I dette skrifstykket funderer Telhaug over forandringer i studentenes tankeliv og livsstil. Han understreker frisettingen som en avgjørende prosess i de unges liv. Men konsekvensene er tvetydige: på den ene siden de mange muligheter som åpner seg. Men også svekkede tradisjoner, færre stotteverk og dermed behov for mer identitetsarbeid. Artikkelen er manus til et foredrag holdt på på Nettverkskonferanse om universitets- og høgskolepedagogikk i Trondheim mandag den 7. november 1994.

Jeg vil begynne med de kjente ordene av Sigrid Undset: ‘Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager’.

Jeg innleder med Sigrid Undset bare for å skaffe meg anledning til å spørre slik: Er 90-årenes student en ny generasjon av studenter som er annerledes i sed og skikk, i tro og i sine hjerter enn de studentene vi har møtt før?

Hvis du er flasket opp med den amerikanske forskningstradisjonen med dens aversjon mot generaliseringer og dens forkjærlighet for virkelighetsnære beskrivelser, så vil du kanskje svare at empirien tillater oss ikke å tale om 90- årenes student i bunden fonn. Empirien gir oss ikke anledning til å si stort mer enn at 90-årenes ungdom og studenter er en ytterst broget forsamling som inkluderer en serie av besynderligheter og en rik flora av kulturer. Tormod Øia som nå i år har gitt ut boka Norske ungdomskulturer, skjelner mellom fem ulike ungdomsgrupper i 90-årenes Norge:

Den radikale motkultur er betegnelsen på ungdom som er anti-autoritær eller opposisjonell, som legger stor vekt på ‘myke’ verdier. Denne ungdommen har en utpreget finkulturell smak og bryr seg lite om materielle verdier, leser mye bøker og går mye på teater, kunstutstillinger og museer, bruker mye penger på aviser, plater, kino, konserter, alkohol og tobakk.

Mainstreamungdommen står trygt forankret i samfunnets sentrale verdisett. Dette er den jevne og lite profilerte ungdommen som trives sammen to og to, som bruker mye tid på fysiske aktiviteter, som baiker lite penger til kaffe, tobakk, snacks og alkohol, men relativt sett mye penger til kontingenter og fritidsutstyr.

Den radikale motkulturen lever videre i 90-årenes studentgenerasjon. Foto: Tromsøflaket.

Tradisjonalistene er en subkultur preget av liten opposisjon til de voksne. Denne gruppen har et moderat forbruk, den har et positivt forhold til kristendommen, plasserer seg politisk i sentrum, er lite ute med venner på egen hånd, er lite motorisert og drar lite inn til sentrum. Denne ungdommen er aktiv innenfor organisasjoner som kan knyttes til tradisjonelle verdier.

Den typiske trendy ungdom har politiske sympatier som går mot høyre, men er lite profilert i verdispørsmål. Dette er ungdom som er med der det skjer og der det svinger. Den er mye ute med venner, drar mye til sentrum og går mye på kafe. Besøker gjeme helsestudio og har et høyt forbruk når det gjelder klær, plater, disko, sminke, video og ukeblader.

Høyrepopulisten er i opposisjon både til foreldre og til det omkringliggende samfunnet. Dette er ungdom som ikke oppnår de beste skolekarakterne. De betoner materielle verdier, og deres interesser går mot motor, jakt og fiske, kampsport og helsestudio. Forbruket er ekstremt høgt ikke bare til motorsykkel-/ bil, men også til slike ting som alkohol, snacks og tobakk.

Denne typologien gjelder ungdom fra 1992 og den dekker stort sett videregående trinn i skoleverket, og derfor gir den knapt en helt dekkende beskrivelse av studentungdommen. Derfor skal jeg også raskt vise til Bertil Sutters undersøkelse fra 1987 av svenske studenters tilpasningsstrategier. Denne studien opererer med fire kategorier. Vi har først ‘Idealstudenten’ som kommer fra et miljø med interesser og ambisjoner som faller godt sammen med de verdier, krav og forventninger som han/hun møter ved universitetet. Det er gjeme denne typen student som blir ‘påleggskalv’ og som rekrutteres til videre forskerutdanning. Deretter følger en gruppe som preges av praksisorientering og ofte stiller seg kritisk til universitetets livsfjernhet. En tredje gruppe utvikler ifølge Sutter en kunnskapskritisk strategi. Slike studenter reagerer mot det de oppfatter som faglig sneverhet og fagenes fjernhet fra sentrale samfunnsmessige problemer. Den fjerde og siste gruppen velger en instrumentell strategi. Den tilpasser seg kravene fra universitetet så langt det er nødvendig, men lar seg ikke engasjere av de verdier universitetet står for. Poenget er å få eksamen.

Den forskningstradisjonen som jeg lier har referert fra og de resultatene som jeg har gjengitt, inneholder i det minste en påminnelse: Ungdom og studenter er innbyrdes høyst forskjellige både med hensyn til kulturorientering og med hensyn til strategisk orientering under studiene. Ut fra alt hva vi vet om større bredde i rekrutteringen i 1990-årene enn tidligere, ut fra det vi vet om utviklingen mot et flerkulturelt samfunn, ut fra det vi vet om høyere utdanning også for ungdom med ulike funksjonshemninger, ut fra alt vi vet om 80- og 90- årene som individualismens ti-år, så har vi god grunn til å regne med at 90-åras studenter er mer ulike hverandre enn tidligere studentgenerasjoner har vært. Det er mer misvisende enn noensinne å tale om studentene som en type.

Jeg tar likevel sjansen på å fortelle at om vi går til tysk forskning, så har den en tradisjon for å beskrive skiftende generasjoner av studenter. Eduard Spranger mente at han hadde opplevd fem slike generasjoner i sin tid som universitetslærer. Og for min del har stundom hatt en fornemmelse av at jeg på Pedagogisk institutt på AVH etter snart 30 års under - visning og veiledning har mott fire studentgenerasjoner. men jeg er ikke sikker på om de virkelig har levd. Jeg kan beskrive dem slik:

Fram til 1970-tallet var studentene få, og de fleste var menn som kom til instituttet for å v ære med på den store sosiale reisen oppover. De mange mannlige studentene var lærere som hadde ligget i soveposer på landsmøtene til Norsk Lærerlag, de var menn som kjente ordene til Arne Bergsgaard, institusjonens første professor i allmenn historie: ‘Me er ikkje komne til verda for å ha det godt’. De motte presist til timene. Alle var kortklipte. De motte i dress eller dressjakke med skjorte og slips, og skoene var nypusste. De stod tidlig opp, og det ble som regel seint om kvelden før de la boka bort og slukket lyset pa den knott vesle hybelen. De betraktet lære-bokene som hellige skrifter som de gjeme ville lære utenat, og når de etter hvert gikk over på det eksamensrettede universitetsstudiet, skrev de eksamens-besvarelser lange som en ulykke, stappfulle av pensumkunnskaper. De kunne i all sin prektighet minne om kretssekretærene i Den vestlandske indremisjon som overnattet så flittig hjemme i min barndoms prestegård. Men det hører også med til bildet av denne tida at studentene hadde et langt liv bak seg i skolestua. År etter år hadde de slitt seg dødstrette i strevet med masete elever og hauger av stiler og arbeidsbøker som skulle rettes. Med studiet på Norges lærerhøgskole fikk de fri fra tredemøllen. De kunne hengi seg hemningsløst til teoretiske studier og innøving av den empiriske samfunnsvitenskapelige forskningens trivielle resultater og den historiske pedagogikkens fakta. Var de snauklipte til det skamklipte, så var de også den takknemlige generasjon.

Den neste generasjonen meldte seg i førstningen av 1970-årene med så mange nordlendinger inkludert og med så pass kvass språkbruk at jeg for meg selv bare omtalte den som Arent M. Henriksengenerasjonen. Nå kom det heftige engasjementets tid.

Det tales i den hellige skrift om den disippel som Jesus elsket. Ved Pedagogisk institutt ved Norges lærerhøgskole tales det i stunder med nostalgiske tilbakeblikk tilsvarende om den studentgenerasjonen som vi elsket. Den studentgenerasjonen som vi elsket var naturligvis den nye ungdommen som strommet til instituttet utover på 1970-tallet, en ungdom som hadde liten erfaring fra det harde hverdagslivet og som derfor markerte seg så voldsomt. Guttene hadde vunnet kampen om det lange håret med sine lærere i folkeskolen, dvs. med kretssekretærene. I stedet for slips hadde de skjorta åpen i halsen, og det forekom ikke at de hadde pusset skoene sin. Og de jentene som vi uteksaminerte tidlig på 1960-tallet, som luktet så godt når de møtte til muntlig eksamen i kvit bluse med mors solvkors på brystet, de forsvant. De ble erstattet av jenter i svart genser, og så forsvant også muntlig eksamen.

Denne generasjonens yppersteprester var som kretssekretærene arbeidssterke og lesesterke studenter. De fulgte også med i hva som ble sagt fra kateteret, men de tok ikke notater og de lyttet mest for å høre om foreleseren var ortodoks. De tok grovt for seg av faglitteraturen, bare den ikke stod på pensumlista. Denne generasjonen levde opp til våre idealer: Den foraktet pensumleserne slik de intellektuelle alltid har gjort det.

Denne generasjonen kan karakteriseres som læremestrene. Hadde 1960-tallets studenter beundret oss lærere som kateterhelter, så var 1970-tallsstudenten i stedet full av omsorg for oss. Han eller hun var bekymret på våre vegne. Hvorfor? De var ulykkelige over at vi hadde skrevet så dårlige lærebøker. Det dukket opp studenter på kontorene våre med fem til ti siders manus som tok for seg de fundamentale manglene ved de lærebøkene vi hadde skrevet. De slo som gamle koner hendene sammen i forferdelse over alt vi var uvitende om med vår mangel på inngående kjennskap til Marx, Adrno, Marcuse, Gramsei, Habermas og Freire. Derfor trengte de seg inn i våre pauser med bøker de ville vise oss og anbefale oss å lese. De ga oss beskjed om hvilke gjesteforelesere vi - som deres lærere - burde sette oss under kateteret til. De inviterte oss til sine seminarer - hele tida i vissheten om at det var de som visste. Og jeg for min del er dem evig takknemlig. Min gjeld til læremestrene er så stor at den aldri kan betales tilbake.

Utover i 1980-årene forsvant læremestrene blant studentene, og vi måtte ta til takke med den narcissistiske generasjonen. Studentene forsvant fra de kollegiale organene, de kjedet seg åpentlyst under forelesningene og leverte eksamensbesvarelser som fortalte om moderat studieiver. De var opptatt av seg selv og søkte helst til emner hvor de fikk anledning til å analy sere og bearbeide sin egen ekle barndom. Men denne holdningen hadde sin forklaring: Den store sosiale reisen oppover var stort sett fullført, og framtidsutsiktene var dystre: Penge-veksleme var blitt tidens helter, mange lærere flyktet fra læreryrket, arbeidsløsheten økte og økte, studiegjelda økte og økte. Narcissisten hadde ikke stor sans for den poserende foreleseren. Han reagerte på avstanden i universitetssystemet og søkte mot fellesskap, nærhet og intimitet. Han ønsket å bli sett og snakket til av foreleseren, og han gjorde hardnakket krav på ham som samtalepartner. De narcissistiske studentene ville ikke være våre læremestre i ideologi, men i empati og kommunikasjon.

Og nå i 1990-årene? Kan jeg uttale meg med sikkerhet om en fjerde generasjon^ Den trendsøkende journalistikken taler om den nye Benetton-generasjonen, som skal være barn av 1970-tallets læremestre. Du ser dem omtalt som 68-bama som melder seg inn i statskirken, men det er nok riktigere å si om dem at de er renvaskede mennesker i gjenbrukstøy, puritanske speidere med klart blikk som skal rydde opp etter svineriet som jappene stelte i stand på 1980-tallet. De er raske til å søke sammen i kortvarige parforhold, de er dyktige til å lage mat, men de er også flittige, flinke og vet at de må skaffe seg solid utdannelse før de begynner å sette barn til verden. Er det noen som drar kjensel på dem? Er ikke kjennetegnene mye de samme som dem Tormod Øia bruker om mainstreamungdommen?

Med dette spørsmålet gir jeg hemningsløst etter for trangen til å tegne et bilde av 90- årenes student, og bildet ser slik ut:

I motsetning til oss aldrende mennesker vil 1990-årenes student etter hvert være flasket opp med en hverdag preget av informajonsteknologi, medier, bytes, megahertz, soundbits, av spill, av Nintendo, Cyberspace og MTV. 90-årenes student vil komme til våre institusjoner fra en elektronisk hverdag som vi lærere har hatt problemer med å tilpasse oss. Vi vet at det spesielt er guttene som kommer fira denne hverdagen, og vi må spørre oss om vi er i stand til å møte den nye generasjonen på dens hjemmebane. 90- årenes studenter er modernister for så vidt som de ser ut til å distansere seg ytterligere fra religionen. Det er noen færre blant dem enn blant foreldrene som tror på Gud, og det har raskt blitt færre av dem som føler seg hjemme i det kristne organisasjonslivet. I 1994 kunne man konstatere at på ti år hadde medlemstallet i de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene gått tilbake fra 280 000 til 170 000. Ja, de ideelle organisasjonene i det hele har måttet registrere en medlemsflukt gjennom det siste ti-året, og det samme gjelder ikke mindre de politiske partiene. Medlemstallet for de politiske partienes ungdomsorganisasjoner har på ti år gått tilbake fra 50000 medlemmer til 28 000 medlemmer. Den store vinneren på organisasjonshold er idretten, det vil si den aktivitetsrettet virksomheten. Vi kan følgelig tale om en viss avideologisering av dagens ungdomsgenerasjon.

Når jeg så sier at dagens studentgenerasjon med viss rett kan omtales som postmodernistisk, skyldes det følgende egenskaper som forskningen ganske entydig har identifisert: Til en viss grad til erstatning for idealismen, det partipolitiske arbeidet, i stedet for samfunnsengasjementet dyrker 90-åras generasjon de estetiske verdiene. Kirsten Drotner sier i boka ‘At skabe - sig selv’ fra 1991 at dagens unge utfolder seg gjennom det kreative. Den estetiske produksjonen har økt veldig i volum, et forhold som Drotner forklarer med at hverdagens ytre realitetstrykk har økt og at de unge søker å restituere seg selv i sosiale og kulturelle rom som ikke er definert av voksne. Den estetiske produksjonen er en viktig del av det symbolarbeidet som ungdommen utfører for å bearbeide sine narcissistiske skader. Men hva nå årsaken kan være, så viser den empiriske forskningen at ungdommen søker mot følelser og fantasi, mot kreativitet og sensualitet. Det klareste uttrykket for denne tendensen ser vi i musikkens sentrale plass i ungdommens liv. Tormod Øias studie viser at 71% av jentene mot 56 % av guttene selv kan spille et musikkinstrument og en av fire spiller regelmessig.

Men fanger slike tendenser i ungdommens og studentenes preferanser inn de betydningsfulle endringer i deres livssituasjon? Jeg er ikke sikker på det, og derfor vil jeg til supplering av de tendenser som er referert så langt, spørre om ikke tilværelsen for 90-årenes studentgenerasjon preges av frisetting. Hva er frisetting? La meg illustrere den med en selvopplevd episode:

En forblåst høstsøndag i begynnelsen av 1950- årene møtte hovedserielaget Viking i Stavanger et lag fra Østlandet til en viktig seriekamp på Stavanger Stadion. Dette skjedde ikke så mange ukene etter at brødrene Hansen hadde forlatt moder - klubben Stavanger idrettsforening (SIF) for å gå over til arvefienden Viking. Til langt ut i etterkrigstida var oppgjørene mellom byrivalene Viking og SIF årets idrettsbegivenhet, for ikke å si årets Grand Prix i Stavanger. Men nå spilte brødrene Hansen på Viking, mens SIF hadde startet den ubønnhørlige og smertefulle vandringen nedover i divisjonene. Så skjer det som her skal fortelles, og jeg husker det så godt at kvalmen fremdeles kan melde seg når hendelsen repeteres. Den ene av Hansen-brødrene, som spilte gammeldags centerløper, gikk inn i en brutal tackling med centerhalfen på østlandslaget og brakk foten så det for oss på tribunen så ut som den ble stående på tvers av kroppens lengderetning, og Hansen skreik og bante så det hørtes langt ned til Domkirken og Breiavatnet og Kiellandsstatuen i byens sentrum. Da tror jeg vi tenkte noenlunde unisont bort over på tribunene under de høstvåte paraplyene, på tribunene i Lars Oftedals by tenkte vi: Dette er Guds straffedom - dette er Guds straffedom over ham fordi han ikke var trofast mot SIF.

For å forstå denne reaksjonen hos tribunesliteme på 1950-tallets begynnelse, må en være klar over at på den tida var det ennå en uskreven lov for fotballspillere at du skulle være trofast mot klubben din i gode og dårlige dager, slik du var det mot kona di, eller i hvert fall hun mot deg. Til du ikke lenger kunne forsvare plassen din på laget, til du eventuelt ble sendt ut på ytre venstre der du ble plassert fordi du ødela så lite fordi du fikk ballen så sjelden, ja, så lenge i det minste skulle du holde fast ved moderklubben. Og så er poenget mitt at slik er det ikke lenger i dag. Dersom en klubb kommer i faresonen eller rykker ned en divisjon, ja, så forsvinner gjeme de beste spillerne til en annen klubb i høyere divisjoner. Og fra klubber som holder til i lavere divisjoner og har vanskelig for å stille fullt lag til hver kamp, vil gjeme de dyktige og ambisiøse spillerne søke overgang til klubber høyere opp i divisjonene. For de vet at om de skal utvikle seg til bedre spillere, så må de inn i omgivelser hvor det spilles raskere på treninga, hvor det jobbes etter et system i laget, hvor markeringene er tettere og råere, hvor det er mer tid til individuell trening.

Hva er det som har skjedd? Hva er det jeg vil illustrere med denne episoden? Jo, den teknologiske revolusjonen og velstands - økningen har satt ungdommen fri fra tradisjoner og mye av den overvåking og kontroll, men også fra en betydelig del av den skjerming, beskyttelse og hjelp som eldre tiders samfunn ga. Støtteverk av økonomisk, sosial, psykologisk og livssynsmessig karakter er falt bort og de unge kastes mer og mer tilbake på seg selv og sin egen indre kontroll. Vi kan beskrive dette som en rask utvikling fra et skjebnesamfunn til et valgfag. Vi kan ytterligere si at frisettingen er et uttrykk for de mange muligheters samfunn. Faglitteraturen taler om en eksplosjon i de unges mulighetshorisont. De framtidige livsløp som åpner seg for 90-årenes generasjon er langt flere og varierte enn tidligere. For de fleste står langt flere dører til framtida på klem. Ja, om vi spisser til, kan vi kanskje si at dagens student-generasjon er satt inn i en verden hvor det kollektivt selvfølgelig er gått i oppløsning og hvor nesten ikke noe lenger er beskyttet mot en grunnleggende problematisering. Vi er ferdig med de store fortellingene: Gud og Marx er begge døde. Vi har kastet av oss de foreldede rolleoppfatningene som kneblet oss. Inn i alle unges bevissthet siver denne overveldende erkjennelsen: Alt kan være annerledes. Alt kan være annerledes - din egen kropp og ditt utseende, din evne til å kommunisere, din erotikk, din psykiske forfatning, din måte å tenke på, ja hele ditt liv og ditt forhold til virkeligheten kan være annerledes. Alt kunne ha vært annerledes og alt kan bli annerledes.

Med denne frisettingssituasjonen følger at for dagens ungdom blir identitetsproblemet en hovedutfordring. Vi registrerer det på faglitteraturen der vi dynges med slike ordsammenstillinger som identitetsarbeid, identitetsdannelse, identitetsforvaltning, identitetsforvirring, identitetskonstruksjon, identitetsrepertoar og selvsagt identitetskrise. Alle tennene viser mot det samme spørsmål som henger som en svøpe og en utfordring over dagens nye generasjon: Hvem er jeg?

Jeg deltok for noen år siden i en studie av eldre og yngre forskolelærere som baserte seg på intervju, og jeg noterte meg da at de yngre lærerne beskrev sin arbeidssituasjon med så mange, mange flere ord enn de eldre. Men hva snakket de om med alle sine ord? Ikke om barna, som det var meningen at de skulle skildre, men om seg selv og om alle prosessene, sa de, alle prosessene som de var i gang med for å bearbeide, for å bearbeide sa de, egen elendighet som holdt til i deres indre. Ikke hadde jeg trodd at disse unge, lyse og moderlige forskolelærere huset så mye vondt og vanskelig og så mye usikkerhet i sitt indre og at de var i stand til å holde gående så mange bearbeidsprosesser på en gang - og uten å bli helt utslitt av all denne bearbeidingen, om det nok ikke var akkurat det de ble. For mange av dem klaget over at de alltid følte seg trotte.

Men hvordan det nå enn var med deres bearbeidsprosesser, så ga de meg et eksempel på den nye generasjonens utfordring: De blir ikke ferdige med identitetsproblemet. Identitetsutviklingen blir et livsvarig prosjekt som aldri blir fullført. Den nye generasjon er alltid uferdig.

Hvordan skal vi tolke denne eksistensielle situasjon? La oss først slå fast at frisettingen ikke har skapt et generasjonsoppror eller en generasjonsavstand. De unge av i dag er litt mer for likestilling enn de eldre, de er litt mer for miljøvern, jentene er litt mer venstreorienterte enn deres mødre, men forskjellene er små. Dette kommer bl.a. av at de unge har overtatt som oppdragere av oss eldre i motsetning til før. Vi gamle har overtatt de yngres hårfasong, lært oss å spille deres plater om vi bare klarer å manipulere CD- spilleren, lært oss å spise deres mat. Jeg registrerer selv denne forvandlingen når min yngste datter korrigerer meg og så trøster meg med disse ordene: ‘Det er til ditt eget beste, pappa!’

Hvordan skal vi tolke frisettingen? Det gis to muligheter. Den ene kan formuleres slik: Den subjektive lidelse er meget stor blant 90-årenes student! Nå som de unge ikke lenger kan lene seg til tradisjonen og søke støtte i tradisjonen, blir de mer sårbare enn de har vært før. Sartres ord ‘Helvete, det er de andre’ blir sannere enn før. Sant nok synes behovet for selvutfoldelse og selvframstilling å øke slik vi ser det i så mye av den estetiske produksjonen, men skyldes ikke det at de unge i dag er så desperat avhengig av omgivelsene og av den bekreftelse på deres verdi som omgivelsene kan og vil gi dem Det er på denne bakgrunn en må forstå den trang som finnes i tida etter intimitet, en trang som Dagbladet med sitt tillegg forsøker å fylle hver eneste dag, trangen etter nærhet, etter vanne, eller etter Lys og vanne som Åge synger om. Det er denne sårbarhet som kommer til utrykk når universitetsstudentene beklager seg over de ‘upersonlige lærerne’ som ikke interesserer seg for deres personlige utvikling.

Men en annen fortolkning gis også. Det går an å betone nettopp mulighetsutvidelsen som følger av frisettingen. Det er ikke noe som hindrer oss i å vise til at frisettingen fjerner mange hemmende, begrensende og fornedrende forhold. Den tilbyr både ung og gammel den frihet og den utfoldelsesmulighet som mennesket gjennom århundrer har tørstet etter. Og hva mer er: De norske læreplanene fra 1970- og 1980- årene hadde en tendens til å synes synd på bani og ungdom, til å betone deres sårbarhet og å kreve på deres vegne at skolesituasjonen først og fremst skulle gi dem trygghet. Læreplandokumentene fra 1990-årene er mer tilbøyelige til å skildre eleven som et noenlunde robust menneske med mot til å gå løs på livet for å erobre det. Den taler nesten lyrisk om trangen til å sprenge grenser og å fonne framtida.

Hva blir så min konklusjon? Innenfor rimelighetens grenser ser jeg de ulike fortolkningene av studentgenerasjonens situasjon som sosiale konstruksjoner. Det vil si: Du ser den studentgenerasjon du ønsker å se. Når ungdommen soker til musikken, kan du se det som et uttrykk for sårbarheten mens appetitten på teknologien viser oss den robuste siden med trangen til å erobre framtida. Eller du kan si: Når ungdomsforskningen betoner de store subjektive lidelser og indirekte forlanger at utdanningsinstitusjonene skal ta større ansvar for studentenes personlige utvikling, så kan vi se denne fordringen som utdanningssektorens krav om å få seg tildelt en storre del av felleskaka. Når det fra annet hold blir fokusert på mulighetene og de robuste egenskaper hos den nye generasjon, så må vi tolke det i første rekke som fellesskapets beskrivelse som skal gjøre det berettiget for fellesskapet å kreve gjenytelser. Du kan hvis du vil.