Det anvendes i dag to ulike prinsipper for klagesensur i høyere utdanning i Norge. Den fortsatt mest brukte er den gamle klageordningen som følger forvaltningsloven (fvl), med de begrensninger som følger av universitetsog høgskoleloven (uhl) og der alle dokumenter i saken skal sendes til klagesensorene. Den nye klageordningen som har sitt utgangspunkt i uhl kalles gjerne for blindsensur fordi klagesensorene oftest bare får det påklagde oppgavesvaret til vurdering. I denne artikkelen skal vi se nærmere på lovgrunnlaget for de to nevnte ordningene, før vi presenterer resultatene fra klagesensuren i en periode på fem semestre fra 40 universiteter og høgskoler. Vi skal også vise at informasjon om og prosedyrer for klagesensur varierer en god del mellom lærestedene.

Rammeplanen for sykepleierutdanning er myndighetenes styringsredskap. Sykepleierutdanning fører fram til en autorisasjon og en bachelor-grad i sykepleie. Det første innvier studentene til en profesjon, det siste til en akademisk grad. Sykepleieryrket har klare profesjonstrekk og sentrale akademiske kjennetegn. Det blir vesentlig at rammeplanens innhold gjør det mulig å oppfylle utdanningens mandat – å utdanne selvstendige sykepleiere (Kunnskapsdepartementet, 2008c). Følgende problemstilling er reist: Hvordan bidrar rammeplanen til akademisk profesjonskompetanse i sykepleie? Hensikten med denne artikkelen er å vise på hvilke måter rammeplanen gir utdanningen føringer for utdanningsprogram som kan bidra både til profesjonskompetanse og til en akademisk bachelorgrad. Metoden som er benyttet er diskursanalyse. Resultatet av denne analysen har vist hvordan teksten i rammeplanen er instruerende i karakter. I en så vidt detaljstyrende tilnærming, kan den komme til å legge en tvangstrøye på utdanningen. En utdanning som detaljstyres og instrueres vanskeliggjør en kreativ og eksperimenterende utdanning som utdanner til selvstendige og fagkritiske aktører, noe som kjennetegner akademisk profesjonskompetanse.

I denne artikkelen gjennomgår jeg en rekke internasjonale studier som er relatert til bruken av studentevalueringer i høyere utdanning. Empirien er til dels noe sprikende, men en tendens som tydelig fremtrer er at forhold langt utover faglærers formelle kvalifikasjoner kan være med på å influere på studentenes evalueringer av undervisningen. I forlengelse av litteraturstudien diskuterer jeg hvilke konsekvenser ukritisk bruk av studentevalueringer kan ha for faglig nivå og faglig integritet i høyere utdanning.

En del av det som formidles som fakta i anerkjente vitenskapelige publikasjoner er basert på ulike former for rykter, og av og til er ryktene såpass sammensatte og fargerike at de kan klassifiseres som akademiske vandrehistorier. Årsaken til at dette kan forekomme, er ulike typer dårlig, slurvete eller uredelig kildebruk fra forfatternes side, kombinert med fagfeller, tidsskrifter og forlag som ikke har gode nok kontrollrutiner. Gjennom et konkret eksempel – at mange tror det er mye jern i spinat fordi forskere gjorde en kommafeil i en tidlig publikasjon om temaet – belyses ulike typer akademiske snarveier, og hvilke uheldige og av og til spektakulære konsekvenser de kan få for formidling av kunnskap.

Artikkelen handler om sykepleierstudenters læring i praksis i spesialisthelsetjenesten. Bakgrunnen for prosjektet er de store reformene som både sykepleierutdanningen og spesialisthelsetjenesten har vært gjennom de siste tiårene, noe som har medført endringer av studentenes læresituasjoner i klinisk praksis. Utfordringen for høgskole og klinisk praksis er å finne ut hvordan teori og praksis kan utfylle hverandre slik at pasientene kan få den beste pleie og behandling. Praksisveiledningsmodellen er utviklet som en del av et pedagogisk aksjonsforskningsprosjekt (2006– 2009) i samarbeid mellom høgskolens sykepleierstudenter, høgskolens lærere og sykepleiere ved tre medisinske avdelinger. Veiledningsmodellen innebærer ulike arbeidsformer, der refleksjon er sentral. Studentene skriver logg daglig og møtes til ukentlige refleksjonsdager der de sammen med praksisansvarlig sykepleielærer samtaler om utfordringer de har møtt i sin praksis. Følgende tre temaer er fremkommet i analysen: hjelp til å oppdage kunnskap og utvikle ny kunnskap, anerkjennelse av egne tanker, følelser og reaksjoner og personlig og yrkesfaglig utvikling. Det overordnede temaet handler om å være i bevegelse mot profesjonell fagutøvelse.

Artikkelen presenterer en undersøkelse av yrkespraksisen til uteksaminerte faglærere og lektorer i formgiving, kunst og håndverk ved Høgskolen i Telemark – en av to norske høgskoler som tilbyr utdanningen. Populasjonen var 527 studenter uteksaminert i 1999–2009. Svarprosent vurderes til for lav til å trekke generelle slutninger for faglærere – 22,12 % (98) – mens den for lektorene vurderes som tilfredsstillende – 54,76 % (46). Resultatene her viser at de tidligere studentene underviser fortrinnsvis i grunnskolen og den videregående skolen. De har tatt mye videreutdanning, fortrinnsvis i skolefag og pedagogikk. De er fornøyd med arbeidstiden, og det er flere som vil arbeide mindre enn arbeide mer. De er åpne på hvilke trinn/skoleslag de ønsker å undervise, men det er en klar tendens til at de ønsker å undervise i høyere skoletrinn enn der de faktisk arbeider i dag.

Yrkesdidaktikk synes som en eksisterende og riktig vei for utdanningen ved mange høyere utdanningsinstitusjoner. Dette gjelder også Hærens Krigsskole i Oslo – en utdanningsinstitusjon som blant annet kvalifiserer for bachelor i militære studier, ledelse og landmakt. En hovedutfordring knyttet til yrkesdidaktikk generelt kan oppsummeres slik: I hvilken grad kan eller bør kunnskap fra praksisbasert forskning erstatte tradisjonelt undervisningsinnhold og tradisjonell skoleundervisning? Når det gjelder spesifikke utfordringer for Hærens Krigsskole (og sannsynligvis andre militært forankrede utdanningsinstitusjoner) har spørsmålet først og fremst vært: Hva er kjernen i det militære yrket og hvordan ivaretas viktige verdier og danningsaspekt i samfunnet innad i en utdanning som er innrettet mot militære studier? Ved bevisst å spille på eksisterende akademisk fagkompetanse ved skolen og andre høyere utdanningsinstitusjoner, kan man sikre refleksjon og nødvendig vidsyn: Fra offisersyrket og ut mot samfunnet – fra samfunnet og inn mot offisersyrket.