Doktorgraden er den høyeste akademiske utdanningen man kan ta. Den er prestisjetung og krevende rent personlig for kandidaten. Samtidig er doktorgraden viktig i rekrutteringen til og videreutviklingen av fagdisiplinene og profesjonene. Historisk sett har doktorgradsløpet endret seg en del, med dreining fra fokus på den enkelte kandidat og veileder til mer organisatoriske perspektiver og utfordringer (Bitušíková, 2011; Boud & Lee, 2009). Det er også en dreining fra en forholdsvis ensidig interesse for doktorandenes forskningsproduksjon til en bredere oppmerksomhet som også inkluderer hva og hvordan kandidatene lærer på veien til doktorgraden. I tillegg må det nevnes at det har vært en tiltakende utdanningspolitisk interesse for doktorgradsutdanningen, noe som har utløst diskusjoner rundt alt fra pedagogiske utfordringer til institusjonenes ansvar (Lid, 2011; Thune, Kyvik, Sörlin, Bruen Olsen, Vabø & Tømte, 2012).

Dette temanummeret har som siktemål å drøfte ulike sider og interesseområder i doktorgradsutdanningen. Vi har i den anledning invitert fagfolk fra forskjellige læresteder, fagdisipliner og profesjoner. Bidragene kaster lys over alt fra personlige beretninger og opplevelser, fagtradisjoner, veiledningsstrategier, institusjonelle rammer og nasjonale føringer til fremtidige utfordringer i doktorgraden som utdanningsløp. Bidragene danner dermed et interessant spekter av refleksjoner og erfaringer rundt doktorgradsutdanningens mange ansikter.

De to første artiklene i dette temanummeret handler om veien til doktorgraden med utgangspunkt i doktoranders eget perspektiv. Artikkelen til Line Wittek drøfter hvordan prosessen med å pakke ut og forstå akademiske tekstnormer og sjangerkrav legger føringer for både forsknings- og læreprosess. Utgangspunktet for drøftingen er et knippe begreper fra en sosiokulturell teoriramme, der læringsbaner og mediering er de mest sentrale begrepene. Casen som brukes for å illustrere det teoretiske argumentet er Witteks egne erfaringer med å fremstille en monografi. Hun konkluderer med at sjanger er et viktig medierende middel i tenkning og læring, og trekker blant annet frem følgende spørsmål som viktige i debatten om hvordan doktorgradsprogram og forskerskoler bør organiseres: Hva innebærer våre prioriteringer for valg av sjanger når det gjelder måter å resonnere, skrive og argumentere på? Hvordan er arbeidsfordelingen mellom tekst, tenkning og fysisk handling i de sosiale kontekstene der doktoranden deltar, og hvilke funksjon har ulike sjangere i denne interaksjonen?

Thomas de Lange sitt bidrag handler om erfaringer med å skrive en artikkelbasert avhandling. Med sin egen historie som empirisk bakgrunn, drøfter de Lange hvordan kommentarer og vurderinger fra tidsskriftenes side kan ha betydning for progresjon og læreprosess i doktorgradsarbeidet. I artikkelen belyses også bedømmelseskomiteens avsluttende vurdering opp mot innspillene fra tidsskriftene for å vise hvordan akademiske sjangerkrav kommer til syne i skriving av artikkelbaserte avhandlinger. Et interessant aspekt ved den artikkelbaserte avhandlingen er at vurderingsprosessen fremstår som en integrert del av arbeidet, i motsetning til hva tilfellet er med en monografi, skriver de Lange. En utfordring med dette er at progresjon i en artikkelbasert avhandling kan bli fanget av og prisgitt tidsskriftets redaksjonelle liv.

Veiledning har vært og er en svært sentral dimensjon i ph.d.-utdanningen. I de tre neste artiklene i dette spesialnummeret diskuteres relasjonen mellom veileder og ph.d.-student. Gunnar Handal, Kirsten Hofgaard Lycke og Per Lauvås belyser veilederes strategier og tilnærminger til veiledningsvirksomhet og hva som kjennetegner slike strategier. Utgangspunktet for artikkelen er et materiale bestående av innledninger til veiledningssamtaler. Artikkelen illustrerer gjennom sitater fra materialet hvordan veilederne uttrykker seg gjennom det forfatterne definerer som strategiske elementer for forskningsveiledning. Forfatterne drøfter hvordan slike strategier kan forstås som et uttrykk for veiledernes praksisteori for forskningsveiledning. Sammenhengen mellom slike praksisteorier og sentrale trekk ved akademiske kulturer i høyere utdanning tematiseres også. Dersom forskningsveiledningen ikke fungerer godt, må utvikling av veiledningskompetansen ses i forhold til den kulturen der virksomheten foregår. Forfatterne argumenterer for at dette blant annet bør skje gjennom utdanning for veiledning der den tause kulturelle bakgrunnen for den eksisterende praksis tematiseres, problematiseres og utfordres.

Konteksten for artikkelen til Lied, Chen og Reikvam er medisinutdanning. Teksten baserer seg på en spørreskjemaundersøkelse om veiledning som ble gjennomført høstsemesteret 2012 blant hovedveiledere og biveiledere. Resultatene viser at den mest foretrukne veiledningsformen for kandidater og veiledere var avtalte møter. Alle veilederne hadde regelmessig kontakt med sine stipendiater og frafallet av ph.d.-studenter var svært lavt. Undersøkelsen indikerer at veilederne tar veiledning som en sentral arbeidsoppgave, ofte i tillegg til egen forskning og klinisk arbeid. For kandidater er det viktig å være tilknyttet et aktiv vitenskapelig miljø for åøke både kvaliteten og effektiviteten av læringsprosessen.

Bjarne Foss skriver om veiledning knyttet til ph.d.-utdanning innen ingeniørfag. Foss belyser hvordan den kraftige økningen i antallet ph.d.-grader innen naturvitenskap og teknologi går parallelt med en dreining vekk fra enkeltstipender til større, organiserte doktorgradsprogrammer. Artikkelen baserer seg på empiri fra et konkret forskningsutdanningsprogram som viser at organisering rundt felles mål virker motiverende på ph.d.-studentene. Med eksempler fra forskeropplæringen i ingeniørfag, viser Foss hvordan det å skape et arbeidsfellesskap mellom nye og erfarne kandidater har en gjensidig positiv effekt. For ferske kandidater akselereres modningsfasen og evnen til å utvikle egne forskningsprosjekter, mens erfarne stipendiater får trening i å lede, formidle og lære bort, noe som er viktig i et fremtidig karriereperspektiv. Artikkelen illustrerer dermed hvordan en bevisst struktur rundt veiledning, støtte og samarbeid kan bidra til økt læringsutbytte for stipendiater i ulike faser i utdanningsløpet.

Tredje del av temanummeret retter blikket mot nye former for organisering av doktorgradsutdanning på et institusjonelt, tverrinstitusjonelt og politisk nivå. Sten Ludvigsen og Kari Anne Ulfsnes tematiserer nasjonale forskerskoler som én mulig løsning på ulike utfordringer innenfor forskerutdanningen. På bakgrunn av erfaringer med to forskerskoler innenfor utdanningsvitenskap, drøfter de hvordan man kan organisere læringsforløp og hva forskerutdanningen må inneholde for at ph.d.-kandidatene skal utvikle tilstrekkelig ekspertise innenfor et avgrenset kunnskapsområde. For å skape progresjon, bør utdanningsprogrammet bidra til å gi struktur og angi faglig retning, hevder Ludvigsen og Ulfsnes. Videre må utdanningselementene være relevante for avhandlingsarbeidet. I tillegg kan progresjon fremmes gjennom seminarer der utviklingen av tekster og artikler følges opp. Forfatterne konkluderer her med at «man kan oppnå nødvendig spesialisering, høy kvalitet, høy tilfredshet og høy relevans ved bruk av forskerskoler som virkemiddel i forskerutdanningen».

Bidraget til Petter Aasen og Ellen Rye setter søkelyset på utfordringer for nasjonale myndigheter og høyere utdanningsinstitusjoner i forbindelse med differensiering av doktorgradsutdanningen generelt og utforming av profesjonsrettede doktorgradsprogram spesielt. «Vi har sett at høyere kunnskapskrav i yrkesutøvelsen stiller nye krav til utdanningsinstitusjonene», hevder forfatterne. Lærestedene skal tilby forskningsbasert undervisning som er faglig oppdatert og i forskningsfront. De som underviser, må i lys av dette kravet ha forskningskompetanse, argumenteres det. Forfatterne konkluderer her med at fagmiljøenes forskningsinnretning bør legge grunnlag for profesjonsrettede og anvendte doktorgradsutdanninger.

Bjørn Stensakers artikkel diskuterer noen sentrale internasjonale og nasjonale utviklingstrekk i ph.d.-utdanningen, og viser hvordan læresteder over tid har tatt et sterkere organisatorisk ansvar for kvalitet, effektivitet og relevans i dette utdanningsløpet. Noen paradokser og dilemmaer knytter seg til denne utviklingen, både for kandidatene selv og for lærestedene. Ett dilemma er det kunnskapsmessige innholdet og diskusjonen om grunnforskning versus anvendt forskning. Et annet dilemma er ønsket om tverrfaglighet og hvilken rolle disiplinene skal spille i fremtidens doktorgradsutdanning. Forventningene som rettes mot doktorgradsutdanningene synes å skape en del prioriteringsdilemmaer for lærestedene i forhold til de mange ambisjoner om tverrfaglighet. Avslutningsvis hevder han at etablering og utvikling av lærestedsbaserte forskerskoler er en ny arena hvor politikk, fag og administrasjon møtes og brytes mot hverandre. Og fordi mange fagdisipliners identitet er så tett koblet til doktorgradsutdanningen, vil neppe disse endringene foregå uten skarpe diskusjoner og konflikter.

Det siste bidraget i dette spesialnummeret drøfter fremtidige utfordringer og muligheter for den mer praksisbaserte førstekvalifiseringen i Norge. Artikkelen til Knut Steinar Engelsen, Thomas Moser og Line Wittek diskuterer intensjoner og praksis i førstelektorløpet som en alternativ vei til førstekvalifisering. Forfatterne viser her til både nasjonal statistikk som viser at antall førstelektorer er økende i profesjonsutdanningene og til den usikkerheten som hersker rundt vurderingen av førstelektorkompetanse. Forfatterne kobler dette mot uklarhet og manglende tematisering av det kunnskapsteoretiske grunnlaget for førstelektorkompetanse og trekker frem mulige implikasjoner for vurdering og dokumentasjonsformer i profesjonsrettet kunnskap. Fremtidsperspektivet i denne artikkelen peker mot mulighetene for å utvikle gode arenaer for dialog mellom tradisjonelle universitetsmiljøer og høgskolene med sikte på å finne et nyansert kunnskapsteoretisk grunnlag som anerkjenner ulike kunnskapsformer. Forfatterne anbefaler i den sammenheng strukturelle tiltak i form av varige samarbeidsrelasjoner, der universitetene og høgskolene på likeverdig basis går sammen om utviklingen av fremtidens forskerutdanning.

Oppsummert plasserer dette spesialnummeret seg midt i en pågående endringsprosess av doktorgradsutdanninger både nasjonalt og internasjonalt (Boud & Lee, 2009). Artiklene representerer et spekter av «stemmer» som belyser dette fra kandidatens opplevelser, veilederes perspektiver og kunnskap om organisering av forskeropplæringsprogrammer. Disse bidragene gir et bilde av vesentlige sider i vår høyeste akademiske utdanning, som etter vår oppfatning bør være med å prege diskusjonen om fremtidens veier til doktorgraden.

Referanser

Bitušíková, A. (2011). Rethinking and reforming doctoral education in Europe: on the road to innovation union. Journal of the European Higher Education Area, 1(2).

Boud, D. & Lee, A. (2009). Introduction. I D. Boud & A. Lee (Eds.): Changing practices of Doctoral Education (s. 1–9). New York: Routledge.

Boud, D. & Lee, A. (Eds.) (2009). Changing practices of Doctoral Education. New York: Routledge.

Lid, S. E. (2011). Reformtrekk i europeisk doktorgradsutdanning etter Bologna. Hentet 04.09.2013 fra http://www.nokut.no/no/NOKUTs-kunnskapsbase/NOKUTs-publikasjoner/Synteser-og-aktuelle-analyser/Reformtrekk-i-europeisk-doktorgradsutdanning-etter-Bologna/

Thune, T. M., Kyvik, S., Sörlin, S., Bruen Olsen, T., Vabø, A. & Tømte, C. E. (2012). PhD education in a knowledge society. An evaluation of PhD education in Norway. Oslo: NIFU.