På en konferanse i Norgesuniversitetets regi på Svalbard i 2011 var det en rekke foredragsholdere, deriblant flere fra studenthold, som hevdet at norsk høyere utdanning fortsatt sitter med en situasjon der undervisning er den mindre attraktive delen av arbeidet i høyere utdanning. Det ble hevdet at så lenge denne situasjonen råder grunnen, kan man ikke forvente noen særlig kvalitetsheving på området. En dekan fra et universitet opponerte mot denne forestillingen. I vedkommendes virketid hadde nær sagt alle insentivmidler og lønnsøkninger i lokale forhandlinger gått til kolleger som kunne dokumentere særskilte innsatser for studiekvalitet. Situasjonen skulle tilsi at det nettopp var god undervisning som ga høy prestisje og status, mente dekanen.

Denne kontrasten er interessant å ha in mente når statsråd Aas-land nylig presenterte en rapport som viser at den gjennomsnittlige arbeidstid for vitenskapelig personale er nær 48 timer pr uke. Det konstateres som positivt at tidsbruken ikke er økt siden 2000, og at tid på administrasjon er redusert. Rapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet foreslår at tiden til forskning er sunket siden 2000 (fra 29–23%), mens tid til undervisning er økt (fra 30–34%), og tid til veiledning fortsatt er 13%. Igjen er det forskjeller mellom de gamle universitetene og høgskoleverden. I høgskolene undervises det mer og det brukes mer tid til veiledning av studenter på lavere nivå. Så hva skal en tro og mene om dekanens observasjon og tolkning og de nye tallene fra KDs rapport?

Det er ikke vanskelig å forestille seg at studentenes krav og ønsker får gjennomslagskraft i det levde universitetsliv. Det er ikke overraskende om dette manifesterer seg på måter dekanen beskriver. Suksess med undervisning er merkbart, gledelig og fører til oppstuss som kan belønne kolleger med godt ry som forelesere og veiledere. Dekanens protester kan indikere at kulturen ved universitetene for tiden gavner kolleger med gode egenskaper som lærere, og det ville vært interessant å undersøke empirisk om dette er noe mer enn ett inntrykk ved ett universitet. Tallene fra undersøkelsen til KD viser at undervisning konsumerer mer tid. I seg selv skulle det begrunne at incentivmidler går i favør av undervisning. Studieproduksjon er den beste inntekstkilden og lærere som beholder flere studenter lenger i folden må være «gull verd». Andre studier viser at arbeid med å få fatt på forskningsmidler fra andre kilder gir liten uttelling. Dermed fører økonomisk rasjonalitet på kort sikt hele sektoren i retning av å favorisere god undervisning. Det er der kronene villigst kommer rullende.

Likevel finnes det en «dypstruktur» som beveges lite av denne type trender. Da Universitetet i Tromsø fikk en donasjon på 100 millioner skulle alt gå til forskning. Er det overhode tenkelig at det skulle gå en tilsvarende bevilgning til undervisning og veiledning? Det bevilges 20 ganger så mye til sentre for fremragende forskning som til «fremragende utdanning». Finansieringssystemet vil bli endret om ikke mange år og det er helt uvisst om en da vil få så sterk fokus på studentproduksjon. Mens vi undrer på det, er det mer enn nok av faglige aktuelle tema å ta fatt, slik som dette nummerets bidrag kaster lys over.

De fagfellevurderte artiklene åpner med en analyse av Egil Gabrielsen, Universitetet i Stavanger, Inger Åshild By, Norges Idrettshøgskole og Marianne Randen, Universitetet i Oslo. De har studert klagesensurordningene og spør hvorledes de fungerer. Universitets- og høgskolerådet bestilte denne analysen av forskerne. I analysen settes gammel og ny ordning for klagesensur opp mot hverandre og viser til interessante ulikheter i utfall. Betty-Ann Solvoll, Universitetet i Nordland, Gry Opsahl, Høgskolen i Oslo og Akershus, og Vigdis Granum fra Høgskolen i Oslo og Akershus har skrevet en analyse av rammeplanen for sykepleierutdanningen. Deres kritiske spørsmål er om den bidrar til akademisk profesjonskompetanse. Jarle Aarstad fra Høgskolen i Bergen har gjort en analyse av ny forskningslitteratur på området «studentevaluering i høyere utdanning». Artikkelen formidler viktige innsikter om hvilke funksjoner og roller studentevaluering har. Ole Bjørn Rekdal, også fra Høgskolen i Bergen, bidrar med et vitenskapssosiologisk essay om hvorledes vitenskapelige sannheter omsettes i forskningsverdenen. I historien om hvorledes grønnsaken spinat har fått den posisjonen den har i vårt matstell – og vår viten om matstellet, søker Rekdal etter prinsipper for å rydde bort lettvinthetenes spill i forskerlivet. Kjersti Sunde Mæhre og Synnøve Vestly, ved Høgskolen i Harstad, bidrar med en artikkel om sykepleieres læring i praksis i spesialisthelestjenesten. Gjennom en møysommelig utviklet metode viser de hvorledes det er mulig å dyrke fram ny og personliggjort kunnskap knyttet til yrkesutøverens profesjonelle beredskap. Marte Sørebø Gulliksen fra Høgskolen i Telemark gir i sin artikkel en framstilling av hvorledes studenter tilpasses i arbeidslivet etter endte studier. I en magasinartikkel beskriver Rønnaug Holmøy hvordan mange av de problemene som berøres i artiklene av Solvoll mfl. og Mæhre og Vestly gestalter seg i en militærprofesjonell kontekst. Dette nummeret avsluttes med et «review essay» der to svenske bidrag innen forskerveiledning settes i kontrast. Dette er bøker som brukes viden om i svensk doktorandveiledning. Siden veiledning i svensk doktorandproduksjon er en mye mer profesjonalisert virksomhet, med blant annet obligatorisk opplæring av veiledere, er det all grunn til å trekke svensk litteratur inn i norsk offentlighet.