- implikasjoner for KIUP og arbeidet med studiekvalitet og universitets-/høgskolepedagogikk

KIUPs rolle i forbindelse med innføring av felles lov for universiteter og statlige høgskoler ble tatt opp på KIUPs møte på Lillehammer 10-11-1095. Vedtaket som ble gjort på møtet gikk ut på at det skulle sendes et notat til Universitets-rådet med argumenter, synspunkter og forslag. Dette notatet skulle lages på bakgrunn av diskusjonen på møtet.

Temaet for notatet, som forøvrig ble sendt Universitetsrådet i november 1995, er forholdet mellom de to sektorene: universitetene/de vitenskapelige høgskolene og de statlige høgskolene (heretter: UVH og SH) når det gjelder arbeidet med studiekvalitet og universitets- og høgskolepedagogikk (heretter: u&h- pedagogikk), mao. de oppgaver som KIUPs mandat dekker.

Nedenfor vil dere finne utdrag fra dette notatet.

Behov, oppgaver, ressurser

Slik KIUP ser det, er behovene for å utvikle studiekvalitet og universitets- og høgskolepedagogikk like sterke i begge de to sektorene av høgre utdanning. Hvilke kvaliteter og hvilke studie-, undervisnings-, veilednings- og eksamensformer som er mest aktuelle i de enkelte studietilbud, kan variere i forhold til ulike studiemål, fag og rammefaktorer. Her er imidlertid forskjellene innen de to institusjonstypene i mange tilfeller like stor som mellom dem. Den pedagogiske kunnskapen som bør ligge til grunn for konkrete valg av en god løsning, vil derfor i meget stor utstrekning være den samme for begge sektorer innen høgre utdanning.

Å videreutvikle og gjøre kjent denne pedagogiske kunnskapen er derfor en felles oppgave og interesse for alle institusjoner innen høgre utdanning og derfor et felles behov for dem alle, uansett sektortilhørighet. Dette gjelder såvel kunnskapsutvikling (gjennom forskning), kompetanseutvikling for lærerne (gjennom utdanning og konsulentbistand) som utvikling av en faglig infrastruktur på dette området, slik Studiekvalitetsutvalget beskrev dette i sin innstilling.

Imidlertid er lærestedene kommet ulikt langt i dette arbeidet. Innen begge sektorer har noen institusjoner utviklet fagmiljøer som arbeider aktivt med dette. Andre er såvidt kommet i gang, og mange har ennå ikke noen slike ressurser. Dette avspeiles i de tilbud institusjonen kan gi til sine lærere og fagenheter når det gjelder både grunnleggende pedagogisk skolering og videre assistanse i arbeidet med utvikling av studiekvalitet.

UVH-sektoren (Universitetene/de vitenskapelige høgskolene) er, etter en rekke års arbeid, kommet langt med å stille krav til og tilby lærerne mulighet for å skaffe seg en pedagogisk basiskompetanse når de begynner sin undervisnings-virksomhet. Fortsatt er det likevel store grupper av lærere innen denne sektoren som ikke har noen slik kompetanse.

Innen SH (de statlige høgskolene) er det bare ved enkelte studieretninger at personalet har hatt et slikt krav, og store lærergrupper står derfor uten pedagogisk skolering. Behovet på dette området er altså stort innen begge sektorer. Ny felles stillingsstruktur og kompetansekrav skaper en større likhet i kravene enn tidligere. Samtidig har KIUP pekt på (i brev til UR av 03.03.95) at KUFs krav innebærer en svekkelse i forhold til nåværende regler for UVH-sektoren.

Det er derfor viktig med en felles holdning og praksis på dette området innen og mellom sektorene.

Med det begrensede tilbud som eksisterer i dag av u&h-pedagogisk kursvirksomhet, er det et gap mellom tilbud og etterspørsel. Det resulterer i at lærere ved en rekke institusjoner står uten slikt utdanningstilbud, samtidig som det er et stort press på de institusjoner som har dette på sitt program, om å bistå dem som ikke har det.

Universitets- og høgskolepedagogisk fagkompetanse er altså en viktig, men begrenset ressurs såvel i UVH som i SH-sektoren. De personene og enhetene som driver universitetspedagogisk arbeid ved universitetene, har stort sett tilknytning til pedagogiske institutter eller praktisk-pedagogiske sentra. Kompetansen er spesialisert, og det er vanskelig å trekke på det fagpersonalet som har sin kompetanse på andre deler av pedagogikken.

I høgskolesystemet utgjør høgskoler som driver lærerutdanning eller har andre pedagogiske studietilbud, en fagpedagogisk ressurs. De samme faglige begrensningene gjelder imidlertid her som i UVH-sektoren, og det pedagogiske personalet innen SH har dessuten i liten grad kapasitet til å dekke nye oppgaver innenfor høgskolepedagogikkenuten at det går på bekostning av nåværende virksomhet.

For alle de aktuelle miljøer vil et samarbeid mellom UVH og SH kunne bidra til å styrke kompetansen, og de begrensede ressursene kan trolig bli bedre utnyttet om u&h-pedagogisk arbeid blir samordnet.

Behov for samarbeid og koordinering.

Ut fra den situasjonen som er beskrevet foran er det KIUPs oppfatning at det vil være riktig, for alle parter, å satse på en utvikling av et formalisert og utbygget samarbeid om universitets- og høgskolepedagogikk både når det gjelder kunnskapsproduksjon og praktisk virsomhet, på tvers av de to sektorene innen høgre utdanning. Et slikt samarbeid vil både kunne gi en bedre ressursutnytting, bedre kvalitet i arbeidet og stimulans til utvikling innen hele det høgre utdanningsfeltet.

I utgangspunktet vil her institusjoner som er kommet lengst i dette arbeidet, måtte representere en viss dra-kraft. På noe lengre sikt vil det være både en intensjon og en forutsetning at alle læresteder, enkeltvis eller i fellesskap, utvikler bærekraftige u&h-pedagogiske fagmiljøer lokalt. En naturlig videreføring vil så være at disse utvikler særområder (spesialiteter), som også andre kan dra nytte av. Dermed kan utveksling og samarbeid skje mer likeverdig mellom enkeltinstitusjoner og regionale/nasjonale knutepunkter i et nasjonalt nettverk.