Universiteter og høgskoler har verden over gjennomgått omfattende reformer og end-ringer, og styres i dag som kunnskapsbedrifter. Det er dette som settes i fokus i den første artikkelen i denne utgaven av UNIPED, skrevet av Husebø, Hanssen og Moen. Forskningsbasert kunnskap etterspørres som grunnlag for å effektivisere utdanningene, hevder forfatterne. Som virkemidler for å håndtere spenningsforhold, dilemmaer og kompleksitet, samt økte krav til vitenskapelig produksjon, erfarer sektoren et økt meritteringsfokus på individnivå og et sterkere finansieringsfokus på systemnivå.

Kostnadseffektive rasjonaliseringer og økt politisk styring av undervisning og læringsprosesser, uttrykt i rammeplaner, kvalifikasjonsrammeverk og offentlige utredninger, fører til at faglig tilsatte får mindre innvirkning på utdanningene de skal være ansvarlige for. Men hva fører disse nye organiseringsformene til? Hva prioriteres blant de vitenskapelige ansatte i universitets- og høgskolesektoren og hva blir nedprioritert? For å belyse disse spenningene har Husebø, Hanssen og Moen gjennomført en studie der nytilsatte har utgjort informantgrunnlaget; personer som ser den arbeidskulturen de kommer til med et utenfrablikk. Artikkelen tar utgangspunkt i følgende forskningsspørsmål: Hva kan nytilsatte kollegaer fortelle oss om innholdet i universitetslærerarbeidet?

Den andre artikkelen i denne utgaven ser nærmere på hva som konstituerer god utdannings-, studie- og undervisningskvalitet i høyere utdanning med et spesielt fokus på digital læring og forelesningen som undervisningsform. Krumsvik og Jones hevder at det fremdeles er et gap mellom formulerings- og realiseringsarenaen når det gjelder digitale læringsformer i høyere utdanning og at et fruktbart tiltak for å minske dette gapet kan være å utvikle indikatorer for utdannings-, studie- og undervisningskvalitet. For å klare dette, peker forfatterne på at man også må ha et sterkere fokus på digitalt lederskap og lærings-ledelse.

Med Gynnilds artikkel flyttes fokus over på kvalitetssikringssystemer i høyere utdanning. NOKUT benytter ekspertpaneler for å vurdere om kvalitetssystemene holder mål, og undersøkelsen som det rapporteres fra har undersøkt fem institusjonelle kvalitetssystemer som ikke ble godkjent. Sannsynlige årsaker blir foreslått med utgangspunkt i ekspertpanelenes evalueringsrapporter. Analysen av den empiriske studien viser at studiekvalitetsarbeidet skjer med utgangspunkt i intensjoner som ikke i tilstrekkelig grad følges opp. Rapporteringen framstår som beskrivende, uten dypere analyser, vurderinger og konklusjoner. Vesentlige utfordringer ligger i overgangen fra beskrivelse til analyse og teoriarbeid basert på en systemforståelse av handlingsfeltet, hevder forfatteren. Hakels artikkel fokuserer også på kvalitetssystemer i høyere utdanning, men i denne teksten fokuseres det spesifikt på læringsassistenters plass i kvalitetssystemene ved de tre største norske universitetene: NTNU, Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Oslo (UiO). Undersøkelsen gjelder ikke den praktiske bruken av læringsassistenter, men hvordan institusjonenes tenkning rundt disse i forhold til kvalitetsarbeid er representert i skriftlig form. Dokumentene som inngår i undersøkelsen er visjons- og strategidokumenter, kvalitetssystembeskrivelsene og deres vedlegg, institusjonenes kvalitetsmeldinger og NOKUT sine evalueringer av kvalitetssystemene. Først undersøker Hakel i hvilken grad læringsassistenter inngår i kvalitetssystemene ved de tre institusjonene. Deretter presenterer hun matrisen Aims in Quality Management som et teoretisk utgangspunkt for å analysere institusjonenes hovedvekt i kvalitetsarbeidet slik det fremkommer av dokumentene. I artikkelen drøftes også to ulike tilnærminger til bruken av læringsassistenter i arbeidet med utdanningskvalitet og integrasjonen av disse i matrisen. Hakel argumenterer for at matrisen kan brukes som et navigasjonsinstrument for å integrere læringsassistentene i kvalitetssystemene ved de tre institusjonene på en slik måte at de kan bidra til kvalitetsarbeid rettet mot utvikling av studenters læring.

I den femte artikkelen setter Lejonberg, Elstad og Hunskaar fokus på lærerutdanningen i Norge, og mer spesifikt på at denne er blitt kritisert for å fokusere for mye på teoretisk kunnskap med manglende relevans for praktisk lærerarbeid. Økt innslag av praksis er blitt trukket frem som løsning på utfordringen. Arbeid med profesjonell utvikling i praksis er imidlertid utfordrende, og det er et hovedpoeng i denne artikkelen at en økt praksisandel i seg selv ikke er løsningen på lærerutdanningens utfordringer. Forfatterne argumenterer for et tett samarbeid mellom lærerutdanningene, veilederutdanningene og praksisskolene i «det tredje rom», samt for profesjonalisering av veiledere i praksis som satsningsområde i arbeidet med videreutvikling av kvalitet i lærerutdanningens praksisdel.

Den siste artikkelen omhandler et felt som i liten grad er tematisert i UNIPED tidligere. Myhre, Løkke og Moen skriver om idrettstrenere, og artikkelen tar utgangspunkt i tidligere forskning som viser at idrettstrenere ikke får dekket sitt behov for læring og kompetanseutvikling gjennom det formelle utdanningssystemet. Studien som det rapporteres fra hadde til hensikt å undersøke faktiske og foretrukne læringskilder blant norske trenere. Kommunikasjon med kolleger og refleksjon rundt egen erfaring ble høyest vurdert. Når læringskildene ble kategorisert som «formelle», «uformelle» eller «selvstyrte», fremsto selvstyrte læringskilder som signifikant viktigere enn formelle og uformelle læringskilder, både for trenernes utvikling hittil i karrieren og for videre utvikling. Formelle læringskilder ble vurdert som signifikant mindre viktig for videre utvikling, sammenlignet med for utvikling hittil i trenerkarrieren. Retninger for videre forskning foreslås med utgangspunkt i dette.

God lesning og godt nytt UNIPED-år!