I en felles lederartikkel i UNIFORUM den 8. januar 2015 hevder Toft et al. at ytringsfriheten oppfattes som vel og bra blant de fleste av oss, «den skal bare ikke koste». De viser til en undersøkelse gjennomført av Fritt Ord der det fremkom at nordmenn vektlegger verdier som trygghet fra terror, personvern, beskyttelse av religion og beskyttelse mot rasisme foran ytringsfriheten. Behovet for å inngå kompromisser, handle pragmatisk og komme til minnelige løsninger er grunnfestet i de fleste av oss, hevder artikkelforfatterne, «alt i den hensikt å maksimere egen velstand og sikre en så behagelig tilværelse som mulig». For oss som jobber i høyere utdanning i Norge, trues ikke ytringsfriheten av maskerte menn med våpen. Men kan det være slik at ytringsfrihet, eller akademisk frihet, underordnes behovet for egen sikkerhet, sikkerhet på egne arbeidsplasser eller hensynet til andres opplevelse av krenkelse?

UNIPED publiserer forskning som belyser studiekvalitet, læring og undervisning ved universiteter og høyskoler. Vi tilstreber stor bredde i tidsskriftets innhold, og også at ulike disiplin- og profesjonsorienterte utdanningsprogram skal være representert. UNIPEDs forfattere og lesere kommer fra hele bredden av fag i høyere utdanning, og gjennom deres stemmer skal tidsskriftet bidra til å holde fokus på spørsmål om studiekvalitet, undervisning og læring til beste for studenter og samfunn. Det kritiske blikket må da rettes mot eksisterende institusjonelle praksiser i høyere utdanning. Vi må tørre å sette ord på det som ikke er godt nok, også når det kan være ubehagelig å ytre det vi har funnet. Selvsagt er det rammer og føringer for hva vi kan ytre og hvordan – i et vitenskapelig tidsskrift som UNIPED er det de vitenskapelige spillereglene som definerer spillerommet. Hva disse spillereglene gir rom for og ikke, finnes det ikke entydige svar på. Dette er imidlertid i seg selv et område som må utsettes for kontinuerlig kritisk granskning, et område med stor relevans for høyere utdanning.

Denne utgaven av UNIPED er den første som publiseres på Universitetsforlaget. Utgaven representerer noe av den bredden som tidsskiftet ønsker, bidragene behandler og problematiserer ulike tema med relevans for høyere utdanning. Ulike disipliner og profesjoner blir aktualisert.

Den første artikkelen er skrevet av Naustdal og Gabrielsen. Denne teksten tar for seg ordningen med skikkethetsvurdering i Norge. Begrunnelsen for ordningen med skikkethetsvurdering er hensynet til «den svake part»; en ønsker å hindre at barn, elever, pasienter og brukere av ulike sosiale tjenester skal møte yrkesutøvere som ikke er egnet for det arbeidsområdet de utdanner seg til. Utdanningsinstitusjonene har ulik beredskap for å behandle denne typen saker. Mens tvil om skikkethet ved noen institusjoner meldes jevnlig, er det fortsatt universiteter og høgskoler som verken har registrert tvilsmeldinger eller reist skikkethetssaker overhodet. Med dette som bakgrunn drøftes de utfordringer våre høgskoler og universiteter står overfor når de skal gjennomføre lovpålagt skikkethetsvurdering av en betydelig del av sine studenter.

Aarsand og Hålands artikkel tar opp spørsmålet om hvordan studentaktivitet i utdanning henger sammen med den profesjonelle hverdagen i yrkeslivet. For å kunne etablere bærekraftige forbindelser mellom høyere utdanning og arbeidsliv med hensyn til læring, er det avgjørende at man finner en god balanse mellom studentenes frihet og forpliktelse i å designe undervisnings- og læringssituasjoner, hevder forfatterne. Det neste bidraget følger opp den samme tematikken. Er høyere organisasjons- og ledelsesstudier egnet for utvikling av reflekterte praksisaktører? spør Gjøsæter og Kyvik i sitt bidrag. Til tross for et rikt teoretisk innhold, kritiseres høyere organisasjons- og ledelsesstudier for ikke å kvalifisere studentene for arbeidslivet. Diskusjonen som føres i artikkelen er basert på hva som karakteriserer henholdsvis teoretisk og praktisk organisasjons- og ledelseskunnskap. Utfordringen med å utvikle reflekterte praksisaktører drøftes med referanse til personrelaterte faktorer, undervisningsrelaterte faktorer og faktorer knyttet til organisatoriske praksiskontekster. Tilrettelegging for dybdelæring fremheves som avgjørende, men dette er særlig utfordrende når målgruppen er unge studenter med begrenset praktisk erfaringskunnskap, hevder forfatteren.

Skaar og Krumsviks artikkel setter søkelyset på studenters holdninger og oppfatninger av forelesningen som fenomen. Forfatterne retter spesielt søkelys mot bruken av multimodale presentasjonsprogram (f. eks. powerpoint) og tradisjonell tavleundervisning. Studien som presenteres gir indikasjoner på at mange studenter ønsker en mer utstrakt bruk av komplekse multimodale undervisningsformer, som inkluderer animasjoner og/eller video. Samtidig er positive holdninger til multimodale presentasjonsprogram avhengig av hva studenten foretrekker med hensyn til undervisningsformat og studentenes oppfatning av foreleserens digitale og didaktiske kompetanse.

I denne utgaven har vi også med et bidrag fra danske kolleger. Troelsen, Zeuner og Jensen tar utgangspunkt i en situasjon som også er gjeldende for norske universiteter og høgskoler, nemlig at det i økende grad tilbys tverrfaglige utdanningstilbud. Spørsmålet som stilles i artikkelen, er hvordan det skapes sammenheng mellom disiplinene, og hvem eller hva det er som skaper dem. Artikkelen presenterer resultater fra en intervjustudie med undervisere fra tre ulike utdanningstilbud i Danmark. Undersøkelsen avdekker ulike mønstre for hvordan tverrfaglighet institusjonaliseres og for hva som er kraften i å få det hele til å henge sammen.

Med artikkelen til Runsjø beveger vi oss inn i et annet landskap. Denne er skrevet innenfor fagemnet musikkformidling, og det tema som problematiseres er musikalsk kommunikasjon mellom utøver og publikum i lys av et relasjonelt perspektiv. Et relasjonelt perspektiv står i kontrast til at man forklarer musikk med at det «transporteres» musikk fra en utøver til en lytter. Som en motsats til dette presenteres en forståelsesmodell der den som spiller opplever et fellesskap mellom seg som utøver og publikum. Et slikt fellesskap kan ikke forklares med en overføringsmodell, i stedet løftes relasjonelle perspektiv frem som en mer egnet tilnærming til å forklare forholdet utøver–lytter.

Litteratur

Toft, M., Hellesund, D., Oksholen, T., & Waagbø, A. J. (2015). Det var fryktelig med Charlie Hebdo, men … Hentet fra http://www.uniforum.uio.no/meiner/2015/det-var-fryktelig-med-charles-hebdo-men-....html