Medisinsk grunnutdanning er i endring nasjonalt og internasjonalt. I Norge utdannes leger ved fire universiteter; i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø, og utdanningen har en varighet på 6 år. Tromsø var først ute med en større revisjon og tok opp studenter etter ny studieplan i 2012, i 2014 fulgte Oslo etter. Også i Bergen og Trondheim gjøres endringer som er under implementering. Men hvorfor endre og hvor kommer motivasjonen og drivkraften for endring av legenes grunnutdanning fra? Vi er et samfunn i endring. Kunnskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, helsedirektoratet, helsevesenet (primær- og spesialisthelsetjeneste) og ikke minst legene selv er alle bidragsytere når legeutdanningen skal endres. Store endringer i demografi, sykdomspanorama og organisering av helsetjenesten gir nye føringer for fremtidens sammensatte og komplekse rolle som lege. «Pasientens helsetjeneste» er det nye mantra hvor samhandling mellom pasient/bruker, ulike profesjonsgrupper og spesialiteter på tvers av sektorer i helse- og sosialtjenesten står i fokus. Forebyggende og helsefremmende tiltak, samt avansert og komplisert behandling innen psykiatri, rus, eldremedisin, kreft og så videre skal skje nær der pasient/bruker bor. Som ferdig utdannet lege skal man altså beherske mange roller, man skal være medisinsk ekspert, kommunikator, akademiker med vitenskapelig holdning til fagområdene, profesjonell yrkesutøver, samarbeidspartner, leder og helseopplyser. Rask utvikling i medisinske fag og medisinsk diagnostikk krever at legen utvikler et solid kunnskapsgrunnlag i løpet av grunnutdanningen hvor kunnskapshåndtering, kommunikasjon, veiledning og kritisk refleksjon over egen praksis blir viktig grunnlag for livslang læring i legeyrket. Men 6 års studier kan umulig romme alt? Hva skal eventuelt prioriteres inn når grunnutdanningen for leger skal endres? I dette temanummeret har vi invitert forskere og lærere med kunnskap om og lang erfaring fra medisinsk grunnutdanning til å bidra med en bredere innsikt i – og innspill til veien mot utdanning av en ny lege. Ivar Aaraas gjør et historisk tilbakeblikk i den første artikkelen og peker på erfaringer fra og betydningen av legestudentenes praksis i primærhelsetjenesten. Legeutdanningen i Tromsø var i 1971 nyskapende, fremtidsrettet og en pioner i utdanning av kompetente leger ved å ta i bruk primærhelsetjenesten og distriktene som undervisningsarena. Aaraas løfter frem nettopp denne undervisningsarenaen som et mulighetsrom for videre utvikling av fremtidens lege.

Også i artikkelen til Jan C. Frich omtales Norske helse- og utdanningsmyndigheters føringer for at utdanning av leger må få en sterkere orientering mot kommunale helse- og omsorgtjenester hvor blant annet samhandling, tverrfaglighet, brukermedvirkning og pasientløpstenkning får større fokus. Frich legger i sin analyse av offentlige dokumenter, rapporter og utredninger fokus på hvilke signaler norske myndigheter har gitt med hensyn til innhold i medisinerstudiet og synliggjør hvordan grunnutdanningene har forholdt seg til disse.

«Pasientenes helsetjeneste» plasserer brukeren i sentrum. Flere og flere pasienter og brukere vil leve med kronisk sykdom og langvarige helseutfordringer, spørsmålet er om den nye legen har kompetanse til å veilede denne pasientgruppen til medvirkning og mestring? André Vågan og Helge Skirbekk deler eksempler på pasient-/brukermedvirkning i undervisning og læring ved ulike medisinske utdanninger internasjonalt, og diskuterer potensialet for mer systematisk fokus på brukermedvirkning og mestring som en integrert del av undervisningen her hjemme.

De tre gjenstående artiklene har profesjonalitet i legeutdanningen som felles innfallsvinkel for utvikling av medisinsk utdanning, med eksempler fra henholdsvis Tromsø, Bergen og Oslo. Sylvi Stenersen Hovdenak driver følgeforskning på revisjon av studieplanen i Tromsø hvor hun følger studenters læringsprosess ved ny og gammel studieplan. Stenersen diskuterer, problematiserer og relaterer den aristoteliske kunnskapsformen fronesis, eller praktisk klokskap, til dagens profesjonsutdanning i medisin. Budskapet er klart: klinisk undervisning er og blir viktig i utdanning av leger og det er i denne undervisningskonteksten studentene kan utvikle refleksjon, problemløsning og forholde seg til vanskelige spørsmål, skriver Hovdenak. Med empiri viser hun hvordan fronesis kommer til uttrykk i undervisning, læring og utvikling av profesjonalitet.

Per Brodal bidrar med viktige perspektiver i debatten om utvikling av profesjonelle verdier i fremtidens legeutdanning. Artikkelen tematiserer hvorvidt dagens helsevesen truer legeprofesjonens grunnleggende verdier, og Brodal diskuterer hvordan læringsmiljø, integrasjon, kontinuitet, interprofesjonelt samarbeid og vurdering utgjør sentrale faktorer for ivaretakelse av disse grunnleggende profesjonelle verdiene.

I Bergen danner kurset «pasientkontakt» – PASKON grunnlaget for Edvin Scheis refleksjoner om undervisning for utvikling av medisinsk profesjonalitet. Med overlapp til fronesis i Tromsø og Vågan og Skirbekks fokus på pasient/bruker som ressurs i utdanning, beskriver Schei en modell for læring av profesjonalitet som kan være et eksempel i utdanning mot en ny lege.

Alle bidragene synliggjør erfaringer og eksempler som kan bidra til endring og utvikling i utdanning av leger, men får vi en ny lege? Forskning på og om legeutdanning, studenters læring og pasientens helsetjeneste vil kunne gi oss flere svar på veien mot en ny lege.

Lag deg en god lesestund!