Undervisning og læring i høyere utdanning er et område som får økende oppmerksomhet i Norge. Nasjonale retningslinjer understreker i stadig sterkere grad betydningen av pedagogisk kompetanse for vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler. I disse dager er et endringsforslag til forskriftene om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger ute til høring. Hensikten med de foreslåtte endringene er å klargjøre hvordan kravet til utdanningsfaglig kompetanse kan oppnås (innen to år etter ansettelse). Videre tar endringene sikte på å klargjøre forholdet mellom kravene til utdanningsfaglig kompetanse for ansettelse som førsteamanuensis og ansettelse som professor. I kjølvannet av den nevnte forskriftsendringen innføres det krav til pedagogiske mapper ved alle institusjoner. Dette for at lærere i høyere utdanning nå må presentere og reflektere over sin universitetspedagogiske kompetanse på måter som gjøres dokumenterbar og tilgjengelig for andre.

Endringene stopper ikke med dette. Institusjonene har også fått krav på seg om å etablere ordninger for merittering av undervisning. Ved Universitetet i Oslo ble de første syv meritterte underviserne utnevnt nå nylig. I UNIFORUM (21.9.2020) opplyses det at UiO ønsker å fremheve de beste underviserne i større grad gjennom denne ordningen. De syv personene får denne statusen for en treårsperiode. Statusen gir lønnsforhøyelse og de får tildelt en utdanningstermin.1 Sagt med andre ord: betydningen av undervisning ved institusjonene våre tillegges vekt mer enn noensinne, og de pedagogiske aspektene ved yrkesutøvelsen til akademikere får nå en mer eksplisitt status i karriereutvikling og profesjonell utvikling.

Interessen for UNIPED er økende parallelt med endringene som er skissert ovenfor. Tidsskriftet har gjennom de siste årene utviklet seg til å bli ett av de mest leste tidsskriftene på Idunn. Dette viser at det er behov for et tidsskrift som har eksplisitt fokus på studiekvalitet, læring og undervisning i høyere utdanning, og det er av stor betydning at det legges til rette for at UNIPED kan fortsette sitt virke som en av få publiseringsarenaer innen de nevnte områdene.

Etter to perioder som ansvarlig redaktør er det tid for å levere stafettpinnen videre, og det gjør jeg med stolthet. Jeg ser frem til å følge tidsskriftet videre med andre hatter på enn den som tilhører ansvarlig redaktør.

I denne utgaven byr vi på 5 bidrag. Det første omhandler en tematikk som har fulgt UNIPED siden det ble etablert for mer enn 40 år siden, nemlig profesjonell utvikling for ansatte i høyere utdanning. Disse prosessene er ifølge Smith, Hakel og Skjeldestad i stor grad knyttet til karriereutvikling. I sin artikkel understreker de at det i Norge er to karriereløp innenfor akademiet: dosentstigen og professorstigen. Etter loven skal disse være likestilt. Universitetslektorer som ønsker å kvalifisere seg til førstelektorer skal dokumentere kompetanse av samme omfang som en doktorgrad, men av ulikt innhold. Artikkelen presenterer en studie ved NTNU som undersøker universitetslektorenes ønsker og behov i sin profesjonelle karriereutvikling. Flesteparten av respondentene sier de ønsker en karriere innenfor dosentstigen, men de etterspør et strukturert opplegg for å kvalifisere seg til førstelektor med konkret kunnskap om opprykksprosessen, retningslinjer og kriterier for opprykk og støtte fra leder. Artikkelen argumenterer også for tydeligere nasjonale rammer for å oversette loven om likeverd av de to løpene til praksis.

Abrahamsen og medarbeidere rapporterer i den andre artikkelen fra en studie som har sett nærmere på mulige sammenhenger mellom studentaktiv undervisning og motivasjon på den ene siden og mellom studentenes motivasjon og deres oppfatning av hva som er konstruktive tilbakemeldinger fra lærerne på den andre. Basert på en kvantitativ analyse fant de en tydelig positiv sammenheng mellom studentaktiv undervisning og motivasjon blant studentene. De fant også en tydelig og positiv sammenheng mellom studentenes motivasjon og studentenes oppfatning av de faglig ansattes evne til å gi konstruktive tilbakemeldinger på studentenes arbeid.

Arbeidslivsrelevans i høyere utdanning er avhengig av kontakt med arbeidslivet, men like viktig er det å ruste studenten til en fremtid preget av livslang læring. Dette danner utgangspunktet for den studien som Jakobsen, Mehli og Hoel rapporterer fra, der man har undersøkt bruken av digitale case og omvendt klasserom som viktige deler av et undervisningsdesign innen helsefag. Casene ble utviklet i samarbeid med matbransjen, og man la vekt på å trekke bransjens mikrobiologiske utfordringer inn i emneundervisningen. Et viktig siktemål var å bidra til at studentene erfarte relevansen for arbeidslivet ved et studieemne som matmikrobiologi. Forskerne var også opptatt av mulige sammenhenger mellom innføringen av digitale case og studentmotivasjon og læring. Studentene var gjennomgående positive til opplegget, og de var spesielt fornøyde med fleksibiliteten som digitale forelesninger gir. Casene ble oppfattet som relevante for arbeidslivet, og undervisningsformen bidro til at flere møtte forberedt enn til tradisjonelle forelesninger. Hovedutfordringen i opplegget var at studentene ble usikre på casenes relevans for emnets læringsutbyttebeskrivelser og vurderingsform. Forfatterne konkluderer med at tydelige forventningsavklaringer er avgjørende for å sikre høy studentdeltagelse. Det er dessuten avgjørende at studentene møter forberedt til caseundervisningen. Omlegging av undervisningen bidro til signifikant bedre akademisk prestasjon enn tidligere år.

Det neste bidraget er skrevet av Høium, Blaalid og Tørris. Konteksten for deres studie er praksis innen helsefag. I den sammenheng har forskerne gjennom en mixed method-tilnærming undersøkt erfaringene med en manualbasert veiledningsguide. Veiledningsferdigheter kan variere ganske mye, og hensikten med å innføre manualbaserte verktøyet har vært å øke veiledningskompetansen og således også læringsutbyttet for studentene. Resultatene fra studien viser at manualen fasiliteter veiledningsferdigheter og gjør praksisveilederne mer kompetente i sin veilederrolle.

For studentene er forståelse tett forbundet med å kunne forklare for andre, lytte, ta til seg og bearbeide andres forklaringer og tilbakemeldinger, vise ulike fremgangsmåter og ulike representasjoner samt å anvende kunnskapen i nye situasjoner. Denne innsikten danner utgangspunkt for Maugesten og Nordbakkes bidrag. De rapporterer fra en kvalitativ studie som hadde som siktemål å undersøke nærmere hva forståelse innebærer for grunnskolelærerstudenter i matematikk, og hvordan denne forståelsen utvikles. Forfatterne konkluderer med at samarbeid og kommunikasjon er av betydning for å oppnå forståelse, men også at studentene tar i bruk egne strategier. Strategier kan være å gjøre oppgaven flere ganger, dele opp oppgaven, gå i dybden av lærestoffet og på den måten bruke flere representasjoner. Det kommer også fram at oppgavetypen er en faktor for å oppnå forståelse. Oppgavene må være utfordrende nok og ta i bruk tidligere kunnskap.

God lesning!