Ansvarliggjøring og bruk av nye styringsformer i skolen fører til endringer i lærerrollen og lærernes arbeid. Tilsvarende endringer i høyere utdanning de siste 20 årene, og funn i en studie blant nye kollegaer ved egen institusjon, gir grunn til også å diskutere universitetslærerrollen. Empirigrunnlaget i studien er spørsmål 75 nytilsatte kollegaer har stilt og ønsket å diskutere i veiledningsmøter, i tillegg til skriftlige fortellinger de har gitt om sitt første halvår som universitetslærere. Forskningsmaterialet er produsert som del av et obligatorisk veiledningsprogram for nytilsatte i vitenskapelige stillinger ved Universitetet i Stavanger i perioden 2012–2015. Målet med artikkelen er å utfordre implisitte forståelser av dagens universitetslærerrolle og gjennom analyser av empirien argumentere for at funksjonene som ligger til arbeidet bør konstituere rollen. Vi stiller følgende forskningsspørsmål: Hva kan nytilsatte kollegaer fortelle oss om innholdet i universitetslærerarbeidet?

Denne posisjonsartikkelen (position paper) ser nærmere på hva som konstituerer god utdannings-, studie- og undervisningskvalitet i høyere utdanning i dag med et spesielt fokus på digital læring og forelesningen som undervisningsform. Man ser dette i lys av både styringsdokument og forskning på området, samt noen PEK-prosjekt hvor tre digitale paradoks blir brukt som eksempel på hvor viktig studentene er som medspillere for å heve undervisningskvaliteten. Artikkelen finner at det fremdeles er et gap mellom formulerings- og realiseringsarenaen når det gjelder digitale læringsformer i høyere utdanning og at det mellom annet er nødvendig å utvikle indikatorer for utdannings-, studie- og undervisningskvalitet for å minske dette gapet. For å klare dette peker posisjonsartikkelen på at man også må ha et sterkere fokus på to nye begrep – digitalt lederskap og læringsledelse – for å lykkes med å forbedre utdannings-, studie- og undervisningskvaliteten i høyere utdanning

NOKUT benytter ekspertpaneler for å vurdere om kvalitetssystemene i høyere utdanning holder mål. Denne undersøkelsen retter seg mot fem institusjonelle kvalitetssystemer som ikke ble godkjent, og analyserer sannsynlige årsaker med utgangspunkt i ekspertpanelenes evalueringsrapporter. Artikkelen består av to metodisk sett ulike deler. Utgangspunktet er en empirisk studie av fem evalueringsrapporter, mens andre del er konseptuell og konstruktiv i den forstand at jeg skisserer tankemodeller til mulig videreutvikling av kvalitetssystemene. Analysen viser at studiekvalitetsarbeidet skjer med utgangspunkt i intensjoner som ikke i tilstrekkelig grad følges opp. Rapporteringen framstår som beskrivende, uten dypere analyser, vurderinger og konklusjoner. Evalueringspanelene kommenterer dette, men bidrar ikke med konseptuelle løsninger som hjelper institusjonene. Vesentlige utfordringer ligger i overgangen fra beskrivelse til analyse og teoriarbeid basert på en systemforståelse av handlingsfeltet.

I denne artikkelen undersøker jeg læringsassistenters plass i arbeidet med utdannings-kvalitet ved tre norske UH-institusjoner. Selv om nasjonale forskrifter implisitt omfatter bruken av læringsassistenter som del av kvalitetsarbeidet, viser en komparativ analyse av dokumenter knyttet til kvalitetssystemene ved disse institusjonene at læringsassistenter er utelatt fra de formelle beskrivelsene av kvalitetsarbeidet. En mulig grunn til dette kan være at institusjonene mangler en bevissthet rundt formål og fokus med kvalitetssystemene, og at kvalitetsarbeid både er rettet mot sikring og mot utvikling av utdanningskvalitet, med et fokus på både undervisning og læring. En annen grunn ligger i institusjonenes tilnærming til bruken av læringsassistenter. I artikkelen bruker jeg matrisen Aims in Quality Management utviklet av Gynnild (2014, s. 87) for å undersøke hvordan læringsassistenter kan integreres i kvalitetssystemene på en slik måte at de kan bidra til kvalitetsarbeid rettet mot utvikling av studenters læring.

Lærerutdanningene er blitt kritisert for å fokusere for mye på teoretisk kunnskap med manglende relevans for praktisk lærerarbeid. Økt innslag av praksis er blitt trukket frem som løsning på utfordringen. Arbeid med profesjonell utvikling i praksis er imidlertid utfordrende, og det er et hovedpoeng i denne artikkelen at økt praksisandel i seg selv ikke er løsningen på lærerutdanningens utfordringer. Vi argumenterer for tett samarbeid mellom lærerutdanningene, veilederutdanningene og praksisskolene i «det tredje rom», samt for profesjonalisering av veiledere i praksis som satsningsområde i arbeidet med videre-utvikling av kvalitet i lærerutdanningens praksisdel. Vi presenterer tre modeller for å belyse samarbeidsrelasjonen mellom lærerutdanning og praksisskoler. Benevnelsen «profesjonsrettet praksis» brukes for å benevne kvalifisert og teoribasert arbeid med lærerstudenters profesjonelle utvikling i lærerutdanningens praksis. Artikkelen belyser vurderinger knyttet til utfordringer og veivalg i det videre arbeidet med utviklingen av en profesjonsrettet praksis i lærerutdanningen.

Tidligere studier har antydet at idrettstrenere ikke får sitt behov for læring og kompetanseutvikling tilfredsstilt av formelle utdanningssystemer. Med bakgrunn i dette er målet med denne studien å undersøke faktiske og foretrukne læringskilder blant norske trenere. I et strukturert spørreskjema vurderte 510 trenere 19 ulike typer læringskilder på en 7-delt Likert-skala, med utgangspunkt i læringskildens betydning henholdsvis for deres kompetanseutvikling hittil i karrieren, og for deres videre utvikling. Kilder knyttet til kommunikasjon med kolleger og refleksjon rundt egen erfaring ble høyest vurdert. Når læringskildene ble kategorisert som «formelle», «uformelle» eller «selvstyrte», fremsto selvstyrte læringskilder som signifikant viktigere enn formelle og uformelle læringskilder, både for trenernes utvikling hittil i karrieren og for videre utvikling (p < 0,01). Formelle læringskilder ble vurdert som signifikant mindre viktig for videre utvikling, sammenlignet med for utvikling hittil i trenerkarrieren (p < 0,01). Vurderingen av formelle og selvstyrte læringskilders betydning for utvikling hittil i karrieren og for videre utvikling var dessuten signifikant avhengig av nivået trenerne praktiserte på (p < 0,05). Funnene diskuteres i lys av tidligere forskning, og forsøkes sett i et helhetlig perspektiv både når det gjelder trenernes egenutvikling og utdanningsinstitusjonenes rolle i denne sammenheng. Retninger for videre forskning foreslås med utgangspunkt i dette.