“Dort, wo Begriffe fehlen, stellt ein Wort alsbald sich ein” - hvis man ikke har en klar tanke, kan et ord gjøre tjeneste. Slike ord fødes, har en blomstringstid da de brukes av kreti og pleti i tide og især utide, og så en heller langsom død når tilstrekkelig mange små barn har oppdaget at keiseren slett ikke hadde noen klær på seg. Men de kan være ganske plagsomme så lenge det står på. Artsmangfold, eller enda bedre, biologisk mangfold, er et slikt ord. For en feltbiolog som hele sitt liv har vært omgitt av og opptatt av dette problemet, er det nærmest kvalmende å høre det slengt rundt i diskusjonen av folk som knapt vet forskjell på en metemark og en huggorm, eller en lind og en selje.

Et annet slikt moteord er evaluering. Det er blitt det store ordet og bl.a. Uniped har spandert et helt dobbelthefte (2-3/1994) på evalueringen. I all den mengden lærdom som produseres desangående, synes de færreste å ha noen klar mening om hva evaluering virkelig er og innebærer. En liten dose sunn fornuft og virkelighetskontakt hadde hjulpet på den meget departementale og pseudodepartementale visdom, og bragt problemet ned på jorden. Uttrykt i enkle ord er evaluering verdiansettelse: godt eller dårlig, brukbart eller ubrukbart. Så enkelt er det.

Skal en slik bedømmelse ha noen hensikt, bør man jo helst vite 1) hva man bedømmer, og 2) etter hvilke kriterier man bedømmer, hva det er man vil ha frem. Jeg har en beklemmende følelse av at dette ikke står like klart for en rekke bidragsytere til dagens evalueringsdiskusjon, iallefall når det gjelder universitetene. I alle fall er det tullet inn i så mye pseudolærdom, at det er vanskelig å få øye på realitetene. Eller kanskje nettopp det er meningen, realiteter er noen kjedelige tingester som lett forstyrrer smukke teorier.

I universitetssammenheng: hva er det vi skal bedømme? Forskning, undervisning og forskningsformidling generelt er lovens oppdrag til universitetene. Kan disse bedømmes, evalueres under ett? Naturligvis ikke, dertil er de alt for forskjellige både i mål og metode. Det nytter ikke å evaulere universitetene slik ut i det tomme rom; man må ha klart for seg hvilken del av universitetenes virke man tar for seg.

På hvert av universitetets satsningsområder er det to atskilte sider av saken som krever særskilt bedømmelse: metode og resultater. De henger naturligvis sammen, men er dog forskjellige. Om vi nu tar undervisningen først, så har alle deltakere i diskusjonen (med unntak av en enkel liten sidebemerkning) fullstendig glemt at når det gjelder resultater, har vår universitetsundervisning allerede et tradisjonelt, fast utbygget evalueringssystem i den eksterne sensor. Han/henne har vi hatt så lenge at vi tar han/henne for selvsagt, og glemmer at i virkeligheten er dette noe som i verdensmålestokk er unikt. En evalueringsdiskusjon som begynner med å glemme dette, har mistet bakkekontakten allerede før den er begynt. Sensor er (kunnskaps-) samfunnets evalueringsmekanisme, kontrollør, for universitetsundervisningens resultater. Når vi er kommet så langt som til eksamensbordet, er det sensor som styrer. Kanskje virker mekanismen ikke alltid 100% - men hva gjør nu det her i livet? Iallefall må diskusjonen ta utgangpunkt i det eksisterende og ikke starte i løse luften.

Derimot må vi innrømme at kunnskapsformidlingens metode er et i denne henseende forsømt felt. Sensor kan bare kontrollere hva studentene har lært, ikke hvorledes. Dette er “alle” enige om, og det er faktisk dette man først og fremst diskuterer, i den grad at ordet “evaulering” er blitt synonymt med metodebedømmelse. Men i og med at området ikke er klart avgrenset, tar diskusjonen stadig små svippturer over i andre felter, hvilket ikke fremmer en stringent problemstilling.

Mens resultatvurderingens sensorinstitusjon er ekstern, er det vanskelig å komme fra at undervisningsevalueringen må være intern. Studentene er de eneste som innenfor fornuftige økonomiske og arbeidstidsgrenser kan gjøre dette. Vi kan ikke ha eksterne sensorer sittende på alle forelesninger, i alle undervisningslaboratorier og evaluere. Vi må nøye oss med den interne evaluering og det har iallefall vårt universitet forsøkt på siden slutten av 1960- årene. Når resultatet ikke er blitt bedre enn det hittil har blitt, skyldes det ikke bare at interessen blant mange universitetslærere har vært ganske laber, men den har oppriktig talt ikke vært stort bedre blant studentene. Kanskje vinden nu har snudd?

Når det gjelder forskningen, er vi også ganske bra forspent med evalueringssystemer, selv om metode og resultater ikke kan være fullt så klart adskilt. Ved ansettelse har man en bedømmelseskomite, i de viktigere tilfeller ekstem, ved doktordisputas (en eksamensform) det samme. Og hver gang man søker et stipendium (reise eller arbeid), blir man evaluert, og når man leverer inn et arbeid til trykking, er det også ekstern evaluering. Og disse evalueringer hører ikke til de milde.

En forsker er faktisk under konstant evaulering som det er. Likevel er dette et felt der man nok kunne tenke seg forbedringer, særlig på det metodiske, og det vil vanskelig kunne bli annet enn ved på-stedet-inspeksjoner av eksterne krefter. Skal de ha noen verdi, fordrer de et ganske kostbart oppbud av eksperter, og deres tid. For noen år siden hadde vi en slik internasjonal evaluering av en del av norsk botanisk forening. Hva den kostet, vet jeg ikke, men det må ha vært av størrelsesorden som et middels instituttbudsjett. Resultatet var tillitsvekkende og på mange måter inspirerende for fortsatt arbeid. Hvorledes det gikk, skal vi høre mer om siden. La oss her konstatere at problemet kan løses, men at det vil bli svindyrt og vanskelig om det skal ha noen betydning. Hvis man ser på den “evaluering” som Europarådet nylig har publisert, får man et tydelig inntrykk av tungen ut gjennom vinduet. Dette ikke til forkleinelse for de utmerkede kolleger som har lagt ned mye arbeid i å løse en uløselig oppgave.

Universitetenes tredje, utadrettede oppgave skal vi la ligge. Det er stort sett et meget trist kapittel. “Naturen” har kjempet en ensom kamp i 119 år. Nu begynner det å bli en antydning til vår-liv i andre miljøer. Men det er meget langt frem før dette blir en prioritert oppgave, universitetsmuseenes renæssanse ufortalt. Den egner seg iallefall ikke for evaluering.

Det er ingen grunn til å juble over dagens begrepsforvirring når gjelder evaluering.

Riktig brukt er verdibedømmelse nødvendig, hva enten man driver butikk eller universitet, om man skal unngå å stivne i gammel rutine. Som vi har sett, er den operativ på de fleste felter i universitetslivet; men den kan forbedres, det er neppe tvilsomt. For hvilket formål? Naturligvis har en slik evaluering først og fremst sin verdi innad, for institusjonenes selvransakelse til forbedring både positivt ved å skjerpe seg på de felter man arbeider, ved å ta opp nye relevante oppgaver og ved eventuelt å kvitte seg med gamle irrelvante. Det er viktig at samfunnet kan komme inn i denne prosess ved å stille krav til lærestedene, men samfunnet (les: statsmaktene) og lærestedene snakker hvert sitt språk. Samfunnet må definere de overordnede mål, men lærestedene må oversette det til akademisk action. Det er ikke samfunnet som skal blande seg inn i om man skal opprette en lærestol i ugaritisk (et såvidt jeg forstår for lengst utdødd sentral-asiatisk språk som nu forstås av en håndfull forskere, de fleste ved Universitetet i Oslo). Skal dialogen bli fruktbar, må politikerne styre sin usalige trang til detaljstyring.

Om vi nu kommer dit hen. hva så? Evaluering på alle trinn er en kostbar prosess, og jo høyere opp man kommer, desto mer kostbar er den. Skal den ha noen verdi, må den implementeres. Og hvordan går det da? For å ta den internasjonale botanikk-evalueringen jeg nevnte ovenfor: den etterlot seg diverse gode ideer, og instituttene ville gjerne ta opp iallefall en del av dem. Men hva sier Staten: Niks, det får dere ikke noen penger til. Og dermed er det hele fullstendig omsonst og det totale resultatet er mere frustrasjon enn det vi allerede måtte ha lidd under på forhånd.

Om markedet for syltetøy en dag blir dårlig, kan ikke syltetøyfabrikken neste dag produsere øl. Det forstår enhver. Men det later ikke til at den samme forståelse er til stede når det gjelder å legge om produksjonen i den vitenskapelige verden. Et universitetsinstitutt kan ikke sale seg i nattens løp og produsere nye varer med de samme gamle maskiner. Dersom statsmaktene ikke vil forstå at endring av de vitenskapelige miljøene ikke kan gjøres på fyrabend, er hele evaluerings- prosessen en kjempebløff. Den vitenskapelige verden er begynt å ane dette. De som bløffes, og bløffer hverandre er, som sedvanlig, politikerne. Realitetene sitter vi igjen med på lærestedene.