Av 130 studenter som deltok i seminar i perioden 1989 - 92 har 92 (71 %) vurdert utbyttet. Det ser ut at seminar med to lærere fungerte noe bedre enn med en leder. Delt ledelse førte ikke til negative reaksjoner for studentene.

Bakgrunn

Samarbeid om undervisningen er tatt opp i to artikler i UNIPED (1-2). Av disse framgår “at det blir samarbeidet mindre om undervisning enn lærerne anser som ønskelig”, men også at 62 % av lærerne ikke ønsket mer samarbeid (1). Studentenes er-faring av å ha to lærere ved gruppeundervisning ser ut til å ha vært “litt forskjellig”.(2).

Det er nødvendig å få mest mulig ut av ressursene. Dersom det skal være to lærere til stede i en klasse isteden for én, noe som blir mer ressurskrevende, bør det være holdepunkt for at det gir større utbytte.

Hva som er et godt resultat er ikke alltid lett å avgjøre. Derimot er det mulig å få fram om studentene synes det ene alternativet fungerer bedre enn det andre. Dette vil bli studert ut fra evalueringer samla over 4 år.

Metode og materiale

I flere år har studentene ved avslutning av terminen fylt ut et evalueringskjema. De ulike delene av undervisningen blir vurdert på en åttegradig skala der 1 innebærer at utbyttet har vært minimalt og 8 at det har vært maksimalt.

I løpet av fire år (1989 - 92) har 8 grupper evaluert seminara. Antall studenter i gruppene varierte mellom 20 og 11. Av 130 studenter svarte 92 (71 %). Gruppene 1-5 hadde en leder, gruppene 6 - 8 to ledere.

Seminar med pasientdeltakelse er en undervisningsform som bruker å fungere godt. Til å begynne med fant seminara sted i sjukehuset med en rekke tilfeldig valgte og stadig nye leger som gruppeledere.

FIGUR 1
FIGUR 2

Etter ønske fra studentene blei det beslutta å foreta små forandringer som et forsøk på å gjøre utbyttet enda større. Noen få leger med lang erfaring blei valgt som faste gruppeledere. Dessuten begynte en av de vitenskapelig ansatte å delta i seminara i arbeidstida si. To ledere førte dermed ikke til økte utgifter. For at studentene skulle få se pasienter med problem som de seinere møter i arbeidet, blei seminara lagt til psykiatriske og barne- og ungdoms-psykiatriske institusjoner utenfor sykehuset.

Resultat

Alle studentene syntes at utbyttet hadde vært stort (6 - 8 poeng), og nesten halvparten vurderte det som maksimalt (8 poeng).

Diskusjon

Gruppene har vært små. En tredel har ikke svart på enqueten. Bruk av det aritmetiske gjennomsnittet for gruppene innebærer en utjevning av individuelle forskjeller. Samtidig med innføring av to ledere ble det også foretatt andre forandringer, og det kan derfor være vanskelig å avgjøre hva som skyldes ledelse og hva som kan tilskrives andre forhold.

I følge studentenes vurdering var utbyttet av seminara litt større med to ledere enn med én. Studentenes evalueringer gir holdepunkt for at jamvel om undervisninga fungerer godt (gruppe 1 - 5) kan det være noe å vinne med to lærere. Figur 2 tyder på at ingen av studentene kan ha hatt noe imot å ha to lærere til stede samtidig.

Ut fra erfaring mellom to seminarledere er det mulig å peke på noen fordeler med dette.

Konferanse mellom lærerne på forhand fører til at seminara blir bedre planlagt.

Studentene har påpekt at timelæreren som formelt er ansvarlig for seminaret er bedre forberedt når en av de fast ansatte er til stede.

Skulle en av lederne bli sjuk eller forhindra fra å møte, vil den andre kunne gjennomføre undervisninga aleine. Dette blei aldri aktuelt i gruppene med to ledere. Konferanse på forhånd ser ut til å motvirke frafall.

Ved at én leder deltar i alle seminara, er det lettere å organisere valg av tema slik at det samme emnet ikke blir tatt opp flere ganger.

Når pasienter deltar i undervisninga, noe som for mange av dem er ei stor påkjenning, vil lederen ha forpliktelser overfor såvel pasienten som overfor studentene. I grupper med to ledere vil den ene kunne ta ansvaret for pasienten og presentasjonen, og den andre ta omsyn til studentene. Ofte er det en fordel at den ene lederen konsentrerer seg om å snakke med pasienten eller diskutere med studentene, mens den andre tar ansvar for praktiske forhold, som f.eks. å disponere tida.

Dersom den ene lederen samtidig har anna undervisning med studentene (2), vil det være mulig å dra paralleller mellom teori og praksis.

Fordelene som er nevnt ved delt lederskap forutsetter et godt samarbeid mellom de to lederne. Fungerer ikke dette, kan resultatet bli dårlig.

En del av forhold som er nevnt er spesielle for undervisning i medisin, men løsningene vil sannsynligvis være de samme for ulike fag (2).

REFERANSER:

1. Smeby J.C. Universitetslæreres holdning til studiekvalitet. UNIPED 1993: 16 (1): 3-8

2. Olsen O.J. Forelesning og gruppeundervisning som kombinerte tiltak. UNIPED 1993: 16 (1): 9-1