Det er spesielt gledelig for meg å introdusere dette nummeret av UNIPED – det første etter at jeg overtok som redaktør.

Selv ble jeg kjent med UNIPED da jeg for omtrent 15 år siden begynte å interessere meg for vurderingsformer i høyere utdanning. Særlig godt husker jeg artikkelen til Rystad (Uniped, 2/1993) med tittelen «Alt glemt på grunn av ubrukelig eksamensreform? En empirisk undersøkelse av Matematikk 2-eksamen ved NTH». Artikkelen presenterte en tankevekkende studie om hvor fort man glemmer faktakunnskaper når de pugges for eksamensformål.

En av mine første publikasjoner ble også trykket i UNIPED (2/2002). Dette var et temanummer om mappevurdering. Den gangen fikk jeg – som faglig ansatt ved UiO – den trykte versjonen av tidsskriftet i posthylla mi. Dette temanummeret var lilla med en staselig hvit søyle på venstre side. Jeg er helt sikker på akkurat det, for jeg plukket det nettopp frem fra bokhyllen.

Mye er endret siden det lillafargede heftet ble trykket og distribuert. Tidsskriftet utgis ikke lenger i papirformat, kun elektronisk. UNIPED mottar i dag mange bidrag, samtidig spisses kravene til det som publiseres. Denne utviklingen gjør det spennende å overta som redaktør.

Høyere utdanning er et forskningsfelt i vekst, og UNIPED er en viktig arena for formidling av forskning om studiekvalitet, undervisning og læring i Norge. At det stilles høye krav til kvalitet på det som publiseres er avgjørende. Jeg ser frem til å være med på å videreføre den flotte utviklingen som min forgjenger Yngve Nordkvelle har fått til. Takk for innsatsen gjennom hele 7 år! Det er med stor ydmykhet jeg overtar stafettpinnen etter deg, men også med en god porsjon interesse og arbeidslyst!

I dette nummeret av UNIPED er det én konklusjon som går igjen i alle bidragene: Aktiv deltakelse for studenter i en eller annen form er læringsfremmende. Dét er ingen ny erkjennelse. Ideen om at den som skal lære selv må være en aktiv part i læringsaktivitetene, fikk gjennomslag i den vestlige verden allerede omkring 1950. Selv om det tok noe lenger tid før dette fikk gjennomslag i høyere utdanning, er studentaktive læringsformer en viktig del av undervisningen ved de aller fleste læresteder.

Bidragsyterne i denne utgaven benytter ulike innganger til fenomenet, både teoretisk og metodisk, og det er svært ulike former for studentaktivitet som omtales. Vi blir dessuten tatt med inn i høyst forskjellige kontekster for høyere utdanning, for eksempel ingeniørutdanning, økonomi og administrasjon, industriell designutdanning, jordmorutdanning og barnehagelærerutdanning.

Norsk ingeniørutdanning har blitt kritisert for å være for teoretisk. Slik innleder Lossius sin artikkel. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) m.fl. startet derfor prosjektet «Lærlingeordning i høyere utdannelse», fortsetter hun. Høgskolen i Bergen dro nytte av erfaringene av prosjektet da bachelorstudiet i undervannsteknologi startet. Dette førte til en stor praksisandel i studiet, i tillegg til mye kontakt med lokalt næringsliv. Basert på en spørreundersøkelse vises det til gode resultater i henhold til intensjonene.

I artikkelen til Strømsø kan vi lese om bruk av «klikkere» i undervisningen. Dette er en samlebetegnelse for systemer for studentrespons, der studenter bruker håndholdte apparater til å raskt besvare flervalgsoppgaver som blir presentert under forelesninger. Et økende antall institusjoner innen høyere utdanning tar nå i bruk slik teknologi med henblikk på å støtte studenters læring i auditoriet. En rekke studier har demonstrert at studenter setter pris på å bruke slik teknologi, hevder forfatteren, men vi vet mindre om hvorvidt bruken av klikkere fremmer læring. Resultater fra noen studier indikerer imidlertid at utforming av spørsmål, form for respons og bruk av små grupper er viktige elementer for at klikkere i undervisningen skal kunne fremme læring.

Bergfjord rapporterer fra resultatene fra en studentevaluering av tre kurs ved bachelorutdanningen i økonomi og administrasjon ved HiB, der man hadde til hensikt å undersøke eventuelle sammenhenger mellom kursomfang/vanskelighetsgrad, studentenes egeninnsats og deres vurdering av kurset. Hovedresultatet er at det er en positiv sammenheng mellom studentenes egeninnsats og vurdering av kurset.

Artikkelen til Liem diskuterer hvordan industriell designutdanning kan tilpasses fremtidige utfordringer for høyere utdanning. I drøftingen legges det både vekt på kvalitetskrav og samarbeid med industrien. Artikkelen presenterer fire tendenser som må tillegges vekt i fremtidige utdanningsprogrammer. Den første tendensen er masseutdanning og rasjonalisering, den andre økte krav til samarbeid mellom utdanning og forskning. Den tredje tendensen knytter seg til globalisering og internasjonalisering og den fjerde til økte krav til samarbeid med industri, forskning og kommersialisering.

Aunes bidrag har tittelen «En modell for jordmorstudenters praktiske studier sett i lys av ulike læringsteorier – et vitenskapelig essay». Teksten rapporterer fra prosjektet «Kontinuitet i omsorgen gjennom svangerskap, fødsel og barseltid», der målet var å utvikle kunnskap om hvorvidt en gitt modell for praksisstudier ville gi økt forståelse blant jordmorstudentene for hvordan de kunne bidra til å fremme et normalt svangerskap, fødsel og barseltid. Prosjektet drøftes i lys av en læringsteoretisk innramming og Carl Rogers teori om relasjoners betydning for personlig vekst og modning.

Østerås og Halmrast sin artikkel behandler danningsprosesser i barnehagelærerutdanningen. Forfatterne hevder at danningsprosesser skjer i skjæringspunktet mellom teori og praksis, og at de er særlig knyttet til profesjonsdannelse. Det argumenteres for at pedagogikklærere i utdanningen må være opptatt av å legge til rette for undervisningssituasjoner som gir mening for studentene. Konkret vises det til et opplegg der praksisfortellinger har blitt benyttet. Siktemålet med å bringe praksisfortellingene inn i undervisningen har vært «å åpne opp for og invitere studentene inn i danningsprosesser».

Jeg håper at denne utgaven av UNIPED med sitt brede tilfang av fagområder samt teoretiske og metodiske tilnærminger kan inspirere undervisere i høyere utdanning til å involvere studentene aktivt i undervisningen – på en eller annen måte.