Artikkelen tar utgangspunkt i universitets- og høyskolelovens formål om å legge til rette for at universiteter og høyskoler tilbyr utdanning «på høyt internasjonalt nivå». En innholdsanalyse av de innledende deler av institusjonenes strategiske planer belyser forskjeller mellom institusjonstyper med hensyn til hvordan termen «høyt internasjonalt nivå» brukes og forstås. De ulike forståelsene speiler det man finner i nasjonale og internasjonale forsøk på å avklare kvalitetsbegrepet. En vanlig forståelse i det norske materialet og internasjonalt er at høyt internasjonalt nivå betegner «fremragende» og «unike» utdanninger, ofte koblet til en elitistisk tenkning. Artikkelen drøfter noen problematiske aspekter ved å gjøre dette til formål for sektoren som helhet og argumenterer for å nyansere termen «høyt internasjonalt nivå» slik at den gis et innhold som rommer ulike kvalitetsaspekter.