Redaktørskifte og nye koster

Vi har hatt et skifte av regjering og nye koster settes inn. Kunnskapsministeren har bakgrunn i statsvitenskap, og har mediefag og idehistorie som støttedisipliner. Med oppvekst i et lærerhjem og litt erfaring som lærervikar, er det tydelig at han har blikk og øre for utdanning som fagområde, og røper tidvis visjoner som gjør at han kan være en viktig person for sektoren i årene framover. Bakgrunnen i konservatisme som ideologi, og kulturell kapital som grunnvoll, skal imidlertid brynes mot den økonomiske kapitalens mange forgreininger og derivater i bestyrelsens underskog. Nedleggingen av Duckert-utvalget er et trekk som kan bety magrere tider for sektoren, eller at forskningspolitikken i sterkere grad vil overstyre sektorens behov. Det kan varsle om en «svensk utvikling» der skillet mellom høgskoler og universiteter vil bli større med hensyn til status og bevilgninger, ikke minst siden regjeringserklæringen satte stopp for videre ambisjoner for høgskoler som søker universitetsstatus. Hvordan kan dette lede til bedre kvalitet i utdanningen? Den forrige regjeringen festet stor lit til sentre for fremragende utdanning, og at de vil – på sikt – skape overrislingseffekter innen sektoren. Dette tidsskriftets hovedfokus har ligget på hvordan institusjoner og personer kan utvikle god utdanning på egen kjøl. Denne redaktørens håp er at Isaksen også ser at pedagogisk utdanning av lærere i høyere utdanning er en riktig vei å gå. Han hevder ofte at «læreren er den viktigste faktoren for elevers læring» når det gjelder grunn- og videregående skole. Det skal bli interessant å finne ut om han mener det samme for høyere utdanning. Jeg skal imidlertid ikke vurdere denne utviklingen som redaktør av UNIPED. Den oppgaven går etter dette nummeret til Anne Line Wittek ved Høgskolen i Vestfold. Da jeg overtok redaktøroppgave i tidsskriftet etter Kaare Skagen, var det et veldrevet papirtidsskrift som ble utgitt tre ganger for året med rundt regnet 150 sider. Effekten av tellekantsystemet har blant annet vært at tilsiget av artikler til UNIPED har steget jevnt og trutt. I 2012 gikk tidsskriftet over til Open Access publisering hos forlaget Co-Action og publiserer nå 400 sider med tekst i fire hefter. Redaktørens oppgave har i økende grad handlet om å synliggjøre de debatter vi har i norsk høyere utdanning, og oppfordre forfattere til å bygge diskursene rundt etablert forskning publisert – ikke minst – i UNIPED. I 2014 vil det historiske arkivet til UNIPED bli publisert, med komplette artikler fra 1977 – eller i hvert fall så langt som råd er. Da vil det også bli enklere å se hvilket enormt tilfang av artikler som er produsert, og hvordan diskursene også er blitt vitenskapeliggjort i takt med tidens ånd. Jeg ønsker Anne Line Wittek lykke til med oppgaven!

Mona Elisabeth Meyer tar opp et problem mange sykepleierutdanninger strever med i artikkelen «E-læring som pedagogisk virkemiddel for innlæring av anatomi, fysiologi og biokjemi i sykepleierutdanningen». Mange studenter opplever undervisning i realfag som vanskelige. Ved Høgskolen i Akershus utviklet de et testverktøy for å finne fram til bedre måter å undervise på. Nettoppgaver med umiddelbar feedback førte til stor studentaktivitet og bedre faglige ytelser. Halgeir Leiknes, Tom Røise og Frode Volden tar opp et meget aktuelt emne i artikkelen «Studenters opplevelse av egen og andres bruk av bærbar datamaskin i forelesninger». De ser en klar tendens til at PC-brukerne og ikke-brukerne har ulik oppfatning av andelen faglig og ikke-faglig bruk av PC. Artikkelen dokumenterer at mange studenter bruker PC-en til utenomfaglige aktiviteter på måter som forstyrrer andre studenters opplevelse av undervisning. Dette er et tema som diskuteres i de fleste skoleslag og med denne artikkelen stadfestes behovet for å søke praktiske pedagogiske løsninger på problemet. Kjersti Ørvik og Rutt Bengtson tar i artikkelen «Bruk av studenter som medforskere- et pilotprosjekt i barnevernsfeltet» opp spørsmålet som er flagget høyt av studentorganisasjonene, nemlig studentaktive undervisningsformer. I artikkelen viser de hvordan de gikk fram for å la studenter delta som forskningsassistenter i et prosjekt og anbefaler at dette gjøres i langt større grad for å modernisere utdanningen for helse- og sosialfag. Mats Ingulstad viser i sin artikkel «EU-logiske eksesser? Den norske Nobelkomiteen og den europeiske integrasjonsprosessens historiedidaktikk» hvordan studieplaner og læreplaner for historiefaget influeres av politiske intensjoner på nasjonalt og overnasjonalt nivå. Han setter et kritisk søkelys på betimeligheten av en i grove trekk politisk styrt historiedidaktisk orientering. I artikkelen ”Konflikter i studiegrupper – forekomst og konsekvenser for læring og trivsel” tar forfatterne Ingeborg Alexandersen, Sigrid Nakrem og Øyvind Kvello opp spørsmålet om veiledning og konflikt i gruppearbeid. Artikkelen dokumenterer graden av konflikter og hvordan de oppleves og bearbeides. Artikkelen peker på behovet for kompetanse i gruppeveiledning og styring av konflikter i positiv retning. Gjertrud Husøy viser i sin artikkel «Videodokumentasjon ved gjennomføring av praktisk eksamen i sykepleie – hvordan kan dette forbedre studentenes praktiske ferdigheter». Hun viser til de gode erfaringene som ble hentet fra prosjektet og dette burde friste mange til å gjøre liknende forsøk og dokumentasjon av læringseffekter. Åse Broman utdyper argumentasjonen for å bruke video i universitets- og høgskolepedagogiske sammenhenger i sin magasinartikkel: «Bruk av video i undervisning av veiledere – en samtenkende og personorientert læringsform». Karl Øyvind Jordell tar i siste magasinartikkel opp hvordan historieskriving om universitets- og høgskolefag også er noe som skal voktes og tas i vare. I artikkelen «Pedagoger i undergravingsvirksomhet ved Universitetet i Oslo. Kritiske kommentarer til bind 6 i Universitetet i Oslos historie.» påviser han behovet for å våke over studiefagenes historikk.