«Jeg er så lei av dem, herregud!»

Ada er 19 år. Og himler med øynene. Vi sitter på en kafé i Oslo og snakker om IS, al-Qaida og al-Shabaab.

«Disse organisasjonene representerer ikke islam», sier hun. Og forteller hvordan familien hennes diskuterer religion når krigen i Syria preget nyhetsbildet. Hun mener ekstremistene skaper et svært begrenset bilde av islam og et helt feil bilde av Koranen. Ada skiller tydelig mellom deres fortolkninger og sin egen forståelse av religionen:

«IS tar ut noen begreper og ord fra Koranen og tolker det på en brutal måte. Man kan jo tro på det man vil, man kan mene det man vil, så lenge man ikke skader andre, ikke sant?» sier hun.

Ada er tydelig frustrert. For IS skader jo nettopp andre. For det står jo svart på hvitt i Koranen at man ikke skal drepe. Hun mener ekstreme organisasjoner lokker til seg dem som er svake.

Ada er opptatt av religiøst mangfold, men mener også at de som kommer til Norge, godt kan tilpasse seg litt: «Du kommer til et land der det er norske verdier, kristne verdier. Du kan ikke komme her og prøve å endre noe. Du kan ikke komme til et land og ønske å bytte ut hele systemet», sier hun.

«Det er bare å dra tilbake hvis man er uenig», sier hun.

Under samtalen vår fortsetter Ada å kritisere ekstremistene, på mange ulike måter. Hun skjeller dem ut. Hun gjør narr av dem. Og hun imøtegår dem med kunnskap og fakta.

Men aller, aller helst vil hun ikke snakke om dem i det hele tatt.

«Ord er fattige for å beskrive hva de står for», sier hun, og vil helst avslutte den samtalen. Snakke om andre ting.

Unge norske muslimer avviser jihadistisk retorikk på mange forskjellige måter. De to forrige kapitlene viste hvordan de har andre versjoner av islam enn muslimske ekstremister. I dette kapittelet viser vi måter muslimer enda mer eksplisitt tar avstand fra ekstreme jihadistiske organisasjoner på. Dette kommer til uttrykk ved at de påpeker deres manglende kunnskap om islam, men også med skjellsord, latterliggjøring og ignorering. Det var ikke uvanlig at de unge muslimene brukte alle disse strategiene om hverandre for å vise hvor mye de tok avstand fra jihadistisk tankegang. Vi kaller dette hverdagsmotstand mot ekstremisme. En slik hverdagsmotstand kommer til uttrykk i alternative versjoner av endetiden og sentrale islamske begreper, men er spesielt tydelig i slengkommentarer, vitser, følelsesutbrudd og forsøk på usynliggjøring.

Jihadistiske grupper

Al-Qaida er et internasjonalt terrornettverk grunnlagt av Osama bin Laden i 1988. Ti år senere erklærte han global krig mot USA, noe som ble etterfulgt av flere terrorangrep mot amerikanske interesser. Al-Qaida er mest kjent for angrepene mot USA 11. september 2001, der 3000 mennesker omkom.

Taliban er en islamsk vekkelsesbevegelse som under ledelse av Mullah Omar etablerte et «islamsk emirat» i Afghanistan fra 1996 til 2001. Emiratet var et fristed og en operasjonsbase for al-Qaida inntil det ble styrtet av den amerikanske invasjonen oktober 2001.

Al-Shabaab er en jihadistisk bevegelse som hovedsakelig opererer i Somalia. Den er aktiv på Afrikas horn, med avleggere i Kenya, Tanzania og Etiopia. Bevegelsen har sverget lojalitet til al-Qaida-nettverket.

Den islamske staten (IS) er en irakisk gruppe som oppsto i kjølvannet av den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Etter militære seire i Syria og Irak etablerte bevegelsen et kalifat i 2014. De ble nedkjempet høsten 2017 og eksisterer nå først og fremst som en terrororganisasjon.

Profetens Ummah var en gruppe norske jihadister fra østlandsområdet. Kjernen besto av 10–15 aktive personer, mens kretsen rundt omfattet om lag 100 sympatisører. Gruppen erklærte sin støtte til IS, og flere i miljøet reiste til Syria for å utkjempe «hellig krig». Profetens Ummah gikk i oppløsning som følge av interne uenigheter og at flere sentrale medlemmer ble drept i kamp eller straffeforfulgt.

Kravet om å ta avstand fra ekstremisme

Etter terrorangrepene i Europa de siste årene har vestlige muslimer blitt kritisert for ikke å ta tydelig avstand fra radikal islam og ekstreme grupperinger. Mange unge muslimer mener at dette er en urimelig forventning. De sier at media og politikere fokuserer på en ekstrem minoritet, og nekter å ta avstand til dem i den offentlige debatten, noe som vil knytte dem til islam. Ahlam trakk fram hijabdebatten: «Man merker fort når det har vært mye negativt om muslimer i media. Jeg husker en periode det var veldig mye snakk om sjal, jeg følte så mye oppmerksomhet at jeg prøvde å grave meg ned.» Hun kritiserte også media for å sette likhetstegn mellom terrorister og muslimer.

En amerikansk studie viser at terrorismebegrepet oftere brukes i saker der gjerningspersonen er muslim, og at mediedekningen i slike saker er fire og en halv ganger større enn ellers (Kearns, Betus og Lemieux, 2017). Skjev mediedekning skaper og forsterker kulturelle forestillinger om hva og hvem man bør frykte. I Norge viser en studie at de redaksjonsstyrte mediene gir et rimelig nyansert bilde av islam og muslimer. De setter sjelden likhetstegn mellom muslimer og terror, men det understrekes likevel at medias konfliktorienterte framstilling av islam kan være problematisk (Lundby, 2017).

Et enkelt søk i norske medier viser at islam og muslimer tar mye plass.31 En del av dem vi pratet med, hadde en viss forståelse for hvorfor dekningen ble slik. Fadel erkjente at terrorhandlinger ble gjennomført på vegne av islam: «I nyhetene er det hele tiden en person som dreper i islams navn. Så det er vanskelig å si at det ikke er islam.» Sandra var irritert på mediedekningen, men fortalte likevel at hun «synes det er nødvendig av media å informere om slike grupper».

Mange problematiserte likevel at alle muslimer må forsvare det andre muslimer gjør. Usman sa at «muslimer er ingen homogen gruppe. Du har jo sekulære, praktiserende, antijihadister». Det er «en fordom at alle muslimer er pro-IS», understreket han. Laila forklarte opprørt hvordan det forventes at «muslimer må rope ut høyere enn andre mot terrorangrep og mot ekstreme handlinger og holdninger». Hun så det som urimelig og mente at muslimer ble forhåndsdømt og gjort til «syndebukk». Hun var «lei av å måtte gå i gata og demonstrere for å bevise at vi ikke er terrorister».

Amina ble frustrert av å «alltid måtte drive og forklare meg, vise at ‘nei, jeg er ikke sånn’. Det blir slitsomt til slutt». Hun forklarte at det irriterte henne hvordan «de mest ekstreme tinga» ble tatt opp i skoletimen på videregående: «Og da var det sånn ‘Hva synes du, Amina?’ Jeg tenkte hvorfor spør du meg av alle de tretti elevene?» Dette var spesielt et problem for konvertitter, sa Marit: «For eksempel, min familie er ikke muslimer, så hver gang det skjer noe, så blir jeg spurt.» Hun måtte forsvare islam «hver gang det skjer noe i media». Martine sa at hun måtte «forklare 11. september, forklare alt mulig som skjer i verden, som jeg egentlig ikke har noe med».

Det store medietrykket på forbindelsen mellom islam og terror gjør at norske muslimer kontinuerlig opplever å bli bedt om å ta avstand fra ekstreme jihadistiske grupper. De reagerer negativt på dette og mener at det er en urettferdig forventning. Resultatet blir ofte at de er tause og trekker seg tilbake fra både private og offentlige diskusjoner om ekstremisme. Dette kan føre til misforståelser om i hvor stor grad de faktisk tar avstand fra terror. Resten av kapittelet viser at unge muslimer tar tydelig avstand fra terrorisme og ekstreme organisasjoner.32 De gjør det som regel ikke i store protester eller ved høylytt mobilisering, men kontinuerlig som del av hverdagslige samtaler om religion og politikk.

«… som å drepe hele menneskeheten»

Det er mange meninger om hva som er den riktige tolkningen av islam. Tar man utgangspunkt i ekstreme grupper som IS, al-Qaida og Profetens Ummah, framstår islam som en totalitær og brutal religion. I våre samtaler med unge muslimer slo de fast at disse gruppene ikke representerer islam, verken i tro eller praksis. Maryam sa at de «lager et veldig dårlig bilde av islam, og det påvirker oss». Mina mente at «de bruker islam, men følger ikke islam. De bruker ordet ‘islam’ og sier at de er muslimer, men de følger jo ikke noe av det».

Den viktigste grunnen til at unge norske muslimer avviste jihadistisk ekstremisme, var at de mente det brøt med det som står i Koranen. Spesielt IS ble kritisert for overdreven voldsbruk og drap på uskyldige mennesker. Sana hadde derfor problemer med å se på dem som muslimer:

I Koranen så står det at man ikke skal drepe eller skade noen. Ikke voldta eller tvinge kvinner. Liksom sånne ting, sånn at hvis du hadde vært hundre prosent muslim, så hadde du ikke gjort sånne ting. Men fortsatt bomber de mennesker, barn som er uskyldige. Fortell meg, hvor i Koranen står det at du skal drepe en baby, og at verden skal bli bedre av det?

Ayan var tydelig på at ekstremistene ikke representerte islam: «Eller i hvert fall ikke det jeg tror på, ikke det min religion sier. De gjør ikke det. De gjør det stikk motsatte.» I avvisningen av vold begått i islams navn viste hun til et vers fra Koranen, sure 5:

Det å drepe et menneske – det spiller ingen rolle hvilken religion det mennesket har – er som å drepe hele menneskeheten. De misbruker rett og slett det de driver med. For meg så representerer de i liten eller ingen grad islam, «nothing».

Det var flere som viste til det samme koranverset og beskrev islam som en fredelig religion. For å vise hvor viktig menneskeverdet er i islam, la de til at «hvis du redder et menneske, er det som å redde hele menneskeheten». At ekstreme grupper brøt med dette prinsippet, var det viktigste argumentet for at de ikke representerte islam.

Ekstreme grupper har en streng tolkning av sharia. De ser på det som et konkret og ufravikelig lovverk som skal gjennomføres med makt. Yasmin avviste en slik tolkning av islamsk lov og argumenterte for at de «misbruker den på det groveste». Som flere andre vi snakket med, mente hun også at IS mistolker religiøse tekster for politisk vinning. Ekstremisme knyttes ofte til en konservativ forståelse av islam. Likevel var det selv blant de mest konservative samtalepartnerne våre stor skepsis til IS.

Abdullah identifiserte seg som salafi, men uttrykte for eksempel en sofistikert teologisk motstand mot ekstremisme. Han viste til de nedskrevne fortellingene om profeten Muhammad for å avvise ekstreme jihadistiske organisasjoner. Han forklarte at «IS har brukt veldig mange hadither som er daif». Det betyr at det er et lite troverdig kildemateriale. På denne måten avviste Abdullah den teologiske troverdigheten til ekstreme grupper.

Mange unge muslimer argumenterte for at islam er i overensstemmelse med internasjonale lover om «rettferdig krig». Mustafa poengterte at islam inneholder «regler når det kommer til krig og behandling av andre mennesker som ikke kriger mot deg». Han utdypet hvordan ekstreme grupper bryter disse reglene:

Hvis en som kriger mot deg, mister våpenet sitt eller ikke har våpen og gir seg, har du ikke rett til å gjøre ham noe. Du kan ta ham som gissel og behandle ham som en gjest. Du skal mate han, la ham sove og etterpå slippe ham fri for å la han dra til sin familie. Samtidig, dersom du kriger med en og dreper han, så har du ikke lov til å dele kroppen i biter. Hvis han dør, så skal kroppen være hel og leveres til familien hans slik at de kan gravlegge han.

Unge muslimer kritiserte også ekstremister for bruken av religiøs tvang. Islam legger vekt på at praktiseringen av religionen skal være frivillig, mente de. Ahlam poengterte at hvis man konverterer til islam «så skal du gjøre det av egen vilje. Hvis du gjør det under tvang, så gjør du det ikke for Gud, men for personen som tvinger deg». Yasir var enig og argumenterte for at «islam sier helt klart at det er ikke noe tvang i religionen. Du kan ikke tvinge noen til å tro».

Enkelte fortalte historier som tydeliggjorde ekstreme gruppers manglende religiøse kunnskap. Aise var tydelig på at IS «ikke representerer islam i det hele tatt. De kan så vidt be. De ber i sirkel, mens man skal be mot Mekka». Melodi fortalte om en historie hun hadde sett på Facebook:

IS hadde spurt et jødisk par om de var muslimer, og de hadde sagt ja. De ble bedt om å si et vers fra Koranen, og så ble de sluppet fri. Det verset var ikke fra Koranen, men var noe helt annet. Det viser at IS ikke følger Koranen.

Tariq var en av de eldste vi snakket med. Han hadde god kjennskap til det ekstreme miljøet i Norge og fortalte hvordan personer med «lite kunnskap om islam» som var «ivrige på action», fikk høye posisjoner i IS. Han kritiserte dømmekraften og strukturen i organisasjonen og harselerte med utvelgelsesprosessene til høyere posisjoner:

Det blir jo som at du driver et universitet, og at en som så vidt har fullført barneskolen, blir rektor to år etter. Hva slags kvalitet er det på det jævla universitet da? Det er et latterlig kriterium for å bli rektor, da, hvis du ikke har noen akademiske talenter eller evner.

Han fortsatte i en alvorlig tone og sa at det skremte ham «at slike mennesker skulle lede tropper og avgjøre om folk skulle få leve eller dø».

En del trakk avvisningen av IS og andre ekstreme grupper så langt at de mente at de ikke var muslimer i det hele tatt. Noen blandet dette med konspirasjonsteorier om at de var plassert der av USA eller Russland for å gi islam et dårlig rykte. Andre var tydelige på at disse gruppene måtte regnes som muslimer. Hassan sa at «folk sier at de ikke er muslimer, men det er de», selv om han var uenig i deres tolkning av islam. Noors resonnement bekreftet dette: «Ja, de er jo muslimer. De er liksom utenfor. De gjør ikke det samme som andre muslimer.» Det var flere som mente at man ikke kan bortforklare at også ekstremister kan være muslimer. Usman syntes at det var «irriterende» og «tullete».

Hvis de ikke er muslimer, hva er de da, hinduer? Nei, de er muslimer. Dette er en tabbe vi gjør. Vi vasker hendene våre. De er muslimer og de bruker hadither og Koranen for å rettferdiggjøre sin grusomme ideologi.

Samia påpekte at som muslimer vil ekstremistene få sin straff i det neste liv. Hun anså dem som muslimer, «men de er muslimer som, inshallah, kommer til å havne i helvete».

I likhet med Det gamle testamentet i Bibelen inneholder Koranen mange brutale vers og beretninger. Ekstreme jihadistiske grupper siterer gjerne slike steder for å rettferdiggjøre vold. De fleste vi pratet med, ønsket ikke å snakke så mye om denne delen av Koranen, den var ikke viktig for dem. Khadra var et unntak. I hennes øyne viste slike historier at «fundamentet» til ekstremistene ikke var «uislamsk»: «Det er jo islam. De henviser jo til profeten Muhammad. De henviser til hadither, som viser til slakt av jøder og så videre. Disse tingene finnes.» Khadra pekte på at Koranen inneholder problematiske sider som kan misbrukes: «Som muslimer må vi ta det seriøst.» Hun mente det var viktig å ta opp de kontroversielle delene av troen og diskutere dem. Bare på denne måten kunne en ta et oppgjør med religiøs ekstremisme.

Fornærmelser og nedsettende beskrivelser

For mange muslimer er jihadisme knyttet til sterke følelser. Noen av dem vi pratet med, hadde mistet nære familiemedlemmer eller blitt fordrevet fra sine hjemland av al-Shabaab eller IS. Meningene om emnet var derfor ofte sterke, og utsagn gikk langt utover å påpeke at det var feil fortolkning av religionen. De sterke følelsene kom ofte til uttrykk gjennom bruk av fornærmende og sjikanerende ord. Melodi sa for eksempel at ekstremistenes ideer var «psykopatiske». På denne måten markerte hun tydelige grenser mellom seg selv og ekstremistene.

Sabah omtalte jihadister som noe «helt ekstremt» og «helt idiotisk». Jamal forklarte at han «ser på dem som ‘fake’ mennesker som rett og slett prøver å bruke navnet ‘islam’, og gjør det motsatte av det islam sier». Magnus la frustrert til at IS-medlemmene må være fullstendig gale på grunn av sin overdrevne voldsbruk: «De er bare blodtørstige. De er helt gale. De bare straffer fordi de er vant til det, enten de er gjengfolk eller gangstere. Det må være noe galt med hodene deres.» Antagelsen om at de som sympatiserte med ekstreme grupper, er psykisk syke, eller at IS er en sekt, innebar en sterk fordømmelse av disse gruppene. Jamals forklaring var at de må være «hjernevasket», og at «de har en ting i hodet» som gjør det mulig. Hassan forklarte at «lederne er de ekstreme», og at menneskene i IS ikke nødvendigvis er onde, men ofre for hjernevask:

De fleste IS-folkene, de er egentlig gode, vanlige, snille mennesker, som meg og deg. Det som skiller dem fra oss, fra deg og meg, er at vi er ikke så snille at vi lar de andre bestemme, styre oss og hjernevaske oss.

På denne måten ble ekstremistene gjort til naive og enkle mennesker. Hassan sammenlignet IS med andre ekstreme religiøse grupper: «Det er bare en ekstrem gruppe, som andre ekstreme kristne grupper i Vesten. Uansett, IS er bare ekstreme folk.» Karim mente at de lever «i sin egen lille boble, i en sekt. Det er slik flesteparten av muslimer ser på dem». Amir på sin side beskrev Profetens Ummah som en gruppe «provokatører» uten noen klar form for «visjon». Han mente de levde i en fantasiverden, eller som han formulerte det: «De lever i Disneyland.»33

Nedsettende ord og fordømmelser kan legitimere overdreven straff og maktbruk. Noen mente at spesifikke organisasjoner og personer fortjente å dø. Aise sukket og sa: «De som drar for å hjelpe IS, jeg har egentlig ikke noen ord å si om dem. Man skal egentlig bare skyte dem.» Aisha syntes at «man burde gå i krig med dem for å drepe dem. De er helt ekstreme. Det er helt latterlig». Det er vanskelig å vite hvor bokstavelig disse uttrykkene for frustrasjon og fordømelse skal forstås, men det viser den dype forakten for ekstremistene. Den ensidige fordømmelsen av ekstreme grupper gikk noen ganger så langt at det endte med forsvar for ulovlig maktbruk for å bekjempe dem.

Khawarij

En islamsk sekt som brøt med majoriteten på grunn av uenigheter etter drapet på den tredje kalifen Uthman i 656. Khawarijibevegelsen er kjent for radikal og fundamentalistisk tolkning av islam. Den baserer seg på ekstrem bokstavtro og manglende tolkningsvilje av de hellige tekstene, kalt puritanisme. Bevegelsen har tre klassiske kjennetegn: De erklærte at muslimer de var uenige med i teologiske spørsmål, var ikke-muslimer, en praksis kalt takfir. Samtidig mente de at det var legitimt å ta livet av meningsmotstandere når de var uenige om religionen. Til slutt mente de også at mennesker som begår store synder, automatisk faller utenfor islam.

Basert på Meijer (2009) og Rana (2016)

«Kuffar» som skjellsord

Mahdi mente at ekstreme grupper var en «teologisk søppelkasse», og presiserte at IS og al-Qaida sitt tankesett ble kalt for khawarij. Abdullah sa at Profetens Ummah delte den samme ideologien og la til at for Profeten var disse «hunder av helvete». Å betegne noen som khawarij er en sterk anklage i muslimske miljøer. Det brukes ofte om muslimske grupper som er opphengt i å erklære andre muslimer som vantro, og mener det er legitimt å ta livet av meningsmotstandere. Aziz sa at han kjente noen i Profetens Ummah: «De er veldig harde, det er omtrent som at de ikke kan leve i dette samfunnet. De vil ha en shariastat i Norge. Og så kaller de mange typer muslimer for kuffar, at de er vantro.» Han var dypt skeptisk til dette.

Å stemple andre som vantro henger tett sammen med sekritisme tendensen til å stemple andre. Dette kjennetegner jihadistiske grupper. Unge norske muslimer var mistenksomme mot personer med stort behov for å stemple andre som vantro. Ved å ta avstand fra en slik splittende retorikk tok de også avstand fra ekstreme grupper. Grunnen til skepsisen mot kuffarbegrepet var delvis frykten for muslimsk splittelse (fitna), men det var også viktig at mennesker ikke skulle heve seg over Allah. Det var Gud som skulle dømme. For mange var det også et spørsmål om vanlig høflighet.

Sana sa at å være kuffar betydde «at du er kristen, spiser svinekjøtt, drikker, ber ikke fem ganger om dagen, faster ikke. Det er kuffar er for meg». Hun var likevel rask med å påpeke at «men fortsatt, du er et menneske» og at «i islam så sier de at vi skal respektere alle religioner uansett om vi er enige eller ikke». Sana beskrev ekstreme gruppers bruk av begrepet «kuffar» som «bullshit». Salam var enig. Hun innrømte at det ble brukt av ekstreme grupper og som skjellsord, men mente at det var feil: «Det er jo ikke det! Det er bare en betegnelse for en som ikke tror på Allah. Det er bare det.» Mahnoor brukte også ordet på denne nøytrale måten og koblet det med et ønske om å misjonere: «Kuffarene er også mine søstre og brødre, og jeg ønsker at de skal komme inn i islams fold, og at vi skal komme inn i paradis sammen. Det er plass til alle.»

De fleste andre la vekt på at det var et skjellsord og unngikk så langt de kunne å bruke det. Sarah mente at ordet kanskje hadde en nøytral betydning, men påpekte at det var negativt ladet. Derfor brukte hun det lite:

Jeg tenker ikke i hverdagen at venninna mi Ingeborg er kafir. Hun sa bare «ja, er ikke jeg en sånn kafir?» Men jeg bare «du er bare Ingeborg, du». Det er ikke noe jeg går rundt og tenker sånn at «du, du, du er kafir». Jeg vil ikke såre noen følelser.

Samia sa at hun aldri brukte ordet fordi det var et skjellsord. Hun sammenlignet det med ordet «neger». Kanskje hadde det en nøytral betydning en gang, men nå var det bare et skjellsord: «For det er ikke sånn at man sier ‘kuffaar’ (myk uttale). Det er sånn ‘KUFFar’» (aggressivt). Sofia mente det var «slemt» å bruke ordet. «Jeg vil heller kalle dem ikke-muslimer», sa hun. Noen fortalte at de selv ble regnet som vantro. Amina mente at mange ekstreme grupper ville ha sett på henne som kafir. For Mahdi var det en måte å skyve andre ut av fellesskapet på, eller ut «av ummaen». Han lo da vi spurte om han brukte det selv: «Nei! Jeg er jo deltidskuffar iblant, så jeg bruker det ikke.»

Det var stor uenighet om hvem som kunne regnes som vantro. Zakaria knyttet det mer til generell oppførsel enn til religiøs tro. Han sa at kuffar er de som «gjør mye galt, slåss, lager problemer, voldtekt, drap, røyking, drikking, alt det der. Det er å være kafir». Han mente at de som var «ute og drakk og laget bråk hele tiden», var kuffar. Han uttrykte at det å drikke en gang imellom uten å plage noen ikke kvalifiserte til å bli kalt kafir. En del mente som Sana at kristne var vantro, mens Assad var uenig og sa at «en kristen tror jo på Gud, da er man ikke vantro. Det er det samme med jødene. Det er én og samme Gud». Mitra mente at det ikke var nok å være kristen, jøde, ateist eller agnostiker for å være vantro. Kuffar var de som «går mot Gud, kjemper mot Gud» mer aktivt, som djevelen.

Fadel mente at IS eller andre som «dreper mennesker», er kuffar. Ali var enig og sa at «i Koranen står det at dersom man kaller andre dette, så er man det selv». Som andre ekstreme grupper lever jihadister av å spille opp til konflikter mellom grupper. De skiller tydelig mellom en liten gruppe «rene», som har fått en spesiell posisjon og unike innsikter, og de andre «urene», som er utenfor. De som er utenfor, kan være uvitende som må overbevises, eller fiender som må bekjempes. De unge muslimene vi snakket med, hadde en veldig annerledes innstilling. Ada reflekterte over dette:

Ja, man vet jo aldri. Man står for sitt, ikke sant, men man vet jo aldri hva som er riktig. Som muslim så synes jeg at islam er det beste. Men igjen, det er jo mange andre religioner som også sier det samme. Så man kan jo aldri si hva som er riktig.

Den individualiserte holdningen til religion som mange unge muslimer hadde, gjorde jihadistenes skille mellom troende og vantro mindre tydelig. Når forholdet til Gud regnes som privat, noe mellom deg og Allah, er det ikke naturlig å beskrive andre som kuffar. En slik spørrende eller ydmyk tilnærming til religion er derfor et effektivt forsvarsverk mot ekstreme organisasjoners retorikk.

Humor og latterliggjøring

Til tross for at religiøs ekstremisme er et ømfintlig tema, foregikk mange av samtalene våre i en lett og avslappet stemning. Når vi spurte om frafalne muslimer, kristne eller andre «kuffarer» kunne drepes, var det mange som lo. Det var en absurd tanke. De fleste irriterte seg over presset om å ta avstand fra terrorisme, men noen klarte også å le litt av det. Salam sa lattermildt: «Hver gang det kommer noe på nyhetene om at det har vært en bombe eller et eller annet, er det første som står i avisen, at personen sa ‘Allahu akbar’. Herregud på’n igjen! Generalforsamling! Hvordan skal vi redde situa-sjonen?!»

Nala mente også at den overdrevne mediedekningen var et problem. Hun syntes det er «veldig dumt» at det første folk tenker på når de hører «islam» er ekstremisme. Folk glemmer «alle måtene muslimer generelt motsier IS og terrorgrupper på, kjemper imot dem». Hun lo og var sarkastisk når hun beskrev situasjonen:

Hvis alle muslimer var IS, så hadde vi ikke hatt en flyktningstrøm, skjønner du. Alle hadde chilla i Syria. Litt satt på spissen, da. Alle hadde likt seg der, for det er jo IS og det er jo islam, ikke sant.

På samme måte forklarte Abdul i en mer seriøs tone at «IS må jo rettferdiggjøre krigføringen for sitt folk». Han lo likevel godt da han understreket at retorikken deres ikke er noe han «personlig synes er så appellerende». Han fortsatte smilende: «Det er ikke sånn at jeg setter meg inn i det, og tenker at det er så interessant, nå skal jeg på jihad.»

De unge muslimene spøkte også med ekstremistenes tolkning av religiøse tekster. Fortellingen om at martyrer belønnes med 72 jomfruer i paradiset, var spesielt populær som tema for vitser. Mitra brøt ut i latter da hun ble konfrontert med spørsmålet om jomfruene. Lattermildt fortalte hun at «det er en veldig barnslig tilnærming til døden». Hun ironiserte over tankegangen: «Åh, jeg vet at jeg skal få dette, så bare la meg drepe en ikke-muslim.» Hun mente at de hadde misforstått helt hva «en ekte martyr» er. Afrah sa at de «har hentet sånne gutter som har kommet for å søke kjærlighet. Det er gutter som ikke har det bra i samfunnet. Som endelig føler at de tilhører en gruppe». Så la hun til, mens hun lo høyt: «Og så får de alle disse jomfrujentene, da.»

Ekstremister ble også hånet og latterliggjort for manglende mot og for å være inkonsekvente. Sufiya gjorde narr av dobbeltmoralen til dem som rekrutterer selvmordsbombere. Hun syntes det var latterlig at de «oppfordrer andre til å gjøre jihad», og samtidig stilte hun det retoriske spørsmålet: «Hvis belønningen er så bra, hvorfor vil de ikke gjøre det selv?» I likhet pekte Rojan på Profetens Ummah her i Norge. Han hånte gruppen og kalte den en «mini-IS». Han spurte «hvorfor de ikke reiser ned til IS for å krige der, hvis de føler at det er paradiset for dem?» Han konkluderte syrlig med at de rett og slett er feige, og «ikke har guts nok». Norske ekstremister har også blitt beskrevet som «sofa-jihadister» av andre muslimer i tidligere forskning, særlig i tiden før en del av dem reiste til Syria. En slik latterliggjøring har for eksempel hengt ved lederen, som ifølge egne utsagn ikke kunne reise til Syria på grunn av sykdom.34

Blant unge muslimer er det vanlig å bruke humor for å ufarliggjøre ekstremister. De skiftet ofte mellom alvorlige avvisninger, fornærmende omtale og mer avslappede og humoristiske tilnærminger til det vanskelige temaet, noen ganger i løpet av kort tid. Humoren var noen ganger et uttrykk for overlegenhet (Gruner, 2000); de følte seg bedre enn ekstremistene og kunne derfor gjøre narr av dem. Andre ganger kunne latteren tolkes som en måte å frigjøre negativ energi eller gjøre det mulig å snakke om vanskelige temaer på (Lynch, 2002). Samtaler om ekstreme grupper vakte et spekter av følelser blant unge muslimer. Det var alt fra forsøk på forståelse til dyp avsky, aggresjon og humor. Latteren kunne noen ganger også henge sammen med at de ville unngå å snakke seriøst om temaet.

Norske sofa-jihadister

Begrepet viser litt nedsettende og humoristisk til muslimer som støtter hellig krig, uten selv å utsette seg for krigshandlinger. «Sofa-jihadist» ble først brukt på ulike islamske diskusjonsfora i kjølvannet av demonstrasjonen mot Muhammad-karikaturene i 2010. Sofa-jihadistbegrepet ble mye brukt mellom 2010 og 2012, da et jihadistisk miljø vokste fram i Norge uten at noen deltok aktivt i strid. Enkelte eksperter mente at dette var noe som kjennetegnet norske jihadister. Begrepet har naturlig nok blitt mindre brukt etter at over hundre norske personer reiste til Syria for å delta i krigshandlinger der.

Fortielse som motstand

Jihadisters terror og krigføring blir dekket grundig i både tradisjonelle nyhetsmedier og sosiale medier. Til tross for dette hadde mange unge muslimer begrenset kunnskap om emnet. De generaliserte ofte om ekstreme grupper og klarte ikke alltid å skille mellom dem. Mange anså detaljkunnskap om IS, al-Qaida, al-Shabaab eller Taliban som overflødig, og de gjorde et poeng ut av at ingen av disse gruppene fortjente oppmerksomhet. Det samme var også tydelig i forholdet til kontroversielle norske grupper som Profetens Ummah og i noen tilfeller også Islam Net. Noen unngikk fullstendig å snakke om ekstreme grupper. De fortrengte temaet og sa at de «sletter det fra minnet» og ikke orket å forholde seg til det.

Abdul fortalte at han hadde støtt på ekstremisme på internett, men at han ikke så noe poeng i å merke seg innholdet i budskapet. Han slo fast at «det er ikke relevant i mitt liv, skjønner du? Så derfor fokuserer jeg ikke så mye på det». De unge muslimene hadde et behov for aktivt å distansere seg fra temaer de mente burde ha minimal betydning i livet deres. Ahmed uttrykte det slik: «Jeg tenker at de ikke representerer islam, og da er jeg ikke engang interessert i å lese om dem. Så hvorfor skal jeg bruke energi på det?» Andre hadde mer spesifikke grunner til ikke å ville forholde seg til ekstreme grupper. Da vi spurte Hussein om han diskuterte temaet med venner eller familie, svarte han: «Nei, nei, nei, vi vokste opp i krig, så hvorfor skal vi bry oss. Vi kommer fra Somalia i Afrika og har vokst opp med krig i 23 år. Vi orker ikke mer.»

Jamil svarte at han «ikke vet så mye» om grupper som driver med «hellig krig». Han tenkte seg om og sa nølende at han «har lest noe om dem i avisen». Kombinasjonen av å ha hørt diverse uttalelser fra ekstreme grupper «et eller annet sted» og usikkerhet rundt det spesifikke budskapet deres var ikke uvanlig. Omgåelsen eller fortielsen av kjente jihadistiske grupper blant vanlige muslimer kan tolkes som en bevisst eller ubevisst fortielse. Noen var svært bevisst på at de ikke ønsket for mye informasjon. Innenfor psykologisk teori og forskning på kommunikasjon har antagelsen ofte vært at individer aktivt søker informasjon. Samtidig finnes det studier som viser at mennesker unngår informasjon i bestemte situasjoner. Det skjer som regel når informasjonen forårsaker mentalt ubehag, ofte kjent som «kognitiv dissonans».

Donald Case og hans kollegaer (2005) argumenterer for at visse pasienter unngår informasjon om en dødelig sykdom og ønsker å forbli uvitende. Hvis mennesker ikke tror at det å lære mer om et tema hjelper dem til å endre en bestemt situasjon, er det usannsynlig at de søker informasjonen. Å omgå informasjon kan være et nyttig psykologisk verktøy.

Kunnskapen om ekstreme grupper blant unge muslimer er varierende og selektiv. Fortielse eller omgåelse kan også være en måte å ta avstand fra ekstreme grupper på ved ikke å gi dem for mye oppmerksomhet. Dette har mange paralleller til andre lignende fenomener. I Norge opplevde for eksempel mange at Anders Behring Breivik fikk for mye oppmerksomhet etter terrorangrepet 22. juli.35 Det kan være noe av det samme når unge norske muslimer ikke vil vite om eller snakke for mye om ekstreme jihadistiske grupper. De føler at disse ikke fortjener deres oppmerksomhet, eller de blokkerer kunnskap om det for å unngå ubehag.

Et bredt repertoar av avvisninger

Ekstreme jihadistiske grupper har preget mediebildet siden terrorangrepet i New York 11. september 2001. Daglig må muslimer forholde seg til voldshandlinger som begås i islams navn. I det offentlige ordskiftet settes det ofte likhetstegn mellom islam og ekstremisme. Islam beskrives gjerne som en farlig religion og som en trussel mot liberale verdier. De negative holdningene til islam og muslimer henger tett sammen med fremmedfiendtlighet og innvandrerskepsis, som er utbredt i den norske befolkningen.36 Denne negative omtalen av islam setter unge muslimer under press. Det forventes at de skal ta avstand fra ekstremisme i full offentlighet, gjerne gjennom demonstrasjoner, kronikker eller offisielle uttalelser.

Dette skjer også jevnlig. Unge muslimer tar ofte regien rundt slike mobiliseringer, for eksempel ble det dannet en menneskelig ring rundt den jødiske synagogen i Oslo i 2015. Islamsk Råd Norge har også flere ganger tatt avstand fra terrorisme, men samtidig blitt kritisert av andre muslimske organisasjoner for ikke å være tydelige nok.37 Det er et vanskelig spørsmål i hvor stor grad mennesker og organisasjoner i landskapet rundt ekstreme organisasjoner skal ta offentlig avstand fra dem. Hvilke personer og organisasjoner i Norge burde for eksempel tatt avstand fra Breiviks terrorhandlinger? Det finnes ingen fasitsvar. Selv om muslimer ikke alltid går ut offentlig og fordømmer terror, så har de en rekke måter å avvise dette på. Det gjøres kontinuerlig, i samtaler og diskusjoner, i vennenettverk og familier. Denne avvisningen av ekstremisme har mange uttrykk. De færreste er offentlige, og veldig få vokser ut av «krav» om å ta avstand fra terrorisme.

I dette kapittelet har vi fokusert på verbale uttrykk for slik hverdagsmotstand. Unge muslimers avvisning av ekstremisme handlet ofte om at jihadistene hadde misforstått islam. De ble ikke sett på som representanter for islam, og noen mente at ekstremister ikke var muslimer. Avvisningen ble også uttrykt gjennom mindre åpenbare former for motstand, som bruk av nedsettende betegnelser og avvisning av ekstreme gruppers stempling av mennesker som «vantro» (kuffar).

Humor, latterliggjøring og forsøk på usynliggjøring var også vanlige måter ekstreme grupper ble avvist på. De forskjellige uttrykkene for motstand mot ekstremisme har forskjellige funksjoner. Ved å legge vekt på religiøse argumenter prøver moderate muslimer å vise at de har overlegen kunnskap om islam og er «bedre muslimer». De nedsettende beskrivelsene viser alvoret og uttrykker de sterke følelsene som ekstremisme genererer. Humor og harselas gjør det derimot lettere å snakke om betente temaer. Det tar bort noe av gravalvoret i diskusjonene. Ved å ignorere ekstreme organisasjoner er det også mulig å nekte dem betydning for islam, i samfunnet eller i eget liv.

Det var svært viktig for de unge muslimene vi pratet med, å trekke opp et tydelig skille mellom dem selv og religiøse ekstremister. Dette gjaldt også de «bokstavtro» eller konservative muslimene. Vi mener at den hverdagsmotstanden som kom til syne i våre samtaler, er noe av det viktigste som skjer i bekjempelsen av ekstreme grupper. Unge muslimers motfortellinger er en effektiv måte å motarbeide ekstrem ideologi på.