Kurs i universitets- og høgskolepedagogikk for vitenskapelig ansatte er praksis ved de aller fleste institusjoner for høyere utdanning. Politiske myndigheter har varslet at kravene til slike kurs i større grad skal standardiseres på nasjonalt nivå og også at omfanget for slik skolering skal økes (St.meld. nr. 16). Det blir spennende å se hvordan disse signalene omsettes til praksis i løpet av de kommende årene. Slik situasjonen er i dag, er det ganske stor variasjon mellom institusjonene i hvordan kursene organiseres og hva som skal til for å få godkjent pedagogisk basiskompetanse. Mange institusjoner har imidlertid skriftlige innleveringer som en integrert del av sine kurs. Ved Norges arktiske universitet skal deltakerne dokumentere sin pedagogiske kompetanse etter ferdigstilt kurs i sin helhet, og dette er organisert ved at man leverer inn en pedagogisk mappe. Et viktig innslag i denne mappen er lærerens redegjørelse for hvordan han eller hun reflekterer over egen undervisning og forankrer sin undervisnings- og veiledningspraksis i teori (se http://result.uit.no/).

Den første artikkelen i denne utgaven av UNIPED handler om en av de oppgavene som lærerne ved UiT må levere som del av sin pedagogiske mappe; «Min undervisningsfilosofi». Artikkelen er skrevet av Sandvoll, Dørum og Solberg. De rapporterer fra en systematisk undersøkelse av «min undervisningsfilosofi», levert fra lærere innen ulike disipliner ved universitetet. Undersøkelsens hensikt var å kartlegge hva vitenskapelig ansatte trakk frem når de reflekterte over egen undervisning. Gjennom analysen fant Sandvoll, Dørum og Solberg at om lag halvparten av tekstene beskrev det forfattere kaller for omslag, det vil si en sammenligning av tidligere og nåværende egenskaper, oppfatninger og tanker om egen undervisning. Disse omslagene var knyttet til tre områder: hva de tidligere gjorde som undervisere, sammenlignet med hva de i dag gjør; hva de tidligere visste om undervisning, sammenlignet med hva de i dag vet, og til sist; hvem de anså seg for å være som undervisere tidligere mot hvem de opplever at de i dag er som undervisere.

Det neste bidraget i denne utgaven av UNIPED er skrevet av Karlsen, Olufsen, Haugland og Thorvaldsen. Forfatterne kommer fra den samme institusjonen som forfatterne av bidrag nummer 1, men dette bidraget handler om lærerutdanning, nærmere bestemt et integrert masterutdanningsprogram. UiT innførte allerede i 2010 (som eneste utdanningsinstitusjon) en integrert 5-årig masterutdanning for grunnskolelærere. Artikkelen rapporterer fra en pilotstudie som sammenligner tidligere og ny lærerutdanning i naturfag. Pilotstudiens resultater gir et tidlig gløtt inn i den 5-årige nye lærerutdanningen som iverksettes i disse dager. Motivasjon, interesse for fag og karakternivå fra videregående skole er generelt gode og relativt uforandret mellom studentgruppene, hevder forfatterne. Masterstudentene har imidlertid fått betydelig mer fagpraksis sammenlignet med allmennlærerstudentene. Studentene rapporterer at det fremdeles er utfordringer knyttet til studieinnsats og arbeidsmengde, men de opplever en bedring når det gjelder integrasjon av fagdidaktikk og fag.

Den tredje artikkelen i denne utgaven er skrevet av Bottenvann. Denne handler også om lærerutdanning, og forfatteren konsentrerer seg her om Bachelornivået. Teksten tar for seg hvordan man gjennom samarbeid på tvers av fagdisipliner kan utvikle skriveopplæringen i lærerutdanningen og dermed forbedre skrivekompetansen til lærerstudentene. I artikkelen blir et kompetanseutviklingsprosjekt presentert og drøftet i lys av teori om skriveforsking. Utviklingsmodellen som er anvendt er inspirert av praksisrettet aksjonsforsking. Innsamling av empiri om studenters holdninger til skriving, deres bruk av skrivestrategier og deres tanker om hva som skal til for å gjøre dem til bedre fagskrivere, gir innsikt i hvilke endringer som kan være nødvendige for å styrke skrivekompetansen og tekstbevisstheten til studentene. Erfaringene fra prosjektet kan benyttes for å utvikle en mer helhetlig skriveopplæring i grunnskolelærerutdanningen.

Med det neste bidraget beholder vi fokuset på Bacheloroppgaven, men Stock har et videre fokus enn lærerutdanningen og ser på Bacheloroppgaven på tvers av disipliner og programmer i høyere utdanning. I kjølvannet av Kvalitetsreformen ble bacheloroppgaven innført på flere universiteter og høyskoler for å styrke bachelorgraden. I noen fag er oppgaven en helt ny sjanger som har ført til en del usikkerhet både blant faglærere og studenter. Stocks artikkel undersøker og diskuterer sjangeren bacheloroppgaven og dens muligheter. Gjennom en kvalitativ innholdsanalyse av emnebeskrivelser og andre dokumenter fra Det humanistiske fakultetet på NTNU undersøker hun hvordan bacheloroppgaven beskrives, hvilket læringsutbytte som er tilsiktet, og hvilke læringsaktiviteter som skal føre til ønsket resultat. Undersøkelsen viser stor variasjon mellom de ulike fagene. Samtidig ser det ut som om bacheloroppgaven stort sett forstås som et selvstendig, vitenskapelig arbeid hvor det legges stor vekt på utvikling av forsker- og skrivekompetanse. Ved hjelp av faglitteratur og andre studier diskuteres resultatene, og bacheloroppgavens muligheter belyses. Slik skal denne artikkelen være et innspill i diskusjonen om økt kvalitet i høyere utdanning.

Med den fjerde artikkelen beveger vi oss over til fysikkutdanning. Perssons artikkel adresserer studenters holdninger til og forestillinger om det faget de skal studere. De spørsmålene som reises i artikkelen er hvorvidt slike holdninger kan påvirke hva studentene lærer i faget, studieteknikk og studieresultat. Det rapporteres fra en studie om forandringer i holdninger til fysikk under det første studieåret av sivilingeniørutdanningene ved Norges Tekniske og Naturvitenskaplige Universitet (NTNU) og Chalmers Tekniska Høgskole (CTH) samt Bachelor-utdanningen i Fysikk ved NTNU. Instrumentet som har blitt anvendt heter «Colorado Learning Attitudes about Science Survey (CLASS)». Resultatene viser at det er forskjell mellom de ulike lærestedene og også mellom kjønn.

Fra fysikkutdanning beveger vi oss over til Førde sentralsykehus, der lege- og sykepleierstudenter jobber sammen i tverrprofesjonelle team. Det er Andersen, Bærheim og Hovland som har skrevet denne artikkelen. Prosjektet har inkludert studentene i planlegging og gjennomføring, utgreing, pleie og behandling for en pasient med uklar/ kompleks tilstand, under veiledning av ansvarlig sykepleier og lege. Analyse av fokusgruppeintervju med studenter viste at tverrprofesjonell samarbeidslæring kan medvirke til at studenter oppfatter hverandre som likeverdige partnere og at de utfyller hverandre i arbeidet med pasienten. Selv om studentene har ulik historie og akademisk fortid, opplevde de ikke ulikhet i maktforholdet i teamet. De jobbet selvstendig og fikk ansvar, noe som ga dem en opplevelse av mestring. De følte seg også tryggere på den andre profesjonen når de utførte sine oppgaver. «Førdemodellen» kan inspirere utdanningsprogram innen hele utdanningssektoren til å organisere tverrprofesjonell praksis som kilde til fremtidsrettet erfaring og læring for studentene.

Det siste bidraget i denne utgaven er konseptuelt. Målet med artikkelen til Gradovski og Søndenå er ifølge forfatterne selv å vise hvordan innspill fra nyutdannede profesjonsutøvere kan bidra til kvalitet og profesjonstilhørighet i veiledningsprosessen. Kronotoper er uttrykk for meningsinnholdet i de sakene som nyutdannede profesjonsutøvere selv mener at de trenger veiledning på, og de sikrer inkludering av de nyutdannede sine egne perspektiv i veiledningen. Tilnærmingen er basert på kartlegging av kronotoper i de skriftlige tekstene til barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleire. Kronotopene er kartlagt gjennom en studie av 12 tekster.

Som vanlig – bredden i tema og disipliner er stor også i dette nummeret, men to hovedtemaer peker seg ut denne gang: akademisk skriving under veiledning og tverrfaglig samarbeid.

God lesning!