Forelesningen eller monologen som kommunikasjonsform har ikke stått høgt i kurs de siste tiårene. Professor Tone Kvernbekk har opplagt sine ord i behold når hun i en relativt fersk artikkel sier at «Både tavleundervisning og forelesning som form er for tiden i hardt vær, selv om det kanskje var enda verre før.» (Kvernbekk, upublisert).

Når så denne tilstanden skal begrunnes og forklares, er det først nødvendig å vise til at forelesningen ikke imøtekommer de krav til dialog, altså til interaksjon, diskusjon, utveksling av ideer, og de krav til studentaktivitet og studentdeltakelse som vår tids dominerende pedagogiske regime etterlyser og forsøker å realisere. Forelesningen baserer seg på en enveiskommunikasjon som lett gjør elevene/studentene til passive mottakere av andres ferdigtygde ideer.

Men mon dette er hele forklaringen på lavkonjunkturen for forelesningen? Kan det ikke også tenkes at det landet rundt holdes en umåtelig mengde av dårlige forelesninger? Må vi ikke regne med at enveiskommunikasjonen fra kateteret – altså monologen fra den samme posisjonen – i mange tilfeller ikke holder mål som formidlingskunst? Og at dette så igjen i noen grad kan ha å gjøre med at lærerutdanningen vier forelesningen som formidlingskunst liten oppmerksomhet? Den gode forelesningen – drøftes og analyseres den kontinuerlig og entusiastisk som et viktig ledd i lærernes utdanning og ikke minst etterutdanning? Eller er det slik som Øyvind Andresen skriver i Klassekampen 29. juli 2010: «PowerPoint har invadert oss som et virus og brukes overalt der det før var levende foredragsholdere som kunne sitt fag og kunne formidle det med bruk av sin stemme og sin øyenkontakt med publikum» (Andresen, 2010).

Hva Andresen påstår er vel at forelesningen eller det levende ordet trues av utrydning og at den til dels erstattes av det digitale hjelpemiddelet PowerPoint. Denne utviklingen kan kanskje et stykke på vei forsvares under henvisning til at Kunnskapsløftets læreplan av 2006 har gjort den digitale kompetansen til en grunnleggende ferdighet som elevene skal utvikle i alle fag. Men for min del har Andresens observasjon stimulert meg til å arbeide med disse spørsmålene: Hva kjennetegner den gode, muntlige monologen eller den gode forelesningen? Kan den tradisjonelle forelesningen fornyes?

Mot bl.a. denne bakgrunnen har jeg i løpet av de siste ukene lest meg gjennom to relativt ferske danske storverk som handler om den skriftlige formidlingskunsten, nærmere bestemt om journalistikken. De to aktuelle bøkene er Sven Ove Gades Journalisten. En biografiom Henrik Cavling (2009) og Ole Lange og Alex Frank Larsens Outze – reporter, redaktør, revser. En biografi (2010). Dette er to meget voluminøse bøker. Den første er på vel 400 sider og den andre på 850 sider. De beskriver og vurderer to av Danmarks aller betydeligste redaktører og journalister – Politikens Henrik Cavling og Informations Børge Outze. Begge omtales som formidable formidlere, og mine spørsmål blir da: Hva var det som kjennetegnet dem? Hvorfor ble de sin tids største formidlere? Og dermed også underforstått: Hva kan vi lære av dem, vi som bekymrer oss for forelesningens overlevelsesmuligheter? Men la oss først ta noen flere leksikalske opplysninger.

Henrik Cavling (født i 1858) knyttet hele sitt yrkesliv som journalist og redaktør til Nordens ledende avis gjennom det siste århundret, Politiken. Cavling kom til denne toneangivende avisa fra små kår og som en ung mann i 1882, da han fikk sin første reportasjeartikkel på trykk, og han ble der hele sitt yrkesaktive liv inntil han som redaktør trakk seg tilbake i 1927, altså i en alder av 69 år. Redaktør ble han i 1904, og som sådan satte han altså i 45 år sitt preg på avisa. Cavling innledet sin karriere i en avis med få lesere, men han forlot den ikke før han hadde skapt en veldig opplagsøkning. Mens avisa ikke kom i mer enn 6000–8000 eksemplarer i 1840-årene, så hadde den i 1920 nådd et opplag på 70 000 eksemplarer. Cavling hadde altså gjort avisa leselig eller leseverdig. Hvorfor og hvordan?

Børge Outze kom til verden i Odense i 1912, og som Cavling knyttet han hele sin yrkesaktive karriere til pressearbeidet. Han begynte som sommervikar i Fyns Venstreblad 16 år gammel, og fortsatte så som journalist på heltid, i første omgang i Fyns Venstreblad og fra 1936 i den konservative Nationaltidende. Under andre verdenskrig, nærmere bestemt i 1943, ble han den selvfølgelige grunnleggeren av den illegale motstandsavisen Information. Og da freden kom fortsatte han som redaktør for denne avisen, gjennom flere tiår sidestilt med Erik Seidenfaden. Etter mange oppturer og nedturer, etter en hvileløs kamp for å holde skuta flytende, la han først årene inn da han døde i 1980 i en alder av 68 år. Da hadde han preget avisa slik at den blant hans kolleger gjerne ble omtalt bare som «Børges blad».

I de mer enn 1200 sidene om de to danske redaktørene, sparer ikke biografiforfatterne på verken egenproduserte superlativer eller andres godord. Om Cavling heter det gjerne at han var en «nyskaber», at han ble «Danmarks første internationale journalist», at han var en skribent av «Guds nåde», en mann med en «vitalitet» ingen kunne matche og en mann som «bjergtog medarbejderne og gennemstrålede avisen». Ingen nordisk pressemann har hatt større innflytelse enn ham. Om Outze heter det gjerne at han var en «benådet skribent som skrev bedre enn han talte» og en «sprogets mester», at han skrev med «nerve, lethed og dog en rigdom af detaljer» og at han hadde et «brændende journalistisk og demokratisk engagement». Han var en «formidabel formidler». Konklusjonen lyder slik: «Arven fra Outze er et livsværk, der savner sin lige i det danske samfund.»

Så er spørsmålet: Hvordan kan dette mesterskapet i formidlingskunst forklares? Hvordan ytrer det seg og hvilke forhold tar det preg av eller bestemmes det av?

Er det ikke da først naturlig å spørre om hvor de kom fra? Jeg mener: Hvor kom de fra med hensyn til økonomiske kår, kulturell og intellektuell bakgrunn, ja, hva hadde de for eksempel av skolegang bak seg? Kan de karakteriseres som skolelys? Når begynte de å skrive?

Tar vi nå først Henrik Cavling, så kan vi slå fast at han vokste opp i små kår. Foreldrene som kom fra Sverige var fattige, og hans far var analfabet. Men begge foreldrene hadde gode evner, og det samme gjaldt Henrik, en av deres ti barn. Ja, mer enn det: Henrik hadde det journalistiske talentet – eller hva jeg fristes til å kalle skrivebegjæret – i seg. Han begynte tidlig å skrive dagbok, og opplevde i ung alder å bli refusert som komedieforfatter. Han begynte like tidlig å lese alt han kom over av aviser, og søkte seg inn på Blaagaard Seminarium hvor han bare fulgte timene til den respektløse dansklæreren dr. phil. E. Jessen. Henrik gjorde seg her bemerket både som taler og skribent, og ble betraktet som «den fødte journalist» allerede før han debuterte i Dags-Avisen 24 år gammel med en reportasjeartikkel.

«Den fødte journalist» – eller den talentrike skribent – var også Børge Outze. Han kom til verden i en lærerfamilie som fulgte årvåkent med i dansk politikk, og Børge ble tidlig fanget inn av den politiske striden i Danmark. Han ble i ung alder sterkt påvirket av den kritiske åndseliten eller den skrivende frihetsbevegelsen, som bl.a. telte navn som Politikens Viggo Hørup, Georg og Edvard Brandes og så også Henrik Cavling. Ja, hans helter var i det virkelige liv alle sammen skribenter. Og selv dokumenterte han usedvanlig tidlig at han «led» av en ubendig skrivetrang. For bare 11 år gammel tråkket han opp i redaksjonen for Fyns Venstreblad med vannkjemmet år, presenterte seg høflig med sitt navn og tilbød seg som ny medarbeider i avisa. Han ville bli journalist. Redaktør Elmholt avslo forespørselen og mente at han fikk vente til han var ferdig med skolen. Børge måtte derfor ennå noen år nøye seg med å få sine fristiler opplest i klassen og få et bidrag til en lærebok på trykk bare 12 år gammel.

Det har altså dreid seg om talentet, og da kanskje ikke minst talentet som et naturgitt uttrykksbehov og som en naturgitt kjærlighet til språket. Men talentet har også omfattet de to store redaktørenes/journalistenes energi, eller vi kan si lidenskap, f lid og slit. Johannes V. Jensen skrev slik om Henrik Cavling: «I den store lidt duvende krop med de lange tunge lemmer, som han langer så løjerlig elefantagtigt ud med, er der et fond af naturstyrke og af ubetvingelig tilspidset energi.» Biografiforfatteren Sven Ove Gade karakteriserer Cavlings virksomhet med ordene «et eksempelløst energisk arbejde, en daglig anspændelse, der er uden sidestykke». Med Børge Outze var det nok slik at han led av en migrene som langsomt svekket ham og hans arbeidskraft. Men allerede som 16-årig journalistelev arbeidet han til langt ut på natten og uten fridager, og når han holdt så lenge ut med denne innsatsen også som redaktør for Information, ikke minst som forfatter av avisens lederartikler, så var det fordi han visste at han bare kunne holde opplagstallene oppe gjennom lidenskapen eller «sveden fra det daglige slid».

Overført til skoleverket må den vesle fortellingen, som er presentert i avsnittet ovenfor, bety at alt gjøres som kan gjøres for at talenter med et lidenskapelig sinnelag melder seg til tjeneste i skolen og derfor søker til lærerutdanningen. Alt som kan gjøres for å skape en utdanning som trekker til seg formidlingstalenter, må gjøres, og alt må også gjøres for skape en utdanning som honorerer formidlingsevnen, lidenskapen, fliden og slitet.

Dermed er vi fremme ved denne artikkelens hovedanliggende, som er spørsmålet om hva som kjennetegnet de to store, danske redaktørenes formidlingskunst. Hva var deres og deres avisers særpreg som formidlingsorgan?

Denne problemstillingen reiser en rekke delspørsmål. Og lar vi oss nå styre av logikk og ordningstrang, kan vi først spørre slik: Hva betraktet de to store redaktørene som dagsavisens fremste oppgave? Skulle den se det som sin oppgave å drive politikk forstått som partipolitikk? Skulle den samle seg om å formidle meninger og meningsdebatt? Eller var det avisens hovedoppgave å informere og å forsyne leserne med nyheter? Og kanskje ikke minst: Hvilken vekt skulle avisen og dens ledelse legge på å underholde leserne?

La meg så først peke på at begge de to store redaktørene, Cavling og Outze, så det som en oppgave å bringe humoren og dermed underholdningen inn i de respektive avisenes spalter. Om Cavling skriver Sven Ove Gade at han ble et fenomen i dansk journalistikk i kraft av «pågåmod, humor og skrivetalent». Gade hevder også at humoren var en av Cavlings beste egenskaper, at han appellerte til smilet og at han brakte liv og barokke innfall og spillopper med seg. Ja, det var ut fra ønsket om å underholde leserne at Cavling selv dyrket de muntre og ironiske kåseriene, at han dyrket den personorienterte petitjournalistikken, at han kjente seg sterkt tiltrukket av intervjuet og at han ga plass for den respektløse, satiriske, giftige og «skæve, krøllete» språktonen. Outze var nok langt mindre av en spilloppmaker enn Cavling, mer polemisk, mer kritisk og også mer elegant, men han var likevel i besittelse av en varm og skarp humor. Også han ytret seg gjerne gjennom kåserier og petiter.

Cavling innledet sin karriere i en avis med få lesere, men han forlot den ikke før han hadde skapt en nesten eventyrlig opplagsøkning. For mens avisa ikke kom ut med mer enn 6000–8000 eksemplarer i 1840-årene, så hadde den i 1920 nådd et opplag på 70 000 eksemplarer. Cavling hadde altså gjort avisa leselig også for vanlig lesere. Han hadde vakt oppmerksomhet. Han hadde fått folk til å «høre etter», som vi sier når vi taler om forelesningen. Hva hadde han så foretatt seg?

Den ene forklaringen må vi ifølge Gades biografisøke i en innholdsmessig revolusjon. For Cavling nedprioriterte meningsstoffet – det vil si den politiske og kulturelle polemikken/debatten – til fordel for begivenheter og reportasjer, eller vi kan si det slik: Cavling gjorde den informative funksjonen og formidlingen av nyhetsstoff til avisas hovedoppgave, og dermed gjorde han avisa til spennende lesning. Mer konkret: Cavling innførte en ny spalte som han ga tittelen Dag til dag. Han reiste selv ut i verden og forsynte avisa med reisebrev fra så å si alle verdens hjørner. Danske tilstander som pressen tidligere ikke hadde våget «å ta i», tok han sjansen på å skildre gjennom skarpe iakttakelser så vel som gjennom respektløse beskrivelser.

Frem gjennom etterkrigsårene og like frem til i dag har nok ikke Information og Børge Outze dyrket nyhetene og reportasjen like intenst som Cavling gjorde det, men det er i denne sammenhengen både naturlig og relevant å vise til at Outzes avis startet som et illegalt nyhetsorgan under andre verdenskrig. For under denne krigen, og mens Outze «offisielt» bare fungerte som en skrivende reporter og som redaksjonssekretær i Nationaltidende, levde han et farlig «undergrunnsliv» der han forsynte en lang rekke illegale blad med «forbudte» nyheter samtidig som han mottok nyheter av samme karakter og redigerte et fortrolig nyhetsbrev om alt det man ikke måtte gi ut. Og om den samme Outze sier biografiforfatterne Lange og Larsen: «Som reporter har Outze et særlig blikk for verdien av aktualitet, den korrekte og relevante information formidlet hurtigst mulig. Han ser et klart behov for en journalistisk produktutvikling af de illegale småblade. De må have nyheder.»

Men dermed er vi fremme ved så vel journalistikkens som pedagogikkens hovedspørsmål: Hvordan skal formidlingen skje? Hvilken form skal den betjene seg av? Hvordan vekkes lesernes (og tilhørernes) interesse best?

Det er naturlig også i denne sammenheng først å gå til Cavling og Politiken, for det var denne redaktøren og denne avisa som ble til det store forbildet for de andre danske avisene i det forrige århundre. Det er også naturlig eller logisk å vende tilbake til spørsmålet om hva som kjennetegnet Cavling når det gjaldt spørsmålet om Politikens innholdsmessige profil under hans ledelse. Dette er nødvendig fordi det så å si unntaksløst eksisterer en forbindelse mellom innhold og form samt fordi Cavling ganske dramatisk endret Politikkens innhold. Han tonte ikke bare ned meningsdebatten, men forsterket også svært så markert den sosialt engasjerte journalistikken med dens indignasjon og rettferdighetstrang. Ja, hans aktive sosiale journalistikk regnes som det første konkrete eksempelet på aktiv sosial journalistikk i Danmark. Cavling skrev om den sosiale og legemlige «nøden». Han stilte seg på de svakes side. Han solidariserte seg med «de skæve og underfundige typer». Han var opprørt over den skjendige behandlingen som ble fattige mennesker til del. Han skrev om og bekjempet alkoholmisbruket som hadde et stort omfang i datidens fattigdomssamfunn. Han arbeidet for folkekjøkkener for de fattige.

Når jeg så mener at Cavlings innholdsreform var av så stor betydning for formidlingsformen, ja, da skyldes det at Cavling dyrket en form som ikke bare vendte seg til lesernes hode og til deres fornuft slik tilfellet var med Brandes-brødrenes avis. Fordi han ønsket å reformere lesernes hverdagsliv og fordi han ville bekjempe den sosiale nøden, lanserte han det som sitt program å kombinere opplysning med varme. Eller litt annerledes formulert: Cavling tok mål av seg til å bevege sjelene. Han appellerte til lesernes hjerte eller til deres følelser, og derfor kunne det sies om ham at han skrev med «pennen dyppet i hjertet». Eller kanskje enda bedre med hans egne ord: Journalisten må «lægge sit hjerte på skrivebordet og dyppe sin pen i det». Og på denne bakgrunn er det lett å forstå ham når han hevdet at det å være «et levende menneske» var det viktigste for en journalist eller en formidler. Hans egne ord lød slik:

«Bladet kræver vort hjerte, vor evne til med al dets varme at elske menneskelivet og forstå dets muligheder, dets udfoldelse og vækst. Bladet kræver af os den kærlighed, der i kampens time kan vække en mands vrede, ja, piske ham op til spottens giftdråbe, men også den kærlighed, der kaster forståelsens og glemselens klædning over hadets dæmon. Den medarbejder, hvem kærligheden fattes, er bladets døde malm. Alene den, der elsker menneskene, vil aldrig dø; han lever og hans ånd vil sprede livet: En dråbe kærlighed er mer værd end et hav af blæk.

Så lad os da love hinanden, at nu skal arbejdet inden for disse mure være vort liv, vort hellige kald. Lad os aldrig vende øjet fra retfærdigheden. Lad os med ømhet våge over vort sprog, og lad os evindeligt vokse i vor kærlighed. Så skal dette hus også blive et sandt pressehus, og så skal pressens lysende fakkel aldrig falde af vor hånd.»

(Gade, 2009, s. 215)

Med hensyn til formidlingsformen, betød dette programmet at Cavling, slik vi har hørt, tok den konkrete reportasjen i bruk, og da gjerne med drama og spenning som elementære ingredienser. Det betød også at han lot formidlingen skje gjennom intervjuet. Gade forteller dette: «Under sine mange rejser, især i USA og England, havde Cavling studeret «interviewet» og var selv begyndt at bruge det i sine reportager, ikke kun i den lette, featureprægede journalistikk, hvor humoren spillede en afgørende rolle, men også i den kritisk opsøgende journalistikk, præget af social indignation.» Cavling selv sa om intervjuet at det ikke bare kunne brukes i nyhetsjournalistikken, men også til «den underfundige latterliggjørelse, den helt intime skildring af kendte personers private færd, det rene fantasteri eller i det utilslørede angreb». Men kanskje ikke minst: Cavling dyrket fortellingen og den gode historien. De gode historiene kunne gi leserne en følelse av å være i forkant av begivenhetene, og med dem kunne journalisten gjerne tale til smilet eller medfølelsen. Gade skriver: «Det var ikke så meget historier, der kunne få læserne til at blive vrede eller forargede, der prægede avisen, men mer historier, der talte til smilet eller medfølelsen.» Ja, å tale til smilet var karakteristisk for Cavlings journalistikk. Gades karakteristikk lyder slik: «Og så skabte Cavling, med sin humor den særlige Politiken-tone – en ironisk-vittig stil, der blev forfinet af skribenter som Andreas Vinding, Valdemar Koppel og Anker Kirkeby.» Derfor dyrket han som redaktør og som journalist det muntre kåseriet og den personorienterte petitjournalistikken. Som barn var han «løjerlig inde i hovedet» og som journalist gjorde han sin egen humor til «et fænomen i dansk journalistikk».

I Information realiserte Erik Seidenfaden, men fremfor alt Børge Outze, langt på vei de samme formidlingsidealene som Cavling dyrket. Outze skrev med humor og eleganse. Han ville også gjerne underholde, og dyrket derfor de morsomme historiene, personifiseringen, petiten og kåseriet. Han utnyttet sin egen veldige fortellerglede og den fortellende stilen, ispedd frekkheter, vittigheter, spisse formuleringer, ironi og provokasjoner. Men mer enn de andre var han en språkets mester som nesten alltid leverte fra seg lederartikler som var «små stilistiske, næsten altid djævleblændt velopplagte kunstværker». Outze skrev lyrisk-dikterisk og rytmisk, av og til også ledere som kunne være en fabel, et eventyr, en anekdote eller et kåseri.

Det aller viktigste var kanskje likevel at Outze som Seidenfaden skrev så vidunderlig konkret, og Outze også med en rikdom av detaljer. La meg derfor gjengi in extenso så å si hele side 697 i Outze-boka – en side som handler om forholdet mellom de to redaktørene Outze og Seidenfaden. Den som både spør og svarer er i dette utdraget den danske forfatteren Thorkild Hansen:

«– Du siger, de var totale modsætninger. Hvem af dem påvirkede dig mest?

– Dem begge! Netop fordi de var så forskellige. Hvem ville ikke gerne forene Outzes temperament og lidenskab med Seidenfadens overlegne intelligens! Men skal jeg nævne en enkelt vigtig ting, kan jeg henvise til en bestemt dag, ikke ret lang tid efter min ansættelse. Jeg havde lavet en anmeldelse af en bog af Erik Knudsen, og Seidenfaden kom ind på mit kontor og spurgte, om jeg havde læst Tom Kristensens artikel om den samme bog i Politiken, og hvad jeg syntes om den. Jeg sagde et eller andet, og så svarede han med disse ord, som jeg aldrig har glemt: «Ja, men den er så deilig konkret!» Det slog mig voldsomt. Tom Kristensens anmeldelse var skrevet konkret, mens mit sprog stadig var præget af de franske abstraktioner, som jeg dog – takket være Johannes V. – var begyndt at nære mistro til i Frankrig. Men her fik jeg den stukket direkte ud af et andet menneske, og det virket ganske annerledes – konkret! Skal jeg for mit vedkommende henføre dokumentarismens fødsel til en bestemt dato, bliver det den dag, Seidenfaden sagde dette til mig! «Konkret» har siden da været noget af et ledeord, et grundbegrep for mig i min skrivning. Af samme grund kan jeg let se på en forfatter, om han har været journalist, fordi summen af det, man lærer som journalist, netop er dette at skrive konkret.

– Hva er da forskellen på at være journalist og forfatter?

– Egentlig kun en ting: hensynet til aktualiteten. I journalistikk betyder aktualiteten alt, i kunst næsten intet.

– Her mødes de to modsætninger Outze og Seidenfaden også i dine øjne?

– Netop. De var begge to både aktuelle og konkrete, mens jeg vist nemlig ofte verken var det ene eller det andet! I det hele taget, nu hvor vi har snakket en del om minusserne, så var det en stor lykke for mig, at jeg på dette tidspunkt, hvor jeg var så uerfaren, kom i denne skole. Der fantes ikke nogen bedre skriverskole i Danmark.»

(Lange og Larsen, 2010, s. 697)

Men så: Som vi allerede har pekt på, hadde Cavling og Outze – og for den saks skyld også Seidenfaden – dette til felles som en forutsetning for den store formidlingskunsten: De var «myreflittige» og hadde særdeles lange arbeidsdager. Det heter om Cavling at han aldri lot leserne i tvil om at «han var en f littig mand». Hans daglige anspennelse var uten like. Han leste selv alle de kronikkmanuskripter som Politiken daglig mottok, det vil si tre til fire manuskripter, og hans arbeidsdag varte fra klokken 9 til 23. Det forholdt seg heller ikke annerledes med Børge Outze, som altså ikke hørte med til de mest robuste. Også han beskrives som en arbeidsmaur. Da han begynte som journalistlærling 16 år gammel, arbeidet han til langt på natt og uten fridager, og som ansvarlig redaktør var hans nøkkelord «tillid, f lid, påfindsomhed og præcision».

Med dette er vi fremme ved denne artikkelens utgangspunkt og den underliggende problemstilling: Kan vi med hensyn til monologen eller forelesningskunsten i skolen lære noe av journalistikkens ypperste kunstnere? Kan vi komme frem til en dypere forståelse av formidlingskunsten om vi i lærerutdanningen underkaster oss en studie av avisjournalistikken på dens aller beste?

Jeg tar ikke her til orde for å avvikle de digitale ferdigheter som et element i skoleundervisningen, men jeg vil gjerne spørre om ikke anvendelsen av PowerPoint bør vurderes i lys av dagspressens ypperste formidlingskunst. Taler skolen i dag for mye til fornuften og for lite til hjertet? Er den mer innstilt på å opplyse elevene enn på å bevege deres sinn? Møter skolen elevene med kjærlighet og varme? Kan skolen som journalistikken appellere til spennings- og underholdningsbehovet hos elevene? Bør skolen mer enn den gjør i dag dyrke det språklige mesterskapet med dets rytme, spøkefulle tonefall, ironi og finter? Hvor viktig er pedanteriet i skolen? Er det fare for at skolen neglisjerer konkretiseringen? Og de gode historiene – samler lærerne på dem og kommer de spontant til anvendelse når leden brer seg i klasserommet? Eller er lærerne redde for å bruke dem fordi de forbinder formidlingen så nøye med strenge krav til objektivitet og saklighet? Kan det gjøres noe for å sikre skoleverket et lærerkorps som strutter av energi og lidenskap?

Litteraturliste

Andresen, Øyvind (2010): Vi som hater PowerPoint. Klassekampen, 29. juli 2010.

Gade, Sven Ove (2009): Journalisten. En biografiom Henrik Cavling. København: Politikens Forlag.

Kvernbekk, Tone (2009): Til forelesningens forsvar. Universitetet i Oslo, PFI, Blindern. Foreløpig upublisert, s. 1.

Lange, Ole og Larsen, Alex Frank (2010): Outze. Reporter – Redaktør – Revser. København: Informations Forlag.