«Ryktet om forelesningenes forestående død virker overdrevet» skriver matematikkprofessor Tom Lindstrøm i avslutningen på sitt bidrag i den nye boka «Forelesningens kunst». Boka samler fjorten bidrag som tar fram ulike sider ved forelesning som vitenskapelig og pedagogisk sjanger. Forelesning er grunnstamme i mange utdanninger og innslag i mange slags studiepakker. Selv om klasseundervisning er vanligste undervisningsformat i høgskolebachelorer, og undervisning på høyere nivåer er mer seminarpreget, er det overraskende at repertoarutvikling knyttet til forelesningssjangeren er viet så beskjeden faglig oppmerksomhet. Med masseutdanningsveksten er et pedagogisk paradoks at små undervisningsformater som veiledning, gruppearbeid, prosjekt og PBL-metodikk har fått høy verdsetting, mens forelesninger har vært markerte innslag tross fraværet som systematisk kvalitets- og forskningstema. Det er flott at slik ensidighet brytes, og med en så variert bok blir det spennende å følge med i framtidige forelesningsdidaktiske forsøk. Tidligere har Kjell Raaheim og Arne Skodvin vært blant de som har skrevet litt om forelesningens pedagogiske muligheter. Ved Universitetet i Oslo har jubileumsmarkeringen vært støtte for et prosjekt med samme tittel som boka. Mange av temaene kombinerer historiske innfallsvinkler knyttet til retorikk, filosofi og pedagogikk og belyser aktuelle forelesningsdidaktiske spørsmål. En annen gruppe bidrag har erfaringsmateriale om engasjerende forelesere ved jubilanten – UiO – som springbrett, mens en tredje pulje tar opp utfordringer knyttet til at masseutdanning og mediering gjennom nye teknologier er aktuelle rammefaktorer.

Muntlighet og vitenskapelighet

«Hva er det ved denne forberedte muntligheten» spør Arne Skodvin i innledningen. Tema med variasjoner i mange av bidragene er knyttet nettopp til forelesning som en muntlig sjanger med skriftlige fag og forskningsområder som bakteppe. Tidlig i boka møter en muntligheten gjennom klassisk retorikk. Jonas Bakken bruker aristotelisk teori om de tre retoriske bevismidlene, ethos, pathos, og logos, og om oppbygging av taler, dispositio, mens tema Anders Sigrell bruker retorikktradisjonens arbeid med standardrepertoar, copia, og serier av øvinger for å trene utviklingen av repertoaret. Slike øvinger handler om å kunne lytte og overveie, om ordskifte og dialog, og kunne ta opp motargumenter. Karakteristisk for erfarne forelesere er at etter hvert som copia, grunnrepertoaret vokser, øker også mulighetene for å høre og møte de en underviser. I flere av bidragene med kjente forelesere og egne undervisningserfaringer som eksempelmateriale er også fleksibiliteten i den forberedte muntligheten temaområde som går igjen. «..når jeg står i auditoriet, vil jeg helst slippe å se i notatene» skriver Tom Lindstrøm. Han er enslig realist blant forfatterne og den som bruker egne undervisningserfaringer mest systematisk. For meg, som avlærte interesse for realfag på vei til realartium, er skissen over forelesningenes plass i realfagsområdet en flerfagdidaktisk veiledning for utenforstående. En slik fag- og erfaringsnær områdeskisse gir mersmak. Den gir og grunn til å vurdere om sammenliknende fagdidaktikk kan være et supplement i pedagogisk kvalifisering for universitetsundervisning slik området er i ferd med å bli i skole og lærerutdanning. «Vi som fulgte Schreiner» av Geir Knudsen bruker forelesningsrepertoaret til den kjente historieprofessoren Johan Schreiner til å ta pulsen på skiftende generasjonsforhold og akademiske dannelsesreiser i årene rundt midten av 1960-tallet. Schreiner var blant de universitetsansatte med et usedvanlig godt vitenskapelig omdømme som underviser og ikke bare som forsker. Også hos han ser en denne oppmerksomheten mot det muntlige – «det var alltid en mulighet for å improvisere», skriver Knudsen om Schreiner. I generasjonskonfliktene rundt danning og politisering kommer det fram svakheter ikke bare ved det gode gamle.

Hva er de gode foreleserne gode til – kunst midt i vitenskapelige felt?

Gjensidig utveksling mellom de vitenskapelige oppgaveområdene, forskning og undervisning, har fått større oppmerksomhet gjennom noen år. En god del av bidragene i boka er innom temaområdet, men uten henvisninger verken til humboldtske eller nye tilnærminger til samspill mellom utdanning og forskning. I denne sammenhengen er det interessant at i boktittelen er «kunst» signalordet for å få den universitetspedagogiske kunnskapen til dyktige forelesere i fokus. I artikkelen om «Forelesningen som kommunikasjon» er Tone Kvernbekk opptatt av innholdets reise mellom personer og hva som skjer med det på veien. Hun henter innfallsvinkler hos Locke og Diderot for å gå opp begrepslandskap rundt forelesningsformen som forøvelse til senere teoribygging på feltet. Her trekkes Diderots dialoger fram som fremragende formidlingskunst. Vekslingen mellom vitenskap og undervisningskunst er sentralt i Herbarts forståelse av pedagogikk som kunnskapsområde. «Kunst er en sum av ferdigheter som må holdes sammen for å fremme en bestemt oppgave» kan være en fri oversetting av fyndord fra Herbart som Kristen Sivesind trekker fram. I Herbarts system hører forelesning med i utøverrepertoaret i undervisningskunst nær knyttet til vitenskapelig kunnskapssystematikk. Andre bidragsytere bruker nøkkelord som «repertoar», «øvelser» og «kunsten å lytte» (Sigrell), «intuisjon» (Lindstrøm), og «improvisasjon» (Knudsen) for å rette oppmerksomhet mot dyktighet til å forelese. En liten test på frodigheten av bokas karakteristikker av det gode forelesere er gode til, kan være å gjenbruke samme stikkord i omtaler av universitets- og høgskolepedagogisk repertoar med b ruk av oppsettet i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning.