Det er et aldri så lite paradoks at departementet viser så lite interesse for utdanning av lærere som skal undervise ved universiteter og høgskoler. Utdanning av lærere for grunnskole og videregående skole er et stort og politisk viktig tema. Man er bekymret over at lærerne har fått for dårlig grunnutdanning og for lite etterutdanning. Lærerutdanningene har vært hyppig revidert og det første Senter for fremragende utdanning ble rettet mot denne utdanningen. Men når man kommer til høyere utdanning later det til at bekymringen er over. Det virker som at universitetene og høgskolene har begrenset oversikt over hvem som har pedagogisk basiskompetanse i sin stab og hvilken etterutdanning de har behov for.

Forskriften fra KD om pedagogiske kvalifikasjoner for ansettelse i høyere utdanning er ikke streng: ”Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning.” Hva som regnes som ”dokumentert”, hva som anses som ”relevant”, ”praktisk-pedagogisk”, ”kompetanse” og ”på grunnlag av” er i dag gjenstand for pragmatiske tolkninger av dekaner og personalsjefer. Man behøver ikke stor fantasi for å se at denne formuleringen kan tolkes i svært liberal retning. Det er, så vidt vites, heller ingen som ser etter hvordan forskriften etterleves og praktiseres.

I samfunnet har man stor tro på at formell utdanning av lærere skaper kvalitet, og at mer formell utdanning skaper bedre kvalitet. Alle vil ha kvalitet. Men man vil betale minst mulig for det. I svensk høyere utdanning anbefaler Sveriges Universitets- og høgskoleförbund kurs av 10 ukers varighet for å skaffe den grunnleggende kompetansen for å være lærer i høyere utdanning. I Sverige slipper man ikke unna med påstått kompetanse. Det er derfor viktig at forskriftens formulering gjøres langt klarere. Den bør kunne si hva slags formell pedagogisk opplæring som kan aksepteres og hvordan kompetanse skal dokumenteres. Dette bør være et av de første tiltakene KD og UHR kan enes om dersom man ønsker å heve kvaliteten på utdanningen. I den ellers så omfattende rapporteringen til Kunnskapsdepartmentet bør institusjonene heretter også gjøre rede for hvilken praksis som følges ved tilsetting, hvilke tiltak som gjøres for å gi nyansatte pedagogisk basiskompetanse og hvilke planer institusjonen legger inn for etterutdanning på feltet.

I dette nummeret har vi lykkes å samle noen artikler som representerer FOU-arbeid innen de økonomisk-administrative fagenes studiefagsdidaktikk. Leiv Opstad, Hans Bonesrønningen og Lars Fallan har sett på studenter ved Handelshøyskolen i Trondheim og forsøkt å finne ut hvilke tiltak som kan hjelpe studenter til jevnere arbeidsinnsats. De har sett på variasjonen i studentgruppen med hensyn til ambisjonsnivå og vurdert mot arbeidsinnsatsen. I et forsøk har de vist at ”midtsemesterprøver” vil endre studentenes arbeidsmønster i retning av mer jevn innsats. Ingunn Elvekrok og Kristin Haugland Smith behandler i sin artikkel om ”Kafedialog som pedagogisk verktøy” hvordan denne metoden skaper bedre forståelse og evne til å handtere mer komplekse problemstillinger. De har anvendt metoden på ledelsesfag og viser potensialet metoden har for et sterkere engasjement og mer seriøs involvering med studiets spørsmål. Åge Gjøsæter beretter i artikkelen ”Praktisk erfaringskunnskap som aktivum for læreprosesser og læringsutbytte i organisasjons- og ledelsesstudier” om hvordan studenters erfaringer fra det praktiske liv ofte forblir en uutnyttet ressurs i studiene. Gjøsæter argumenterer for arbeidsmåter som får trukket studentenes erfaringer fram. Han anbefaler også tilnærminger som gjør at yngre og mindre livserfarne studenter også kan hjelpes i gang med adekvate pedagogiske tiltak.

I andre del av dette tidsskriftet følger en artikkel skrevet av Ivar Nordmo og Norman Anderssen om ”Deltakerbaner i psykologutdanningen – en fem års oppfølging av psykologistudenter”. Det er en longitudinell intervjustudie av syv studenters ferd fra å være novise til utdannet psykolog. De bruker Lave og Wengers læringsteori som sitt grunnlag og ser på hvor mønsteret med å utvikle en ”deltakerbane” ”passer” på viktige områder. De finner imidlertid at psykologistudentenes vei kan være annerledes på noen områder. Monica Kristiansen, Tom Heine Nätt og Christian F. Heide bidrar med en artikkel om ”Kvantitativ undersøkelse av mulige sammenhenger mellom vurderingsform og karakter i høyere utdanning”. I artikkelen undersøker de hvorvidt mappeeksamen vil gi studenter en bedre eksamenskarakter enn når vurderingsformen er skriftlig eksamen. De finner at ved de fleste avdelinger ved Høgskolen i Østfold vil dette være tilfelle. Siste artikkel i fagfellevurdert avdeling er en artikkel av Kristian Firing, Anne Torhild Klomsten og Frode Moen. Med tittelen ”Masterstudenters opplevelse av møter med veileder: ”Det er veiledningen som gjør at en føler at en mestrer”” får vi en tett beskrivelse av hvordan mestringsproblemet handteres i veiledningen av masterstudenter. Gjennom intervjuer av veiledede studenter skaper de et sett av kategorier for veiledningsopplevelse som dekker en skala på fire. De utvikler sine funn om ”Mestringsmøting” som et ideal for veiledning av masterstudenter. I Magasindelen følger Per Lauvås opp veiledningstemaet med en artikkel ”Prosessveiledning–er det noe?”, - om fruktbare måter å få doktorgradskandidater ”på gli” og inn i gode skriveprosesser.