Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

10. Brukermedvirkning i spenningsfeltet mellom politikk og praksis

Guro Wisth Øydgard er førsteamanuensis i sosialt arbeid ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord Universitet. Hun har ph.d. i sosiologi. Hennes forskningsinteresser retter seg mot velferdstjenester, i særdeleshet organisering av tjenester og betydningen de har for menneskers hverdagsliv.

Ole Petter Askheim er professor ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Høgskolen i Innlandet. Hans forskningsinteresser retter seg mot brukermedvirkning, «empowerment» og samproduksjon i velferdstjenestene. Empirisk har han arbeidet særlig med tiltak rettet mot funksjonshemmede.

I dette kapitlet viser vi hvordan den politiske utviklingen av mål og idealer for brukermedvirkning på individ- og systemnivå kan betraktes i en rettighets-, konsument- og samproduksjonsdiskurs. Vi ser deretter på hvordan målene om brukermedvirkning har manifestert seg og blitt implementert i den norske velferdspolitikken, med utgangspunkt i erfaringene til tjenesteyterne i de kommunale tjenestene som er utforsket i de foregående kapitlene.

Nøkkelord: brukermedvirkning, diskurs, rettighet, medansvar

This chapter shows how discourses of user involvement on an individual- and system level, has developed through a rights-based, consumer- and co-creative discourse. Drawing on the previous chapters in this book, we discuss how the ideals and goals has been implemented in context of welfare policy, based on the experiences of employees in the municipal services.

Keywords: user involvement, discourses, rights, co-production

Innledning

Brukermedvirkning framstår i økende grad som en sentral målsetting i velferdspolitikken. Særlig fra 1990-tallet og framover har begrepet ekspandert og fått en dominerende plass i politiske dokumenter, både internasjonalt og her i landet (Barnes & Cotterell, 2012; Askheim, 2017). I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvordan målene om brukermedvirkning har manifestert seg i den norske velferdspolitikken, og hvordan de politiske signalene i neste omgang har blitt implementert med utgangspunkt i de kommunale velferdstjenestene. Kapitlet bygger på empiri fra de ulike delstudiene som er presentert i de foregående kapitlene i denne boken. Kapitlet søker å gi svar på i hvilken grad, og eventuelt på hvilken måte, vi kan gjenfinne de politiske målsettingene i den kommunale implementeringen av brukermedvirkning, sett fra kommunale tjenesteyteres perspektiv.

Brukermedvirkning: Nivåer og diskurser

Brukermedvirkning er et begrep som defineres på ulike måter, og der forskjellige dimensjoner ved begrepet vektlegges. Braye (2000, s. 9) beskriver brukermedvirkning som «a contested territory», og at litteraturen flommer over av forsøk på å definere begrepet. Når brukermedvirkningsbegrepet skal spesifiseres nærmere, kan vi for det første skille mellom brukermedvirkning på ulike nivåer (Andreassen, 2005, 2009). Brukermedvirkning på individnivå handler om den enkeltes rettigheter og muligheter for å påvirke sitt eget hjelpetilbud. Samhandlingen mellom den enkelte bruker og tjenesteyter står der i fokus. På systemnivå handler brukermedvirkning om når representanter for brukerne involveres i diskusjoner om hvordan tjenestene bør utformes for å møte deres behov som gruppe. Dette kan skje gjennom høringer eller representasjon i råd eller utvalg.

Brukermedvirkningsbegrepet kan videre knyttes til ulike «velferdsdiskurser», som avspeiler forskjellige måter å betrakte forholdet mellom enkeltindividet og det offentlige på (Andreassen, 2005). I litteraturen skilles det ofte mellom en «demokratisk» eller «rettighetsorientert» diskurs og en «konsumentdiskurs» (Braye, 2000; Harrison, Dowsell & Milewa, 2002). Rettighetsdiskursen springer ut av individets demokratiske rett til innflytelse over eget liv i kraft av å være fullverdig borger. I konsumentdiskursen er det den individuelle bruker som konsument av tjenester som står i fokus. Diskursen knyttes til en markedstenkning der brukerne skal ha frihet til å velge de tjenester som best kan ivareta deres behov og interesser. I de senere år har samproduksjonsdiskursen fått en mer framtredende posisjon i velferdspolitikken, i tillegg til de to nevnte (Alford, 2009; Carr, 2012; Pestoff, 2012). Tilnærmingen markerer opposisjon både mot en hierarkisk tilnærming i tjenesteutformingen og konsumentmodellen (Hunter & Ritchie, 2007; Pestoff, 2006). Brukerne ses på som fullverdige og kompetente samfunnsborgere med rett til å influere på tjenester som angår dem, og med ressurser og kompetanse som kan gjøre tjenestene bedre. I stedet for at brukeren ses som en «medvirker», ses hun/han som en medprodusent eller likeverdig bidragsyter med en komplementær kompetanse til tjenesteyterne. Gjennom samproduksjonen vil dermed tjenestene også få bedre kvalitet og bedre kunne tilpasses individuelle behov og lokale vinklinger. Samtidig som borgernes rettigheter understrekes i samproduksjonsdiskursen, vektlegges også sterkere at brukerne har et ansvar og forpliktelser når det gjelder hvordan de lever sitt liv. «Co-production seeks to go beyond an attempt to attune public service to the wishes of the participants. Its aim is to empower users to take greater control over, and responsibility for their lives» (Martin, 2009, s. 286). Holen og Kamp (2018) karakteriserer samproduksjon som en form for brukerinvolvering kjennetegnet av at brukerne i økende grad tar ansvar for egen helse. Ut fra en samproduksjonstilnærming vil dermed et viktig mål også være at brukeren får ansvar for å delta i tjenesteproduksjonen på en aktiv måte.

Medvirkning på systemnivå

Brukermedvirkning som begrep kom inn i den norske velferdspolitikken på 1990-tallet. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke var noen oppmerksomhet på brukerne tidligere. St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer (Helse- og omsorgsdepartementet, 2006) viser til at det fra 1970-tallet foregikk en ideologisk og verdimessig dreining med vekt på brukergruppers rettigheter, men det ble brukt andre begreper enn «brukermedvirkning». Begrepene som ble brukt, var «medbestemmelse» og «medinnflytelse», og det var snakk om medvirkning på systemnivå. Andreassen (2004) sammenligner utviklingen med framveksten av arbeidstakernes rett til medbestemmelse og innflytelse i saker som angikk dem. Konkret var det snakk om en medvirkning via interesseorganisasjoner, gjennom representasjon i råd og utvalg, og gjennom å uttale seg i høringer. Andreassen (ibid.) framstiller det som at de korporative prinsippene fra arbeids- og næringslivet, hvor organisasjonene ble trukket inn i et formelt samarbeid med statlige myndigheter, ble utvidet til en «generell korporatisme under forvaltningen». De korporative prinsippene ble videreført og institusjonalisert utover på 1990- og 2000-tallet. Dette skjedde bl.a. gjennom lovgivning. Kommunale eldreråd og råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne ble lovfestet henholdsvis i 1991 og 2005. Både lov om helseforetak (2001) og lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (2006) pålegger brukermedvirkning på systemnivå gjennom representasjon i brukerutvalg. Når brukermedvirkning på systemnivå omtales i statlige dokumenter, er det særlig brukerorganisasjonenes betydning med hensyn til å møte velferdsutfordringene og viktigheten av å ha brukerne med i råd og utvalg som vektlegges.

Brukermedvirkning på individnivå

Da brukermedvirkningsbegrepet kom inn i velferdspolitikken på 1990-tallet, skjedde det på mange måter ved at rettighetstenkningen ble utvidet til individnivået. Brukernes individuelle rett til innflytelse og medbestemmelse understrekes som en grunnleggende demokratisk menneskerett. Rettighetsperspektivet manifesteres også gjennom at individuelle brukerrettigheter lovfestes. I 1999 ble lov om pasient- og brukerrettigheter vedtatt (endret til pasient- og brukerrettighetsloven i 2011). Her reguleres retten til nødvendig helsehjelp fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten, men den regulerer også pasientens og brukerens rett til medvirkning og rett til informasjon om egen helsetilstand, hva helsehjelpen innebærer, og mulige risikoer og bivirkninger av helsehjelpen. I 2001 ble retten til å få utarbeidet en individuell plan for personer med «langvarige og koordinerte tjenester fra det offentlige hjelpeapparatet» hjemlet i pasientrettighetsloven. Senere er lovhjemlingen utvidet til helse- og omsorgstjenesteloven, lov om psykisk helsevern og lov om spesialisthelsetjenesten (Breimo, Normann, Sandvin & Thommesen, 2015).

Parallelt med styrkingen av individuelle rettigheter understrekes imidlertid også brukernes forpliktelser og ansvar. Og denne dimensjonen får økende oppmerksomhet og bred plass utover i dokumentene på 1990- og 2000-tallet, som i St.meld. nr. 21 (1998–99) Ansvar og meistring:

Brukarmedverknad inneber at den enkelte har eit medansvar. Eit viktig utgangspunkt for rehabiliteringen er at ein kan oppnå gevinstar når menneske blir oppmoda til å vere aktive og sjølv ta ansvar. Tenesteapparatet si primære rolle vil i stor grad vere å leggja tilhøva til rette og gi støtte og råd – å yte hjelp til sjølvhjelp. (Sosial- og helsedepartementet, 1998, s. 6)

Aller tydeligst understrekes brukerens ansvar i dokumenter der arbeidslinja framstår som toneangivende premiss. St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering (Arbeids- og inkluderingsdepartementet, 2006) innfører begrepet «velferdskontrakt» for å tydeliggjøre de gjensidige forventningene, kravene og forpliktelsene mellom forvaltning og bruker: Brukeren skal ha rett til inntektssikring, tiltak og tjenester og råd og bistand. Men samtidig pålegges brukerne å gjøre det de kan for å komme i arbeid og gjennomføre planlagte og vedtatte tiltak, behandlings- og kvalifiseringsopplegg. Begrepet «samproduksjon» får sitt gjennombrudd i den offentlige velferdspolitikken gjennom utredningen Innovasjon i omsorg (NOU 2011: 11). Samproduksjon framstilles der som grunnleggende prinsipper for utvikling av omsorgstjenestene framover. Perspektivet videreføres i to stortingsmeldinger fra vårsesjonen 2013: Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013a) og Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013b). Gjennom samproduksjonsbegrepet forsterkes ytterligere vekten på medborgernes ansvar for å delta og være aktive i fellesskapet de er en del av, som beskrevet i Morgendagens omsorg:

Et sterkt velferdssamfunn kan bare skapes sammen med innbyggerne. Det må bygges på medborgerskap og tillit til at folk vil ta ansvar og delta aktivt i fellesskapet, ikke bare gjennom offentlige ordninger, men ved å stille opp og utgjøre en forskjell for hverandre i det daglige. […] Samfunnets fellesskapsløsninger forutsetter at vi også tar ansvar for oppbygging og utforming av tjenestetilbudet og har en rolle både som aktive produsenter og konsumenter. (Helse- og omsorgsdepartementet, 2013a, s. 49).

En konsumentdiskurs trer særlig fram i policydokumentene fra slutten av 1990-tallet og utover på første halvdel av 2000-tallet. Dette var en periode der debatten om modernisering av offentlig sektor var i fokus. Offentlig sektor ble sett på som kostnadskrevende, tungrodd, ineffektiv og paternalistisk. En viktig påvirkningskilde var den såkalte «new public management»-tenkningen (NPM) inspirert av privat sektor og med vektlegging av markedsorientering og fokus på tjenestebrukerne som kunder (Klausen & Ståhlberg, 1998; Ramsdal & Skorstad, 2004).

På lovgivningsområdet viser tendensen seg ved at fritt sykehusvalg ble lovfestet fra januar 2001. Kommunene fikk lovfestet frihet til å avgjøre hvordan de ville organisere sine helse- og omsorgstjenester. De kan dermed selv avgjøre om de ønsker å organisere tjenestene i kommunal regi, eller om de vil slippe til private ikke-kommersielle og/eller kommersielle aktører (lov om kommuner og fylkeskommuner, 1992). En slik frihet gjentas i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (2011). Selv om konsumentdiskursen får en tydeligere plass i velferdspolitikken, kjennetegnes politikken likevel av at det markeres distanse til en rendyrket markedsinnretting. Det understrekes i St.meld. nr. 26 (1999–2000) Om verdiar for den norske helsetenesta (Sosial- og helsedepartementet, 1999, s. 7) at «måla i helsepolitikken kan ikkje bli realisert utan eit sterkt direkte offentleg styringsengasjement». NPM betraktes først og fremst som et nødvendig virkemiddel for å konsolidere det offentliges kjerneoppgaver, for å øke effektiviteten og styrke virksomheten. Velferdsstaten skulle bli mer lydhør overfor tjenestemottakerne (Andreassen, 2013). Moderniseringen skulle med andre ord skje innenfor fellesskapets rammer og for å trygge og bedre fellesskapsløsningene.

Etter stortingsvalget i 2013 fikk Norge en sterkere høyreorientert regjering gjennom koalisjonen mellom Høyre og Fremskrittspartiet, som ble utvidet med Venstre i januar 2018 og med Kristelig Folkeparti året etter. Gjennom de politiske plattformene for disse regjeringene markeres en konsumentdiskurs tydeligere.1 Det er særlig når det gjelder brukernes frihet til å velge tjenesteleverandør at dokumentene fra Solberg-regjeringen skiller seg ut. Allerede i verdigrunnlaget for regjeringsdannelsene understrekes betydningen av frihet og tillit til enkeltmennesket og respekt for den enkeltes frie valg. Selv om valgfrihet for den enkelte tydeliggjøres sterkere gjennom Solberg-regjeringene, tas det ikke til orde for at den offentlige velferden skal bygges ned. Samtidig som Regjeringen vil legge til rette for private og frivillige initiativ og slippe flere til i tjenesteproduksjonen for å øke valgfriheten, understrekes det i plattformene fra både Sundvollen og Granavolden at Regjeringen vil bygge sin politikk på offentlig finansierte velferdsløsninger. Det er med andre ord først og fremst en større individuell valgfrihet innenfor en offentlig finansiert velferd det er snakk om. Konsumenttenkningen og valgfriheten knyttes også først og fremst til helse- og velferdstjenestene. I dokumenter der arbeidslinja står i fokus, forsterkes heller kravene til aktivitet og at en må oppfylle bestemte vilkår for å få ytelser. Tilstrammingene begrunnes med at det vil gi bedre legitimitet til velferdsytelsene gjennom en bedre balanse mellom rettigheter og plikter, og styrke den enkeltes muligheter til å komme i jobb (se Meld. St. 33 (2015–2016); Arbeids- og sosialdepartementet, 2016; NAV, 2017).

Politisk konsensus bak brukermedvirkningsdiskursene

Samlet bærer begrunnelsene for brukermedvirkning i den norske velferdspolitikken i stor grad preg av politisk konsensus. Alle skal ha rett til en plass i velferdssamfunnet, men samtidig skal vi delta og ta ansvar etter beste evne. Ansvarliggjøringen handler både om å ta ansvar for egen helse og velferd og å være en aktiv og deltakende samfunnsborger. En slik innretting har vært tydelig på tvers av skiftende regjeringskonstellasjoner. Brukermedvirkningspolitikken har på den måten vært preget av en «samproduksjonsdiskurs» lenge før begrepet kom inn i den politiske retorikken. Askheim (2017) beskriver det som at den dominerende diskursen om brukermedvirkning kan rammes inn av et sosialdemokratisk tankesett. Uavhengig av hvem som har hatt regjeringsmakten, kan argumentasjonen på individnivå rammes inn av de sosialdemokratiske slagordene «Gjør din plikt – krev din rett» og «Alle skal med».

Policydokumentene dokumenterer også politisk konsensus om det korporative prinsippet som ligger bak brukermedvirkningen på systemnivå. Den norske korporatismen er et prinsipp det har vært og er stor tverrpolitisk tilslutning til. Nordby (1994, s. 103) viser til at da Stortinget på 1950-tallet for alvor startet praksisen med å etablere utvalg med representasjon fra relevante organisasjoner, åpnet det seg «sluser for kollegiale organ». Andreassen (2018) påpeker at den norske modellen med representasjon fra dem som er direkte involvert, her skiller seg fra modeller i andre europeiske land der personer mer representerer allmenheten og ikke spesielle grupper («unhyphenated vs. hyphenated citizens»). Vabø, Christensen, Jacobsen & Trætteberg (2013) mener reservasjonen mot en mer rendyrket markedsinnretting i velferdstjenestene her i landet bl.a. henger sammen med den sterke korporative tradisjonen. Selv om det er betydelig kontinuitet i brukermedvirkningsretorikken i Solberg-regjeringenes policydokumenter sammenlignet med dokumentene fra tidligere regjeringer de foregående 25–30 år, representerer den også en endring ved at en konsumentdiskurs kommer tydeligere fram. Det frie enkeltindividet står her fram som et ideal på en tydeligere måte enn før.

Brukermedvirkning fra tjenesteyterperspektiv

Brukermedvirkning på individnivå – et hverdagslivperspektiv

Et gjennomgående trekk i alle tjenesteområdene som er omtalt i de foregående kapitlene i denne boken, er tjenesteyternes opptatthet av brukernes hverdagsliv. Tjenesteyterne er gjennomgående opptatt av å legge til rette for å bidra til at brukernes hverdagsliv skal preges av tilstrekkelig med bistand, både praktisk og materielt. Brukermedvirkningens plass synes imidlertid å variere. I flyktningtjenesten gjør tjenesteyterne alt fra å skifte lyspærer til å bistå brukere i søknader om økonomisk støtte, til å hjelpe dem i gang med utdanning og arbeid. Selv om tjenesteytingen ser ut til å preges av det som i kapitlet om flyktningtjenesten benevnes som grenseløs tjenesteyting, ser det paradoksalt nok ut til at brukermedvirkning som fokusområde er helt fraværende. Hverdagslivsperspektivet ser ut til å prege det daglige arbeidet i den forstand at tjenesteyterne legger til rette for deltakelse i samfunnet, men uten at det er noen uttalt tanke om brukernes medvirkning når det gjelder innholdet. Dette tjenesteområdet synes å stå i kontrast til andre tjenesteområder: tjenester til eldre, barn og unge i sårbare livssituasjoner, mennesker med psykisk helse- og rusproblemer og mennesker med utviklingshemming. Tjenesteyterne i disse tjenestene er gjennomgående opptatt av at hverdagslivet til brukerne de samhandler med, skal preges av autonomi og medvirkning i det konkrete daglige arbeidet. Tjenesteyternes konkrete arbeid med brukerne i hverdagen synes derfor i stor grad å være innrettet for å legge til rette for at brukerne får medvirke i de avgjørelser de kan. Det ses som viktig at brukerne er med på å bestemme hvilken hjelp de vil ha; «Når tid, og på hvilken måte», sier en tjenesteyter som jobber innen psykisk helse. Rettighetsdiskursen, det enkelte menneskes rett til å ta egne valg i kraft av å være borger i samfunnet, synes derfor å være framtredende på individnivå innen alle disse tjenesteområdene. En leder i tjenester rettet mot personer med utviklingshemming omtaler dette som et skifte i faglig perspektiv: fra et tidligere omsorgsperspektiv der man var opptatt av at det var rent rundt brukerne, at de hadde presentable klær, og at de deltok i aktiviteter de ansatte mente var bra for dem, til et fokus på autonomi og frihet til å leve det livet man selv ønsker. Da må av og til de fornuftige valgene vike for et ønske om å sitte hjemme og spise boller eller å ha det rotete med klær som slenger rundt, beskriver hun.

Det faglige skiftet lederen refererer til, kan ses i sammenheng med hvordan Järvinen og Mik-Meyer (2003, 2012) beskriver at velferdstjenestene de senere år har vært preget av et skifte fra en paternalistisk filosofi til en mer individorientert retning der brukermedvirkning og ansvar for egen helse og eget liv står sterkt. Tjenesteyternes rolle er gått fra å være en ekspertrolle som i kraft av utdannelse og kunnskap både visste og avgjorde hva som var best for brukere, til å bli ansett som fasilitatorer som med brukeren i sentrum skal føre til at individidet selv bidrar i sin utvikling og realisering av egne ressurser til det beste for både brukeren selv og samfunnet. Parallelt med rettighetsdiskursens framvekst vektlegges imidlertid også medansvaret brukerne har for å bidra til egen utvikling og bedring i sterkere grad. Brukernes autonomi er derfor ifølge Järvinen og Mik-Meyer (2012) bare uproblematisk så lenge de samtidig er ansvarsfulle, risikobevisste og samarbeidsvillige, sett fra et tjenesteyterperspektiv.

Å utføre tjenester på den måten brukeren ønsker, kan derfor samtidig støte mot andre krav og forventninger tjenesteyterne opplever. I noen tilfeller synes dilemmaet å være knyttet til frykten for at brukeren skal avvise tjenesteyterne, og at de dermed ikke oppfyller det arbeidet de som tjenesteyterinstans er satt til å gjøre. I kommunene har brukerne stort sett ikke mulighet til å velge en annen tjenesteleverandør, men de har mulighet til å takke nei. En avgjørelse om å ta barnet ut av klassen for spesialundervisning er derfor ikke en avgjørelse som tas over hodet på barnet, men det drøftes med barnet selv, slik en tjenesteyter som arbeider med sårbare barn og unge, forteller om. Om barnet uttrykker sin motstand, tilrettelegges heller undervisningen i klasserommet. Tjenesteyterne i psykisk helse er opptatt av at de ikke kan tvinge eller presse brukerne til noe. Deres arbeid dreier seg derfor mye om å komme i posisjon til brukeren, slik at de tar imot hjelp. Dette gjør samtidig at de er forsiktig med å stille krav. Tjenesteytere som arbeidet i hjemmetjenestene for eldre, forteller også at de opplever det som utfordrende at noen trenger mer hjelp enn de vil ta imot. Da trengs det ifølge tjenesteyterne i hjemmetjenesten en del smidighet, motivering, overtalelse og press for å gi det de mener er forsvarlig hjelp. I Nav håpet tjenesteytere på at Nav-reformen skulle gjøre det enklere å jobbe med hele mennesket, og at systemet skulle bli mer tilrettelagt for å se helheten i menneskers utfordringer og behov. Selv om tjenesteytere på en måte opplever at tjenestene er innrettet mot å forme tilbudet etter den enkelte brukers individuelle behov, stilles det særlig på dette området samtidig sterke krav til gjenytelse, ansvar og forpliktelser fra brukeren.

Brukerinnflytelsen i den konkrete tjenesteytingen i hverdagen kan derfor på ulike måter også synes å befinne seg i skjæringspunktet mellom det rettighetsbaserte idealet om selvbestemmelse og autonomi, og kontrollbehovet som velferdstjenestene har for å sikre at brukere som trenger hjelp, faktisk tar den imot på en slik måte at de oppfyller sitt medansvar for ivaretakelse av egen helse og funksjonsnivå. Forstått i lys av det Järvinen og Mik-Meyer (2012) beskriver som tjenesteyternes rolle som fasilitatorer for brukernes mobilisering av egne ressurser, kan man si at passivitet med hensyn til arbeidet med å opprettholde eget funksjonsnivå ikke kan aksepteres. For å unngå en ytterligere avhengighet av velferdstjenestene må brukerne ta imot bistand for å opprettholde bruk av egne ressurser. For eldre er f.eks. ikke lenger ideen om å bo hjemme lengst mulig bare noe som søkes realisert basert på individets ønsker; det blir som Christensen og Fluge (2016) påpeker, snarere en norm de eldre forventes å bidra til å oppfylle.

Teambaserte løsninger – organer for samproduksjon?

Flere av kommunene hadde organisert tjenesteytingen i ulike former for teambaserte løsninger. Blant annet ble vi fortalt om ambulante team som jobbet med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, FACT-team og ROP team2 innen psykisk helse og rus, og bruk av felles oppstartsmøter i saker der det kunne antas at barn kunne ha behov for bistand fra ulike deler av hjelpeapparatet. Teambaserte løsninger har både i Norge og internasjonalt vokst fram som en arbeidsmåte i store deler av helsetjenesten og i sosialt arbeid. Som en løsning på samhandlingsutfordringer og som et virkemiddel for å oppfylle et ideal om felles beslutningstaking har fremming av teambaserte løsninger blitt både et politisk og et faglig svar på utfordringene helse og sosialtjenester ofte står overfor i møte med komplekse problemstillinger. Teambaserte løsninger er derfor ikke bare blitt fremmet som en måte å jobbe på, men som den måten arbeid bør gjøres på innen helsearbeid og sosialt arbeid (Reeves, Lewin, Espin & Zwarenstein, 2010). Teambaserte løsninger er imidlertid en samlebetegnelse på en rekke ulike måter å organisere arbeid i team på, noe vi også så i de ulike kommunene. Ulike måter å organisere teamarbeidet på ser også ut til å ha betydning for brukermedvirkningen.

FACT-teammodellen var organisert etter enn modell med behandlingsmøter der både utøvende tjenesteytere og spesialistkompetanse samarbeidet om å diskutere og finne løsninger og tiltak for brukerne av teamet. Både nasjonalt og internasjonalt har teambaserte løsninger med jevnlige møter som FACT vist gode resultater for samhandling (Landheim, Hoxmark, Aakerholt & Aasbrenn, 2017). Sammenlignet med en case-management-modell, som eksempelvis ansvarsgrupper, møtes teamene oftere og spiller på hverandres kompetanse på en måte som gjør at samarbeidet mellom tjenesteyterne, også om enkeltbrukere, anses som godt. Et fast team samarbeider om å se på muligheter og løsninger, og opparbeider seg en spesialkompetanse på å finne ulike løsninger på komplekse problemstillinger (Landheim et al., 2017; Hansen & Ramsdal, 2015). Denne formen for teamarbeid skaper imidlertid noen utfordringer for brukermedvirkning. Siden teamet diskuterer flere pasienter i sine møter, er ikke pasienten en naturlig deltaker i teammøtet. I likhet med hvordan Hansen og Ramsdal (2015) beskriver den teambaserte modellen i Romeriksprosjektet,3 forteller også tjenesteytere i noen av de teambaserte modeller i de undersøkte kommunene om at de tar med seg brukernes ønsker og meninger inn de faste møtene, men brukeren selv er ikke til stede og diskuterer sammen med teamet. Hansen og Ramsdal (2015, s. 205) konkluderer i sin artikkel med at de er redd teambaserte modeller kan føre til at man kan komme til å ofre brukermedvirkningen på samarbeidets alter. Ved at brukeren ikke direkte deltar, kan brukermedvirkning her forstås mer som samråd (Klausen, 2016, s. 31), ved at brukeren deltar i samarbeidet med de utøvende tjenesteyterne, men ikke har reell innflytelse i beslutningene om tiltak.

Det var imidlertid også andre varianter av teambaserte modeller i noen av kommunene vi besøkte. I én kommune var tjenester til unge med funksjonsnedsettelser organisert i et empowerment-fokusert, ambulant team. Et annet team dedikert til ROP-pasienter var organisert som et tilbud med høy grad av brukerstyring. «Du ringer, vi bringer, bruker jeg å si», var en tjenesteyters beskrivelse av teamet for ROP-pasientene. I både det empowerment-fokuserte, ambulante teamet og ROP-teamet, ble det konkrete innholdet i tjenestene bestemt i samarbeid mellom bruker og teamet av tjenesteytere. Team-funksjonen i de mer brukerstyrte teamene er derfor ikke en ekspertgruppe som skal avgjøre tiltak, men bidrar med felles erfaringer og kompetanse i arbeidet med en spesifikk brukergruppe. Teamorganiseringen gjør også at brukerne får en fast håndfull av tjenesteytere å forholde seg til, noe som ifølge en tjenesteyter skaper en nærere relasjon og tillit som også gjør at de opplever at brukerne tar kontakt når ting blir vanskelig. «Når alt ser som svartest ut, er det oss de kommer til […] vi er bestandig der for dem», fortalte en tjenesteyter i ROP-teamet. De brukerstyrte teamene er ifølge tjenesteytere en viktig del av tjenestetilbudet til brukere med omfattende behov. De forebygger også forverring av helse- eller atferdsproblemer, noe som bidrar til at teammedlemmene raskere fanger opp en forverring. Tjenestene bærer samtidig preg av å være forankret i et ideal om tett samarbeid med brukeren, om sammen å jobbe for en realisering av brukerens ressurser i størst mulig grad. En slik forankring kan knyttes til den opprinnelige betydningen av samproduksjonsbegrepet, der begrepet ble knyttet til samhandling mellom tjenesteytere og brukere (Askheim, 2017). Gjennom gjensidige relasjoner skapes økt tillit og samhold, og det gjør det mulig for tjenesteytere og brukere å arbeide sammen i et felles prosjekt om størst mulig autonomi og realisering av brukernes ressurser der de er i sitt hverdagsliv.

Brukerrepresentasjon til besvær og nytte

Ifølge Kommuneloven (2019) er kommunene pålagt å opprette eldreråd og råd for personer med funksjonsnedsettelse. I flere av kommunene var det opprettet brukerråd knyttet til noen tjenesteområder. En kommune forteller at de har brukerråd i bofellesskap for personer med utviklingshemming. En av kommunene hadde nylig opprettet et brukerråd der en representant for mennesker med ruslidelser var representert. Formelt sett var forholdene flere steder dermed tilrettelagt for at brukermedvirkning skulle finne sted. Tjenesteyternes fortellinger fra praksis gir imidlertid et mer variert bilde.

Nytten av brukerråd og brukerrepresentanter må ifølge Andersen (2016) også knyttes til brukerrådets aktivitet. Han hevder brukerrådene i stor grad har gått fra å være proaktive til å bli reaktive. En av grunnene til dette, som deltakerne i Andersens studie peker på, er at de også innad i brukerorganisasjonene strever med engasjement og aktivitet. Dette var også et tema i noen av intervjuene med tjenesteyterne. På små steder kan det være vanskelig å få tak i brukerrepresentanter som har mulighet til ‒ og ønsker ‒ å medvirke på systemnivå. En leder forteller om at de opprettet et brukerråd for psykisk helse og rus som endte med at det kun satt personer fra administrative stillinger i møtene fordi de inviterte brukerrepresentantene ikke kom. En annen leder forteller at de måtte hente inn en representant for en brukerorganisasjon fra en av de større nabokommunene da kommunen skulle lage kommunedelplan for helse- og sosialtjenestene. Samtidig erkjenner den samme lederen at det også krever innsats og invitasjon fra kommunen å opprettholde kontakt og livsgrunnlag for aktive brukerorganisasjoner, og at også kommunen selv må gjøre en innsats for å få vite hva folk mener om tjenestene: «Du får på en måte det du ber om, og når du ikke ber om det, så får du det ikke heller […]. Vi må sparkes litt i baken for å være ute, delta på folkemøter, møte opp på årsmøter og få tak i innspill fra folk […]. Vi vet for lite om hva folk syns om tjenestene» (kommunalleder).

Innen tjenester rettet mot personer med utviklingshemming har de gode erfaringer med brukerråd knyttet til de ulike botilbudene i kommunen. De erfarer imidlertid at tjenesteyterne også må bidra for at rådene skal opprettholdes: «Det som er utfordringen, er at […] disse brukerrådene, de skal jo selv kalle inn til sine egne møter, og de skal jo også være litt selvstendige. Det er vanskelig å få til, da blir det fort til at de … at de slutter å fungere. Så vi prøver å hjelpe til, både med innkallinger og agenda» (mellomleder).

Som både kommunallederen og mellomlederen her beskriver, fordrer brukermedvirkning ofte at det legges til rette for det. Om tjenestene i kommunene gjør denne ekstra innsatsen, kan kanskje knyttes til hvilken nytte brukerråd anses å ha. Ifølge Andersen (2016) kan brukerråd ha både en demokratisk og en instrumentell nytte. Den instrumentelle nytten knytter seg til de konkrete innspill kommunene får fra brukerrådene. Den demokratiske nytten knytter seg til mer grunnleggende verdier av å bli hørt og ha innflytelse og medvirkning. Assistansen tjenesteyterne gir til brukerrådene i boligene for personer med utviklingshemming, synes å knytte seg til en slik demokratisk nytte. Medvirkningen i et demokratisk perspektiv knytter seg igjen til den myndiggjørende effekten slik innflytelse vil kunne ha for de involverte. Assistanse til medvirkning kan derfor gi ringvirkninger i form av mer myndiggjorte beboere som senere også vil delta og ta et ytterligere ansvar for å bidra til gode tjenester (Andersen, 2016).

Statlige tilskuddsordninger fører til sentralisering av brukermedvirkning på systemnivå

Flere av tjenesteyterne fortalte at de opplevde handlingsrommet for brukermedvirkning på systemnivå som begrenset. Utfordringer relatert til økonomi ble i kommunene trukket fram som en svært betydningsfull faktor for utforming og omfang av tjenestetilbud. Ressursene ble beskrevet som knappe, og forventningene til tjenestene store. Som et resultat av lite tilgjengelige frie midler var tjenestetilbud i flere av de undersøkte kommunene preget av periodevise prosjekt- og tiltaksarbeid. Flere mellomledere i kommunene fortalte at de la ned mye arbeid i å følge med på ulike tilskuddsordninger der de kunne få tilskudd til drift av tjenestetilbud for ulike grupper. Eksempler på slike tilskuddsordninger er tilskudd til ACT-/FACT-team, etablering og drift av dagtilbud for personer med demens, etablering og drift av rask psykisk helsehjelp, ansettelse av psykologer i kommunehelsetjenesten og utvikling og utprøving av modeller for tverrfaglig oppsøkende behandlings- og oppfølgingsteam for barn og unge (Helsedirektoratet, u.å.). De ulike tilskuddsordningene knytter seg til innsatsområder definert av sentrale myndigheter, blant annet i stortingsmeldinger. Parallelt med gjennomføringen av tiltakene kommunen har fått midler til, arbeider kommunene med å opprettholde tilbudene som del av det ordinære tjenestetilbudet, etter at tilskuddsperioden er over. En leder beskriver det som en snikinnføring av opptrappingen av tjenesteområdet.

Denne organiseringen av kommunenes ressurs- og kompetansetilførsel synes å redusere rommet for brukermedvirkning på systemnivå. Ifølge en mellomleder er det «administrative eller organisatoriske forventninger hele tiden […] her skal vi levere noe nytt eller noe annet som vi ikke gjorde i går eller for to uker siden». Ifølge Andersen (2016) er myndighetenes opplevde nytte av innspill fra brukere avhengig av muligheten de har til å anvende innspillene fra brukerrådene i utformingen av sine tjenester. Kanskje kan også det som beskrives som et redusert handlingsrom for brukermedvirkning på systemnivå i de undersøkte kommunene i dette prosjektet, knyttes til en slik forklaring. Kommunen er avhengig av å søke midler der de finnes, ofte på konkrete tiltak, og tjenestetilbudets utforming påvirkes av dette. Dette gir igjen lite handlingsrom for brukermedvirkning på systemnivået i kommunen, og den instrumentelle nytten (jf. slik den er beskrevet av Andersen, 2016, i forrige avsnitt) kan oppleves som liten. Dette betyr imidlertid ikke at brukermedvirkning er helt fraværende. Noen av tiltakene kommunene søker om midler til å implementere, benytter seg av brukerinvolvering i en samproduksjonstradisjon. I utarbeidelsen av Demensplan 2020, som også la noe av grunnlaget for lovfesting av dagtilbud for personer med demens, ble det eksempelvis ‒ i tillegg til en omfattende høringsrunde ‒ avholdt dialogmøter. Disse brukererfaringene er aktivt benyttet og referert til i planen (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020). Organiseringen av ressurstilførsel som tilsier at kommunene må søke tilskudd til prosjekter, kan derfor kanskje sies å ha ført til en sentralisering av brukermedvirkning på systemnivå.

Erfaringsmedarbeidere – eksperter på frammarsj

«Suksessen bak dagtilbudet er jo at jeg har vært rusavhengig […] man får en sånn ekstra god klikk ikke sant.»

Sitatet ovenfor er fra en erfaringskonsulent som er ansatt i en av kommunene. Erfaringskonsulenten har tidligere vært rusmisbruker, og arbeider nå med driften av et dagtilbud for mennesker med rusproblemer. I arbeidet med brukerne opplever hun at hennes tidligere erfaring som bruker gjør det lettere for henne å bygge tillitsfulle relasjoner med brukerne. I en av de andre kommunene hadde de en erfaringskonsulent innen psykisk helse og rustjenesten som hadde egen erfaring med psykiske vansker. Interessen for ansettelse av medarbeidere med brukererfaring har økt de siste årene, og er et virkemiddel for å styrke brukerperspektivet, brukermedvirkningen og erfaringskompetansen i tjenesten (Weber & Jensen, 2016). Bruk av erfaringsmedarbeidere er ikke et nytt fenomen. Særlig innen rusfeltet har det vært vanlig å ansette tidligere pasienter og brukere (Borg, Sjåfjell, Ogundipe & Bjørklyhaug, 2017). Politisk kan det imidlertid synes som om det er skjedd en økning i vektleggingen av brukererfaringen som en viktig kompetanse i arbeidet i velferdstjenestene. I nasjonal helse- og sykehusplan for perioden 2016‒2019, Meld. St. 11 (2015‒2016), er et av regjeringens mål å «øke bruken av erfaringskompetanse i tjenesten, blant annet gjennom systematisk utprøving av erfaringskonsulenter» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015, s. 30). Bruk av erfaringskonsulenter bringer ifølge meldingen brukernes erfaringer inn i behandlingen på en god måte. Begge erfaringskonsulentene som er intervjuet i forbindelse med dette forskningsprosjektet, forteller om hvordan de opplever at de forstår utfordringer for brukere som de andre ansatte ikke forstår seg på, og relaterer dette til sin egen erfaring. Dette er også kjent fra tidligere forskning på erfaringsmedarbeideres rolle og nytte, og knyttes til at erfaringsmedarbeiderne og fagfolk nærmer seg brukerne fra ulike perspektiver (Klevan, Sjåfjell, Borg & Karlsson, 2018).

Den økte statusen til brukerkunnskapen er også blitt synlig gjennom økt bruk av brukere som medforskere i praksisnær forskning. Brukerkunnskapen har dermed også i forskningen fått status som en egen kunnskapskilde (Knutagård, 2017). På samme måte som Klevan et al. (2018) viser at erfaringsmedarbeidere nærmer seg brukere på andre måter enn profesjonsutdannede, viser også Askheim, Lid & Østensjø (2019) til at mennesker med brukererfaringer ut fra sin bakgrunn vil kunne stille andre spørsmål og fortolke data på en annen måte i forskningsarbeidet. De senere års fokus på brukernes erfaring som nyttig kunnskap er nær knyttet til den økte recovery-orienteringen, særlig i førstelinjenesten. «Recovery» handler om å leve med og håndtere ulike utfordringer, og kan betegnes som «det arbeidet personen gjør alene eller sammen med andre for å oppleve og skape mening i eget liv» (Klevan et al., 2018, s. 17). Sentralt i recovery-prosesser er derfor erfaringene man gjør seg i denne prosessen, og den erfaringsbaserte kunnskapen ses som en sentral komponent. Den recovery-orienterte forskningen har således bidratt til å systematisere og synliggjøre erfaringskunnskap (Klevan et al., 2018; Borg & Karlsson, 2011). Orienteringen mot recovery har vært særlig framtredende innenfor psykisk helsearbeid, men springer ut av brukermiljøer i ulike land der fokuset har vært rettet mot å anerkjenne og belyse brukerkunnskapen. I sin opprinnelse kan derfor recovery-perspektivet sies å stamme fra miljøer som har kjempet for menneskers grunnleggende rettigheter til å uttrykke seg, formidle sine synspunkter og påvirke egen situasjon, og da særlig innen funksjonshemmingsfeltet (Borg & Karlsson, 2011). Den økte vektleggingen av erfaringskunnskapen kan således ses i sammenheng med en rettighetsdiskurs.

Avsluttende diskusjon

Beretninger fra tjenester i vår studie vitner om at brukernes autonomi settes høyt. Brukermedvirkning som ideal tematiseres i varierende grad, fra å være helt fraværende i flyktningtjenesten til å være relativt tydelig, men da knyttet spesielt til autonomi på individnivået, innen rus, psykisk helse, eldreomsorg, tjenester til personer med utviklingshemming og i tjenester til barn og unge i sårbare livssituasjoner. Brukernes innflytelse i egen hverdag vektlegges tydelig innenfor flere av tjenestene. Innenfor rettighetsdiskursen er «empowerment» et sentralt begrep knyttet til brukermedvirkning. Det handler om å mobilisere brukernes ressurser slik at de kan bli i stand til å motarbeide krefter som holder dem nede, og gjenvinne makt og styring i eget liv for igjen å bli fullverdige borgere i samfunnet (Askheim, 2012). Ansettelse av erfaringskonsulenter kan ses som forsøk på å ivareta et slikt perspektiv.

Intervjumaterialet fra tjenesteyterne viser samtidig ‒ i likhet med tidligere litteratur (Hansen & Ramsdal, 2015; Askheim, 2017) ‒ at det i mange sammenhenger er vanskelig for tjenesteytere i praksis å forene brukermedvirkning og autonomi med andre krav de også stilles til ansvar for. For tjenesteytere er utfordringen at dette skal skje innenfor en ramme der de både skal tjene brukerne og systemet, eller forvaltningen de er en del av (Askheim, 2012), og tjenesteyterne kan i denne sammenheng ses som å framstå som lojale overfor rammene de er satt til å arbeide innenfor. En slik økende lojalitet dokumenteres i flere studier, og det stilles spørsmål om den kan gå på bekostning av verdier og kunnskaper som setter tjenesteyterne i stand til bedre å forstå tjenestebrukernes situasjon (Preston-Shoot, 2011; Barfoed, 2018). Skjefstad (2013) konkluderer med at Nav-organiseringen, der New Public Management-prinsipper har utøvd betydelig innflytelse, legger til rette for en praksis basert på byråkratiske prosedyrer på bekostning av en praksis med basis i sentrale mål, verdier og prinsipper i sosialt arbeid. Øvrelid (2018) viser til hvordan ansatte ved Nav-kontor ikke opplever målstyrings- og standardiseringsverktøy som preger virksomheten, som problematisk for sin profesjonsidentitet. Samtidig som arbeidsformene i Nav setter flere deler av tradisjonell sosialfaglig kompetanse under press, problematiseres ikke lojaliteten til velferdsprosjektet i form av arbeidslinja og mulighetene de ansatte opplever at Nav tilbyr. Mestring og tilpasning til systembetingelsene framstår som den sentrale strategien, og å beherske kontekstens kompetansekrav i form av ferdigheter og teknikker framstår som selve uttrykket for profesjonaliteten. Samtidig fordrer fokuset på medansvar at brukerne av velferdstjenester ikke kan forvente å være passive mottakere av tjenester. Det følger ‒ som Järvinen og Mik-Meyer (2003) skriver ‒ visse krav til hvordan en bruker skal være. De systemkrav som profesjonsutøverne er satt til å forvalte, kan derfor ses som en måte å disiplinere brukerne på, inn i en klientrolle der de også tar del i ansvaret for et velferdssystem som til tross for et fokus på individuelle behov også gir føringer om en kollektiv norm om hvordan en klient bør være. Konsumentorienteringen i form av valgfrihet har med andre ord sine grenser. Den økende vektleggingen av vilkår, særlig innenfor Nav, kan sies å tjene samme funksjon. Det forventes noe av brukerne ‒ som gjenytelse for tjenester. Brukeren forventes å oppføre seg som en akseptabel klient og å ta medansvar. Diskursen om samproduksjon kan derfor sies å manifestere seg både i form av ansvar for å bidra til egen helse og mestring og et medansvar for å oppfylle visse vilkår i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Hjort (2012) beskriver tjenesteytere i velferdsorganisasjonenes hverdag som stående i et krysspress mellom tre ulike «fornufter»: forvaltningsfornuft, forretningsfornuft og faglig fornuft. Forvaltningsfornuften handler om brukernes rettigheter som borgere. Forretningsfornuften handler om tjenesteyternes ansvar for å utføre de oppgaver deres tjenesteområde er tildelt, om å beholde brukerne så de ikke går til andre konkurrerende tilbydere, og også om å beholde sin legitimitet ved å sørge for de brukerne de skal hjelpe. Den faglige fornuften handler om de faglige begrunnelsene tjenesteyterne legger til grunn for samhandling og valg av tilnærming. Ideelt sett skal disse tre balanseres av tjenesteyterne, men organisatoriske vilkår gjør dette stadig mer komplisert (Hjort, 2012). Tjenesteyterne som er intervjuet i dette prosjektet, synes å være preget av de rammevilkårene de arbeider innenfor. Deres arbeidshverdag består i stor grad av å tilpasse seg innenfor de økonomiske og organisatoriske betingelsene. Imidlertid består den også i stor grad av innovative løsningsstrategier og fleksibilitet for å imøtekomme behovene til den enkelte bruker, deres autonomi, og tilrettelegge for at tjenesten oppfyller brukernes plikt til medansvar i samproduksjonen.

Strategiene for brukermedvirkning har samlet elementer av så vel en demokratisk- og rettighetsdiskurs som en medansvars- og samproduksjonsdiskurs, uten at de ansatte bruker eller forholder seg til disse begrepene. Det er i det empiriske materialet ikke tydelige spor av en konsumentdiskurs. Tjenesteyterne ser snarere ut til å etterstrebe en balanse mellom rettigheter, autonomi og medansvar. En slik tilnærming kan minne om hvordan Mol (2008) forklarer at idealet om det autonome individet har sine begrensinger. Mol (2008) hevder dette idealet ikke kan brukes i alle sammenhenger, og da særlig ikke når det er snakk om helsehjelp. Nettopp når man er pasient, er denne evnen og muligheten til å velge selv ofte minst. Det å skulle gjøre valg om framtiden er også svært vanskelig, da det er umulig å være helt sikker på hvordan framtiden blir. I dagens moderne helsevesen sammenlignes ‒ særlig i en konsumentdiskurs ‒ pasientbegrepet med kunde- og borgerbegrepet. Denne diskursen preges av en valglogikk, der pasienter ses som borgere som fritt skal kunne velge ut fra den objektive informasjonen de får fra helse- og omsorgstjenestesystemet. På denne måten får imidlertid også pasienten ansvaret for sin egen helse, ved at de selv må stå for og bære valget. Valglogikken, som skulle være frigjørende for det autonome individ, blir en ekstra belastning i stedet for en frihet, dette på grunn av en «feilslutning» allerede idet man benytter samfunnsborgerbegrepet («citizen») som sammenligningsbegrep til pasientbegrepet. Når man er pasient, er man nemlig ikke en autonom borger med full valgfrihet. Man oppsøker helsevesenet fordi man må, fordi man nettopp er hemmet i sin frihet. Mol (2008) argumenterer derfor for at vi bør gå bort fra fokuset på evne til å velge selv versus å bli valgt for, og hun introduserer omsorgslogikken som alternativ til valglogikken. Faktum er, hevder Mol, at det er ikke et enten‒eller; hverken pasient eller helsepersonell kan ta alle avgjørelser. Pasienten vil aldri kunne bli objektivt informert for deretter å kunne gjøre et veloverveid valg om sin egen framtid. Både hvilken informasjon som gis, og hvordan den oppfattes, avhenger av personene som er involvert. Behandling er ifølge Mol noe vi gjør, det involverer kroppene våre, kunnskapen til helsepersonell, kunnskapen til pasienten, og teknologien og målemetodene som brukes. Det er alt dette til sammen, alt som gjøres og hvordan det gjøres sammen, som utgjør den gode behandlingen, og den gode omsorgen. Selv om vi har gjenfunnet tydelige spor av de politiske målsettingene om brukermedvirkning i tjenesteytingen, synes tjenesteyterne i praksis å kombinere elementer fra de ulike diskursene for å ivareta den enkelte brukers behov for tjenester og egenverd. Kanskje er omsorgslogikk en treffende betegnelse for tjenesteyterne i kommunenes bestrebelser med å balansere rettigheter, autonomi og medansvar i sitt arbeid med brukermedvirkning.

Litteratur

Alford, J. (2009). Engaging public sector clients. From service-delivery to co- production. Hampshire: Palgrave Macmillan.

Andersen, J. (2016). User councils for disabled people in Norway – from reactive to proactive. Scandinavian Journal of Disability Research, 18(4), 284‒295.

Andreassen, T.A. (2004). Brukermedvirkning, politikk og velferdsstat. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.

Andreassen, T.A. (2005). Brukermedvirkning i helsetjenesten. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Andreassen, T.A. (2009). Brukermedvirkning i NAV. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Andreassen, T.A. (2013). En sosial bevegelse blant mennesker med psykiske problemer. I R. Norvoll (red.), Samfunn og psykisk helse. Samfunnsvitenskapelige perspektiver. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Andreassen, T.A. (2018). From Democratic Consultation to User-employment: Shifting Institutional Embedding of Citizen Involvement in health and Social Care. Journal of Social Policy, 47(1), 99‒117.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet. (2006). Arbeid, velferd og inkludering (St.meld. nr. 9 (2006–2007)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-9-2006-2007-/id432894/

Arbeids- og sosialdepartementet (2006). Arbeids- og velferdsforvaltningsloven) (NAV-loven). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2006-06-16-20

Arbeids- og sosialdepartementet. (2016). Nav i en ny tid – for arbeid og aktivitet (Meld. St. 33 (2015‒2016)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-33-20152016/id2501017/

Askheim, O.P. (2012). Empowerment i helse- og sosialfaglig arbeid. Floskel, styringsverktøy eller frigjøringsstrategi? Oslo: Gyldendal.

Askheim, O.P. (2017). Brukermedvirkningsdiskurser i den Norske velferdspolitikken. Tidsskrift for velferdsforskning, 20(2), 134‒149.

Askheim, O.P., Lid, I.M. & Østensjø, S. (2019). Samproduksjon i forskning – hva er det, og hva innebærer det? I O. P. Askheim, I. M. Lid & S. Østensjø (red.), Samproduksjon i forskning, 13‒35.

Barfoed, M. (2018). From stories to standardized interaction: changing conversational formats in social work. Nordic Social Work Research, 8(1), 36‒49. DOI: https://doi.org/10.1080/2156857x.2017.1417154

Barnes, M. & Cotterell, P. (2012). From margin to mainstream. I M. Barnes & P. Cotterell (red.), Critical perspectives on user involvement. Bristol: The Policy Press.

Borg, M. & Karlsson, B. (2011). Recovery – og hva så? Om erfaringsbasert kunnskaps vilkår og muligheter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 8(4), 314–323. Hentet fra https://www.idunn.no/tph/2011/04/art11

Borg, M., Sjåfjell, T.L, Ogundipe, E. & Bjørklyhaug, K.I. (2017). Brukeres erfaringer med hjelp og støtte fra erfaringsmedarbeidere innen psykisk helse og rus. Drammen: Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Braye, S. (2000). Participation and involvement in social care: an overview. I H. Kemshall og R. Littlechild (red.), User involvement and participation in social care. Research informing practice, London: Jessica Kingsley Publishers.

Breimo, J.P., Normann, T., Sandvin, J.T. & Thommesen, H. (2015). Individuell plan. Samspill og unoter. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Carr, S. (2012). Participation, resistance and change. I P. Beresford & S. Carr: Service users and user involvement. Research highlights in social work. London: Jessica Kingsley Publishers.

Christensen, K. & Fluge, S. (2016). Brukermedvirkning i norsk eldreomsorgspolitikk: Om utviklingen av retorikken om individuelt ansvar. Tidsskrift for velferdsforskning, 19(3), 445‒456. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2016-03-04

Hansen, G.V. & Ramsdal, H. (2015). Brukermedvirkning og samarbeid – vanskelige mål å kombinere? Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 12(3), 196‒205.

Harrison, S., Dowswell, G. & Milewa, T. (2002). Guest editorial: public and “user involvement” in the UK National Health Service. Health and Social Care, 63–66. DOI: https://doi.org/10.1046/j.1365-2524.2002.00342.x

Helse- og omsorgsdepartementet. (1999). Pasient- og brukerrettighetsloven. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63

Helse- og omsorgsdepartementet. (2001). Helseforetaksloven. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2001-06-15-93

Helse- og omsorgsdepartementet. (2006). Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer (St.meld. nr. 25 (2005–2006)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-25-2005-2006-/id200879/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2011). Helse- og omsorgstjenesteloven. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30

Helse- og omsorgsdepartementet. (2013a). Morgendagens omsorg (Meld. St. 29 (2012–2013)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-29-20122013/id723252/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2013b). Folkehelsemeldingen. God helse – felles ansvar (Meld. St. 34 (2012–2013)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-34-20122013/id723818/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2015). Nasjonal helse- og sykehusplan 2014‒2019 (Meld. St. 11 (2015‒2016)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-11-20152016/id2462047/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2020). Demensplan 2020. Et mer demensvennlig samfunn. Helse- og omsorgsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/3bbec72c19a04af88fa78ffb02a203da/demensplan_2020.pdf

Hjort, K. (2012). Det affektive arbejde. Frederiksberg: Samfundslitteratur.

Holen, M. & Kamp, A. (2018). Brugerinddragelse – ny professionalisme og nye omsorgsrum. Nordisk Välfärdsforskning/Nordic Welfare Research, 3(1), 47‒57. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2464-4161-2018-01-05

Hunter, S. & Ritchie, P. (2007). Co-production and Personalisation in Social Care. London & Philadelphia: Jessica Kingsley Publishers.

Järvinen, M. & Mik-Meyer, N. (2003). Innledning: At skabe en klient. I M. Järvinen & N. Mik-Meyer (red.), At skabe en klient. Institutionelle identiteter i socialt arbejde. København: Hans Reitzels Forlag.

Järvinen, M. & Mik-Meyer, N. (2012). Indledning: At skabe en professionel. I M. Järvinen & N. Mik-Meyer (red.), At skabe en professionel. København: Hans Reitzels Forlag.

Klausen, K.K., & Ståhlberg, K. (red.) (1998). New Public Management i Norden. Odense: Odense Universitetsforlag.

Klausen, R.K. (2016). Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid. En oppsummering av kunnskap. Omsorgsbiblioteket. Hentet fra https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/bitstream/handle/11250/2414959/Brukermedvirkning%20i%20psykisk%20helsearbeid.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Klevan, T., Sjåfjell, T.L., Borg, M. & Karlsson, B. (2018). «Det er litt som et eget språk». Erfaringsmedarbeideres forståelser og bruk av kunnskap i samarbeid med brukere i psykisk helse- og rustjenester. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, 2018:6.

Knutagård, M. (2017). Innovationer i välfärden. I A. M. Støkken & E. Willumsen (red.), Brukerstemmer, praksisformer og innovasjon. Kristiansand: Portal forlag.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (1992). Kommuneloven. Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NLO/lov/1992-09-25-107

Kommunal- og moderniseringsdepartementet. (2019). Kommuneloven. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-22-83

Landheim, A., Hoxmark, E., Aakerholt, A. & Aasbrenn, K. (2017). Potensialet for Assertive Community Treatment (ACT) og Fleksibel ACT (FACT) i Norge. Rapport 3/2017. Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (N-ROP), Høgskolen i Innlandet og Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA).

Martin, S. (2009). Engaging with citizens and other stakeholders. I T. Bovaird & E. Löffler (red.), Public Management and Governance. New York: Routledge.

Mol, A. (2008). The logic of care: health and the problem of patient choice. London: Routledge.

Nordby, T. (1994). Korporatisme på norsk. Oslo: Universitetsforlaget.

NOU 2011: 11. Innovasjon i omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-11/id646812/

Pestoff, V. (2006). Citizens and co-production of welfare services. Public Management Review, 8(4), 503–519.

Pestoff, V. (2012). Co-production and third sector social services in Europe. I V. Pestoff, T. Brandsen & B. Verschuere (red.), New public governance, the third sector and co-production, New York - London: Routledge.

Preston-Shoot, M. (2011). On administrative evil-doing within social work policy and services: Law, ethics and practice. European Journal of Social Work, 14(2), 177‒194. DOI: https://doi.org/10.1080/13691450903471229

Ramsdal, H. & Skorstad, E.J. (2004). Privatisering fra innsiden. Om sammensmeltingen av offentlig og privat organisering. Bergen: Fagbokforlaget.

Reeves, S., Lewin, S., Espin, S. & Zwarenstein, M. (2010). Interprofessional teamwork for Health and Social Care. UK/USA: Wiley-Blackwell.

Skjefstad, N. (2013). Er det rom for sosialt arbeid i Nav? Fontene Forskning, 1, 76‒88.

Sosial- og helsedepartementet. (1998). Ansvar og meistring (St.meld. nr. 21 (1998‒1999)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-21-1998-99-/id431037/

Sosial- og helsedepartementet. (1999). Om verdiar for den norske helsetenesta (St.meld. nr. 26 (1999–2000)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-26-1999-2000-/id192850/

Vabø, M., Christensen, K., Jacobsen, F.F. & Trætteberg, H.D. (2013). Marketisation in Norwegian eldercare: preconditions, trends and resistance. I G. Meager & M. Szebehely (red.), Marketisation in Nordic eldercare. Stockholm: Department of Social Work, Stockholm University.

Weber, A.K. & Jensen, M.F. (2016). Brukeransettelser. Skien: Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.

Øvrelid, B. (2018). Profesjonsidentitetens vilkår. Tidsskrift for velferdsforskning, 21(2), 103‒118. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2018-02-02

1Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, Sundvollen, 7. oktober 2013. Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, Granavolden, 17. januar 2019.
2Både ROP-team og FACT-team er ambulante team for brukere med sammensatte eller omfattende behov innen psykisk helse og rus. FACT står for Flexible Assertive Community Treatment. ROP står for rus og psykiatri.
3Romeriksprosjektet var et prosjekt om forpliktende samhandling om psykisk helse på Romerike, der en av målsettingene var økt brukermedvirkning (Hansen og Ramsdal, 2015).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon