UNIPED er nå i sitt 35 år blitt et elektronisk tidsskrift. Siden de første web-tidsskriftene ble tilgjengelig i 1991, har antall e-tidsskrifter vokst med en fabelaktig fart. I 2008 var det 12 norske tidsskrifter registrert i “Directory of Open Access Journals” ved Universitetet i Lund. I år er det 32 registrerte norske e-tidsskrift. Til sammenlikning fantes det i USA 700 e-tidsskrifter i 2008. Tallet har vokst til 1260 i dag. E-tidsskriftet har særlig blitt utviklet av de naturvitenskapelige fagene. Først og fremst har denne kanalen vært brukt av unge og ekspansive fagmiljøer som har sett mulighetene som lå i det å være uavhengig av de store forlagene, som kunne snu seg kjapt og utvikle tidsskriftet raskt. Noen tidsskrifter innen faget astrofysikk kan gjøre fagfellevurderinger på dagen etter at observasjoner er gjort og innsendt for publisering. Dessuten åpner e-tidsskriftet for flere visuelle uttrykk. De aller fleste e-tidsskrift er konservative i sine uttrykk og bærer på de kjennetegn som signaliserer at det er “akademisk” og velfundert. E-tidsskriftet har imidlertid mange muligheter for å ekspandere sjangeren. Man kan flette inn video og animasjoner i teksten, eller man kan endre den lineære teksten til å inngå i grafiske montasjer som uttrykker dimensjoner en “flat tekst” ikke kan. Tidsskrifter som “Kairos” og “Audiovisual thinking” er eksempler på tidsskrifter med slike ekspansive ambisjoner.

Likevel er e-tidsskrifter flest veldig forsiktige re-medieringer av det tradisjonelle tidsskriftet. Man har fortsatt et ISSN-nummer, inneholdsfortegnelsen er på plass og designet på artiklene holdes mest mulig likt det som en papirutgave hadde. Siden sjangeren “forskningsartikkel” er så vidt viktig og kjær, er det få som utfordrer papirtidsskriftet som sjangerforbilde. Samfunnsvitenskapelig og humanistiske fag har ligget langt etter de naturvitenskapelige fag i denne utviklingen. Mediefagene har paradoksalt nok ikke vært pådriver i denne prosessen.

UNIPED har vært gitt ut gjennom egen forlagsvirksomhet, som redaktøren i stor grad har stått for. Nå har tidsskriftets eier, Universitets- og høgskolerådet, gått inn i et samarbeid med forlaget Co-action Publishing. Tidsskriftet skal få fire faste utgivelser i året, og fortsette å publisere opp til 400 sider, fordelt på hovedsakelig fagfellevurderte artikler, samt magasinartikler og bokmeldinger. Finansieringen av tidsskriftet er også blitt langt jevnere fordelt mellom medlemsorganisasjonene. Forlaget Co-action Publishing benytter det velprøvede “Open Journal System” som teknologisk plattform. Dette vil føre til at mange redaksjonelle prosesser blir relativt automatiserte. Vi håper det vil gi punktlig, rask og korrekt oppfølging av alle innsendte bidrag. Ulempen kan være at fagfelle- og revisjonsprosessen får færre kontaktpunkter med “levende” personer. Teknologien tilfører et aldri så lite slør av avstand. Redaktøren ser fram til at det blir færre detaljer å holde øye med og at mer ressurser kan settes inn på de større temaene. I min tid som redaktør er antall innsendte bidrag tre-doblet, og jeg setter stor lit til at transformasjonen til e-tidsskrift vil føre til mer effektivitet, kortere responstid og raskere beskjed om avvisning eller publisering.

I dette nummeret finner dere først en artikkel fra Berit Bungum, Helene Hauge og Silje Rødseth med tittelen “Fysikkstudenten fra studiestart til mastergrad – motivasjon, verdier og prioriteringer”. Artikkelen bygger på undersøkelser av studenter ved Institutt for fysikk ved NTNU, foretatt tidlig i studieløpet, og rett før avslutning. Resultatene tyder på at studentene er motivert av egen nysgjerrighet og faglige interesse, og at andre instrumentelle motiv ikke er så relevante.

Hanne Maria Bingen og Martin Aasbrenn bidrar med artikkelen “Fleksibel fagdiskusjon”. Deres utgangspunkt er arbeidet med å kombinere tradisjonelle undervisningsaktiviteter ansikt til ansikt med e-læringsaktiviteter De framstiller en måte å organisere studiet for deltidsstudentene på som gjør studentene trygge og aktive i fagdiskusjoner i tidsperiodene mellom samlingsukene, som også ser ut til å bidra til bedre eksamensresultater.

Randi Hege Skjelmo har skrevet artikkelen: “Fleksibilisering og femininisering i høyere utdanning: eksemplet desentralisert lærerutdanning”. Hun trekker noen viktige historiske linjer for hvordan det politiske Norge støttet strategier som gjorde lærerutdanning for kvinner og folk i distriktene letter tilgjengelig. Jan Kjetil Rød skriver i sin artikkel “Hvordan øke læringsutbyttet fra forelesninger med begrensede ressurser?” at mange gode intensjoner i kvalitetsreformen i liten grad er realisert. Hans utgangspunkt er at studentene leser mindre og at læringsutbyttet er dårligere nå enn før. I artikkelen foreslås en rekke tiltak som han demonstrerer effekten av. Anne Eriksen viser i sitt bidrag: “Teater på tvers i høyere utdanning – studenters praksiserfaringer som teater i undervisningen” hvordan studenter kan bidra til gjensidig læring og utvikling på tvers av profesjonsutdanninger. Bruk av teater brukes som eksempel i et vellykket utviklingsprosjekt.

Hanna Marie Bingen er medforfatter til to bidrag i denne utgaven. Sammen med Reidun Lid har hun skrevet artikkelen “Hvordan kan en digital julekalender bidra til trygghet og motivasjon til å skrive og samarbeide på nett?”. Artikkelen beskriver og drøfter en evalueringsstudie av det digitale introduksjonsprogrammet Julekalenderen for deltidsstudenter i sykepleie ved Diakonhjemmet Høgskole. I siste fagfellevurderte artikkel bidrar Bernt Bertheussen til å gi oss innsikt i spørsmål om “Ruteark eller regneark? Kognitive utfordringer ved å løse finansoppgaver på papir og PC”.

I to magasinartikler gir Lars Nyre en sterk argumentasjon for at læreren i høyere utdanning faktisk vet best og Alissa Vik og Jørgen Yri viser i sin artikkel hvordan denne “bedre vitende” kan realiseres i undervisning i spansk.