Bekymringene for utdanningens kvalitet her til lands vokste med styrke på 1990-tallet. I grunnskolen fikk det såkalte EMIL-prosjektet fart på skoleverkets evne og vilje til å måle egne ytelser. På 1990-tallet ble skolereformene fulgt opp med store følgeforskningsprosjekter. I høyere utdanning startet studiekvalitetsarbeidet med tyngde med det såkalte Handal-utvalget, ledet av Professor Gunnar Handal ved Universitetet i Oslo. Imidlertid var man på tidlig 1990-tall opptatt av strukturreform og sterk studentvekst og interessen for undervisning og kvalitet i studier var laber. En OECD-rapport for norsk høyere utdanning beskrev norske høyere læresteder som ”forskningsinstitutter med rett til å administrere eksamener” i 1997, rett før Mjøsutvalget ble satt ned. I løpet av 1990-tallet ble det imidlertid utviklet en struktur for å utvikle kvalitet i utdanningene: gransking av læringsmiljø, av undervisningskvalitet og rammer for studier ble satt i gang. Dette apparatet var en viktig forutsetning for gjennomføringen av kvalitetsreformen. Mye gikk etter departementets intensjon i denne reformen, selv om antall eksamener økte og studieintensiteten ble uendret. Den siden ved Handal-utvalgets innstilling som ble dårlig ivaretatt var at studiekvalitet oppstår i samspillet mellom de strukturer som er etablert og den kultur som gir strukturene liv. Det har i liten grad fulgt økonomiske midler med etableringen av strukturer, og arbeidet med å utvikle institusjonenes indre liv for å framelske kvalitet i studier følger nokså tilfeldige linjer.

Det nyeste signalet er fokuset på ledelse i høyere utdanning. I løpet av kort tid er det blitt arrangert konferanser og etablert utdanninger, og det er blitt et hyppig besøkt tema av politikere, ikke minst av statsråd Halvorsen. Mange læresteder har fanget signalene og skaffet seg kurs i utdanningsledelse. Det er konsulentselskaper og Human Resource agenter som får henvendelsene og arrangerer kurs. I organisasjonsfaglig forstand er det nærmest en ryggmargsreaksjon å se på ledelse uavhengig av virksomhet. Ledelse er ledelse, og omorganisering av en teknisk etat og et fakultet har så mange likhetspunkter at man bare setter i gang. Kjernevirksomheten er imidlertid ganske forskjellig. Vi frykter at man overser de spesielle forhold som gjelder for ledelse av utdanningsorganisasjoner. I kjernen finner man helt klart en rasjonell organisasjon som i en ”perfekt verden” driver optimal undervisning for studentenes læringsutbytte, framtidig yrkesvalg og nasjonens ve og vel. Man har ganske sikre indikasjoner på hva som kan skape god studiekvalitet i en slik perfekt kontekst. Organisasjonsteorien peker også på at høyere utdanning har andre trekk som forstyrrer utdanningsorganisasjonens rasjonelle sider. Det er samspillet mellom disse som gjør utdanningsledelse vanskelig. Det viser seg ved flere læresteder at kurs i utdanningsledelse settes i gang uten at universitets- og høgskolepedagogisk ekspertise konsulteres. Å lede organisasjoner der utdanning er den viktigste virksomheten er en utrolig mye mer kompleks aktivitet enn for eksempel å drive forskningsledelse. Man kan bare håpe at rektorer og dekaner over det ganske land innser dette og anerkjenner utdanningsledelsens fundament i pedagogiske og studiefagdidaktiske problemer.

I siste nummer for 2012 er det seks artikler, en magasinartikkel og en bokmelding. Skriving og refleksjon er et sentralt anliggende i flere av artiklene. Kari Mari Jonsmoen og Marit Greek tar i artikkelen ”Skrivekår i profesjonsutdanningen” for seg problemet med at skriveopplæring har fått sterkt og fortjent fokus de seinere år, men at lærerne sjelden har skrivekompetanse god nok til å få fart på studenters skriveferdigheter. Artikkelen deres er ment som et innlegg i debatten om hvordan studenters skriving i høyere utdanning kan røktes bedre og hvilke faktorer burde være til stede for at skriveprosessen skal oppleves som faglig meningsfull, stimulerende og gunstig for studentenes læring. Bente Nordby og Sissel Tøllefsen skriver i sin artikkel ”Skriftlig nettdiskusjon. Utvidet mulighet for faglig refleksjon” om hvordan skriftlig nettdiskusjon kan fremme faglig refleksjon i sykepleierstudiet. De legger fram erfaringer som risser opp nødvendige forutsetning for at dette skal lykkes med nye e-læringsverktøy. I artikkelen ”Korleis gjekk det med Abdou?” tar Toril Kristin Sjo opp noen av de problemene som oppstår i ei studiegruppe som har deltakere med norsk som andrespråk. Utfordringene går til lærerne som må legge bedre til rette for disse studentene, og til medstudentene som skal arbeide sammen med studenter med andre morsmål. I artikkelen beskriver hun hvordan hun tok i bruk samarbeidslæring i et pedagogisk aksjonsforskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo for å løse de utfordringene ”Abdou”, medstudenter og lærere møtte. Grete Skjeggestad Meyer viser i artikkelen ”INTRO som undervisningsmetode, med opplevelse som startpunkt for læring” hvordan ”opplevelse” av en estetisk hendelse kan skape verdifulle startsteder for tilegnelse av lærestoff i profesjonsutdanninger. Metoden INTRO er utviklet ved NLA Høgskolen og beskrives her i en førskolelærerutdanning. Ingrid Helleve og Ketil Langørgen tar i artikkelen ”Utdannet som veileder – utdannet til hva?” for seg et tema innen etter- og videreutdanning. De spør hva som får lærere til å søke videreutdanning ved universitetet, hvordan de opplever den og hva de søker å bruke den ervervede kompetansen til. Rune Hjelsvold, Jingjing Fan, Yngve Nordkvelle og Kjell Are Refsvik formidler i sin artikkel ”Å tagge eller ikke tagge Kan studenter i høyere utdanning bidra til læringsobjekter av økt gjenbruksverdi og kvalitet?” erfaringer fra å trekke studenter inn i vurderingsarbeid med såkalte ”læringsobjekter”. Dette er et begrep for et mangfold av ”multimedialt materiale” – eller læremidler som kan distribueres for bruk i mange kontekster. Problemstillingen er meget aktuell i forbindelse med ”E-campus”-satsingen som UNINETT har trukket i gang. Dette er temaet for Ingrid Melves magasinartikkel om ”eCampus: et program for bruk av IKT i utdanning”. Melve er teknisk direktør i UNINETT.