Ettersom det nå er ti år siden “Kvalitetsreformen” ble gjennomført, og NOKUT ble etablert, er det tid for både feiring og ettertanke. Mange ting tyder på at viktige forhold reformen tok sikte på å endre ikke har bedret seg vesentlig. Gjennomstrømmingen er beskjeden og tiden brukt på studier er like lang. Vurderingsformene er i stor grad vært på vei til det konvensjonelle etter at mappevurderingen satte sitt preg på mange fag. Kunnskapsdepartementet annonserer gjennomgang av finansieringen av høyere utdanning (Duckert-utvalget) og det er ventet at en bredere gjennomgang vil følge for sektoren som helhet. Mange lurer på verdien av hele Bologna-prosessen ettersom Norges tjuvstart bragte oss nærmest i mål før de andre fikk montert startblokkene. Andre land søkte langt mer pragmatiske tilnærminger uten at det fikk synderlige konsekvenser. Mye tyder på at de mulige sjokkefektene Kvalitetsreformen skapte her til lands er blitt absorbert av en stor og sendrektig sektor som er i ferd med å gjenvinne sitt “stabile sideleie” som utdanningsorganisasjoner. Hvor kan man så finne ny energi i endringsarbeidet?

I den viktige Stortingsmeldingen nr 13 “Utdanning for velferd” (Meld.St 13 (2011–2012)) framheves det at kvalitet skapes i samspill mellom utdanning, forskning og arbeidsliv. I denne utgaven av UNIPED tar en rekke artikler opp samspillet mellom disse tre polene i utviklingen av høyere utdanning. I artikkelen ”Kan høgskoler spille en rolle i kommunal tjenesteutvikling?” spør forfatterne Øyvind Glosvik og Tone Elin Mekki om utdanning som er rettet mot organisasjoner i stedet for individ kan være en vei å gå. I lys av ”samhandlingsreformen” blir arbeidsplassen som læringsarena også et viktig utdanningsmarked for høyere utdanning. Berit Skorpens artikkel tar fatt i en kompetanse praktikere i det helsefaglige profesjonsfelt trenger, nemlig skrivekompetanse. Hennes artikkel ”Å spille med begge hender – om dialogen mellom innhold og form i undervisning om språkets makt” diskuterer betydningen av at man utdanner personer som unngår å gå inn i krenkende og upassende språklige spill overfor klienter, og heller kommuniserer støttende og positivt. I artikkelen ”Å fremme studenters evne til refleksjon – en pedagogisk utfordring” viser Hellen Dahl og Herdis Alvsvåg at studenters refleksjoner over praksis ofte kan være grunne og savne faglig resonnering. Deres forskningsprosjekt handler om hvordan refleksjonsprosesser stopper opp og hva som skal til for å utvikle dem innen sykepleiefaglig utdanning. Brit Bårdsen Dranges artikkel er også hentet fra sykepleiefaget. “Utprøving av tospann som veiledningsmodell” representerer et forsøk på komme videre i bruk av veiledning av studenter, og aktivere studentene i veiledning av hverandre. Hans Georg Köller og Magne Olufsen skriver i artikkelen ”Hvordan forbedre studentenes faglige prestasjoner i kjemi?” hvordan de søkte løsninger på problemet med høye strykprosenter. Gjennom et møysommelig arbeid har de lykkes å få studentene til å lykkes langt bedre i sine studier. Gudrun Nilsen og Ingrid Immonen tar i sin artikkel fatt i hvordan samhandlingslæring i helsefagutdanninger kan være et verktøy i helse- og sosialfaglige utdanninger og beskriver en aksjonsforskningsprosess knyttet til dette.