Den som har satt foten sin på et universitet eller en høgskole, husker den foreleseren som fikk en til å åpne øynene og se verden på en ny måte. Slik innledes «Kvalitetsmeldingen» (Meld. St. 16, forord). Det er imidlertid ikke den individuelle stjerneforeleseren denne stortingsmeldingen først og fremst tar til orde for. Tvert imot er det samarbeid om undervisning og veiledning som vektlegges. Lærere i høyere utdanning skal utvikle en kvalitetskultur, understrekes det, og i en slik kultur kreves det en felles forståelse av praksis, normer og standarder for kvalitet. Utdanningstilbudet i det ganske land skal utvikles av solide fagmiljøer på grunnlag av faglige og pedagogiske diskusjoner. Ved å utvikle kulturer for samarbeid skal både utdanningskvalitet og trivsel for studenter og lærere fremmes:

Sterke kollegiale fellesskap og lærerteam med kultur for samarbeid og læring må kjennetegne utdanningsmiljøene. Institusjoner som lykkes med å utvikle en kvalitetskultur, får ansatte som blir mer opptatt av å utvikle og forbedre undervisningen, og både ansatte og studenter blir mer tilfredse (Meld. St. 16, s. 17).

Det er antakelig stor forskjell fra institusjon til institusjon når det gjelder grad av samarbeid blant lærere om undervisning og veiledning. Også innenfor samme institusjon kan det være stor variasjon. Meg bekjent foreligger det ingen systematisk kartlegging av samarbeid blant lærere ved institusjoner for høyere utdanning i Norge. Men vi som jobber med universitetspedagogikk, møter folk fra alle fagområder jevnt og trutt. Noen av våre kursdeltakere ved Universitetet i Oslo (UiO) beskriver samarbeid om planlegging og gjennomføring av undervisning som en del av den etablerte praksisen ved sitt institutt, men disse er nok i mindretall. Langt flere er det som beskriver undervisningen som privatisert. Undervisningen som ligger til stillingen din, er «noe det forventes at du takler», får vi ofte høre. Nytilsatte gir ofte uttrykk for at de synes undervisningsoppgavene er krevende, eller til og med svært krevende. Likevel er det snarere unntaket enn regelen at vitenskapelig ansatte ved vår institusjon rådfører seg med kolleger eller samarbeider om undervisningsoppgaver.

Intensjonene i den nye stortingsmeldingen er ambisiøse og klare, og de er forankret i internasjonal forskning. Flere studier viser at samarbeid om undervisning kan bidra til økt kvalitet i studieprogrammene (Eika et al., 2015; Edwards, 2010; Lycke 2009, 1999). Dette gjelder både ansattes evne til å legge opp undervisningen med tanke på studentens læring (Mok, 2014), økt bevissthet og refleksjon blant vitenskapelige ansatte om egen undervisningspraksis (Callagahan, 2015) og for å lykkes med kollektiv implementering av nye undervisnings- og vurderingsformer (Demir et al., 2013).

I stortingsmeldingen understrekes det at regjeringen forventer at fagmiljøene skal utvikle utdanningene i fellesskap, og at fagfellevurdering og kollegaveiledning blir en naturlig del av kvalitetsarbeidet. Samtidig vektlegges det at universitetene og høgskolene har en «vesentlig høyere investering i forskning og utvikling av egen utdanning og undervisningspraksis» (Meld. St. 16, s. 25). Intensjonene er altså ambisiøse og ganske klare i sin utforming, men hvordan skal dette gjennomføres? Og hva med tidsskriftet UNIPED – kan det ha noen betydning for realiseringen av intensjonene? Det mest konkrete tiltaket som nevnes i meldingen, er knyttet til den reviderte forskriften om ansettelse og opprykk i kombinerte undervisnings- og forskerstillinger: «Det skal stilles krav om pedagogisk basiskompetanse og undervisningserfaring ved ansettelse i alle faglige stillinger, og suksessivt høyere krav til undervisningskompetanse for stillinger som professor og dosent enn for stillinger på lavere nivå» (s. 24). Institusjoner som ikke har hatt et tilbud om pedagogisk kvalifisering til sine ansatte tidligere, altså etablere et slikt tilbud alene eller sammen med andre institusjoner.

Ved UiO er det mer enn 50 år siden arbeidet med å tilby pedagogisk kvalifisering for de ansatte startet (http://www.uv.uio.no/iped/om/fup/aktuelt/jubileum-fup.html). En av aktivitetene som har blitt fremhevet som særlig utbytterikt i kursevalueringene i alle disse årene, er deltakelse i veiledningsgrupper (Lauvås, Lycke, & Handal, 2016; Lycke, 2009). Opplegget går kort fortalt ut på at grupper med 4–5 deltakere settes sammen ved begynnelsen av et semester. I løpet av det samme semesteret stiller hele gruppen opp og observerer hver av deltakerne når vedkommende underviser eller leder en seminargruppe. I forkant av undervisningsøkten gjennomføres en førveiledning og umiddelbart etterpå en etterveiledning (for mer info se denne lenken: https://uio.bibsys.no/courses/24/pages/6-dot-0-introduksjon).

Ved UiO har vi gode erfaringer med strukturer som legger til rette for systematisk fagfellevurdering og kollegaveiledning. Slike strukturer kan med fordel oppskaleres og tas i bruk i fagmiljøene. Når de brukes godt, kan de bidra til å endre kulturer i retning av en mer omforent kultur for samarbeid (se denne lenken for et konkret eksempel fra odontologisk fakultet ved UiO: http://www.uv.uio.no/iped/om/fup/aktuelt/un.html).

Realiseringen av «kultur for kvalitet i høyere utdanning» krever mye og mangt, blant annet ulike typer av arenaer for deling og diskusjon, både innad i fagmiljøene, på tvers av fagmiljøene og på tvers av institusjonene. For det sistnevnte forholdet vil jeg trekke frem UNIPED. Tidsskriftet fyller en svært viktig arena for utveksling på tvers av institusjoner, profesjoner og disipliner hva angår undervisning, læring og kvalitetsarbeid i høyere utdanning. De forskningsartiklene vi publiserer, representerer hele bredden av profesjoner og fagdisipliner. Tidsskriftet retter kontinuerlig et kritisk søkelys mot praksiser i høyere utdanning, men presenterer også forskning på konkrete utviklings- og innovasjonsprosjekter som viser gode resultater, og som kan være til inspirasjon. Og la meg legge til: UNIPED blir lest. I 2016 hadde tidsskriftet mer enn 30 000 nedlastninger, og av alle tidsskrifter på Idunn (totalt 68 i 2016) ligger UNIPED på 6. plass når det gjelder antall artikkelvisninger.

UNIPED er således en viktig arena for realiseringen av intensjonene i stortingsmelding 16, ikke bare som en arena for deling av forskning på undervisning og læring i høyere utdanning, men også som en arena der vi etterspør nettopp koblingen mellom utviklingsarbeid og forskning.

Denne utgaven av UNIPED har som vanlig stor spennvidde både hva angår tematikk og fagfelt. Den første artikkelen er skrevet av Erlandsen og de Lange. Teksten beskriver hvordan medstudentveiledning inngår som et ledd i utdanningen av offiserer i Hærens Krigsskole (KS). Utgangspunktet for artikkelen er basert på en studie som observerer hvordan studentene i denne delen av KS-utdanningen samarbeider om konkrete oppgaver i såkalte læringsgrupper. Dette gruppebaserte arbeidet innebærer blant annet at studentene gir hverandre veiledning i å løse praktisk rettede oppgaver. Det empiriske materialet i artikkelen fremhever særlig hvordan medstudentveiledning fungerer som undervisningsform og læringsstøtte for studenter som er satt til å håndtere yrkesrealistiske situasjoner. Artikkelen tar også for seg hvordan denne studentbaserte læringsstøtten fremstår i forhold til ledelse og lederutvikling som praktisk kompetanse

Fra medstudentveiledning på krigsskolen går vi over til noe helt annet, nemlig undervisning for førsteårsstudenter i matematiske og naturvitenskapelige fag. I denne bolken har vi to tekster å by på. Først presenterer vi Perssons artikkel, som setter søkelyset på bruk og produksjon av undervisningsfilmer, et fenomen som har økt de siste årene. I artikkelen problematiserer forfatteren at slike filmer i for liten grad er designet med tanke på å optimere studentens oppmerksomhet og læring. Studien som det rapporteres fra, er en eye tracker-undersøkelse av studenters oppmerksomhet på en designet instruksjonsvideo. Forfatteren argumenterer for at eye tracker-teknikken muliggjør en tilnærming til å studere effekter av designet på en objektiv måte. Det konkluderes med at det å anvende designprinsipper i utviklingen av film for undervisningsformål hjelper studentene med å fokusere på viktige aspekter. Den neste artikkelen i denne bolken, skrevet av Hashemi, fokuserer også på førsteårsstudenter. Fokuset rettes her mot den utfordringen som hele høyere utdanningssektor står ovenfor, nemlig å holde førsteårsstudenter aktive, engasjerte og motiverte. Artikkelen presenterer endringer i et konkret undervisningsopplegg, der hensikten var å tilrettelegge undervisningstilbudet for å dekke studentenes faglige behov samt prøve å aktivisere de mindre engasjerte studentene. Undersøkelsen som det rapporteres fra, viser at studentenes aktivitet, engasjement og motivasjon økte som resultat av de aktuelle endringene.

Den neste artikkelen i dette nummeret handler om studenters skriving og er skrevet av Horverak og Hidle. De tar utgangspunkt i at måloppnåelse i høyere utdanning forutsetter at studenter kan skrive en drøftende tekst på skriftlige innleveringer og eksamener. Forfatterne rapporterer fra en studie som undersøkte i hvilken grad et utvalg barnehagelærerstudenter har lært dette fra tidligere skolegang, og hvilke utfordringer de har med argumenterende skriving om samfunnsfaglige emner. Funnene i studien er at barnehagelærerstudenter i varierende grad har lært å skrive argumenterende tekster, og at de har ulike utfordringer med å mestre dette.

Det siste bidraget i denne utgaven handler også om lærerutdanning, men er et mer overgripende og konseptuelt bidrag. Hovdenak og Wiese diskuterer i sin artikkel hva som kjennetegner en profesjonell lærerutdanning. I internasjonal forskning om profesjonsutdanning er forholdet mellom de tre aristoteliske kunnskapsformene episteme, techne og fronesis satt på dagsorden, diskutert og problematisert. Artikkelens teoretiske utgangspunkt fokuserer integrasjonen mellom disse tre kunnskapsformene der fronesis, forstått som praktisk klokskap, blir viet særlig oppmerksomhet. Den teoretiske dimensjonen i artikkelen blir drøftet og sammenlignet med et empirisk materiale som viser hvilke kunnskapsformer som blir vurdert som særlig viktige blant lærerstudenter i deres utvikling av profesjonalitet. I artikkelen diskuteres også hvordan fronesis kan komme til uttrykk og integreres på ulike læringsarenaer.

God lesning!

Litteratur

Callagahan, R. (2016). Transforming teaching challenges into learning opportunities: interdisciplinary reflective collaboration. Africa Education Review, 12(4), 599–617.

Demir, K., Czerniak, C. M., & Hart, L. C. (2013). Implementing Japanese Lesson study in i Higher education Context. Journal of College Science Teaching, 42(4), 22–27.

Edwards, A. (2010). Being an expert professional practitioner: The relational turn in expertise. Springer.

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Lycke, K. H., & Handal, G. (2015). Vejledning af læger under uddannelse. København: Forlaget Munksgaard.

Lauvås, P., Lycke, K. H., & Handal, G. (2016). Kollegaveiledning med kritiske venner. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Lycke, K. H. (1999). Faculty development: Experiences and issues in a Norwegian perspective. The Journal of the International Consortium for Educational Development.

Lycke, K. H. (2009). Strong Vision, Low Prescription: Compulsory Lecturer Training. I B. Bamber, P. Trowler, M. Saunders, & P. Knight (red.), Enhancing Learning: Teaching Assessment and Curriculum in Higher Edcuation: Theory, Cases, Practices. Oxford University Press.

Meld. St. 16 (2016–2017). Kultur for kvalitet i høyere utdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Mok, K. H. (2014). Enhancing Quality of Higher Education for World-Class Status: Approaches, Strategies, and Challenges for Hong Kong. Chinese Education and Society, 47(1), 44–64.