Kåre Heggen (2010). Abstrakt forlag AS.

I 2008 kom boken Profesjonsstudier av Molander og Terum (red). Boken ble raskt oppfattet som den norske grunnboken i profesjonsstudier og befestet også Senter for profesjonsstudier (SPS) sin posisjon i dette forskningsfeltet. I Molander og Terums bok trekkes det opp sentral tematikk i studier av profesjoner og tema som profesjoners kunnskapsgrunnlag, utdanning, utvikling og læring ble debattert av flere bidragsytere. En av disse, Rune Slagstad, etterspurte en mer målrettet bruk av høgskolenes FoU-virksomhet mot profesjonsspesifikke tema. Akademisering av profesjonsgrupper og sammenhengen mellom profesjoners yrkesutøvelse og vitenskapeliggjøring av profesjoners kunnskapsgrunnlag ble nevnt som noen aktuelle tema i denne sammenheng. Heggens bok, Kvalifisering for profesjonsutøving, må oppfattes som et direkte svar på denne etterspørselen. Boken knyttes til StudDataprosjektet ved SPS, en omfattende survey som er samlet inn fra en rekke profesjonsutdanninger ved mange høgskoler og universitet i landet. Databasen er bygget opp ved data samlet inn ved starten av profesjonsutdanningene, mot slutten av utdanningen og tre år etter.

I Heggens bok drøftes empiriske og normative spørsmål knyttet til profesjonskvalifisering. Tre sentrale velferdsprofesjoner studeres og sammenliknes: sykepleiere, lærere og sosialarbeidere. Til daglig arbeider Heggen som professor ved Institutt for sosialfag, Høgskolen i Volda. Han er også ansatt som professor II ved Senter for profesjonsstudier. Boken bærer preg av at forfatteren har god innsikt i de ulike profesjonsgruppene og i fagfeltet som drøftes. Bred tematikk presenteres på en lettfattelig måte selv om tematikken og teorigrunnlaget er komplisert og nyansert.

Ifølge Heggen er siktemålet for boken todelt; den skal både vise hvordan kvalifiseringen til de tre yrkesfeltene skjer og samtidlig føre en normativ diskusjon om hvordan profesjonskvalifisering i yrkesfeltet kan styrkes i utdanningen, i yrkesfeltet og i relasjonen mellom yrkesfelt og utdanning. I forbindelse med boklanseringen ved SPS i juni 2010, påpekte Heggen at «akademiseringen» av profesjonsutdanninger noen ganger har skjedd på en måte som gjør at studentene ikke opplever den forskningsbaserte og teoretiske undervisningen som relevant nok for det yrket de skal ut i. Han påpekte også at flere tror at utdanningen skal gjøre dem «ferdig kvalifiserte» og at de glemmer at kvalifisering foregår også etter studiet er avsluttet (http://www.hio.no/Aktuelt/HiO-nytt/Arkiverte-nyheter/2010/08/Utdanning-og-praksis).

Kvalifisering for Profesjonsutøving består av i alt 10 kapiteler. Flere av kapitelene baserer seg i stor grad på innsamling og analyse av data fra studenter og ferske yrkesutøvere gjennom StudData. Deler av materialet baserer seg også på kvalitative intervju. Her har Heggen fått støtte av Hilde Larsen Damsgaard ved Høgskolen i Telemark.

I kapitel 1, Kvalifisering for profesjonsutdanning, presenteres bokens målsetting og bokens oppbygging på en oversiktlig måte. Også forskningstradisjoner og generelt teorigrunnlag presenteres i dette kapitelet. Kapitel 2 presenterer og drøfter profesjonsgruppenes utdanningshistorie, deres særtrekk og likheter. Det er interessant å se at det man kan oppfatte som særegent og spesielt for en yrkesgruppe har store likhetstrekk med andre. Dette gir et nødvendig perspektiv og selvinnsikt for de ulike profesjonsgruppene og også for de av oss som driver med andre profesjonsutdanninger. Kapitelet avslutter med en summa-risk tabell som viser likheter og ulikheter mellom profesjonsutdanningene. I kapitel 3, Rekruttering, drøftes forhold vedrørende søkergrunnlaget, motivasjon, alder og kjønn og andre bakgrunnsvariabler. Her trekkes også andre profesjonsgrupper inn i analysen. Funn fra analysen drøftes ut i fra ulike, teoretiske hovedforklaringer.

I kapitel 4 drøftes profesjonskvalifisering. Her anvender Heggen grunnleggende teori om profesjoners kunnskapsgrunnlag og trekker frem sentrale og dagsaktuelle diskusjoner; akademisering av profesjonsutdanninger, kløften mellom utdannings- og yrkesarena, begrep som kan bygge bro, den moralske dimensjonen. Kapitelet fungerer godt som en bred introduksjon til forskningsfeltet og til de pågående debatter om profesjonsutdanningenes innhold. Heggen drøfter også kunnskapsbegrepet i kapitel 9, Den kunnskapssosiologiske diskusjonen. Her tar han opp sentrale dilemmaer og begreper i forholdet mellom utdanning og kvalifisering i profesjonsutdanninger.

Målsetting for profesjonsutdanningene er at studentene skal utvikle både oppgaveorientert kompetanse og personlig, holdningsrelatert kompetanse. I kvalifisering for yrkesutøvelse står derfor utviklingen av personlig engasjement (Kapitel 5) og profesjonell identitet (Kapitel 8) sentralt. Heggen løfter i flere deler av boken frem betydningen av personlige egenskaper, moralske og ideologiske sider ved utøvelsen av et yrke og støtter seg både til flere forskere og funn fra egne analyser av StudData. Datamaterialet viser at nytilsatte tydelig vektlegger betydningen av denne form for kompetanse i utøvingen av yrket. Det er verd å merke seg at Heggen finner belegg for å hevde at det ikke kun er kunnskaper og ferdigheter som utvikles gjennom profesjonsutdanningene, at også profesjonelt engasjement kan utvikles gjennom utdanningen. Analysene påviser at studieinterne faktorer (arbeidsinnsats, lærerkvalitet, studieorganisering, faglig sammenheng) samlet sett har større påvirkning på profesjonelt engasjement enn studieeksterne (kjønn, yrkeserfaring, sosial bakgrunn målt gjennom foreldres utdanning). Opplevelsen av faglig sammenheng i studiet trekkes frem som den av de uavhengige variablene som har sterkest effekt på profesjonelt engasjement.

I kapitel 6 diskuteres utdanningens betydning for kompetansen, herunder teoretisk, praktisk og relasjonell kompetanse. Bakgrunn for dette studiet er pågående diskusjoner vedrørende forholdet mellom utdanning og yrke og det «praksissjokket» som mange har hevdet preger nyutdannede profesjonsgrupper. Problemstillingen belyses både gjennom analyser av StudData og gjennom kvalitative intervju. Studiet viser, grovt sett, at «praksissjokket» oppleves tydeligst innen praktisk kompetanse og minst innen teoretisk kompetanse. Alle profesjonsgrupper vurderer behovet for relasjonskompetanse som høyest av de tre kompetanseområdene. Heggen mener å se at faglig sammenheng i studiet og utvikling av profesjonelt engasjement som student er sentrale faktorer som kan styrke koblingen mellom utdanning og yrke.

Bokens siste kapitel har en mer pedagogisk vinkling der forholdet er å diskutere pedagogiske utfordringer i utdanningen og samspillet mellom yrkesfeltet. I dette kapitelet trer Heggen tydelig frem med sine mer personlige oppfatninger. Funn fra tidligere kapiteler trekkes frem og det diskuteres i hvilken grad dette innholdet kan få et tydeligere uttrykk i utdanningene. Fokus på identitet og meningsfull sammenheng vektlegges. Med metodiske og organisatoriske overveielser avslutter Heggens slik boken om kvalifisering for profesjonsutøving.

Etter min oppfatning er styrken i Heggens bok at det legges frem ny, empirisk kunnskap om hvordan utdanningen til de utvalgte yrkene blir vurdert av studenter og ferske yrkesutøvere. Aktiv bruk av StudData gjør boken svært interessant. Boken svarer godt til behovet for mer kunnskap om profesjoners utdanning og kunnskapsgrunnlag. Det vil imidlertid være nødvendig med flere tilsvarende studier for å følge utviklingen hos disse profesjonsgruppene. En annen styrke med Heggens bok er at forfatteren viser god innsikt i profesjonsutdanningene generelt, både på det teoretiske og praktiske plan. Denne innsikten gjør at tematikken balanserer godt mellom bokens forskningsbaserte og normative elementer.

Forfatteren hevder at boken vil være relevant for lærere i ulike profesjonsutdanninger, og for politikere og fagorganisasjonene. Etter min oppfatning bør boken leses av alle som driver profesjonsutdanning, både ledere og øvrige fagansatte. Ikke minst vil boken være viktig for pedagogikkstudenter som er interessert i forholdet mellom profesjonsutdanning og profesjonsutøvelse.