En rapport fro den årlige konferansen til SRHE (Society for Research into Higher Education)

Da det britiske selskapet for forskning om høyere utdanning arrangerte sin årlig konferanse i desember 1995, ble overskriften “The Changing University”. Temavalget uttrykker den politiske situasjonen britiske universiteter har vært i de siste tre tiårene, og konferansen inneholdt hovedsakelig innlegg som drøftet ulike typer forandring. En viktig side ved universitetenes situasjon har vært og er at ytre press krever konsentrasjon om økonomi og politikk, mens det blir lite tid til drøfting av indre forandringer som oppsplitting av fag i moduler, tilpassing av fag til etterspørsel fra næringslivet og konsentrasjon om tekniske ferdigheter på bekostning av forståelse og kunnskap.

I siste halvdel av 1960-årene økte studenttallet kraftig ved universitetene, nye universiteter ble grunnlagt og flere tekniske skoler ble omgjort til høgskoler. Reformene var fullt ut finansiert av det offentlige (og ved en økning i studieavgifter for utenlandske studenter), og skjedde derfor i en atmosfære av optimisme og godt samarbeid mellom myndigheter og universiteter. Det var The Robbins Report (1963) som utredet disse forandringene i universitetenes ytre betingelser, men utredningen pekte også på nødvendigheten av forandringer i det indre livet. Det ble foreslått større spredning i de akademiske gradene, mer vekt på holdningsdannende virksomhet og endring av undervisningen; kort sagt noenlunde det innholdet vi legger i begrepet studiekvalitet. Forandringer på disse områdene skjer mye seinere enn i ytre betingeleser som kan endres politisk, men en undersøkelse fra 1994 viser at over halvparten av britiske universiteter nå har foretatt en inndeling i moduler av sine studier.

Reformene i 1960-årene etablerte et eget universitet som spesialiserte seg på fjernundervisning og etter- og videreutdanning, særlig knyttet til utdannings-søkende som var i arbeid. De nye tekniske høgskolene lå utenfor universitetssystemet, og var langt mer direkte styre av regjeringen enn de tradisjonelle universitetene. I årene fra 1986-93 skjedde det en overgang fra eliteuniversiteter til masseuniversiteter dersom vi legger en klassisk definisjon til grunn; dvs at når mellom 15 og 40 % av en aldersgruppe deltar i høyere utdanning, så er det tale om masseuniversiteter. I 1993 gikk 31% av elevene som tok eksamen i videregående skole på universitetene. De nye reformene i 1990-årene opphevet dette skillet innen høyere utdanning ved at et enhetlig, landsdekkende system ble innført. Fra 1992 ble både The Open University og de tekniske høgskolene likestilte deler av samme universitetssystem med rett til å utdanne til akademiske grader, og får sin finansiering gjennom samme offentlige organ. Reformen tolkes av mange som et forsøk fra regjeringen på å endre universitetssystemet innenfra ved at de nye, yngre institusjonene skal påvirke de gamle universitetene. De fleste er likevel skeptiske til at dette kan lykkes, og antar at den aristokratiske omfavnelsen fra de tradisjonsrike og prestisjetunge universitetene vil kvele forsøkene på å fornye det indre liv.

Et politisk faktum som har skapt store motsetninger mellom universiteter og regjeringer er de vedvarende kuttene i bevilgninger. Mens økningen i studenttallet i 1960-årene var finansiert, har det de siste årene både vært en kraftig økning i antall studenter og nedkutting i bevilgninger. Denne situasjonen har gjort det vanskelig for universitetene å ta imot de nye studentene på en god nok måte fordi mye tid og energi har gått med til å forreslå innsparingstiltak og finne opp studier som kan selges til næringslivet. Situasjonen har også ført til at en del universiteter konkurrerer med hverandre om studenter, noe som har ført til tidkrevende årlige revisjoner av studieplaner.

Flere fagfolk, bl. Peter Scott (1994) The Meanings of Mass Higher Education og Leslie Wagener i Schuller (red) (1995) The Changing University, ser problemer ved at universitetene er blitt masseinstitusjoner, mens den indre virksonheten fremdeles er preget av de tradisjonelle, små britiske universitetenes omgangsformer og verdier. Invasjonen av studenter har uthult og gjort umulig den intimitet og familiaritet som var vanlig tidligere. I dag er en tilbakevending til de gamle eliteuniversitetene ikke mulig. Både på fellessesjonene og i de mange parallellsesjonene på konferansen ble det drøftet hvilken vei utviklingen ville ta de neste årene, og hvordan universitetene best kunne komme på høyden med de raske forandringene.

Leslie Wagener pekte på to mulige veier å gå for universitetene. Den ene var å øke studieavgiftene fra studentene, enten ved at foreldre fikk betalingsplikt eller ved låneordninger. En slik utvikling kunne antagelig gjenopplive elite-universitetene ved at færre studenter ville ta utdanning, og ordningen ville favorisere de familiene med mye penger. Studentgruppene ville bli mer sosialt like fordi de stort sett ville komme fra samme sosiale lag. En kunne tenke seg at det oppsto et skille mellom akademisk utdanning (education) og yrkesutdanning (training) som ga et klasseskille mellom en stor gruppe som fikk nok yrkesutdanning til å prodisere effektivt, og en liten gruppe som hadde økonomi til å reflektere og oppleve i sin akademiske utdanning. Den andre muligheten er å finne frem til mer smidige ordninger i universitetenes indre liv som gjør dem bedre i stand til å håndtere de nye studentgruppene. En grunnleggende sak her vil være å få til en ekte interesse fra lærerne overfor studentenes læring slik at den nye mangfoldigheten i forutsetninger, bakgrunn, interesser, legning og interesser kan få utfolde seg på universitetene. Nøkkelordet er altså å få mer mangfold i undervisning og læring og flere fagtilbud.

Mange innlegg på konferansen understreket at økningen i studenttallet gav interessante muligheter for fornyelse og videreutvikling av universitetenes indre liv. De nye studentene representerer utfordringer som kan bringe ny kunnskap og erfaring inn i studiene. Flere var inne på at den nye situasjonen også måtte drøftes i forhold til undervisningsformer og forskningsretning. I framtiden vil studiene måtte organiseres på en smidig måte slik at studentene kan velge mellom deltid- og fulltidsstudier, og mellom studier på et lærested eller ved fjernundervisning.

Økonomiske innstramninger og stort arbeidspress hadde likevel ikke svekket universitetens tro på sitt eget grunnlag og oppgave i samfunnet. Det var en alminnelig oppfatning at tendenser i tiden som store informasjonsstrømmer, sviktende verdigrunnlag for samkvem mellom mennesker og en økende konkurranse skapte behov for engasjement, ny kunnskap og diskusjoner som tok samtidens store utfordringer på alvor. Her så mange muligheter og opgaver for universitetene nettopp fordi de tradisjonelle akademiske verdiene som intelektuell presisjon, kritisk sans og ønske om saklig debatt så ut til å være avgjørende for å løse viktige oppgaver i samtiden.

Men det er langtfra nok at universitetene selv er overbevist om at de kan bidra til samfunnets utfordringer. I årtiene framover må en regne med at universitetene, ikke bare i Storbritannia, i øken de grad må forklare og begrunne sin virksomhet overfor folk og institusjoner utenfor det akademiske miljøet. Avgjørende blir det da om universitetene makter å overbevise politikere, næringsliv og folk flest om at de har utdanningtilbud og kunnskap å formidle, og gjør dette bedre enn andre.