Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Klagesensurordningene – hvordan fungerer de?

Universitetet i Stavanger

Universitetet i Oslo

Norges idrettshøgskole

Det anvendes i dag to ulike prinsipper for klagesensur i høyere utdanning i Norge. Den fortsatt mest brukte er den gamle klageordningen som følger forvaltningsloven (fvl), med de begrensninger som følger av universitetsog høgskoleloven (uhl) og der alle dokumenter i saken skal sendes til klagesensorene. Den nye klageordningen som har sitt utgangspunkt i uhl kalles gjerne for blindsensur fordi klagesensorene oftest bare får det påklagde oppgavesvaret til vurdering. I denne artikkelen skal vi se nærmere på lovgrunnlaget for de to nevnte ordningene, før vi presenterer resultatene fra klagesensuren i en periode på fem semestre fra 40 universiteter og høgskoler. Vi skal også vise at informasjon om og prosedyrer for klagesensur varierer en god del mellom lærestedene.

Bakgrunn

Kartleggingen som presenteres i denne artikkelen er gjennomført på oppdrag fra Utdanningsutvalget i Universitets- og høgskolerådet (UHR). Vurderingsordninger og karakterbruk er naturlig nok et sentralt tema for dette utvalget, noe som blant annet gjenspeiles i at det arrangeres en årlig karaktersamling for sektoren. I den siste tiden har også innspill fra studenter ved flere institusjoner med krav om at eksamenskarakterer skal suppleres med en utfyllende skriftlig vurdering av alle eksamensbesvarelser skapt diskusjon i våre akademiske miljøer. Samtidig har Utdanningsutvalget i UHR blitt kjent med enkeltsaker hvor utfallet av klagesensur har vist så betydelige avvik fra førstegangssensur at også pressen har fattet interesse for temaet. Dette er noe av bakgrunnen for at man ønsket en kartlegging av omfanget av og prosedyrer for hvordan klagesensur gjennomføres ved høgskoler og universiteter.

Juridiske betraktninger rundt klagesensur

Det juridiske utgangspunktet for klagesensur finner vi i universitetsog høgskoleloven av 1. april 2005 nr. 15 (uhl). Man kan også utgå fra klagebestemmelsene i forvaltningsloven av 10. februar 1967 (fvl) med de begrensninger som følger av uhl. I det følgende har vi kalt dette klageordningen i universitets- og høgskoleloven og klageordningen i forvaltningsloven, eller ny og gammel ordning. I brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) av 31.05.01 fremgår det at institusjonene står fritt til å bestemme hvilken prosedyre de mener er best.

Retten til å klage over karakteren fremkommer av uhl § 5-3 (videreføring av uhl 1995 § 52), der det står at studenten har krav på ny sensur:

«(4) En kandidat kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultat er kunngjort. Ny sensurering skal da foretas.»

Verken lovtekst eller forarbeider (Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) og Ot.prp. nr. 85 (1993–1994)) angir hvilken dokumentasjon som skal sendes med klagen. Heller ikke tidligere lovverk med forarbeider for universiteter og høgskoler ga svar på dette. Fremgangsmåten ved ny vurdering er angitt i uhl § 3-9(5):

«(5) Ved ny sensurering etter §§ 5-2 og 5-3 benyttes minst to nye sensorer, hvorav minst én ekstern. Endring kan gjøres både til gunst og ugunst for klager. Hvis den endelige karakter er fastsatt på grunnlag av både skriftlig og muntlig prøve og klager får medhold i klage på sensuren over den skriftlige del av eksamenen, holdes ny muntlig prøve til fastsetting av endelig karakter.»

I forvaltningsloven (fvl) finner man reglene for forvaltningsklager i kapittel VI, der det står at enkeltvedtak kan påklages. Sensurvedtak er regnet som enkeltvedtak etter fvl § 2.

Hvis man skal følge klageprosessen gjennom fvl, vil det si at man skal sende med alle dokumenter i saken til den som behandler klagen, jf. fvl § 34 andre ledd. Når det gjelder klagesensur, betyr det at oppgaven samt ev. andre dokumenter som studentens klage, tidligere sensors uttalelser etc. legges ved. Professor Jan Fritjof Bernt skriver følgende i lovkommentaren til uhl § 5-3(4) note 403:

«Det foretas nå ny bedømmelse på fritt grunnlag, jf. fvl. § 34 annet ledd og § 3-9 nr. 5 med notene 224 og 225 ovenfor, men klagesensorene skal være kjent med den karakter det klages over, klagers anførsler, eventuell begrunnelse fra førstehåndssensorene, samt eventuelle kommentarer fra disse til klagen, se fvl. § 33 fjerde ledd første punktum.»

Uttalelsen er en videreføring av kommentaren til universitets- og høgskoleloven av 1995.

Kunnskapsdepartementet (KD) uttalte i en konkret klagesak hos Sivilombudsmannen i 2006 at en tolkning av forvaltningslovforskriften § 32 tilsier at klage på karakterer i utgangspunktet er unntatt fra reglene om klage i fvl (selv om eksamenssensur er et enkeltvedtak). Der de særlige klagereglene i uhl ikke regulerer et forhold, vil imidlertid de generelle reglene i fvl og generelle forvaltningsrettslige prinsipper (krav til hjemmel, forholdsmessighet, likebehandling og krav til forutberegnelighet) gjelde.

Departementet tolket i sin uttalelse til Sivilombudsmannen «ny sensur» i § 5-3 slik at den nye vurderingen skulle være så lik førstegangssensurering som mulig. De nye sensorene skulle derfor ikke ha tilgang til mer dokumentasjon enn de første. KD registrerte at hvis institusjonene kun skulle bruke blindsensurmetoden, ville dette medføre at mange institusjoner hadde en rettsstridig praksis. KD la til grunn at tidligere praksis, der klagesensorene fikk informasjon om karakter og begrunnelser, var i tråd med uhl hvis dokumentasjonen som fulgte med besvarelsen ikke kun ga inntrykk av én side av saken. Det var et krav at studenten som klager måtte få anledning til å legge ved den skriftlige begrunnelsen.

Sivilombudsmannen konkluderte med at begge ordningene var lovlige og forsvarlige. Det viktige var at studentene ble informert om hvilke regler som gjaldt. KD kom etter dette med et rundskriv for å klargjøre situasjonen for institusjonene (Rundskriv F-05-06). Rundskrivet beskriver hvordan klagesensur etter uhl skal gjennomføres, men presiserer samtidig at praksis der karakterer og begrunnelser også sendes til de nye sensorene ikke bryter med kravet om ny sensurering i uhl § 5-3(4). Vi kan derfor konstatere at vi har to godkjente klageordninger.

Det er en forutsetning at det i lokalt regelverk klargjøres hva som gjelder på vedkommende institusjon slik at studentene er godt informert om regelverket rundt klageadgangen.

Både reglene for forvaltningsklager i fvl og reglene for sensurklager i uhl har som mål at man av rettssikkerhetshensyn skal ha anledning til å klage hvis man er uenig i forvaltningens vedtak. Også med henblikk på likebehandling og faglig ettersyn, vil det være viktig at man kan klage på sensuren. Klager etter fvl, der man sender med alt materiale som er tilgjengelig i saken, burde i prinsippet føre til at man får en grundig klagerunde. Problemet med denne metoden versus klageordningen etter uhl kan være at klagesensorene ikke klarer å forbli upåvirket av tidligere sensors vurdering og at sensureringen tar lenger tid. En ulempe med klageordningen i uhl vil på den andre siden være at klagesensorene har få eller ingen andre oppgaver å måle opp mot sammenlignet med de som hadde førstegangssensuren. Det er slik sett ikke sikkert at studenten som klager vil bli vurdert opp mot samme nivå som studentene som ikke klaget. Kanskje er klagesensorene strengere eller snillere. Hva som blir den riktigste sensuren kan slik sett variere.

Betraktninger rundt sensurering

Vurdering av studentenes læringsutbytte har historisk sett vært rettet både mot å kvalifisere og selektere. Det er universitetene og høgskolene selv som er ansvarlig for denne vurderingen og sertifiseringen i forhold til både videre studier og aktuelle yrker (Aamodt, Prøitz, Hovdhaugen og Stensaker, 2007). Det er derfor svært viktig både for den enkelte student og samfunnet at karaktersettingen er så riktig som mulig. I uhl er det som vi har sett tatt høyde for at studenter som opplever at de har fått for dårlig karakter har rett til å få besvarelsen vurdert på nytt.

Noe av diskusjonen, særlig blant studenter, dreier seg om hvorvidt det lønner seg å klage eller ikke, om karakteren blir bedre eller dårligere etter klagesensur. Temaet har i liten grad vært forsket på, men NOKUTs resensurprosjekt i forbindelse med evalueringen av allmennlærerutdanningen er ett unntak. Prosjektet viser at ved de fleste institusjonene er resensur ganske lik original sensur, men med noe avvik ved enkeltinstitusjoner (NOKUT, 2006).

Tilsvarende tendens kommer frem i en rapport fra Universitets- og høgskolerådet (UHR) om karakterbruk i UH-sektoren. Det synes etter hvert å være utviklet en større grad av forståelse for bruken av karakterskalaen, og det er relativt stor stabilitet i karaktersettingen (UHR, 2011). Ut fra dette er det kanskje grunn til å anta at klagesensuren i stor grad vil være i overensstemmelse med førstesensuren. Etter innføringen av Kvalitetsreformen har diskusjonen blant annet dreid seg om endring i loven med hensyn til krav om ekstern sensor. Før Kvalitetsreformen krevde loven minst to sensorer, hvorav én ekstern, ved avsluttende eksamen ved universiteter og høgskoler. I den nye universitets- og høgskoleloven av 2005 ble kravet om ekstern sensor opprettholdt på selvstendige arbeider på høyere grad. For øvrig ble kravet om ekstern sensor endret til et lovfestet krav om ekstern evaluering av vurderingene eller vurderingsformene. Departementet begrunnet dette med at:

«[…] ved innføringen av nye vurderingsformer og jevnlig tilbakemelding om læringsutbyttet til studenten må institusjonene gis stor frihet når det gjelder å fastsette nye vurderingsordninger for det enkelte studium. Det innebærer at dagens system med to sensorer, hvorav en ekstern, vanskelig kan opprettholdes som et felles system for all vurdering.» (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 2001a)

Med lovendringen ble det opp til den enkelte institusjon å fastsette hvordan den eksterne evalueringen kan gjennomføres, enten ved ekstern deltakelse i den enkelte vurdering eller ved ekstern evaluering av vurderingsordningene. Ekstern sensor har gjerne blitt forbundet med større sikkerhet rundt vurderingen, og dette er ofte fremhevet i debatten. Man skulle ut fra dette kunne anta at klagesensur, hvor det alltid skal være minst én ekstern sensor, blir kvalitativt bedre og dermed vil kunne gi et riktigere bilde av studentens kvalifikasjoner.

NIFU STEP har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet gjort en kartlegging av blant annet sensurpraksis ved 31 offentlige læresteder og drøftet sensurpraksis i forhold til spørsmål om kvalitet på sensuren, ressursbruk og forholdet mellom læring og vurdering. Et hovedsynspunkt i intervjumaterialet er at sensorordninger som omfatter intern og ekstern sensor bidrar til å sikre kvaliteten på sensuren. Bruk av ekstern sensor legitimeres gjerne gjennom å vise til at ordningen bidrar til å sikre nasjonale standarder i karaktersettingen og vurderingene. Dette innebærer at vurderingen gjennomføres på likest mulig måte for alle studentene som skal prøves. Nå bekrefter samtidig undersøkelsen at det på lavere grad fortsatt synes å være betydelig bruk av ekstern sensur (Frølich, Opheim, Brandt og Prøitz, 2009). Det skulle tilsi at det ikke vil være vesensforskjeller på klagesensur i forhold til opprinnelig sensur som kan forklares ut fra deltakelsen av eksterne sensorer. Nå har man heller ikke i NIFU STEP sin undersøkelse kunnet undersøke sammenhengen mellom karaktersetting og sensorordning på en måte som gir grunnlag for robuste konklusjoner om betydningen for kvaliteten på sensuren (ibid.). I forbindelse med NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanningen ble det som nevnt gjennomført resensur av eksamensbesvarelser våren 2005, der det primære formålet var å sammenligne opprinnelig og ny sensur. Ved å sammenholde opplysninger om bruk av intern eller ekstern sensur, ble det heller ikke funnet forskjeller som kunne forklares ved at det var benyttet ekstern eller intern sensur (NOKUT, 2006). Det kan tyde på at bruken av ekstern eller intern sensur har mindre betydning enn antatt.

I forbindelse med innføringen av Kvalitetsreformen er også åpningen for å benytte bare én sensor blitt diskutert og gjerne sett på som uheldig. Men det finnes også undersøkelser som indikerer at feilvurderinger fra den sensoren som redegjør for sin karakter først, ikke nødvendigvis blir rettet opp gjennom samhandling med den andre sensoren. Det kan tyde på at den «smitter» over på mange av de andre sensorene. «Den smitter riktignok ikke over på alle; motstandsdyktigheten synes å øke med stillingsnivå og med spesialkompetanse» (Rasch og Eriksen, 2009).

I høyere utdanning benyttes mange typer oppgaver og prøveformer ut fra fagenes egenart, formål og nivå. Vurdering benyttes som tilbakemelding til studenter underveis i studiet – formativ vurdering – og som grunnlag for endelig karakter – summativ vurdering (Sadler, 2010; Schriven, 1969; Throndsen, Hopfenbeck, Lie og Dale, 2009). Det er ikke alltid så klare skiller mellom formativ og summativ vurdering fordi eksamener underveis i for eksempel et bachelorstudium vil kunne ha en formativ funksjon i forhold til eksamener på slutten av studiet.

Evalueringen av Kvalitetsreformen viser at antall eksamener eller prøveordninger har økt. Den viser også at bruk av mappeeksamen er i vekst uten at bruken av mer tradisjonelle eksamener synes å ha blitt mindre. Ved tradisjonell eksamen er ofte karakteren den eneste tilbakemeldingen studenter får, mens ved mappeeksamener er tilbakemeldinger underveis i prosessen vanlig (Dysthe, Raaheim, Lima og Bygstad, 2006). Det er derfor grunn til å anta at det vil være flere som klager på tradisjonelle eksamener enn på mappeeksamener siden de på sistnevnte vil være mer innforstått med nivået på arbeidet. Vår undersøkelse gir ikke mulighet til å skille på hvilke eksamensformer klagene er knyttet til.

I forbindelse med vurdering er det vanlig å trekke frem tre former for relatering: individrelatert, grupperelatert/normrelatert og målrelatert vurdering. I høyere utdanning legges det lite vekt på individrelatert vurdering som basis for eksamenskarakterer. Studentenes individuelle forutsetninger og utvikling kan nok i en del profesjonsstudier tillegges noe vekt.

Grupperelatert eller normbasert vurdering brukes når det gjøres sammenligninger studentene imellom og hvor kvaliteten på den enkelte students resultater ses i lys av de andre studentenes prestasjoner (Stokke, Throndsen, Lie og Dale, 2008). Forutbestemte krav til fordeling, enten det er i form av Gauss-kurve eller andre fordelinger, vil bidra til å hindre inflasjon i karaktersystemet, men forteller imidlertid lite om nivå (Gynnild, 2010).

Perspektivskiftet fra en undervisningssentrert utdanning med vekt på tema-/innholdsbeskrivelser til en student- og læringsorientert utdanning har medført større vekt på læringsutbytte og hvordan dette kan beskrives ved hjelp av målformuleringer underveis i studiene og som sluttkompetanse etter henholdsvis gjennomført bachelor, master og Ph.D. Selv om man synes å ha kommet godt i gang med målbeskrivelser i henhold til det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket, er det nok et godt stykke igjen før man har kriterier på faglig nivå – eller for å bruke termen fra grunnopplæringen: «kjennetegn på måloppnåelse». Dessuten er det noen kryssende hensyn som kompliserer målrelateringen.

Karakterskalaen som benyttes i Norge bygger på ECTS-retningslinjene og innebærer et norm- og kriteriebasert system. Normalfordelingskurven og en prosentvis fordeling av karakterene er en rettesnor for større studentkull. Ifølge Universitets- og høgskolerådet bør karakterfordelingen totalt sett – dvs. ikke på enkeltfag – være omtrent 10 prosent A, 25 prosent B, 30 prosent C, 25 prosent D og 10 prosent E. Stryk er her holdt utenfor. Totalt sett ligger institusjonene på omtrent denne fordelingen, men med relativt store variasjoner mellom institusjonstyper (DBH, 2011). Samtidig er det gitt beskrivelser av kriterier eller hva som kjennetegner besvarelser på de ulike karakterene. Dette kan for eksempel føre til at studenter ut fra karakterbeskrivelsene mener besvarelsen bør ha en bedre karakter, mens sensor ut fra å ha lest et større antall besvarelser gir en karakter ved å sammenligne med andre innleveringer. Man kan ikke se bort fra at en slik effekt ligger til grunn når studenter klager på karakteren.

Kartlegging av hvordan klagesensurordningen gjennomføres

Kort om metodisk opplegg

Det er i dag 48 høgere utdanningsinstitusjoner som er medlem av Universitets- og høgskolerådet (UHR), hvorav de fleste er statlige institusjoner. Vi valgte å henvende oss til 41 av disse institusjonene, og fikk med ett unntak (en av våre minste høgskoler) tilbakemeldinger fra alle disse. Bortvalget av 7 høgskoler skyldes blant annet at de hadde avvikende og lite relevante vurderingsordninger sett i forhold til denne undersøkelsen (for eksempel kunsthøgskolene i Oslo og Bergen).

Vi henvendte oss i desember 2010 til de 41 institusjonene ved studiesjef/-direktør med informasjon om bakgrunnen for undersøkelsen og med «en oppskrift» på hvordan man skulle gå frem for å få ut de relevante tallene fra Felles studentsystem (FS) for sin institusjon. Det ble videre gitt opplysninger om navn og e-postadresse til en kontaktperson ved en av våre institusjoner som kunne kontaktes vedrørende eventuelle datatekniske spørsmål. Den personen ved hver institusjon som fikk delegert ansvaret for å gjennomføre undersøkelsen fikk også «tildelt» en kontaktperson i den UHR-oppnevnte arbeidsgruppen, som foruten forfatterne av denne artikkelen besto av Eirik Uthus fra Norsk Studentunion.

Alle institusjonene var i dialog med sin kontaktperson gjennom telefon og/eller e-post før innsending av informasjon om tall og svar på Questback-undersøkelsen. De oppgitte tallene er så dobbeltsjekket ved at kontaktpersonene har hatt ny kontakt med den institusjonsansvarlige i etterkant av innsendingsfristen i januar 2011.

Det er innhentet resultater fra klagesensuren for høst- og vårsemesteret 2008 og 2009 samt for vårsemesteret 2010 fra 30 høgskoler og universiteter (hvilke institusjoner vises i tabellene 2–5 i fortsettelsen). Dette betyr at de 10 andre institusjonene som har gitt tilbakemeldinger, ikke har hatt tilstrekkelig oversikt over utfallet av klagesensuren i denne perioden. Tallene som presenteres gir derfor ikke et komplett bilde av klagesensuren i høyere utdanning for det aktuelle tidsrommet. Det må videre understrekes at de tallene som er innmeldt fra institusjonene, ikke skiller på fag- og studieprogram. Tallene gjelder for institusjonen samlet, og dekker over sannsynlige forskjeller i klagefrekvens og resultater av klagebehandlingen mellom utdanningsområdene.

Omfang og utfall av de to klagesensurordningene

I tabell 1 har vi vist fordelingen mellom de to klageordningene per 01.01.2011, i det følgende omtalt som henholdsvis gammel ordning og ny ordning. Det er institusjonenes svar på spørsmålene om karakter ved førstesensur og eventuelt begrunnelsen for at denne sendes til klagesensorene som er brukt som kriterium for inndelingen. Vi registrerer at den gamle ordningen fortsatt anvendes ved flere institusjoner (23) enn den nye ordningen (17).

Tabell 1: Fordeling på de to hovedordningene for klagesensur

  Gammel ordning (fvl) Ny ordning (blindsensur) (uhl)
Universiteter 3 5
Vitenskapelige høgskoler 2 2
Statlige høgskoler 13 8
Andre 5 2
Sum 23 17

Resultatene fra klagesensuren i perioden: Gammel ordning (fvl)

Tabell 2 inneholder informasjon om klageantall og utfall av klagesensuren for de institusjonene som har beholdt den gamle klagesensurordningen og som har hatt mer enn 500 klager i den aktuelle tidsperioden på fem semestre.

Tabell 2. Antall klager i perioden 2008–V2010 og utfallet av disse for institusjoner med over 500 klager som anvender gammel klageordning (fvl)

Institusjon Klager Gunst % Ugunst % Uendret %
UiO 6628 19,8 2,4 77,7
UiB 4648 20,0 2,9 77,0
NHH 2183 18,4 1,1 80,4
HiST 1165 18,6 2,6 78,8
HiB 1018 22,8 4,7 72,5
HBO/UiN1 930 21,8 12,7 65,5
HiNT 544 14,5 2,9 82,5
HSH 516 16,5 4,1 79,5
Sum 17 632      
Gj.snitt   19,6 3,1 77,2

Vi ser at i underkant av fire av fem klager har resultert i at den opprinnelige karakteren blir opprettholdt ved klagesensuren. Samtidig er det rundt 20 prosent som får medhold i klagen sin, mens bare 3 prosent får dårligere karakter. Avvikene fra de refererte gjennomsnittstallene er ikke store, med unntak av Høgskolen i Bodø (nå Universitetet i Nordland) hvor andelen som har fått dårligere karakter ved resensur er nærmere 13 prosent. Dette kan ses i sammenheng med at HBO/UiN anvendte ny klagesensurordning i halve perioden og gikk tilbake til gammel ordning i 2009. Også Høgskolen i Nord-Trøndelag avviker litt fra gjennomsnittstallene – andelen som får medhold i klagen er noe mindre enn gjennomsnittet for denne gruppen.

Tabell 3 viser tilsvarende tall for institusjonene som har beholdt gammel ordning for klagesensur og som hadde færre enn 500 klager i den valgte tidsperioden. Også for disse institusjonene er det i gjennomsnitt 3 prosent som får dårligere karakter, men noen færre (17 prosent) får forbedret sin karakter etter klagesensuren. Andelen som beholder samme karakter varierer fra 71 prosent (Høgskolen i Narvik) til 90 prosent (Høgskolen i Buskerud).

Tabell 3. Antall klager i perioden 2008–V2010 og utfallet av disse for institusjoner med mindre enn 500 klager som anvender gammel klageordning (fvl)

Institusjon Klager Gunst % Ugunst % Uendret %
NIH 179 12,3 2,2 85,5
Politihøgskolen 444 22,7 3,8 73,4
MF 80 21,3 2,5 76,3
HiM 141 12,8 4,3 83,0
HiSF 223 14,8 3,6 81,6
HiBU 302 8,3 2,0 89,7
HiVO 367 22,3 0,8 76,8
HiN 49 22,4 6,0 71,4
HiNe 35 17,1 0,0 82,9
HiT2 122 10,7 5,7 80,3
Sum 1942      
Gj.snitt   16,9 3,0 80,0

Resultatene fra klagesensuren i perioden: Ny ordning (uhl)

Vi viser i tabell 4 at to tredjedeler av klagene etter ny klageordning (blindsensur) resulterer i at opprinnelig karakter blir opprettholdt. Hver fjerde klage gir medhold – opprinnelig karakter blir endret til studentens gunst – mens hver tiende klage gir klageren dårligere karakter enn ved første sensur. Tabellen gjelder institusjoner som hadde mer enn 500 klager i perioden.

Det er relativt små avvik fra dette snittet for de åtte institusjonene som inngår i tabell 4. Høgskolen i Oslo avviker mest, med noen flere endringer av karakter både til gunst og ugunst for studentene. NTNU (som bare har levert tall fra ett fakultet) har færrest endringer av karakter i klagesensuren.

Tabell 5 viser tilsvarende tall for mindre institusjoner som har innført den nye klageordningen og som har færre enn 500 klager i tidsperioden 2008–V2010. Vi registrerer at endringene til ugunst for studentene holder det samme nivået (10 prosent) som for institusjonene med mer enn 500 klager. Tilsvarende det vi fant for institusjoner med gammel klageordning, ser vi også her at institusjoner med færre enn 500 klager endrer karakteren til gunst for klageren noe mindre grad enn der hvor man har mer enn 500 klager i tidsperioden.

Tabell 4. Antall klager i perioden 2008–V2010 og utfallet av disse for institusjoner med mer enn 500 klager som anvender ny klageordning (uhl)

Institusjon Klager Gunst % Ugunst % Uendret %
HiO 2841 26,6 12,3 61,1
UiA 2222 25,7 9,9 64,4
UiS 2156 21,2 8,8 70,0
NTNU 3 1020 18,6 7,2 73,5
UiT 952 24,3 13,3 62,4
UMB 588 26,2 7,8 66,0
HiHM 702 22,5 8,0 68,7
HiØ 651 25,0 4,8 70,2
Sum 11 132      
Gj.snitt   24,1 9,8 66,0

Tabell 5. Antall klager i perioden 2008–V2010 og utfallet av disse for institusjoner med mindre enn 500 klager som anvender ny klageordning (uhl)

Institusjon Klager Gunst % Ugunst % Uendret %
HiG 321 10,9 8,4 80,7
HiL 140 20,7 11,4 67,9
DMMH 99 33,3 10,1 56,6
NMH 20 30,0 20,0 50,0
Sum 580      
Gj.snitt   17,8 9,8 72,4

Endring av karakterene ved klagesensur

De fleste studenter som får endret sin karakter etter klagesensur, får en justering på ett karaktertrinn til gunst eller ugunst. I tabell 6 har vi sett nærmere på karakterjusteringene for de institusjonene som hadde mer enn 500 klagesaker i tidsperioden.

Vi ser at av de klagesakene som går i studentens favør, er det 1/6 av disse klagene som resulterer i at studenten går fra strykkarakter til bestått ved bruk av den gamle sensurordningen (fvl). For ny sensurordning (uhl) er den tilsvarende andelen mer enn 1/3 (36 prosent). Tendensen er den samme når det gjelder karakteravvik på 2 karakterer eller mer – 7 prosent av de som får medhold i sin klage ved gammel ordning får minst 2 karakterer bedre karakter. Det tilsvarende tallet for ny ordning er 21 prosent.

Også for de klagesakene som faller ut til studentens ugunst, er det forskjeller mellom de to ordningene. 27 prosent av klagesakene som går i studentens disfavør etter ny ordning, innebærer at studenten får endret sin ståkarakter til ikke bestått. Ved gammel ordning gjelder dette 15 prosent. Og mens 19 prosent av de som får medhold i klagen ved ny ordning forbedrer karakteren med minst to trinn, gjelder dette for 11 prosent av de som får medhold etter gammel ordning.

Tabell 6: Utfallet for studenter som har fått endret karakteren ved klagesensur i perioden 2008–V2010

Gammel ordning (fvl) Til gunst: 3193 Til ugunst: 539
  Ikke bestått til bestått Opp minst to karaktertrinn Bestått til ikke bestått Ned minst to karaktertrinn
Gjennomsnitt i prosent 16,6 7,3 15,2 11,0
Ny ordning (uhl) Til gunst: 2683 Til ugunst: 1092
  Ikke bestått til bestått Opp minst to karaktertrinn Bestått til ikke bestått Ned minst to karaktertrinn
Gjennomsnitt i prosent 36,4 20,8 26,6 19,2

Praktisering av de to klagesensurordningene

Kort om databakgrunn

For å få vite noe mer om praktiseringen av klagesensur enn det oversikten over antall og endringer i karakterer fra FS kunne gi, utviklet vi som nevnt foran et spørreskjema som institusjonene ble bedt om å besvare ved hjelp av Questback. Alle 40 høgskoler og universiteter har besvart dette skjemaet.

I skjemaet har vi stilt spørsmål angående hvordan studentene får kunnskap om anledningen til å klage på sensuren, hvordan de må gå frem samt hvordan tilbakemelding gis. Videre har vi bedt om opplysninger om førstesensuren. Hoveddelen dreier seg om selve klagesensuren og hvordan den praktiseres.

Studentene og klageordningen

I universitets- og høgskolelovens § 5-3 Klage over karakterfastsetting – rett til begrunnelse står det:

«(1) Kandidaten har rett til å få en begrunnelse for karakterfastsettingen av sine prestasjoner.»

Innledningsvis ble det derfor stilt spørsmål om hvorvidt studentene opplyses om retten til å få begrunnelse for sine karakterer. Besvarelsene viser at alle institusjoner gir opplysninger om at studentene kan få slik begrunnelse. Denne informasjonen er oftest å finne på institusjonenes nettsider. I tillegg er det noen institusjoner som opplyser at informasjonen gis muntlig ved studiestart og at studenten bekrefter på Studentweb at de er kjent med ordningen. Her er det ingen forskjeller på institusjoner som følger klageordningen i forvaltningsloven og institusjoner som følger klageordningen i universitets- og høgskoleloven.

Universitets- og høgskoleloven sier ingenting om på hvilken måte studentene må be om begrunnelse. Det var derfor interessant å se hvilken praksis man har lagt seg på og om det er noen forskjell på gammel og ny ordning (se tabell 7).

Tabell 7. Institusjonene fordelt på måte studentene vanligvis må be om begrunnelse for karakteren

  Gammel ordning (fvl) Ny ordning (uhl) Totalt
Muntlig 2 0 2
Skriftlig 18 10 28
De får det uten å be om det 0 1 1
De kan velge muntlig eller skriftlig 3 6 9
Totalt 23 17 40

Ved 28 (70 prosent) av institusjonene må studentene be om begrunnelse skriftlig og ved ni kan studentene velge om de vil be om det skriftlig eller muntlig. Ved to av institusjonene er regelen at studentene ber om begrunnelse muntlig. Én institusjon gir begrunnelse uten at studentene må be om det. Flere institusjoner understreker at ved muntlig eksamen må studentene straks be om begrunnelse for karakteren, slik loven sier. Det synes å være vanligere at studenter ved institusjoner som følger klageordningen i uhl kan velge om de vil be om begrunnelse skriftlig eller muntlig enn de som følger klageordningen i fvl.

I § 5-3 Klage over karakterfastsetting – rett til begrunnelse 2. ledd heter det at «Begrunnelse gis muntlig eller skriftlig etter sensors valg». Institusjonene ble spurt om hvordan begrunnelsen gis ved deres institusjon (se tabell 8).

Tabell 8. Institusjonene fordelt på hvordan begrunnelse for karakter gis

  Gammel ordning (fvl) Ny ordning (uhl) Totalt
Alltid muntlig 0 0 0
Alltid skriftlig 2 2 4
Eksamenskommisjonen bestemmer 18 13 31
Studenten bestemmer 1 0 1
Ubesvart 2 2 4
Totalt 23 17 40

Ved 31 (ca. 80 prosent) av institusjonene bestemmer eksamenskommisjonene, slik loven sier, hvordan begrunnelsen skal gis. Ved 10 prosent av institusjonene gis begrunnelsen alltid skriftlig og ved én institusjon bestemmer studenten hvordan han/hun vil ha begrunnelsen.

I § 5-3 Klage over karakterfastsetting – rett til begrunnelse 4. ledd heter det at «En kandidat kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultat er kunngjort». Ut fra dette har vi antatt at alle krever at selve klagen må fremsettes skriftlig. Det vi ut fra erfaring var kjent med, er at noen institusjoner også krever at studenten begrunner sin klage. Vi var derfor interessert i å se om dette er vanlig praksis eller ikke (se tabell 9).

Tabell 9. Institusjonene fordelt på om studenten må begrunne klagen eller ikke

  Gammel ordning (fvl) Ny ordning (uhl) Totalt
Må begrunne klagen 10 2 12
Må ikke begrunne klagen 11 15 26
Ubesvart 2 0 2
Totalt 23 17 40

Dersom studenten vil klage på karakteren, blir studenten ved 12 (30 prosent) av institusjonene bedt om å begrunne sin klage. Ved 26 (65 prosent) av institusjonene behøver ikke studentene begrunne klagen. Her er det ikke uventet forskjell på institusjoner som følger klageordningen i fvl og de som følger klageordningen i uhl. 10 (ca. 45 prosent) av institusjonene som følger klageordningen etter fvl ber om skriftlig begrunnelse fra studentene, mens 11 ikke gjør det. Flere av institusjonene opplyser at de behandler søknadene selv om de ikke er begrunnet. Noen sier også at de gjerne oppfordrer studentene til å begrunne sin klage. Av institusjonene som følger klageordningen i uhl, er det 15 (vel 90 prosent) som opplyser at de ikke ber om begrunnelse, mens to institusjoner ber om begrunnelse. Det kan synes noe merkelig at det ved blindsensur bes om at studentene skal begrunne sin klage siden denne ikke skal følge med til klagenemnda. På den andre siden er det interessant at omtrent halvparten av institusjonene som følger fvl ikke krever at studentene skal begrunne sin klage, siden dette trolig ville kunne opplyse saken ytterligere.

To av institusjonene som følger klageordningen i fvl, men som ikke krever at studentene må begrunne sin klage, kommenterer slik:

«Arbeidet med klager og begrunnelser er svært ressurskrevende. Faglig stab ønsker derfor blant annet at studenten skal måtte begrunne sin henvendelse om begrunnelse eller klage, men vi oppfatter ikke at vi iht. loven kan kreve dette.

Det pågår diskusjoner rundt særlig to punkter. Enkelte mener at studentene burde begrunne klagen sin og ikke bare fylle ut et skjema. Dette ville kanskje bidratt til færre klager.»

Her trekkes altså ressurshensyn inn som en begrunnelse for hvorfor det ønskes at studentene må begrunne sin klage. Det oppfattes tydeligvis for enkelt bare å kunne klage uten å gi noen begrunnelse.

Førstesensurs forhold til klagesensur

Et diskusjonstema i sektoren har vært om det bør kreves begrunnelse for opprinnelig sensur før klage sendes til klagekommisjonen eller ikke. Tabell 10 viser hvordan dette praktiseres i sektoren.

Det er syv (ca. 20 prosent) av institusjonene som krever skriftlig begrunnelse fra eksamenskomiteen for opprinnelig karakter før klage sendes. Fem (vel 20 prosent) av institusjonene som følger klageordningen i fvl og to av de som følger klageordningen i uhl krever dette. Ut fra intensjonene med de ulike lovene, skulle man anta at ingen av institusjonene med klageordning etter uhl og alle som følger klageordningen i fvl ville kreve dette. Det er med noe undring vi registrerer at så ikke er tilfelle, hvilket forsterker inntrykket av at det finnes flere varianter av klagesensur i høyere utdanning.

Tabell 10. Fordeling av institusjonene i forhold til om de krever skriftlig begrunnelse eller ikke fra eksamenskomiteen for opprinnelig karakter før klage sendes

  Gammel ordning (fvl) Ny ordning (uhl) Totalt
Krever skriftlig begrunnelse fra eksamenskomiteen for opprinnelig karakter 5 2 7
Krever ikke skriftlig begrunnelse fra eksamenskomiteen for opprinnelig karakter 18 15 33
Totalt 23 17 40

Klagesensuren

I det følgende dreier det seg om behandling av klage i klagekommisjonen. Tabell 9 er en oversikt over om studentene må begrunne sin klage eller ikke. Et annet interessant spørsmål er da om studentenes eventuelle begrunnelse for klage følger med til ny sensur eller ikke.

23 av institusjonene oppgir at studentenes begrunnelse for klage følger med til klagekommisjonen, mens 17 oppgir at den ikke følger med. Her er det et klart skille mellom institusjoner som følger klageordningen i fvl og institusjoner som følger klageordningen i uhl. Ved institusjoner som følger klageordningen i fvl svarer 22 at studentenes eventuelle begrunnelse for klage følger med til klagekommisjonen. Av institusjonene som følger klageordningen i uhl oppgir 16 at studentenes begrunnelse ikke følger med til ny sensur. De to institusjonene som ikke følger hovedprinsippet innen hver lov oppgir ingen grunn til dette.

Videre så vi det som interessant å se om det gis opplysninger om opprinnelig karakter eller ikke til klagekommisjonen. Også her forventet vi et klart skille mellom de to ordningene, noe resultatet også ble. Her er det slik at alle institusjoner som følger klageordningen i fvl gir opplysninger om karakter til klagekommisjonen, mens alle de som følger klageordningen i uhl ikke gir slike opplysninger. En av institusjonene som følger gammel ordning skriver at det er en svakhet at klagekommisjonen får vite karakteren og dermed «at ny sensur ikke er uhildet». En annen skriver:

«Vi burde ikke oppgi karakteren til klagekommisjonen, ei heller begrunnelsene både fra student og faglærer/sensor, da det bør være en totalt uhildet klagekommisjon. Vi har inntrykk av at klagekommisjonen kan påvirkes av disse opplysningene.»

Dette er også en institusjon som følger klageordningen i fvl, men det er tydelig at den som har besvart spørreskjemaet heller kunne ønsket at institusjonen praktiserte blindsensur, altså fulgte klageordningen i uhl. Vedkommende er ikke den eneste. Saksbehandlerne ved en annen institusjon diskuterer også denne problematikken, og noen der er også av den oppfatning at klagekommisjonen ikke bør få vite opprinnelig karakter.

Videre var det interessant å se om skriftlig begrunnelse for opprinnelig karakter gis til klagesensorene. Tabell 11 gir en oversikt over dette.

Tabell 11. Institusjonene fordelt på om skriftlig begrunnelse for opprinnelig karakter følger med til ny bedømmelse eller ikke

  Gammel ordning (fvl) Ny ordning (uhl) Totalt
Skriftlig begrunnelse for opprinnelig karakter følger med til ny bedømmelse 20 1 21
Skriftlig begrunnelse for opprinnelig karakter følger ikke med til ny bedømmelse 3 16 19
Totalt 23 17 40

20 av institusjonene (90 prosent) som følger klageordningen i fvl svarer at begrunnelse for opprinnelig karakter følger med. Ni av disse bemerker at skriftlig begrunnelse legges ved såfremt det finnes (jf. tabell 10 som viser at få institusjoner krever skriftlig begrunnelse). En av institusjonene skriver at det legges ved dersom studenten ønsker det. Tre institusjoner opplyser at det ikke følger med. Den ene begrunner dette slik:

«Bakgrunn for dette er en vurdering om at den nye kommisjonen får opprinnelig karakter, men skal gjøre seg en egen mening om dette er en riktig bedømmelse av kandidatens arbeid i henhold til nivå og karakterbeskrivelse.»

En av institusjonene som følger klageordningen i fvl, men som inntil nylig har fulgt uhls ordning, sier:

«Studenten velger selv om det skal leveres med skriftlig begrunnelse fra første sensor. Uklart om ny sensur skal gis på fullstendig fritt grunnlag dersom studenten ønsker det, alternativt om saken skal opplyses i sin helhet jf. forvaltningsloven.»

Dette er tydeligvis et spørsmål som drøftes og som synes å være til dels uavklart ved noen institusjoner. En annen oppsummerer slik:

«Spørsmålet om klagesensorene skal få kjennskap til opprinnelige karakter er det som skaper mest debatt når det gjelder saksgangen i klagebehandlingen. Mange av kandidatene som klager reagerer på at sensorene får vite opprinnelig karakter, og det er også en del av klagesensorene som mener at dette kommer i veien for en selvstendig og ny vurdering av en eksamensbesvarelse.

Tabell 12. Institusjonene fordelt på om andre oppgavesvar enn den påklagede som er sensurert ved samme eksamen legges ved til klagesensur eller ikke

  Gammel ordning (fvl) Ny ordning (uhl) Totalt
Andre oppgavesvar legges ved til klagesensur 3 3 6
Andre oppgavesvar legges ikke ved til klagesensur 20 13 33
Ulik praksis på fakultetene 0 1 1
Totalt 23 17 40

De som er for en slik ordning er like klare på at dette er nødvendig for at klagesensuren skal være på nivå med den opprinnelige sensuren i og med at sammenligningsgrunnlaget sensorene har når en større bunke besvarelser sensureres (som vanligvis er tilfelle ved opprinnelig sensur) faller bort når det er snakk om klagesensur og kun et fåtall besvarelser som sensureres (som vanligvis er tilfelle ved klagesensur). På en måte hadde det kanskje vært greit å ha et nasjonalt regelverk å støtte seg til på dette området.»

Ingen av institusjonene som følger klageordningen i uhl (bortsett fra én institusjon) legger ved begrunnelse for opprinnelig karakter.

Vi har erfart at enkelte institusjoner sender med andre oppgavesvar fra samme eksamen til klagesensur for at man skal kunne se nivået på andre besvarelser ved samme eksamen. Vi var derfor interessert i å se i hvilket omfang dette gjøres i sektoren (se tabell 12).

Seks av institusjonene (15 prosent) opplyser at de legger ved andre oppgavesvar enn den påklagede, mens 33 (vel 80 prosent) ikke gjør dette. Én institusjon opplyser at dette varierer noe fra fag til fag. Her er det ikke forskjeller på om institusjonene følger klageordningen i fvl eller uhl.

Videre ble institusjonene spurt om hvorvidt de opplyste om karakter på de vedlagte oppgavene. Alle seks institusjoner som legger ved andre oppgavesvar opplyste at de også lot klagekommisjonen få vite karakterene på disse.

Økonomi

Det ble til slutt i Questback-skjemaet stilt spørsmål om kostnader ved klagesensur. Bare seks av institusjonene har beregnet kostnadene ved klagesensur, og alle disse følger den gamle ordningen. Institusjonene presiserer at de har regnet grovt på dette. Summene som oppgis varierer mellom 1200 og 7000 kroner per oppgave. Variasjonen skyldes nok ulike beregningsmåter avhengig av blant annet om administrative utgifter regnes med, om arbeidstid for intern klagesensor regnes med og lignende. Totalutgiftene er også avhengig av variable reiseutgifter og hvorvidt det er en eller flere oppgaver fra samme eksamen det klages på. Uansett representerer klagesensur betydelige utgifter for institusjonene.

Oppsummering

Sensurering forventes å være grundig og rettferdig. Studenter som mener at de har fått en urimelig vurdering av sitt eksamensarbeid, har derfor rett til å klage på førstesensuren. I Norge er det åpnet for at klagesensuren kan gjennomføres på to prinsipielt forskjellige måter, uten at man tidligere har vært opptatt av om utfallet av disse to ordningene gir ulike resultater.

På oppdrag fra Utdanningsutvalget i UHR ble det vinteren 2011 gjennomført en kartlegging av klagesensuren ved 40 universiteter og høgskoler. I denne artikkelen har vi presentert utfallet av klagesensuren ved 30 av disse institusjonene for perioden vår 2008 – vår 2010, omfattende mer enn 30 000 klagesaker.

Vår undersøkelse bekrefter at en betydelig del av karakterene fra førstesensuren blir endret ved klagesensur. Resultatene viser tydelig ulike tendenser for de to klagesensurordningene. Klagesensur etter forvaltningsloven (fvl, i artikkelen kalt gammel ordning) førte til endring av karakter i 22,5 prosent av klagesakene. Tilsvarende tall for klagesensur etter universitetsog høgskoleloven (uhl, omtalt som ny ordning eller blindsensur) var 34 prosent.

Tallene må selvsagt tolkes med forsiktighet, men det bør være grunnlag for å si at den nye ordningen (uhl) representerer et større «sjansespill» for studenter som velger å klage. Riktignok får flere medhold i sin klage etter denne ordningen, men samtidig er det mer enn tre ganger så mange som får nedsatt karakter sammenlignet med klagerne ved gammel ordning (fvl). Avvikene i karaktertrinn fra førstesensur til klagesensur er også klart større når man bruker den nye ordningen. Betydelig flere får endret karakteren fra bestått til ikke bestått eller fra ikke bestått til bestått. Det er også flere kandidater som får endret sin opprinnelige karakter med minst to trinn på skalaen, til gunst eller ugunst, når klagesensuren skjer ved blindsensur.

Disse resultatene sier sannsynligvis noe om at det er uklare retningslinjer for bedømmelsen av eksamen. Ser man dette i lys av Kvalitetsreformen – hvor standardisering av studiepoeng, arbeidsbelastning, mer sammenlignbare akademiske grader og vurderingsuttrykk for blant annet å øke studentmobiliteten er et uttrykt mål – synes det betenkelig at vurderingen av samme eksamensbesvarelser varierer såpass mye. Dette er utvilsomt en utfordring for de høyere utdanningsinstitusjonene.

Forsvarerne av de to ulike klagesensurordningene vil tolke de presenterte resultatene ulikt. De som foretrekker den nye ordningen vil gjerne hevde at de påviste forskjellene skyldes at klagesensorene i den gamle ordningen i for stor grad er påvirket av førstesensorenes begrunnelse og karaktersetting. Forsvarerne av den gamle ordningen vil på den andre siden kunne si at når mer enn hver tredje klage etter den nye ordningen resulterer i karakterendring, har det sin bakgrunn i at klagesensorene der mangler det viktige sammenligningsgrunnlaget av andre eksamensbesvarelser som førstesensorene har. De vil derfor også kunne hevde at blindsensur i noen tilfeller kan være urettferdig overfor de studentene som ikke klager, med henvisning til at slik klagesensur oftere resulterer i forbedret karakter med gjennomgående flere karakteruttrykks avvik.

Hensikten med denne artikkelen har både vært å belyse klagesensurordningene med tall og å kartlegge institusjonenes prosedyrer rundt slik sensur. Det er blant annet interessant å registrere at noen institusjoner har valgt å oversende klagesensorene flere oppgavesvar fra samme eksamen – oppgaver fra ulike karakternivå som det ikke er klaget på. Selv om dette innebærer merarbeid og økte kostnader for institusjonen, kan det gi et bedre vurderingsgrunnlag og motvirke en svakhet ved blindsensur. Etter vår vurdering fortjener dette opplegget en mer systematisk utprøving.

Vår undersøkelse bekrefter for øvrig at flere institusjoner synes å ha behov for å justere sine prosedyrer for klagesensur. De svarene vi har referert, viser at ikke alle har fulgt opp intensjonene i Rundskriv F-05-06. Manglende oversikt over resultater fra klagesensuren gjelder flere av institusjonene. Vi registrerer for øvrig som positivt at enkelte institusjoner har meldt tilbake at arbeidet med denne kartleggingen allerede har bidratt til endrede rutiner for klagesensurarbeidet. Det er ingen tvil om at sensureringsarbeid utgjør en sentral del av institusjonenes virksomhet og derfor krever kontinuerlig kvalitetssikring.

Litteratur

Bernt, J. F. Norsk Lovkommentar til uhl. Link: http://abo.rettsdata.no/browse.aspx?sDest=gL20050401z2D15z2EzA75z2D3 20.05.2011.

Brev fra KUF av 31.05.2001 til institusjoner under lov om universiteter og høyskoler angående klagebehandling.

DBH (Database for statistikk for høyere utdanning) (2011). Hentet 11.01.2012. http://dbh.nsd.uib.no/dbhvev/student/karakter_rapport.cfm

Dysthe, O., Raaheim, A., Lima, I. & Bygstad, A. (2006). Delrapport 7 fra Evalueringen av Kvalitetsreformen. Oslo-Bergen: Norges Forskningsråd/NIFU STEP/Rokkansenteret.

Forvaltningsloven av 10. februar 1967.

Frølich, N., Opheim, V., Brandt, S. & Prøitz, T. S. (2009). Rapport 21/2009. Oslo: NIFU STEP.

Gynnild, V. (2010). NOKUTs rapporter nr. 2010 – 4. Oslo: NOKUT.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (2001a). Høring – endringer i lov om universiteter og høgskoler. http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/ryddemappe/kd/norsk/tema/utdanning/hoyereutdanning/tema/kvalitetsreformen/horing-endringer-i-lov-om-universiteter-/Kapittel-10-Laringsmiljo.html?id=412335

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (2001b). Kunnskapsdepartementets Rundskriv F-05-06. NOKUT (2006). é. Oslo.

Ot.prp. nr. 79 (2003–2004).

Ot.prp. nr. 85 (1993–1994).

Rasch, B. E. & Eriksen, S. K (2009). En eller to sensorer? Et eksperiment i sosial interaksjon. I Tidsskrift for samfunnsforskning, 50(3), 293–315.

Sadler, D. R. (2010). Assessment in Higher Education.I P. Peterson, E. Baker og B. McGaw (red.), International Encyclopedia of Education (s. 249–255). Oxford: Elsevier.

Scriven, M. (1966). The Methodology of Evaluation. I R. Tyler, R. Gagné & M. Scriven (1967), Perspectives of Curriculum Evaluation. Chicago: Rand McNally.

Sivilombudsmannen (sak 2006/1994).

Stokke, K. H., Throndsen, I., Lie, S. & Dale, E. L. (2008). Evaluering av vurdering for læring. Underveisrapport fra følgeforskningen «Evaluering av modeller for kjennetegn på måloppnåelse i fag». Oslo: Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS).

Throndsen, I., Hopfenbeck, T. N., Lie, S. & Dale, E. L. (2009). Bedre vurdering for læring. Rapport fra «Evaluering av modeller for kjennetegn på måloppnåelse i fag». Oslo: Universitetet i Oslo, Det utdanningsvitenskapelige fakultet.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) (2011). Oslo.

Universitetsloven av 16. juni 1989 nr. 77.

Universitets- og høgskoleloven av 12. mai 1995 nr. 22.

Universitets- og høgskoleloven av 1. april 2005 nr. 15.

Aamodt, P. O., Prøitz, T. S., Hovdhaugen, E. & Stensaker, B. (2007). Læringsutbytte i høyere utdanning. En drøfting av definisjoner, utviklingstrekk og måleproblemer. Rapport 40/2007.

1Høgskolen i Bodø/UiN gikk tilbake til gammel ordning i 2009
2Høgskolen i Telemark har bare tall fra 2009 og 2010
3* NTNU har bare levert tall fra ett av sine syv fakultet

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon