Leder

UNIPED mottar i dag mange bidrag, og det er naturlig for oss å skjerpe kravene til hva som publiseres. I redaksjonsmøtet like før sommeren ble det besluttet at UNIPED fra nå av skal være et rent fagfellevurdert tidsskrift. Det innebærer at magasinartikkelen som kategori går ut. Artikler som allerede er antatt som magasinartikler vil selvsagt bli publisert, men vi tar ikke imot nye bidrag av denne typen. Vi kommer til å opprettholde magasindelen, men den vil heretter bli forbeholdt bokanmeldelser. Vi oppfordrer derfor alle våre lesere til å sende inn bokanmeldelser av nyere utgivelser som omhandler studiekvalitet, undervisning og læring i høyere utdanning.

Den første artikkelen i dette nummeret handler om en undersøkelse som dokumenterer hvordan et undervisningsperspektiv og et resultatperspektiv gjør bruk av ulike typer data i undersøkelser av studiekvalitet. Gynnild hevder at hver for seg ender de ulike perspektivene i ulike konklusjoner med hensyn til kvalitet. Det beskrives en metodisk bekymring knyttet til (det undersøkte) kvalitetssystemet, som består i at ett valgt perspektiv utses til å si noe om «kvaliteten» og at denne synes å bli oppfattet som et absolutt fenomen snarere enn et relativt fenomen. «Kvalitet» som fenomen står i fare for å forsvinne som et felt for nærmere utforskning til fordel for et evalueringsregime som bidrar til å svekke mulighetene til innsikt i mer vesentlige sammenhenger for bedre læringsresultat, skriver forfatteren.

Bidraget til Harlap og Gressgård tar også opp et tema som har stor aktualitet innenfor alle deler av høyere utdanning. Når spenninger eller konflikter oppstår i klasserommet, oppleves det gjerne som et hinder for læring. Mange undervisere betrakter konfliktsituasjoner som et problem som må håndteres for å reetablere ro og orden. Forfatterne argumenterer for at ønsket om kontroll over situasjonen kan forsterke mekanismene som utløste konflikten. En del klasseromskonflikter er ikke situasjonsbetinget i snever forstand, men er resultat av maktmekanismer som knytter seg til den akademiske institusjonen og samfunnsformasjonen generelt, hevder forfatterne. Begrepet mikroaggresjon benyttes for å belyse uformelle maktmekanismer, og to caser fra egen undervisning brukes som illustrasjon. Forfatterne avrunder med en diskusjon om hva som skjer med læringsbetingelsene når man tar hensyn til såkalte utenomfaglige faktorer i læringssituasjonen.

Berg og Erichsen rapporterer fra en studie som skisserer hvordan «faglig konkurranse» som læringsaktivitet har bidratt til dybdelæring for en spesifikk gruppe studenter. Effekten er at studentene har prestert bedre til eksamen enn øvrige studenter. Årsakene synes å ligge i at en uformell og ufarlig inngangsbillett til faget bidro til at de kom raskt i gang med studiene samt at man underveis i semesteret ble stimulert av personlige og raske tilbakemeldinger fra faglærer. Videre skriver de at Handelshøyskolen BI gjennom storklasseundervisning ikke oppleves som gode nok til å stimulere de flinkeste studentene i andre fag. Om BI er unike i høyskole-/universitetssammenheng i så måte, vites ikke – men «vi tillater oss å tro at så ikke er tilfelle», hevder forfatterne.

Rynning påpeker i sin artikkel at kombinasjonen av flere høyskolestudenter uten grunnleggende studieferdigheter og tradisjonelle forelesninger utgjør en pedagogisk utfordring. Fremmøte og aktivitetsnivå på forelesningene er lavt, hevder forfatteren. Utenfor forelesninger skjer det mest i perioden før eksamen. Studentene er ikke bevisste muligheten til aktiv bruk av andre studenter og læreren i sin læringsprosess i løpet av semesteret. Resultatet er utilfredsstillende forståelse av faget og manglende evne til kontinuerlig læring. Med utgangspunkt i et kurs i det første semesteret av bachelorstudier i økonomi, blir de største utfordringene identifisert og vellykkete tiltak fra utenlandsk litteratur eksperimentert med: øvelser i studieorientering, skreddersydde arbeidskrav for ulike studieretninger og små oppgaver i ad hoc-grupper rundt terskelbegreper i ansikt-til-ansikt-forelesningene. Resultatene for to førsteårsgrupper er oppmuntrende i læring, men ikke i studenttilfredshet.

I kjølvannet av Bologna-prosessen arbeides det med å standardisere karakterpraksisene ved de høyere lærestedene i Norge. Dette danner utgangspunktet for Ryes bidrag. I denne artikkelen presenteres erfaringene fra et vurderingsarbeid innen sosiologifaget, der et seksmanns sensurpanel hver for seg og kollektivt vurderte tolv bacheloroppgaver fra seks læresteder. Resultatene viser til dels betydelige avvik i hvordan eksamensarbeidene ble vurdert. I seks av ti tilfeller satte panelsensorene en annen karakter enn den opprinnelige. Mellom deltakerne i sensurpanelet er det også betydelige forskjeller, både i nivå og rangering av oppgavene. Det er likevel sjelden snakk om store avvik, som i de fleste tilfellene dreier seg om ett trinn på karakterskalaene. Erfaringene fra sosiologifaget styrkes av tilsvarende undersøkelser i andre samfunns vitenskapelige fag. Forskjellene i sensorenes vurderinger knyttes til mangelen på eksplisitte standarder for hva som representerer god akademisk kvalitet, hevder forfatteren. Skal Bologna-prosessens mål om enhetlige nasjonale og europeiske karaktersystemer innfris, er det derfor behov for mer eksplisitte retningslinjer for karaktersetting. Det argumenteres for utvikling av uformelle kulturer som bidrar til at forskjellige sensorer faktisk standardiserer sine karakterpraksiser i det daglige sensorarbeidet.

Aunes artikkel rapporterer fra prosjektet «Kontinuitet i omsorgen gjennom svangerskap, fødsel og barseltid», der målet var å få kunnskap om hvorvidt en slik modell i de praktiske studiene ville gi jordmorstudentene en økt forståelse for jordmorfaget, med vekt på å fremme et normalt svangerskap, fødsel og barseltid. Jordmorstudentenes læreprosess og den grunnleggende forståelsen for jordmorfaget ses i lys av ulike læringsteorier – blant annet trekkes Carl Rogers teori om relasjonens betydning frem. Helhetlig læring er en prosess som berører hele mennesket i interaksjon med sine omgivelser, hevder forfatteren, og i denne betydningen inkluderer læring utvikling av relasjoner.

Sist i dette nummeret presenterer vi en magasinartikkel. Taraldrud drøfter problembasert læring og casemetodikk til oppfyllelse av både vitenskapelige og profesjonsrettede læringsmål på tidlig nivå i rettsstudiet. Især rettes spørsmålet mot ivaretakelse av den teoretiske siden av utdanningen. Problembasert læring ved Universitetet i Bergen (UiB) sammenlignes med metoden ved Universitetet i Oslo (UiO), som har noe likhet med casemetodikk. Artikkelen antyder at opplegget for jusstudenter i Oslo i større grad enn opplegget i Bergen egner seg til å fremme elitetenkning ved å gi plass for de faglig sterkeste studentene til å forberede egen karriere fremfor å bidra til fellesskapets utvikling. Norske jurister med mastergrad skal kunne veksle mellom vitenskapelige og praktiserende yrker i rettsvesen, offentlig forvaltning og privat næringsliv. Slik veksling er vanlig løpebane for mange jurister. Studietilbudene må tilpasses mål om ulike karriereveier.

God lesning!

Line Wittek, redaktør