Artikkelen tar utgangspunkt i universitets- og høyskolelovens formål om å legge til rette for at universiteter og høyskoler tilbyr utdanning «på høyt internasjonalt nivå». En innholdsanalyse av de innledende deler av institusjonenes strategiske planer belyser forskjeller mellom institusjonstyper med hensyn til hvordan termen «høyt internasjonalt nivå» brukes og forstås. De ulike forståelsene speiler det man finner i nasjonale og internasjonale forsøk på å avklare kvalitetsbegrepet. En vanlig forståelse i det norske materialet og internasjonalt er at høyt internasjonalt nivå betegner «fremragende» og «unike» utdanninger, ofte koblet til en elitistisk tenkning. Artikkelen drøfter noen problematiske aspekter ved å gjøre dette til formål for sektoren som helhet og argumenterer for å nyansere termen «høyt internasjonalt nivå» slik at den gis et innhold som rommer ulike kvalitetsaspekter.

Kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning er en del av Bologna-prosessen og dermed et sentralt element i arbeidet frem mot et felles europeisk utdanningsmarked. Det norske rammeverket er også forsøkt tilpasset EUs kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (EQF). Generiske beskrivelser av tilsiktet læringsresultat er beskrevet for de tre hovednivåene i høyere utdanning som kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse, og implementering av kvalifikasjonsrammeverket skal være gjennomført innen utgangen av 2012. Fokusskiftet fra undervisning til læring setter krav til nyansert og riktig begrepsbruk. En undersøkelse av de tre største universitetene viser at så ikke har skjedd, noe som fører til misforståelser innad og utad. Artikkelen presenterer og diskuterer relevante begrepsforståelser og bidrar til dypere innsikt i utviklingsmuligheter som åpner seg når fokuset skifter fra undervisning til læring.

Både skolemyndigheter og forskere har de siste årene vært opptatt av at lærerstudenter får muligheter til å utvikle fagdidaktiske kompetanser som kan gi dem forutsetninger for å bruke vanlige metoder i det daglige arbeid som lærere. Artikkelen redegjør for aktiviteter som kandidatene får erfaring med i løpet av sin praksis som ledd i lærerutdanningen og ser på om noen av dem kan sies å danne en metodisk helhet.

Det siste tiårets ideologiske og strukturelle endringer i høyere utdanning, som er påvirket av «new managerialism» i utdanningsreformer globalt og Bologna-prosessen, har endret rammebetingelser og dynamikk i det norske utdanningsmarkedet. Tøffere konkurranse på markedsplassen kan påvirke utvikling av studietilbud. Artikkelen belyser hvordan lokale studiesteder kan strekke seg langt for å imøtekomme studentønsker for å rekruttere eller beholde dem ved å sette «new managerialism» i dagens utdanningspolitiske kontekst og problematisere hvordan politikken regulerer studieutvikling og kvalitetsdiskurser i høgskolesystemet. Ved analyse av data generert gjennom dybdeintervjuer med dekaner og studiesjefer ved tre regionale høgskoleavdelinger som tilbyr friluftslivsstudier, problematiseres hvordan legitimering av studietilbudene kommuniseres. Artikkelen viser at lokal praktisering av institusjonell autonomi og akademisk frihet, som gjennom rekontekstualiseringsprosesser former studiestedets «pedagogisk diskurs» (Bernstein, 1996), kan utfordre forestillinger om nasjonale utdanningskvaliteter. Gjennom dette underbygges det at «robuste lesbare systemer» for vurdering av utdanningskvalitet i høyere utdanning bør vektlegge mer enn kvantitativ registrering av studiepoeng- og gradsproduksjon.

Vi vet hvor mange studenter som slutter i allmennlærerutdanningen (ALU), hvor mange som fullfører den på normert tid og hvor mange som bruker lenger tid enn den normerte. Utover det vet vi faktisk lite om hvorfor studenter velger å avslutte ALU. Vi vet også lite om de reelt avslutter sine studier eller starter på andre studier og dermed gjør et omvalg. Denne artikkelen, en casestudie, er basert på telefonintervjuer av studenter som har avsluttet ALU ved Universitetet i Stavanger (UiS). Studiens hensikt er å formidle noen studenters begrunnelser for å slutte. Hva begrunnelsene forteller oss, danner grunnlag for å diskutere hva vi som lærerutdanningsinstitusjon kan lære av studentenes fortellinger.

Vi ønsker i denne artikkelen å dele noen erfaringer fra et utviklingsarbeid av nettbaserte studier i naturfag. Etter undervisning av nettstudenter i flere år, registrerte vi at mange studenter ikke syntes å arbeide så mye med studiene som de burde. Kunne det tenkes at den store friheten nettstudier gir ble en sovepute for studentene? Hva motiverer en nett-student og hvilke læringsressurser er det som egentlig gir læring? Vi registrerte at majoriteten av nettstudentene arbeider ved siden av studiene. Flere har fullt arbeid i grunnskolen. Resultatene fra undersøkelsen viser også at mange arbeider for lite med studiet. Studentene setter seg klare mål, men mange oppnår ikke den karakteren som de ønsker seg ved studiestart. De ser betydningen av å arbeide i grupper, men strever med å få det til. De understreker også at praktisk arbeid og flere forelesninger vil være motiverende og gi økt læringsutbytte gjennom studiet.

Artikkelen tar for seg ulike typer vanskeligheter med å avdekke plagiat i studentoppgaver og advarer mot å ha for sterk tiltro til hva elektroniske verktøy og plagiatkontrollprogrammer kan utrette i så måte. Slike programmer har en rekke begrensninger i rekkevidde, og dyktige juksemakere er i stand til å bruke tekniske løsninger som kan lure disse programmene. Strategier for å få bukt med plagiat som problem innen høyere utdanning bør legge større vekt på forebygging. Det vises til positive erfaringer med enkle tiltak som er blitt gjennomført ved Høgskolen i Bergen og som omfatter grundig og obligatorisk undervisning om kildebruk, obligatorisk veiledning på hjemmeoppgaver og en presisering av viktigheten av nøyaktige kildehenvisninger. Det siste inkluderer et eksplisitt og formelt krav om bruk av sideangivelse eller andre lokatorer i tilfeller der studenten anvender en avgrenset del av en større kilde, uavhengig av om det er et direkte sitat eller ikke.