I en sektor der ideene om forskningsfri og undervisningsplikt fremdeles lever i beste velgående kommer boka Hvordan engasjere studentene? som et friskt innspill, og muligens også som en liten utfordring, for alle som underviser i storklasserommet. Nina Ronæs, Tor Haugnes og Anne Swanberg, foreleser til daglig ved Handelshøyskolen BI, og har på bakgrunn av egne erfaringer skrevet en praktisk idébok til inspirasjon for forelesere som underviser store klasser (70–80 elever eller flere).

Hvem er Susan og Robert?

Boken rommer en rekke eksempler på hvordan man kan engasjere storklassen og den er tydelig gjennomsyret av et ønske om ”å utvikle undervisning som støtter studentenes læreprosess”. Språket er stort sett enkelt og klart, og eksemplene tydelig formulert. Unntaksvis skjemmes teksten av gjentagende og overforklarte avsnitt (s. 13, s. 29–30), men jevnt over fungerer den bra. Et aspekt som fungerer mindre bra er bokens oppbygning. Det er først på side 69 vi introduseres for ”BI-studentens typologi”, gjennom academic Susan og non-academic Robert. Susan er mønsterstudenten. Hun er intellektuell, med en sterk indre motivasjon forankret i faglig interesse. Hun har et genuint ønske om å forstå sammenhenger, et høyt abstraksjonsnivå og er hardtarbeidende. Robert er hennes rake motsetning. Han er anti-intellektuell og drives av rent ytre motivasjon (les: ønsker godt betalt jobb etter endt studie). Han er lite opptatt av hva han lærer men opptatt av å bestå eksamen. Metoden han benytter er skippertaksarbeid og pugging, som resulterer i reproduksjon av halvtygd kunnskap. Videre kan vi lese at 2/3 av studentmassen på BI består av utgaver av non-academic Robert, med ca. 20 minutters oppmerksomhetsspenn (s. 76). Dette er viktig informasjon for meg som leser, på lik linje med bokens ”Teoretisk bakteppe”, som først presenteres i niende og siste kapittel. Her får vi vite at boken bygger på pragmatismens tanker om studentsentrert læring, der forelesers rolle består i å tilrettelegge og veilede, i motsetning til en positivistisk (behavioristisk) tilnærming der forelesers oppgave er å forme den passive student gjennom monologisk enetale fra kateteret. Når vi som lesere omsider får ta del i disse pedagogiske og teoretiske forutsetningene oppleves mange av eksemplene i boken som langt mer forståelige. De idémessige forutsetningene for forfatternes pedagogiske praksis kunne derfor med fordel kommet først.

Foreleseren som tusenkunstner

Uavhengig av hva man måtte mene om denne bokens idémessige forutsetninger og oppbygning er det lite tvil om at den pedagogiske plattformen forfatterne står på, stiller høye krav til hva man kan (og bør?) forvente av en foreleser i UH-sektoren. Undervisningen skal være variert og uforutsigbar, provosere og vekke engasjement og den bør hvile på en miks av ulike undervisnings- og læringsformer (blended learning). Noen eksempler fra boken: Storytelling, u-tube snutter, rollespill, plenumsdiskusjoner i storklasserommet, klassisk betinget læring ved bruk av rekvisitter, plenumskonkurranser (gutten mot jentene), pardans (tango for to for å illustrere samhandling mellom serviceyter og kunde), klovnerier og humor (by på deg selv). I tillegg kan (og bør?) man engasjere studentene i ”mellomrommet” (tiden mellom forelesningene) ved hjelp av et Learning managment system som åpner for aktiv bruk av diskusjonsfora, blogging, utveksling av u-tube snutter og enkle meningsmålinger (polls). Det stilles med andre ord høye krav til forelesers prestasjoner både i storklasserommet og i ”mellomrommet”, men stilles det tilsvarende krav til studentene? Hvis ikke vil et slikt pedagogisk regime stå i fare for å begrave ideen om studenten som en aktiv medprodusent av ny faglig kunnskap. Men kanskje dette er en irrelevant innvending gitt det høye antallet Robert'er i storklasserommet. Kanskje tilsier en slik studentmasses (sviktende) faglige forutsetninger at underholdning og variasjon er veien å gå.

På samme tid blir det betimelig å spørre om disse forutsetningene, i form av en studentmasse som i høy grad består av ”ikke-akademiske Robert'er”, legger for mye av premissene for den pedagogiske praksis forfatterne legger opp til? Og om valget av underholdning, variasjon, uforutsigbarhet (Se hva som skjer!), bidrar til å sementere Robert's anti-akademiske holdning heller enn å åpne ham for utvikling i en mer akademisk retning? For er Robert virkelig tjent med at foreleser legger opp til en så høy underholdningsfaktor for å holde på interessen hans? Eller kunne han fått større utbytte av å møte mer motstand, mindre moro og mer alvor, som i sin form representerte et brudd med det han er vant til fra elektroniske øyeblikksmedier? Jeg vil tro at Ronæs, Haugnes og Swanberg har gjort seg noen tanker om denne problemstillingen og et kapittel der de ga disse til kjenne kunne blitt spennende lesning.

Utilslørt undervisningsentusiamse

I sum synes likevel eksemplene i boken å understreke en sentral ting: At Ronæs og Haugnes er engasjerte og entusiastiske forelesere som virkelig liker jobbene sine, og som av den grunn jobber hardt for å engasjere og motivere studentene. All ære til dem for det! For hvor mange faglige ansatte innen UH-sektoren kan med hånden på hjertet stille seg bak følgende motto: ”Forelesningen skal være dagens høydepunkt!” (s. 10), og virkelig mene det?

På samme tid understrekes det at enhver foreleser må finne sin form ut fra hva som fungerer for den enkelte. Boken er derfor ikke ment som en mal på hvordan det skal gjøres, men som ”inspirasjon og praktisk støtte til forelesere som underviser store klasser” (s. 101) gir den eksempler på hvordan det kan gjøres. Avslutningsvis kan man fundere på om eksemplene fra BI ville fungert på studiet i sosialt arbeid ved Høgskolen i Lillehammer eller på lingvistikk på Blindern? Svaret finner du muligens hvis du leser boken og lar deg smitte av engasjementet den gjennomsyres av. Du finner den gratis tilgjengelig på: http://praktiskpedagogikk.no/.