Knut Kjeldstadli: Forlaget Res Publica 2010

Den Nødvendige Diskusjon

Hvordan finne kraft og motivasjon i akademias voksende misnøye og mismot til Den Nødvendige Diskusjon?

Ikke alle i akademia lever i misnøye og mismot, men de fleste kjenner til fenomenet. Den akademiske kapitalisme som Kjeldstadli tegner et bilde av, fremmes aktivt av et flertall av internasjonale utdanningsbyråkrater og et mindretall av de universitetsansatte, i følge forfatteren. Hva med resten av de universitetsansatte? Om man ikke aktivt fremmer denne formen for utdanningstenkning med tilhørende styringsprinsipper, og heller ikke aktivt hemmer denne – kan det være forsvarlig å forholde seg passivt eller likegyldig? Uansett hvilken posisjon man velger, som aktiv eller passiv, må valget være både bevisst og velbegrunnet. Knut Kjeldstadlis «Akademisk kapitalisme» kan være et sted å begynne.

Markedsliberalisme og New Public Management representerer velbrukte begrepssystemer som later til å bære med seg et iboende potensial for forklaring og oppklaring når tilstander og utviklingstrekk i akademia utsettes for granskende kritikk. Som alle velbrukte begreper står også disse i fare for å bli abstrakte, unyanserte og dermed innholdsløse over tid. Kjeldstadli gir et omfattende, innholdsrikt og sammensatt bilde av en utdanningsideologi der kunnskap og kunnskapsprosesser gjøres til vare i et marked der prinsipper som markedsorientering, standardisering, rasjonalisering, internasjonale avtaler med konkurranseutsetting og frihandel, osv. er styrende. Hvilke virkninger har dette for den praksis som universiteter og høgskoler skal ivareta? Hvilken praksis er det universiteter og høgskoler skal ivareta? På vegne av hvem eller hva skal denne praksisen ivaretas?

Saken: Der kjøres et løp

Der kjøres alltid løp. Mange løp. Noen løp vil endring. Også innen akademia. Akademia har alltid vært, og vil alltid være i endring. Endringer har ulike årsaker og ulike drivkrefter: Løp kjøres – politisk, økonomisk og ideologisk. Det kan være krevende å henge med, og enda mere krevende å skaffe seg innsikt i den kulturen og tradisjonen man er en del av.

Med boka Akademisk kapitalisme gjør Knut Kjeldstadli opp status i dagens landskap. Hvilke tilstander ser og opplever man i universitets- og høgskolesektoren nå? Som nykommere i det akademiske miljø skal en ikke overhøre mange situasjonsbeskrivelser blant mer husvarme forsker- og undervisningskolleger før en oppfatter både misnøye og mismot i forhold til sentrale og grunnleggende utviklingstrekk: Både utdannings- og forskningspolitikk utsettes for kritikk. For eksempel har både Bologna-prosessenes markedsorienterte kvalitetsreformer og diverse internasjonale handelsavtaler hatt sine virkninger og bivirkninger. Kjeldstadli slår fast at «Universiteter og høgskoler verden over har de siste tiår gjennomgått omfattende reformer. De styres i økende grad som kunnskapsbedrifter, og utdanning er blitt en global, kommersiell vekstindustri» (s. 9), og underbygger sine beskrivelser, betraktninger og argumentasjoner med fyldig fotnoter.

Kjeldstadli foretar i bokens første del en gjennomgang der ti tendenser blir identifisert og satt i en sammenheng der sterke drivkrefter holder grep om både den velkjente bukten og endene. De ti tendensene er konkrete og velkjente fenomener og særtrekk som fremtrer ved den virksomheten som preger universitetsansattes hverdag – og som også angår studenters situasjon. For eksempel viser forfatteren (her både forenklet og forkortet) hvordan kunnskapssamfunnet fordrer masseutdanning, som igjen fordrer kostnadseffektiv rasjonalisering av undervisning og læringsprosesser. En følge av dette er å opprette rene undervisningsstillinger, noe som gjør at prinsippet om den forskningsbaserte undervisning undergraves. Et annet eksempel på tendenser er de følgene som viser seg i forhold til den formen for internasjonalisering ved universitetene som har funnet sted: Med en intensjon om gjensidig utbytte når studieenheter lanseres og håndteres som vare på et internasjonalt marked, har et behov for standardisering av innhold og kvalitet vokst frem. Dette har igjen ført til et omfattende byråkrati som skal utarbeide og ivareta tilsyn og kontroll med standarder og kvalitetsprosedyrer.

Bokens andre del tar for seg drivkreftene bak tendensene. Velkjente situasjons- og tilstandsbeskrivelser forklares og innpasses i en ramme av internasjonal utdanningsideologi der kunnskap og økonomi befinner seg i et foruroligende forhold. Er det disse kreftene som kjører løpet? Hvordan kan dette være et løp der man som fagperson står i fare for å ende opp som en konturløs figur i dragsuget?

Spørsmålet: Er løpet kjørt?

Nei, konkluderer Kjeldstadli i sin analyse. Men tendensene er tydelige og drivkreftene som kjører løpet er vitale og griper både bredt og dypt. Tendenser er ikke samfunnsmessige lover. «Det betyr på den ene sida at det ikke er noen tilfeldig utvikling. På den andre sida er det ikke gitt at utviklingen må gå i denne retningen. Det avhenger av den tankemessige kapasiteten til å formulere alternativer, og av den politiske og sosiale mobiliseringen for disse alternativene.» (s. 12)

I bokas tredje del presenterer forfatteren sine bidrag der alternativer formuleres og handlingsstrategier skisseres. Universitetsansatte, innen forskning og undervisning, deles inn i fire kategorier av posisjon og handlingsstrategi: Den som aktivt fremmer akademisk kapitalisme; Pragmatikeren som ser det problematiske men også en realitet uten alternativer; Den verdikonservative som vil bevare et eksisterende eller et fortidig ideal; Og til slutt den som «vil utvikle universitetene for bedre å kunne møte angrepene fra markedet.» (s. 128) En overordnet utfordring, uavhengig av en eventuell tilhørighet i en av de overnevnte kategorier, er at «Akademikere er som andre folk, kun et mindretall deltar politisk.» (s. 188) Grunnene kan være mange: Økt arbeidspress og strammere rammer for forskning, eller sviktende tro på polistiske prosesser der engasjert medvirkning skulle hatt reell innflytelse og virkning.

Men forfatteren slår fast: Løpet er ikke kjørt. Som representant for et venstreradikalt innspill i debatten peker han på nødvendigheten av nytenkning og bredt engasjement: «… i en allianse mot markedsuniversitetet må de verdikonservative være med. Men de kan ikke aleine levere premissene, da er dessverre løpet kjørt.» (s. 145) Ingen må alene få levere premisser i denne saken. Heller ikke Knut Kjeldstadli. Men han har gjort sitt. Foreløpig. Hvem er den neste?

Oppfordringen: Løpet utfordrer

Tendenser og drivkrefter griper inn i grunnleggende forhold for viten og kunnskapsdannelse. Et aspekt er hvilke forhold og omstendigheter som er en forutsetning for disse grunnleggende dannelsesprosesser, et annet aspekt kan være hvilke hensikter viten og kunnskap skal tjene. Er det EUs formuleringer i Lisboa-avtalen om å bli verdens ledende kunnskapsbaserte økonomi som skal representeres i den overordnende ideologi – eller kan det være verdt å dvele ved spørsmålet UNESCO stiller i verdenserklæringen for det 21. hundreåret: «Hvordan kan det høyere utdanningsvesenet være en bærebjelke for menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og fred?» (s. 134) Det handler om akademias selvforståelse. Hva er oppdraget? Å finne ut av dette innebærer et ansvar som ingen kan pålegges, men alle må ta.

Med Kjeldstadlis bok «Akademisk kapitalisme» blir vi minnet om at vi må ha et internasjonalt perspektiv – for drivkreftene opererer globalt. Boka kan fungere godt som et omdreiningspunkt for en nødvendig diskusjon både blant studenter og ansatte som bedriver forskning og undervisning. Den er kortfattet og poengtert med oversiktlig struktur der man får innblikk i nødvendig bakgrunnsstoff for å følge begrunnede forslag og argumentasjoner. Lett og tilgjengelig språk er en nødvendighet i møte med sammensatte og komplekse tankerekker og innføring i globale sammenhenger. Formatet innbyr til å få være med – i lommen eller i vesken. Slik boka, rent fysisk, kan puttes innimellom – kan den også leses innimellom. Dermed får man tid til å ta fatt. Les og ta ansvar for din posisjon. Uvitende likegyldighet kan det gjøres noe med. Bevisst likegyldighet vil ingen være bekjent av.