsis mot endring og bruk av teknologi, handler det primært om en bekymring for hvordan teknologien utfordrer deres mulighet til å ivareta normer, verdier og kvalitetskriterier som profesjonene bygger på.

Normene for hva som er god omsorg, har vært en sentral del av velferdsprofesjonenes dannelsesprosjekt ‒ spesielt etter andre verdenskrig. Gitt profesjonenes sentrale rolle i utviklingen av den norske velferdsstatens tjenester, og dermed befolkningens forventninger til tjenestene, kan vi hevde at dette er normer som er dypt integrert i den norske velferdsstatens idealer om et humanistisk og universalistisk orientert velferdssamfunn. Selv om flere av de refererte teknologiforsøkene og forskningen på dem etter hvert ser ut til å rette større oppmerksomhet mot uintenderte konsekvenser av velferdsteknologi, er det trolig grunn til bekymring for utarming av de faglige normene og verdiene som den norske helsetjenesten bygger på. I St.meld. nr. 26 (1999‒2000) Om verdiar for den norske helsetenesta (Sosial- og helsedepartementet, 1999) nevnes blant annet disse verdiene: trygghet, rettferdighet, humanisme, faglighet og brukermedvirkning. Dette er verdier og normer som profesjonene er sosialisert inn i gjennom utdanning, juridiske rammer og kontraktrelasjonen mellom det offentlige helse- og omsorgsapparatet, profesjonsutøverne og befolkningen (Haukelien, 2000; Ohnstad, Befring & Tjomsland, 2001; Vike et al., 2002),

Denne kontrakten, som innebærer at innbyggere, gjennom sin betaling via skatteseddelen, forventer ‒ og i økende grad har juridisk rett til å motta ‒ gode tjenester av det offentlige når de har behov for det, er ikke endret. Forventningene om å få kompetent bistand til å mestre livet når sykdom eller skrøpelighet på grunn av alder trer inn, er fremdeles en del av denne kontrakten. Den er ikke sagt opp fra politisk hold. Den er heller ikke sagt opp fra innbyggernes side. Politisk debatt i Norge er fortsatt preget av en sterk og tilsynelatende allmenn forventning om at alle krefter er forent i ambisjonen om å realisere velferdsstatens idealer og prinsipper videre – til tross for at det er klare tendenser til at velferdsstatens tjenester i stadig sterkere grad underlegges rasjonering, og at tjenestene på mange områder er langt mindre inkluderende enn tidligere. Velferdsstaten endres gradvis fra å legge vekt på å yte omsorg til å legge til rette for selvhjelp. I sentrale politiske dokumenter blir det sagt at kommunene må omstille seg slik at de blir i stand til å levere like gode tjenester, men på nye, innovative måter. Et av de sentrale virkemidlene her er velferdsteknologi som kan bidra til å selvstendiggjøre de hjelpetrengende og la dem få ta større ansvar for eget liv. I dette ligger også en forventning om at de ‒ sammen med sine pårørende ‒ i større grad skal og må klare seg selv.

Gjennomgangen av prøveprosjekter med velferdsteknologi som er referert i denne artikkelen, bekrefter at hovedutfordringen i helse- og omsorgssektoren er manglende mulighet til å organisere arbeidet og eksperimentere for å finne fram til hva som kan være gode løsninger ut fra faglige perspektiver – ikke ut fra hva som til enhver tid må prioriteres for å ivareta de mest akutte behov. Implementering av velferdsteknologi krever ikke bare en annen måte å tenke på fra de «tradisjonelle profesjonene», det krever institusjonelle endringer som tar høyde for at tid blir avsatt til opplæring, prøving og feiling (Kiran & Nakrem, 2017).

En konsekvens av satsingen på velferdsteknologi framfor flere ansatte med helse- og omsorgsfaglig kompetanse er et økende behov for teknisk kompetanse i denne sektoren. I eksempelet med det teknisk avanserte omsorgssenteret satt det egne ansatte i et kontrollrom som overvåket og justerte teknologien som var tilknyttet omsorgsleilighetene (jf. fotnote 21). Som med alt annet teknologisk utstyr må velferdsteknologien kontinuerlig kontrolleres og justeres for at den skal være trygg og driftssikker. Det er ikke usannsynlig at nye behov som utvikles, på denne måten vil kunne bidra til at (i all hovedsak) kvinnelige helse- og omsorgsarbeidere delvis erstattes med arbeidskraft som primært har teknisk kompetanse – der menn fortsatt dominerer. Denne kjønnsdelingen kan selvsagt ikke forklares med egenskaper og anlegg knyttet til kvinner og menn, men derimot med historisk-kulturelle prosesser knyttet til kjønn og arbeid (Haukelien, 2013b; Solheim, 2002). Norge har fremdeles er svært kjønnsdelt arbeidsmarked, selv om kjønnsforskjellene har utjevnet seg noe de siste årene (Anderssen, 2018).

Avslutning

En av hovedkonklusjonene fra Maktutredningen 1998‒2003 er at blant de største utfordringene for det norske velferdssamfunnet er en økende ytelseskrise – spesielt i helse- og omsorgssektoren (Østerud, Engelstad & Selle, 2003):

Under trykket av knappe budsjetter blir kravet om økt velferd møtt med forsøk på økt effektivitet. Det innebærer et permanent krav om omorganisering, rasjonalisering og nye styringsprinsipper. Dette har som utilsiktet bivirkning at det virker utmattende på de som arbeider i tjenesten, og dermed bidrar til å forsterke de effektivitetsproblemene som ligger bak reformarbeidet. Et resultat er at stadig flere føler at de bruker mye tid på oppgaver som står fjernt fra det som skulle være kjernen i arbeidet, nemlig kontakt med klientene (NOU 2003: 19, s. 28).

I denne artikkelen har jeg undersøkt noen sider av velferdsteknologiens ringvirkninger i helse- og omsorgssektoren, spesielt det som handler om konsekvenser for tjenestenes organisering, kapasitet og faglighet. Jeg har diskutert velferdsteknologi som et mulig uttrykk for større endringer enn bare nye og mer effektive måter å yte velferdstjenester på. Kompleksiteten i feltet og i implementeringsprosessene gjør at det er vanskelig å måle hva som faktisk spares av ressurser og hva som kompenseres av «usynlig arbeid». Det er lite dokumentasjon på at velferdsteknologien faktisk fører til reduserte budsjetter og bedre kvalitet (Oliver, 2017). Samtidig er det mye som tyder på at evnen og viljen til å investere ressurser i helse- og omsorgssektoren for å oppnå omstilling er svært liten og påvirkes i usedvanlig høy grad av nedskjærings- og krisepregede omstillingsprosesser som gjør langsiktig kvalitetsutvikling vanskelig.

Gjennom mange års studier av helse- og omsorgssektoren har jeg latt meg forundre over mange ansattes bemerkelsesverdige evne til å ta ansvar, strekke til, være tilpasningsdyktige, og forsøke å gi befolkningen gode tjenester på tross av stram økonomi, uforutsigbare utfordringer, knapphet på kompetanse, knapphet på ledelse (spesielt i helse- og omsorgssektoren), skiftende styringsideologier og organiseringsmåter. Deres arbeid befinner seg i skjæringspunktet mellom profesjonsbasert praksis i tråd med velferdsstatens verdier på den ene siden, og forventninger om å tilpasse seg i tråd med myndighetenes skiftende forventninger, for eksempel til å ta i bruk velferdsteknologi, på den andre. Denne sektoren er trolig mer omstillingsdyktig og enn mange andre sektorer, og uten tvil langt mer omstillingsvillig enn ryktet tilsier – spesielt fordi arbeidskraften over lang tid har tilpasset seg en virkelighet der den selv ikke har særlig stor kontroll over mengden av behov som skal imøtekommes, men som den må håndtere uavhengig av tilgjengelige ressurser.

Litteratur

Anderssen, I.S. (2018). Store kjønnsforskjeller i arbeidslivet. Statistisk sentralbyrå, Statistics Norway. Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/store-kjonnsforskjeller-i-arbeidslivet

Andreassen, H.K., Obstfelder, A. & Lotherington, A.T. (2019a). IKT-arbeid i helse- og omsorgssektoren. I I. Moser (red.), Velferdsteknologi : en ressursbok (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Andreassen, H.K., Obstfelder, A. & Lotherington, A.T. (2019b). IKT-arbeid i helse- og omsorgssektoren ‒ en balansekunst. I I. Moser (red.), Velferdsteknologi: en ressursbok (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Aune, G. & Aanestad, M. (2019). Oppfølging fra spesialisthelsetjenesten hjemme hos pasienten. I I. Moser (red.), Velferdsteknologi: en ressursbok. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Bakken, R. (2001). Modermordet : om sykepleie, kjønn og kultur. Oslo: Universitetsforlaget.

Berg, H., Zanaboni, P. & Alnes, R.E. (2017). Bruk av videokommunikasjon i hverdagsrehabilitering – utprøving og erfaring. Tidsskrift for omsorgsforskning, 3(2), 158–160. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-13

Brurås-Leine, C. (2017). En pakke til besvær? I H. Haukelien & T.B. Wyller (red.), Ny helsepolitikk: det finnes løsninger. Oslo: Dreyers forlag.

Dugstad, J.H., Nilsen, E.R., Gullslett, M.K., Eide, H. & Eide, T. (2015). Implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenester: opplæringsbehov og utforming av nye tjenester ‒ en sluttrapport. Kongsberg: Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Finansdepartementet. (2017). Perspektivmeldingen 2017 (Meld. St. 29 (2016-2017)). Hentet fra https://www.regjeringen.no

Hansen, L.A., Almqvist, F., Ørjasæter, N.-O. & Kistorp, K.M. (2017). Velferdsteknologi i sentrum (VIS) ‒ evaluering av velferdsteknologi fra et tjenestedesignperspektiv. Tidsskrift for omsorgsforskning, (02), 144‒152. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-12

Haukelien, H. (2000). Kall og byråkrati. Omsorgsideologier og omsorgspraksiser blant sykepleiere. Universitetet i Oslo.

Haukelien, H. (2013a). Omsorg og styring. Kjønn, arbeid og makt i velferdskommunen. Universitetet i Bergen.

Haukelien, H. (2013b). Omsorgsyrker, hierarki og kjønn ‒ historiske linjer. Norsk antropologisk tidsskrift, 24(3–4), 194‒290.

Haukelien, H. (2017). Det politiske ansvarets forvitring. I H. Haukelien & T.B. Wyller (red.), Ny helsepolitikk : det finnes løsninger. Oslo: Dreyers forlag.

Haukelien, H. & Vike, H. (2015). Bruddstykker av helhet. Oppgaver og kompetanse i helse- og omsorgssektoren. TF-rapport 358/2015. Bø i Telemark: Telemarksforsking.

Haukelien, H., Vike, H. & Bakken, R. (2009). Kompetanse og faglig infrastuktur i helse- og omsorgstjenestene. Evaluering av prosjektet Etter- og videreutdanning i kommunehelsetjenesten (EVUK) (Rapport). TF-rapport nr. 252/2009. Bø: Telemarksforsking.

Haukelien, H., Vike, H. & Vardheim, I. (2015). Samhandlingsreformens konsekvenser i de kommunale helse- og omsorgstjenestene : sykepleieres erfaringer. TF-rapport nr. 362/2015. Bø i Telemark: Telemarksforskning.

Helse- og omsorgsdepartementet. (2006). Mestring, muligheter og mening: framtidas omsorgsutfordringer (St.meld. nr. 25 (2005‒2006)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/16e39820de5c485da382fd99165afaf7/no/pdfs/stm200520060025000dddpdfs.pdf

Helse- og omsorgsdepartementet. (2009). Samhandlingsreformen. Rett behandling ‒ på rett sted ‒ til rett tid (Meld. St. 47 (2008‒2009)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-47-2008-2009-/id567201/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2013a). Morgendagens omsorg (Meld. St. 29 (2012–2013)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-29-20122013/id723252/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2013b). Folkehelsemeldingen : god helse ‒ felles ansvar (Meld. St. 34 (2012‒2013)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-34-20122013/id723818/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Folkehelsemeldingen - Mestring og muligheter (Meld. St. 19 (2014-2015)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-2014-2015/id2402807/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2017). Kvalitet og pasientsikkerhet 2016 (Meld. St. 6 (2017‒2018). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-6-20172018/id2581316/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2018a). Leve hele livet ‒ en kvalitetsreform for eldre (meld. St. 15 (2017‒2018). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-15-20172018/id2599850/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2018b). Kvalitet og pasientsikkerhet 2017 (Meld. St. 11 (2018‒2019)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-11-20182019/id2622527/

Helsetilsynet (2011). Krevende oppgaver med svak styring. Samlerapport fra tilsyn i 2010 med kommunenes sosial- og helsetjenester til eldre. Helsetilsynet.

Hjemås, G., Zhiyang, J., Kornstad, T. & Stølen, N.M. (2019). Arbeidsmarkedet for helsepersonell fram mot 2035. Hentet fra: https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/_attachment/385822?_ts=16a9632c1f0

Huemer, J. & Eriksen, L. (2017). Teknologi i Samhandlingsreformen. Nordisk Sygeplejeforskning, (01), s. 48‒62.

Isaksen, J., Paulsen, K.B., Skarli, J., Stokke, R. & Melby, L. (2017). Hvilken nytte har hjemmeboende med hjelpebehov av velferdsteknologi? Tidsskrift for omsorgsforskning, 3(02), 117‒127. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-09

Jøranson, N. (2017). Hvordan kan aktivitet med selroboten Paro fremme helse hos sykehjemsbeboere med en demenssykdom? Tidsskrift for omsorgsforskning, (02), 94‒106. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-07

Jøranson, N. & Lausund, H. (2019). Hvordan kan avstandsomsorg påvirke omsorgsforståelser? How will care at a distance affect understandings of care? DOI: https://doi.org/https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2019-03-04

Kajander, M. & Storm, M. (2017). «Kontakt med ett trykk»: hjemmeboende brukeres erfaringer med videosamtaler. Nordisk sygeplejeforskning, 6(01), 6‒20. DOI: https://doi.org/10.18261/ISSN.1892-2686-2017-01-02

Kearney, M. (1975). World View Theory and Study. Annual Review of Anthropology, 4, 247‒270.

Kiran, A.H. (2017). Mediating patienthood ‒ from an ethics of to an ethics with technology. Nursing Philosophy, 18(1). DOI: https://doi.org/10.1111/nup.12153

Kiran, A.H. & Nakrem, S. (2017). Etiske perspektiver ved bruk av velferdsteknologi. I S. Nakrem & J.B. Sigurjónsson (red.), Velferdsteknologi i praksis : perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste.

Kleiven, H.H. (2017). Når hjemmetjenesten skal ta i bruk velferdsteknologi. I S. Nakrem & J.B. Sigurjónsson (red.), Velferdsteknologi i praksis : perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Knarvik, U., Rotvold, G.H., Bjørvig, S. & Bakkevoll, P.A. (2017). Kunnskapsoppsummering : Velferdsteknologi (NSE-rapport). Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Lassen, A.M. (2017). Velfærdsteknologi i et medarbejderperspektiv ‒ et kvalitativt studie af kommunale medarbejderes erfaringer med velfærdsteknologi. Tidsskrift for omsorgsforskning, (02), 106‒117. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-08

Mogensen, F. (2019). Implementering af elektronisk omsorgsjournal i kommunal setting. Tidsskrift for omsorgsforskning, 5(03), 21‒35. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2019-03-03

Nakrem, S. (2017). Velferdsteknologi i en helse- og omsiorgstjeneste i endring. I S. Nakrem & J.B. Sigurjónsson (red.), Velferdsteknologi i praksis : perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

NOU 2003: 19. Makt og demokrati. Sluttrapport fra makt- og demokratiutredningen. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-019/id118893/

NOU 2011: 11 Innovasjon i omsorg. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-11/id646812/

Nærings- og handelsdepartementet. (2008). Et Nyskapende og bærekraftig Norge (St.meld. nr. 7 (2008‒2009)). Hentet frå https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-7-2008-2009-/id538010/

Ohnstad, B., Befring, A.K. & Tjomsland, S. (2001). Helsepersonelloven (1999). Bergen: Fagbokforlaget.

Oliver, D. (2017). David Oliver: Telehealth and telecare need a different approach. British Medical Journal Publishing Group.

Paulsen, K.B., Vekve, I.-A., Isaksen, J. & Skarli, J.Å. (2017). Trygg hjemme ‒ ansattes erfaringer med deltakelse i det nasjonale velferdsteknologiprogrammet. Tidsskrift for omsorgsforskning, (02), 136‒144. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2017-02-11

Sheikh, Z.A., Abelsen, B. & Vrangbæk, K. (2014). Samhandlingsreformens konsekvenser for det kommunale pleie- og omsorgstilbudet (Rapport IRIS (online) 9788249008469). Stavanger,Tromsø: International Research Institute of Stavanger Nasjonalt senter for distriktsmedisin.

Solheim, J. (2002). Kjønn, kompetanse og hegemonisk makt. I A.L. Ellingsæter & J. Solheim (red.), Den usynlige hånd? Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal.

Sosial- og helsedepartementet. (1997). Handlingsplan for eldreomsorgen. Trygghet – respekt - kvalitet (St.meld. nr. 50 (1996‒97)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/st-meld-nr-50_1996-97/id191307/

Sosial- og helsedepartementet. (1999). Om verdiar for den norske helsetenesta (St.meld. nr. 26 (1999‒2000)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-26-1999-2000-/id192850/

Stokke, R., Hellesø, R. & Sogstad, M. (2019). Hvorfor er det så vanskelig å integrere velferdsteknologi i omsorgstjenesten? Tidsskrift for omsorgsforskning, 5(03), 7‒20. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2019-03-02

Thygesen, H. (2019a). Mulighetsrommet for GPS. Om den sosiale formingen av GPS-løsninger i demensomsorgen. I I. Moser (red.), Velferdsteknologi : en ressursbok (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Thygesen, H. (2019b). Velferdsteknologi og nye tjenesteløsninger. I I. Moser (red.), Velferdsteknologi : en ressursbok (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Tøndel, G. (2018). Omsorgens materialitet: trygghet, teknologi og alderdom. Tidsskrift for omsorgsforskning, 4(03), 287–297. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2387-5984-2018-03-11

Uggerud, L. & Rasmussen, B. (2013). Velferdsteknologi og omsorgsarbeid: En kvalitativ studie av teknologisk innovasjon i møte med omsorgsrasjonelle strategier. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Institutt for sosiologi og statsvitenskap.

Vike, H. (2004). Velferd uten grenser: den norske velferdsstaten ved veiskillet. Oslo: Akribe.

Vike, H. (2015). Likhetens natur. Norsk antropologisk tidsskrift, 26(1), 6‒21.

Vike, H., Brinchmann, A., Haukelien, H. & Kroken, R. (2002). Maktens samvittighet: om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Vike, H., Haukelien, H., Bakken, R. & Løyland, K. (2004). Kvinnelig bemanning. Om vilkårene for fagutøvelse og kvalitet i omsorgsyrkene. Norsk Sykepleierforbund.

Wackers, G. (2019). Giraffens skript. Om teknologi, brukere, etikk, jus og økonomi. I I. Moser (red.), Velferdsteknologi : en ressursbok (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Wolf, E.R. & Silverman, S. (2001). Pathways of power : building an anthropology of the modern world. Berkeley: University of California Press.

Østerud, Ø., Engelstad, F. & Selle, P. (2003). Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Aardalen, B., Moen, A. & Gjevjon, E.R. (2016). Fra vevstol til nettbrett : helsepersonells vurderinger av teknologi som et hjelpemiddel i forebygging av funksjonssvikt hos hjemmeboende eldre. Nordisk sygeplejeforskning (elektronisk ressurs), 6, 298‒310.

Aasland, K. (2017). Utvikling av velferdsteknologiprodukter. I S. Nakrem & J.B. Sigurjónsson (red.), Velferdsteknologi i praksis : perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste.

1Forskningsprosjektet «Institusjonell innovasjon i eldreomsorgen», om frivillighet i eldreomsorgen, finansiert av Oslofjordfondet. Eksempelet er ikke tidligere publisert.
2Problemstillingen er diskutert i disse to referansene, men eksempelet er ikke tidligere publisert.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon