Trine Fossland

Digitale Læringsformer i høyere utdanning

Universitetsforlaget (2015)

Det er langt mellom utgivelsene av bøker som er myntet på dem som underviser i høyere utdanning i Norge. Denne boka er et kjærkomment tilskudd. Tittelen indikerer at boka er innenfor det siste tiårets diskurs om hva de digitale teknologier kan føre til av endring for undervisning og læring – i høyere utdanning så vel som i hele utdanningsfeltet. Fossland har gjennom en rekke år arbeidet med digitale teknologier i etter- og videreutdanning ved Universitetet i Tromsø, og er nå ansatt ved den universitetspedagogiske enheten under «Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi» (Result) ved UiT – nå også med undertittelen Norges arktiske universitet. Boka er med andre ord skrevet ut fra en bred erfaring med bruk av IKT i fleksibilisering av undervisning. Fossland bruker både erfaringene og et stort tilfang av innsamlet og reflektert materiale for å anskueliggjøre og levendegjøre stoffet. Likevel er boka skrevet innenfor en markert akademisk tradisjon, med et vell av referanser til forskningslitteraturen innen feltet. På det viset står forfatteren og boka trygt plantet i det universitets- og høgskolepedagogiske feltet der man driver praktisk utdanning, og der man trenger å argumentere forskningsmessig for hva som virker – og ikke virker.

Boka har 9 kapitler, hvor følgende hovedtema ligger til grunn: å etablere en kritisk vurdering av hvordan bruk av digital teknologi kan støtte studentenes læringsprosess på forskjellig vis innen ulike fagområder. Dette viktige anslaget finner vi i forordet. I innledningskapitlet gjør Fossland rede for hvordan hun definerer feltet, og utdyper at pedagogiske hensyn må styre hvilke teknologiske hjelpemidler man tar i bruk i de ulike fag. Dermed føyer hun seg inn i rekken av advokater for den balanserte norske tilnærming til IKT i utdanning: teknologien skal underordnes pedagogikken. En gjennomgang av ulike politiske føringer, og ikke minst aktører på feltet, blir presentert, før forfatterens mer analytiske tilganger framstilles i andre kapittel og frametter. Da Sentralorganet for Fjernundervisning ble opprettet i 1990, var det et klart skille mellom fjern- og nærundervisning. Fossland viser hvordan utvikling har ført til at nærundervisning har tatt opp i seg mange elementer fra fjernundervisningstradisjonen og hvordan MOOC-fenomenet (Massive Open Online Course) nå ser ut til å bli noe «alle» vil favne om. Tradisjonelt var viljen til å inkludere deltidsstudenter, bosatt i regioner, og med fysiske og andre hindre for å ta en høyere utdanning, noe høgskolene viet seg til. Nå er også universitetene, nye som gamle, aktive på mange fronter for å nå dette målet. Fossland kommer med mange teoretiske innspill og et bredt tilfang av praktisk rettede framstillinger som vil kunne rettlede mange i å lage fleksibel utdanning på det stedet man er i høyere utdanning. Kapittel 4 er rikt på gode eksempler og inneholder mange erfaringer fra kolleger som har prøvd ut digitale teknologier i sine studier. Kunsten å få til gode dialoger på nett og beskrivelser av hvordan sosiale medier kan brukes, nettmøter og digital vurdering er andre temaer i kapitlene. Disse er også erfaringsbasert og ispedd innsikter fra forskningslitteraturen og forfatterens egen forskning.

Selv om boka er forbilledlig eksemplifiserende og egnet til å skape lyst til å gå i gang med digitale didaktiske strategier, er det også slik at boka stundom blir så bejaende og positiv til fenomenet, at det kritiske perspektivet blir skadelidende. Ett eksempel finner vi i kapittel 9, som handler om framtida for den digitale undervisningsformen. Forfatteren viser til den ofte framsatte påstanden om at det er et gap mellom lærernes digitale kompetanser og studentenes ønsker om mer bruk av digital teknologi, og tar den for gitt. Vi har undersøkelser som peker i motsatt retning. Mange studenter er lei kaos og ukyndig bruk av digital teknologi i ungdomsskole og videregående skole, på samme måte som en kan møte avsky for gruppearbeid og prosjektarbeid hos de samme studentene. En annen forutsetning som ofte svikter, er at mange studenter ikke har særlig dyp digital kompetanse. En lang rekke studier er også så «rike» på teknologi, for eksempel ingeniørfag, mediestudier og medisinske fag, at påstanden burde vært nyansert. Et liknende kritisk lys kan man sette på begrepsbruken rundt «digitale læringsformer». Først og fremst er det undervisning lærere setter i verk, og man bruker digitale medier for å gjøre den interessant, visuell, aktiviserende og så videre. Men verken undervisningen eller læringen blir digital av den grunn.

Bokas store styrke er at den er skrevet med innsikt og entusiasme for å vise mulighetene som åpnes når man bruker digital teknologi i høyere utdanning. Ingen som leser denne boka vil være uvitende om de potensialer som finnes for undervisning og læring, og de aller fleste vil føle seg grundig inspirert til å gå i gang – enten som en organisert innsats med mange kolleger eller på egen hånd. Boka kan leses i sin helhet som en viktig bok om didaktikken i høyere studier, og den kan leses kapittelvis for å finne ut om bestemte tema. På det viset er den både allsidig og grundig på samme tid. Fordi den så tydelig argumenterer for de digitale medienes fortrinn, inspirerer den også til å stille kritiske spørsmål til noe av dens innhold. Når man skriver en bok om IKT i utdanning, er det vanskelig å holde fast på mottoet om at det er pedagogikk som skal avgjøre hvordan teknologien brukes, men Fossland lykkes godt med sitt forsett.