«Norge følger islamske regler mer enn muslimske land. Her er man likestilt.»

Ifrah er 21 år og kledd i en mørk kjole. Hun er opptatt av å ta vare på de eldre i samfunnet og jobber i omsorgssektoren. For henne handler islam mye om likestilling. Jihadistenes fortolkninger av kalifatet, eller en islamsk stat, er hun svært kritisk til. Hun har mer sans for styresettet i vestlige land.

«Det er en klar sammenheng mellom likestilling og islam. For det fremste målet for en islamsk stat er å ta vare på folka sine. At fattige og rike, mørke og lyse er likestilte. At de tar vare på kvinner, barn og eldre», sier hun.

Det mener hun Norge klarer mye bedre enn for eksempel Saudi-Arabia. Eller Somalia. Ifrah er opptatt av at menneskene må ha regler, at de har et grunnleggende behov for det. For å beskytte samfunn og folk. Så man skjønner at det er feil å stjele, drepe, lyge.

«Når mennesker har regler som er strenge nok, da er det ikke mange som tør å bryte dem. Reglene skremmer folk», sier hun. Ifrah er derfor grunnleggende positiv til sharia, Guds lov for menneskene. Grunnleggende positiv, men også grunnleggende uenig i hvordan lovene tolkes av noen.

«Alvorlige forbrytelser fortjener strenge straffer, ellers får man ikke det fredelige samfunnet alle ønsker», sier hun, men dødsstraff vil hun altså ikke ha. Hun tar også avstand fra de strengeste straffene i islamsk strafferett, kjent som hudud. Disse innebærer steining, pisking og halshugging for «forbrytelser» som utroskap og tilbedelse av andre guder enn Allah. Ifrah mener at man skal være forsiktig med å gjøre seg til dommer over andre:

«Jeg kan ikke dømme andre, det er bare Allah som dømmer folk», sier hun, men selv om hun ikke vil dømme, tenker hun at det er lov å veilede folk, oppmuntre dem til å gjøre det som er rett.

Vi sitter på McDonalds, Ifrah spiser pommes frites og drikker cola og avbrytes stadig av kjentfolk. Dette er et lite sted hvor mange kjenner hverandre. Og Ifrah sier hun tenker mye på dette. Hvordan Koranen fortolkes, hvordan ekstreme grupper mistolker alt mulig, ikke bare sharia, men også jihad. Hun mener jihad ikke kan oversettes direkte til «hellig krig», for henne er det mer en indre kamp i selve mennesket – for å være en god muslim, gjøre det rette …

«Det handler om at jeg skal være et bra og ordentlig menneske. At jeg skal være troende, at jeg skal jobbe og studere. At jeg skal ta vare på andre. Å være en god muslim innebærer å respektere folk selv om de har andre meninger», sier hun.

«Sharia» og «kalifatet» er begreper som handler om hvordan samfunnet skal organiseres ifølge islam. Jihad beskriver en indre religiøs kamp, men angir også når det er legitimt å gå til krig. Dette er begreper som finnes i muslimske hellige tekster, men de har fått fornyet betydning gjennom politiseringen av islam. De er spesielt viktige for muslimske ekstremister. Vi har tidligere vist hvordan ekstremes forestillinger om endetiden kan ledes tilbake til sentrale muslimske fortellinger. Begreper som «sharia», «kalifatet» og «jihad» er på samme måte vevd inn i det religiøse verdensbildet. De kan mobilisere til brutale handlinger, men også fylles med gode gjerninger og kjærlighet.

Islamisme

Islamismen, som er en ideologisk retning innenfor islam, insisterer på at troen ikke er et privat anliggende. Ifølge islamistene inneholder den også gudgitte retningslinjer som bør legge sosiale, juridiske og politiske føringer for muslimske samfunn. Det betyr i hovedsak at lovverket må være forankret i den islamske loven sharia. Islamismen vokste først fram i Egypt som en lekmannsbevegelse. Den var sterkt inspirert av den islamske oppvåkningen (al-nahda), som tok form på 1880-tallet som en reaksjon på vestlig modernitet og imperialisme. Diagnosen var at den muslimske verden hadde stivnet, og at islam måtte reformeres i henhold til de første såkalt rettroende forfedrenes (al-salaf al-salih) praktisering av troen.

Det muslimske brorskapet ble stiftet på dette grunnlaget i Egypt i 1928. Organisasjonen omtales ofte som den første islamistiske organisasjonen i moderne tid. I løpet av 1940-årene spredte islamismen og Brorskapet seg raskt til andre muslimske land. Palestina-spørsmålet ble en hjertesak for bevegelsen. På 1970-tallet ble islamistbevegelsen splittet i to rivaliserende retninger. På den ene siden arbeidet det store flertallet for langvarig og fredelig reform. På den andre siden vokste det fram en radikal islamistisk retning som oppfordret muslimer til å ta makten gjennom væpnet jihad. Sayyid Qutb, en av Brorskapets lederskikkelser som ble radikalisert i fengsel, sto sentralt i å utforme denne ideologien.

Basert på Utvik (2011)

Sharia – den mangetydige islamske loven

Islam er ikke bare store fortellinger om hvordan verden ble skapt, eller hva som skjer etter døden. Som andre religioner kommer den også med en rekke mer direkte formaninger om hvordan livet på jorden skal leves. Alt fra organisering av samliv og familieliv til forretningsliv, lovverk og krigføring er påvirket av religion. Islam vokste fram parallelt med etableringen av en stat og har derfor spesielt tette bånd til statsdannelser. I nyere tid har islam blitt ytterligere politisert av både islamske grasrotbevegelser og muslimske stater (Utvik, 2011). Islam er vevd inn i politikk på mange måter, blant annet gjennom krigføring, forsøk på å opprette islamske stater og gjennomføring av islamsk lovgivning. Sharia betyr islamsk lov og står sentralt i diskusjoner om islam og politikk.

Vi spurte unge muslimer om hva de mente om sharia. Overraskende mange var likeglade, spørrende eller motstrebende. Noen visste ikke hva «sharia» betydde, mens andre var likegyldige til begrepet eller litt irritert over å bli spurt. Rojan beskrev sharia som «den lovgivningen som islam vil at alle islamske land skal håndheve». Han påpekte at han ikke hadde mye erfaring med det: «Det er ikke sånn at man går rundt på videregående og snakker om sharia, liksom.» Amina forklarte at hun ikke visste så mye om sharia fordi hun ville «sette seg inn i de enkle tinga først». Hun lo når hun forklarte at «hvis man skal bli en bedre muslim, så er ikke sharia det første man skriver i søkefeltet». Slike knappe svar var ganske vanlige.

På den ene siden mente Rojan at håndhevelsen av sharia var viktig, men på den andre siden visste han ikke så godt hva lovverket egentlig innebar. Sheraz sa at han ikke var ekspert på sharia for «jeg er bare en ingeniør!» Når han fikk tenkt seg litt om, svarte han at sharia var å følge «Koranen og sunna», og la til at «sharia i et vestlig land er å følge vestlige lover og regler». Han åpnet dermed for en liberal fortolkning av sharia som var forenlig med det samfunnet han levde i. Det viktigste i sharia var prinsippet om å utvise rahma (nåde) – et prinsipp som var fraværende i diskusjoner om sharia, mente han.

Khadra var opptatt av at man bør forholde seg kritisk i religiøse spørsmål: «Du må tenke selv hva som er riktig og galt.» Hun var derfor skeptisk til en ferdig «kodifisert» sharia. I tillegg forklarte hun at det var andre problemer med sharia:

Sharia var aldri objektiv. Den er ikke objektiv nå heller. Det som skjer når man får en nasjonalstat, er at man tenker: Man må ha en grunnlov og et lovverk, ikke sant. Da prøver man å gi entydige svar på ting som i utgangspunktet er veldig komplekse. Jeg tenker da at sharia blir veldig rigid, stivt og lite menneskelig. Fordi sharia har alltid vært tolket av mennesker.

Aise sa det samme: «Det finnes ti tusen millioner fortolkninger av sharialoven!» Usman knyttet det til at hadithene var usikre kilder: «Det har vært mange forfalskninger og gale fortolkninger. Jeg kan ikke si at hadith er hundre prosent sharia. Det finnes noen hadither som er helt absurde.» Han pekte på at det var mange dilemmaer knyttet til religiøs lovgivning og for eksempel menneskerettigheter:

Dette er en lov som kom til den arabiske halvøya i en tidsbegrenset og kaotisk periode. Man kunne bli slave for ingenting. Som kvinne var du ingenting. Denne loven kom for å forbedre samfunnet, men vi har utviklet oss. Skal vi fremdeles forholde oss til de lovene? Det synes ikke jeg. Kanskje vi burde ha dem hvis det går fullstendig galt i verden, det er en mulighet. Men i 2017 er det mange sider ved sharia som vi må diskutere.

Usman mente at sharia må fortolkes kontinuerlig for å passe inn i vår tid. Andre pekte på at i et flerkulturelt samfunn var det vanskelig å innføre et religiøst lovverk som skulle gjelde for alle. Amal trodde at «det finnes en lovgivning innenfor islam som kan gjøre at samfunnet blir bra». Likevel så hun at det kunne by på problemer: «Men det krasjer jo litt når man lever i en verden hvor man har alle slags religioner og sånt, man kan jo ikke innføre en lov som skal gjelde alle uansett hva.» De fleste unge muslimene så problemer med å kombinere idealer om religionsfrihet med sharia og var derfor skeptiske til bastante uttalelser og unngikk gjerne begrepet.

«Veien til vannet»

I islam eksisterer det en felles oppfatning om at sharia-loven uttrykker Guds vilje for menneskeheten, som fremgår av Koranen og beretningene om profeten Muhammads forbilledlige liv. Sharia blir omtalt som den ideelle veien til å praktisere religionen og ansett som bindene for troende muslimer. Samtidig finnes det ikke én lovsamling eller én islamsk lov som inneholder alle reglene muslimer må følge (Vikør, 2003). Dette har ført til etableringen av islamsk rettslære. Her tolker jurister Koranen og profeten Muhammads tradisjon (sunna) inn i dagens samfunn.28 Det er en rekke forskjellige retninger i islam, som alle er knyttet til forskjellige lovskoler og tolkningstradisjoner. Derfor er det også stor uenighet om hvordan reglene skal tolkes.

De som var positive til sharia, snakket sjelden om de mer kontroversielle sidene ved begrepet. Mahnoor forklarte at «de første muslimene levde i ørkensamfunn hvor vann var det oljen er i dag, ikke sant». For henne var sharia «veien til rettferdighet» eller «veien til vannet». De aller fleste reglene i sharia er lite kontroversielle og handler om hvordan muslimer skal leve, eller om muslimsk praksis mer generelt. Det er derfor vanskelig for mange muslimer å si at de er mot sharia, mente Laila:

Sharia betyr jo bare det islam sier, altså måten man skal leve på. Det er alle slags leveregler. Sharia er det at man skal be fem ganger om dagen, ikke spise svinekjøtt. Sharia er også det at man skal være et godt menneske, ikke sant. Så det blir vanskelig å spørre en muslim: Er du for eller imot sharia?

Hun fortalte oss kanskje dette for å vise at sharia var noe positivt, uten at hun hadde veldig bastante meninger om alt som kunne inkluderes. En slik åpen og litt spørrende holdning til sharia var typisk selv for dem som snakket positivt om sharia. Mennesker er alltid kreative i møte med «regler» de skal leve etter; det gjelder både de religiøse og de sekulære (Jackson, 2005). Særlig mangetydige religiøse forskrifter som sharia krever mye sorterings- og fortolkningsarbeid. Man må velge seg ut regler man vil etterleve, og velge hvordan man vil forstå dem.

Det var en del konservative muslimer som mente at sharia er et sett med helt konkrete regler som må følges til punkt og prikke. De åpnet ikke for at sharia burde debatteres og tilpasses samtiden. Abdul sa at «når jeg tenker på Guds ord, så er jeg ikke så interessert i min egen synsing og mening, for det blir ganske irrelevant for meg». Mustafa var enig og tilføyde at «de reglene som vi kaller demokrati, har mennesket laget, mens sharia, eller loven som vi har i islam, den har Gud laget». Tanken om at demokratiet er menneskeskapt og står i motsetning til Guds lover, er forankret i en bokstavtro fortolkning av islam (Wagemakers, 2016). Mustafa understreket likevel at norske muslimer måtte underordne seg Norges lover, og hadde ingen planer eller ønsker om å innføre sharialover i Vesten.

Dette er et ganske utbredt syn blant praktiserende muslimer i Norge. I en studie av muslimske ledere viser Olav Elgvin (2013) at norske imamer ikke ønsker seg sharialover i Vesten. Selv om de mente at politikk og juss står sentralt i islam, og at muslimske land burde styres etter islamsk lov, var alle imamene fornøyde med det politiske systemet i Norge. Ifølge dem var ikke systemet så ulikt de islamske kjerneverdiene. Slike meninger gjelder også for mange unge konservative muslimer. Selv blant salafiene, som regnes som de mest konservative, er den vanligste oppfatningen at Norge er et fint land å leve i. I en ideell verden kunne de kanskje tenkt seg en islamsk styreform, men de er samtidig fornøyde med norske lover og regler og tilpasser seg dem (Bangstad og Linge, 2015).

Sharia står sentralt i den offentlige debatten om islam. Islamkritiske samfunnsdebattanter mener at muslimer vil innføre «sharialover» eller en «shariastat». Noen ganger er dette blandet med konspirasjonsteorier om at muslimer samarbeider med den politiske venstresiden om «snikislamisering» av vestlige land. Samtidig proklamerer jihadister at de ønsker å innføre sharia, og erkerivalene Saudi-Arabia og Iran mener begge at de har gjort det.

Forskjellige grupper og trosretninger innenfor én religion kan argumentere for at man skal tolke hellige skrifter helt bokstavelig, men likevel ende opp med forskjellige versjoner av sharia. Alle hevder at deres fortolkning av skriftene er den eneste sanne (Rosenstock, 2017). Et slikt strengt syn på fortolkningen av skriftene henger tett sammen med religiøs fundamentalisme og har en rekke negative konsekvenser. Når det ikke åpnes for kritikk og tvil, men hevdes at en har en direkte kanal til Gud, er det lite rom for alternative syn og kompromisser.

«Guds grenser»

Islamsk lovgivning skiller mellom forbrytelser mot mennesker og mot Gud. Det siste er spesielt alvorlig. Hudud betyr i denne sammenhengen «Guds grenser» og omfatter seks forbrytelser som Gud gir en spesifikk straffeutmåling for i Koranen og sunna: (1) Zina, eller sex utenfor ekteskapet. Straffen er døden ved steining for gifte eller åtti piskeslag for ugifte. (2) Tyveri skal straffes ved avkutting av den høyre hånden. (3) Landeveisrøveri skal straffes med korsfesting. (4) Falskt vitnemål ved zina skal straffes med åtti piskeslag. (5) Fyll skal straffes med åtti piskeslag. (6) Apostasi, frafall fra troen, skal straffes med døden.

Basert på Vikør (2003)

Hudud – straffelovene i sharia

I storsamfunnet blir sharia ofte forbundet med de brutale hududstraffene. Mange unge muslimer hadde de samme assosiasjonene. Laila pekte på at folk ofte knyttet sharia til hududlovene, men sa at «det er bare en liten del av det». Hun mente at sharia «som i den derre ‘kutte av henda på tyver og steining av kvinner’ og sånn er jo veldig problematisk. Hvis du skal følge sharia hundre prosent, så må du også følge de aspektene, ikke sant». De aller fleste vi pratet med, var svært kritiske til hududstraffene, men det var også noen få som støttet dem.

Magnus mente at sharia var et sett med regler som måtte følges bokstavelig. Vi spurte om dette også gjaldt hududstraffene, og fikk som svar at «som muslim så må jeg selvfølgelig støtte dem». Han pekte likevel på at det var viktig med tilstrekkelig bevis og vitner, og at det kun kunne skje i en islamsk stat med en ordentlig shariadommer. Hånden skulle bare hugges av hvis det var stjålet «for moro skyld»: «Hvis du stjeler fordi familien trenger det, da får du en advarsel.»

Zain var ikke like opptatt av å forklare alle kravene og forutsetningene som måtte oppfylles for å iverksette hududstraffer. I forbindelse med homofili sa han bestemt: «Selvfølgelig skal offentlig homofili straffes med døden.» Han syntes også det var greit med halshugging som straff for mord, blant annet fordi det gikk raskt og var effektivt. Rettspraksisen i Saudi-Arabia var grei, syntes han: «Ja, jeg synes ikke det er noe feil. Dødsstraff er en del av hudud i islam.» Assad var forsiktig med å si noe som kunne være kontroversielt, men innrømte at han mente homofile burde straffes: «Ja, for å være helt ærlig. Jeg må bare si det. Jeg synes de bør straffes. Jeg synes ikke de bør få lov til det.» Det var denne typen bastante og absolutte holdninger unge moderate muslimer var i en kontinuerlig kamp mot.

Hududstraffer er den mest synlige delen av sharia og griper direkte inn i lovgivning og straffeutmåling som ofte er statens domene. Derfor har gjennomføringen av straffer vært et av de mest kontroversielle spørsmålene i islam. Sofia påpekte at det ikke var en «bok som het sharia». Hun sa at hun ikke visste mye om det, men sa litt spørrende: «Jeg har for eksempel hørt at man skal steine dem som er utro, eller pisking eller kutting av hånd hvis du stjeler. Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det høres brutalt ut.» Trine sa: «Jeg synes ikke man skal bli drept bare fordi man er homofil. Jeg vet ikke om de er født sånn eller blitt sånn. Men ja, jeg tenker at man ikke skal drepe noen, fordi man kan hjelpe dem vekk fra det.»

Mange knyttet hududstraffer til homofili. Nima mente at det ikke sto noe om fysiske straffer for homofili og utroskap i Koranen, det var bare i beretningene om Profeten (hadithene), og disse måtte man være skeptisk til fordi mange ble gjenfortalt av «dårlige mennesker»: «Det finnes tusenvis av sånne beretninger, men poenget er hvilke vi mener er riktige.» Noor sa at det var synd å være «homo» eller «lesbe», men at det var opp til dem selv, og ikke noe de skulle straffes for. «Islam sier ikke at det skal være sånn», sa hun. Hun var også mot fysisk avstraffelse mer generelt: «Hvis noen har gjort noe og sitter i fengsel, så synes jeg de heller skal tenke på det de har gjort, enn at de skal bli slått mens de sitter der.»

De fleste vi snakket med, var svært skeptisk til straffeformene. Abir sa at han egentlig syntes mennesker kunne gjøre hva de ville: «De som synder, til slutt så er det opp til dem, ikke sant. De blir straffet når de dør.» Å vise til Guds dom etter døden var den mest utbredte måten å avvise behovet for religiøs lovgivning på jorden. Mahdi knyttet hududstraffer til skillet mellom religion og staten. Han fortalte at han var veldig opptatt av at vi ikke skal styres ut fra religiøse lover: «Vi må skille mellom dem og vanlige lover, og i hvert fall ikke bli styrt etter religion.» Hayyan avviste også hudud, men ut fra en logikk om at et slikt straffesystem hørte til i en annen tid:

Det er veldig feil. Det står i Koranen, men det er feil. Det ble skrevet for lenge siden, i dag er det annerledes. Slik tenker de bare i Saudi-Arabia. Hvis du følger Koranen, blir du snill mot andre. Koranen er ikke veldig streng, den er som andre bøker, for eksempel evangeliene. Det er det samme, i kirker og moskeer.

Mona mente det var helt feil at homofile burde bli steinet: «Jeg klarer ikke å svelge at det står i Koranen. For samtidig så står det at Gud skapte livet, og at det er han som skal ta det. Så det høres ganske kontroversielt og paradoksalt ut.» Hun var svært kritisk til grupper som tok Guds rolle og dømte mennesker på jorden: «Hvem er de til å bestemme?» Mange unge muslimer knyttet budskapet om at bare Allah skal dømme på dommedag, til «religiøse» straffer på jorden. Esra trakk en parallell til seg selv: «Hvis jeg skal bli straffet for noe, så er det Gud som skal straffe meg, det er ikke mennesker som skal gjøre det.»

Unge muslimers kritikk av strenge hududstraffer var ofte basert på ideen om at mennesker må svare for sine gjerninger overfor Gud, og ikke skal dømmes av andre mennesker. Denne forestillingen går godt overens med moderne individualisert hverdagstro. En del var også opptatt av sekulære idealer om skillet mellom religion og stat, som også henger tett sammen med tendenser til individualisering og privatisering. Hvis alle har rett til sin egen tro, er det vanskelig med en stat basert på religiøse lover.

Nye muslimske femininiteter

I tillegg til homofili var det var mange som assosierte hududstraffer med undertrykking av kvinner. Yasmin tenkte umiddelbart på kvinner når hun ble spurt om sharia: «Hvis en kvinne blir voldtatt, og hvis hun ikke har med vitner eller noe sånt, så blir hun steina eller piska.» Aida knyttet hududstraffer til Afghanistan og Saudi-Arabia, som begge er av de få muslimske landene som utfører slike straffer: «I Afghanistan så henger de folk og steiner damer som har sex utenfor ekteskap.» Hun var også kritisk til forskjellen i statusen til kvinnelige og mannlige vitner:

Jeg har lest at en del av sharia sier at hvis du blir voldtatt, så skal det kun anses som voldtekt dersom du har fire mannlige vitner. For meg som menneske, spesielt som kvinne, så er dette helt absurd. At han ene som voldtok, og de fire mennene som kanskje sto og så på, skal måtte vitne for at det blir akseptert som voldtekt. Jeg synes mye av det Saudi-Arabia holder på med, er bare så sykt.

Det var ikke bare kvinner som var kritiske til undertrykking av kvinner i islams navn. Kasim mente at mange av hududstraffene var «stor synd», og ville sende oss en videolink som kunne bevise at de ikke kunne ledes tilbake til Koranen. Han sa at «i dag er alle utro, alle gjør ting og tang, så det blir dumt å straffe alle, hele befolkningen». Han ble opprørt da han tenkte på hvordan kvinner ble behandlet:

I mitt hode kan ikke en far kaste stein på dattera si. En bror kan ikke kaste stein på søstera si, skjønner du. Du må beskytte dem, så det må være en form for hjernevasking det der ass, absolutt. Hvis de klarer å kaste en stein på dattera si, grave henne ned og kaste stein, skjønner du hva jeg mener?

Kasim kombinerte kritikk av behandlingen av kvinner i ekstreme muslimske miljøer med det tradisjonelle mannlige idealet om å beskytte kvinner. Slik fikk han en effektiv motfortelling mot ekstreme gruppers forståelse av hududstraffer.

Noen kvinner som delte den samme bekymringen, hadde en litt mer humoristisk tilnærming til det. Aisha lo da hun sa at «hvis mannen er utro, da burde han steines, men ikke kvinnen!» Sana var usikker, men mente at sharialoven var at «kvinner må være hjemme, og at det er tillatt å slå dem». Da vi spurte om hva hun synes om steining for utroskap, ble hun ivrig: «Hadde jeg vært sammen med en gutt, og han hadde vært utro, da hadde han fortjent å bli steinet.» Hun trakk på det da vi spurte om hun virkelig mente det, smilte og rettet det til at de i hvert fall fortjente bank. Samtidig understreket hun at «sånn islamsk sett, så burde du ikke få noe straff, alle gjør feil, liksom». For Sana skulle islam være mild og tilgivendende, men selv klarte hun ikke å leve opp til den standarden: «My crazy side, ja, hvis du er utro mot meg, skal noe skje i hvert fall!», sa hun og lo.

Feminisme og islam

Et kjennetegn på fundamentalistiske bevegelser i islam, men også kristendom og jødedom, er deres sterke motvilje mot kvinnefrigjøring og seksuell frihet. Kvinner tildekkes, forvises til hjemmet og nektes å uttrykke seg fritt. Dette henger sammen med frykt for sekularisering og globalisering. Ifølge kjønnsforskeren Niamh Reilly (2009) er kontrollen av kvinner en måte å ta kontroll over den menneskelige reproduksjon på og et forsøk på å demme opp for den sosiale uroen som alltid følger i kjølvannet av seksuell frigjøring.

Enkelte muslimske debattanter har prøvd å forene slike feministiske bekymringer med islamsk tro. De har argumentert for at de hellige tekstene i islam ikke er årsaken til den kvinneundertrykkelsen som preger deler av den muslimske verden. Problemet er hvordan patriarkalske autoriteter har misbrukt og fordreid de hellige tekstene for å oppnå makt (Rosenstock, 2017). Det blir hevdet at det ikke er sharia i seg selv som er kvinneundertrykkende, men menneskers fortolkning av den (Rozario, 1998). Muslimske feminister har derfor oppfordret til kamp for fortolkninger av islam som åpner opp for mer likestilling og rettferdighet blant muslimer.

Det er mange eksempler på kvinner som bruker vold og etterligner mannlige idealer om respekt og ære. Det er en stor diskusjon på feltet om de etterligner maskuline idealer eller om det finnes en egen «bad girl»-femininitet (Miller, 2002). Noen av kvinnene vi pratet med, lekte litt med tanken på slike «farlige» jenter, men det var som regel del av humor og vitser. Både «bad girl»-holdningen og den relaterte humoren er kvinneroller som ofte ikke forbindes med islam. De muslimske kvinnene vi snakket med, var bevisst på problemet med kvinneundertrykking i islam og opptatt av ikke å være underdanige. Deres forståelse av islam var kanskje preget av likestillingsidealer fra den nasjonale konteksten de befant seg i (Eidhamar 2017c). På tross av humor snakket de fleste med stort alvor om sammenhengen mellom sharia, hududstraffer og kvinneundertrykking.

(Bort)forklaringer av brutale straffelover

I motsetning til spørsmålene om endetiden og dommedag var de unge muslimene vi pratet med, mer defensive når det kom til begreper som «sharia», «hudud», «jihad» og «kalifatet». Det var tydelig at ekstreme grupper hadde fått prege betydningen begrepene hadde fått blant unge muslimer. De fleste hadde et stort behov for å ta avstand fra de negative assosiasjonene og dermed avvise ekstremisme. Samtidig var det også noen som hadde et behov for å vise til sammenhengen de ble skrevet i, eller forklare hvorfor de ikke var så farlige. Det var ikke nødvendigvis fordi de var enige eller støttet begrepene, men fordi de mente at de ofte ble framstilt feil og forenklet i den offentlige debatten. Spesielt var det mange som hadde et behov for å forklare bakgrunnen for de brutale hududstraffene.

Abbas sa at lærde på den tiden trodde at «hvis de hugget hånden av tyver, ville det redusere kriminalitet og tyveri. Hvis de henrettet en drapsdømt, så ville det redusere drap i samfunnet». Han mente at dagens samfunnsforskning hadde kommet til andre resultater, og at disse måtte følges: «Nå er det ikke noe hogging av hender eller drap fordi det har vist seg at det ikke stemmer. Det gir ikke noe resultat. Så det erstattes av et moderne system, for eksempel det norske.» Mitra mente at hududstraffer ikke skulle gjelde i det samfunnet vi lever i nå, men i «et slags idealsamfunn, som kan komme, eller har vært. Da tror jeg ikke det blir behov for de reglene». I det perfekte samfunnet bryter ingen Allahs lover, og da er det heller ikke noe behov for straff.

Et annet vanlig forsvar for hudud var at straffene var symbolske, og at det handlet om å sende et signal om at noe var en alvorlig synd. Flere unge muslimer understreket at dette var straffer som ikke skulle gjennomføres i praksis. Fatima understreket at fokuset på «steining og sånt» var typisk for «folk som ikke har så mye kunnskap». Hun var også rask med å forklare: «Hvis en person har sex utenfor ekteskap, så trengs det fire vitner som må bekrefte at de to menneskene har begått den synden.» Dette hadde bare skjedd en eller to ganger i islams historie, mente hun. Poenget med straffene var ikke at de skulle gjennomføres i et verdslig straffesystem, men at de skulle gjøre det tydelig hva som var Guds vilje. Det var også andre betingelser, fortalte Halil. Han innrømte at det sto i Koranen at man skulle straffes med å få hender hugget av ved tyveri, men hvis «jeg stjeler fordi jeg ikke har mat til barna, da kan man ikke straffes ifølge Koranen». Da er derimot staten ansvarlig for å sørge for at befolkningen får dekket nødvendige behov. Før dette er oppfylt, kan de ikke straffe.

Noen forsvarte fysisk avstraffelse på mer overraskende måter. Mahnoor sa at hun ikke ville unnskylde islam, men pekte likevel på at det var mange problemer med fengsel, og at mange «norske kriminologer har tatt til orde for at fysisk straff er mer preventivt og avskrekkende enn det fengselssystemet vi har nå». På denne måten pekte hun tilbake på en lang tradisjon hvor kritiske samfunnsdebattanter har stilt spørsmål ved beskrivelsen av en entydig bevegelse mot et mer humant straffesystem.29 Noen mente fysisk straff kunne ha gode allmennpreventive virkninger. Amal forklarte at «der hvor det praktiseres, så er det ikke så mange som stjeler og sånn fordi man er så redd den stygge straffen». En del pekte også på paradoksene med at mange ikke-muslimske land uten sharialovgivning hadde dødsstraff, uten at de ble kritisert for det.

Det var en rekke slike fortellinger som balanserte mellom å akseptere sharia som konsept, men likevel gjøre det så lite relevant som mulig. Mange var for eksempel opptatt av at sharialover ikke skulle gjelde i Vesten. Houdas hovedgrunn til ikke å følge sharia bokstavelig var at hun ikke bodde i et land med slike lover. Hun tenkte litt på det, og så sa hun: «Jeg mener at hvis vi hadde bodd i Saudi-Arabia, og loven er sånn, så måtte vi respektere den. Det er det samme her. Vi respekterer at vi ikke skal stjele fordi vi blir fengslet, ikke sant.» Hun sa at «jeg vet ikke om det er fra Koranen eller hadith, men en av dem sier at vi må følge loven i det landet vi bor i». Denne typen forklaringer bidro til å ufarliggjøre sharia for omgivelsene ved å presisere at de ikke skulle gjelde i Norge. Det åpnet likevel muligheten for at dette kunne gjennomføres andre steder.

Vårt hovedinntrykk var likevel at streng gjennomføring av sharia hadde liten støtte blant de unge norske muslimene. Mange var usikre på straffen og ukomfortable med hele problematikken. De støttet det ikke, men hadde likevel et visst behov for å forklare det for utenforstående. De kunne forklare bakgrunnen for lovene, prøve å avdramatisere dem ved å vise til at de ikke skulle gjennomføres i praksis, eller relativisere dem ved å sammenligne med rettspraksis i andre land. Dette var ikke uttrykk for et ønske om sharialover i Norge, men et forsøk på å forsvare islam. De ville at flere skulle forstå islam og ikke dømme religionen på grunn av slike kontroversielle praksiser.

Kalifatet

Et kalifat er et islamsk styresett ledet av en kalif, som er en politisk og militær leder som har autoritet over det muslimske fellesskapet. Begrepet assosieres først og fremst med de fire såkalte rettledede kalifene som etterfulgte profeten Muhammad. I middelalderen overtok omayyadene, abbasidene og osmanene kaliftittelen. Dette varte fram til kalifatet ble oppløst i 1924 i kjølvannet av europeisk imperialisme og tyrkisk sekularisme.

Al-Qaidas mål var gjenopprettelsen av kalifatet, men organisasjonens syn var at styresettet først kan etableres når Vesten og andre fiender er bekjempet. Dette ble etter hvert utfordret og førte til opprettelsen av IS. De mente at kalifatet skulle innføres med det samme. I 2014 erklærte lederen for IS, Abu Bakr al-Baghdadi, seg selv for kalif for å realisere drømmen om en islamsk storhetstid og for å oppfylle profetiene om dommedag.

Basert på Gerges (2016)

Tanker om islamske styresett

Mange av de unge muslimene vi var i kontakt med, var usikre på betydningen av begrepene «sharia» og «hudud». Usikkerheten var enda tydeligere i samtaler om kalifatet. Mina sa «som Egypt for eksempel?» da vi spurte hvilken posisjon kalifatet hadde i islam. Sandra sa: «Hva var det igjen, er det et sølibat?» Houda sa: «Hæ, jeg vet ikke hva et kalifat er engang.» Så lo hun og la til: «Jeg vet ikke, jeg er jo født her, jeg forstår meg ikke på sånt.» Kasim sa: «Ja, på TV. Har hørt om Kalifatet: TV-serien Pirates. Men det er en gruppe. ‘The kalifathe’ kaller de seg. Men jeg vet ikke om det stemmer i islam, jeg hakke peiling.» Samia mente det var «irrelevant», selv etter at vi hadde forklart henne hva det gjaldt.

Et kalifat forklares i ordbøkene som en «islamsk stat» med én religiøs og politisk leder. Dannelsen av slike stater er tett knyttet til en rekke konflikter og krigføring, og begrepet er viktig for jihadister. Det viser hvor sammenvevd islam kan være med politikk. Det var imidlertid ikke en viktig del av islam for unge muslimer i Norge. Mange var positive til de historiske kalifatene, men skeptiske til forsøk på å danne nye. Sofia mente at på Profetens tid «var det ganske gode kalifer. Det var mennesker som gjorde alt riktig. Da fungerte samfunnet bra». Dette henger sammen med idylliseringen av de tre såkalt rettroende generasjonene som etterfulgte Muhammad. Sarah mente at det historiske kalifatet tilhørte en «gullalder i islam»:

Det døde ut. Det er ikke noe levende kalifat lenger. Det siste gikk jo ned med osmanene. Det er noe de færreste forholder seg til egentlig. Annet enn at tyrkere driver og «brager» (skryter) om at de er fra Det osmanske riket.

For de fleste vi snakket med, var kalifatet knyttet til noe som hadde vært i en idyllisert fortid, og noe som skal komme i den mer abstrakte endetiden. En del hadde positive forestillinger om den islamske staten som skulle komme. Abdullah sa at Gud hadde åpenbart for Profeten at «imam Mahdi skal komme. Det er en person som skal bli leder, eller kalif. Det er noe som skal skje i framtiden. Han skal være rettferdig å spre islam over hele verden». Det var slike strenger IS spilte på når de brukte fortellinger om endetiden for å mobilisere til støtte for dannelsen av sitt kalifat. I motsetning til ekstreme grupper knyttet imidlertid Abdullah den nye kalifen til store tegn på endetiden. Det gjorde kalifatet mye mindre konkret.

Grunntonen var dyp skepsis mot forsøk på islamske styresett. Mina var litt usikker, men visste at kalifatet var islamsk statsdannelse. Hun uttrykte stor skepsis til ideen, «for det kan jo hende at alle som bor i den staten, ikke følger den samme religionen». I likhet med innvendinger mot sharia var kritikken knyttet til at kalifatet ikke var særlig egnet for flerkulturelle samfunn. Mina var likevel åpen for at det kunne «funke så lenge de ikke er så veldig ekstreme». Sandra var enda mer kritisk til nye islamske stater: «Jeg synes det høres veldig merkelig ut at man bare kan velge seg et menneske som kan stå fram og representere islam.» Hun mente at «folk plutselig kan velge en som er helt ekstrem, og ikke representerer islam i det hele tatt». Khadra mente at kalifatet var et konsept for politisk imperiebygging: «For å ordne alle de landene man la under seg, under en fane, som det britiske imperiet for eksempel.» Mahdi mente at de fleste muslimer ikke «har et ønske om å vende tilbake til et kalifat. Det tror jeg bare er de ekstreme militante».

Abdullah, som var preget av salafistiske strømninger i islam, var en av de få som var åpen for en islamsk stat som fulgte sharia. Det var viktig for ham å påpeke at «man ikke kan tvinge fram en islamsk stat, men man kan jobbe for det». Amina var inne på noe av det samme: «Fordi det ville jo vært enklere for meg og for andre muslimer.» Nala mente at «et godt kalifat er et kalifat for alle, hvis du skjønner. At vet du hva, vi er en muslimsk stat, men hvis du er kristen eller ateist, det er greit liksom». Anton sa at «hadde det vært et riktig islamsk kalifat, så tror jeg ikke det hadde vært ekstremt i det hele tatt. Da tror jeg faktisk at det hadde vært veldig moderat, som Norge».

Når unge norske muslimer snakket om et slikt styresett, var det noe helt annet enn IS sitt selvoppnevnte kalifat. Amina sa: «Det hater jeg, det er det eneste jeg kan si.» De fleste var også skeptiske til islamske styresett som i Iran og Saudi-Arabia. Amal mente at «man ikke skal tvinge religionen på noen som helst, det er et faktum i islam».

Mitra var ivrig da hun sa at «en islamsk stat kan ikke startes av hvem som helst». Hun mente også at på Profetens tid var det «ateister som bodde vegg i vegg med muslimene, og profeten og imamer diskuterte med dem, de hadde filosofiske diskusjoner». Anton mente at et nytt kalifat var urealistisk fordi da måtte de fleste muslimer være enige. Etter at Det osmanske riket gikk i oppløsning, ble den muslimske befolkningen for stor: «Vi er 1,5 milliarder muslimer. Tror du alle muslimer klarer å bli enige?» Han mente at IS sitt proklamerte kalifat ble avslørt umiddelbart: «Folk skjønte jo med en gang at det bare var tull, for det var jo ingen av de største lærde som støttet det.»30

Etter at IS erklærte et kalifat i 2014, har begrepet blitt en vanlig referanse i det offentlige ordskiftet. Dermed kan det virke som at ideen om én samlende muslimsk leder er viktig for muslimer flest. I realiteten er «kalifatet» et ukjent begrep for mange unge muslimer. De som har kjennskap til det, mener at kalifatet hører til en svunnen tid, og at styreformen ikke egner seg for et moderne samfunn. Noen mente riktignok at kalifatet var den ideelle styreformen, men det var noe som skulle realiseres en gang i uoverskuelig framtid.

«Jihad betyr å streve for Allah»

Våre spørsmål om jihad ble møtt med mye skepsis, for dette var klisjeen av alle fordommer muslimer møter. Reaksjonene varierte fra utilpasshet til kritikk og sarkasme. Sadia hadde ikke så mye å si om temaet og utbrøt irritert: «Jeg har ikke peiling, fortell meg du!» Mustafa startet med å liste opp det han anså for å være positive aspekter ved jihad, før han spurte litt bebreidende: «Det er vel den hellige krigen du leter etter?»

«Jihad» kan oversettes med å «anstrenge seg kraftig» eller å kjempe. Det var en utbredt holdning at jihad har blitt misforstått og feiltolket, dels av jihadister, men også av toneangivende samfunnsdebattanter som utelukkende bruker det i betydningen «hellig krig». De fleste mente det var blitt beslaglagt av meningsbærere som bevisst eller ubevisst gjør skade på islam og muslimer. Amina forklarte den riktige betydningen av jihad slik:

For meg så er jihad to ting. Det er den kampen du har med deg selv og alt som er rundt deg. Og så er det den andre formen, at du kriger for Guds skyld, da. Det er den mest radikale måten.

Amina snakket på vegne av flertallet da hun sa at den indre kampen mot verdslige fristelser er den viktigste i islam. Hun fortalte som eksempel at da hun kom til Norge, var det vanskelig å holde seg unna ting som ikke var «islamsk riktige». Intervjuet ble avbrutt av et bønnerop som spilte på telefonen. Da det var ferdig, forklarte hun at dette var en kamp hver dag: «Det er en form for jihad, det er en kamp man nesten aldri kan vinne, ikke sant.»

Farid nevnte å ikke stjele, ikke være uhøflig og ikke se på porno som eksempler på indre jihad. Han fortsatte: «Være hyggelig med foreldre, hvis man er sur, så skal man liksom kontrollere seg selv, det er jihad for meg.» Assad la til at den indre kampen om å være et ordentlig menneske «er den største jihaden». Jamal var også inne på dette og nevnte at å «boikotte shaytan» var jihad for ham. Mitra forklarte: «At man kjemper mot seg selv for å nå fullkommenhet. For å bli et bedre menneske. Kjempe mot sine lyster.» For Samia var jihad handlinger hun assosierte med hverdagslige anstrengelser som å «pugge til en prøve», eller når hun «springer etter bussen». Nala utkjempet en jihad nesten hver dag. Hun forklarte hva hun mente: «Sånn, åh, nå er det bønnetid, kan jeg trykke pause på serien liksom for å be, eller skal jeg bare chille videre, liksom?»

Ada sa at mange tolket jihad som «å drepe andre, ikke sant? Men det er ikke det. Jihad er at man skal kjempe med seg selv, om for eksempel det å be selv om du ikke vil, selv om du er sliten». Assad sa: «Det å sprenge seg selv, det er ikke jihad.» Noen delte likevel den mer negative forståelsen av jihad som dominerer i offentligheten. Dette var ofte de med mindre detaljert kunnskap om islam. Afrah sa at «jihad betyr, sånn jeg har forstått det, gutter som blir hjernevasket. De drar ned for å slåss mot de vantro, eller de som sier imot dem». Sana assosierte jihad med «menn med sånn der skjegg og sånne ting på hodet. Jeg vet ikke, jeg tror kanskje de er slemme». De fleste var likevel tydelige på at jihad var noe annet enn det som kommer fram i media. Martine sa at den jihaden som det rapporteres om «i media og sånt, det har jo med våpen og krig og alt det der å gjøre, ikke sant». Dette var ikke den viktigste formen for jihad, forklarte hun.

Det er den krigerske betydningen av «jihad» som dominerer i offentligheten. Begrepet har imidlertid en rekke ulike betydninger i islam. Det nevnes ikke ofte i Koranen, men har likevel en sentral plass. Jihad har tradisjonelt blitt tolket som «ordets kamp» og sammen med gode gjerninger. Da er det ofte i sammenheng med kamp mot djevelen eller en selv. Dette omtales noen ganger som «den store jihaden». Begrepet har også en viktig rolle i forbindelse med islamske betraktninger rundt væpnet kamp mot ytre fiender (Eggen, 2017). Når unge norske muslimer snakker om jihad, posisjonerer de seg tydelig i opposisjon til denne bruken av begrepet. Motfortellingene var defensive på den måten at de kom som reaksjon på ekstremistenes og islamkritikernes forståelse. Det gjorde dem samtidig tydelige og sterke i diskusjoner om ekstremisme.

Den lille jihaden – forsvarskrig

Mange av dem vi pratet med, nevnte forskjellen mellom den store, spirituelle jihaden og den lille, fysiske jihaden. Dette ble også beskrevet som indre og ytre jihad. Halil forklarte at ytre jihad var forsvarskrig: «Hvis det kommer en gruppe for å ødelegge huset ditt og dreper familien din, kan du forsvare deg. Det er jihad.» Han pekte på oss mens han fortsatte: «Det er normalt, det hadde du også gjort.» Ahmed mente også at jihad bare viste til forsvar: «Jihad som innebærer at du dreper broren din eller naboen din, uten at de har gjort noe, er jo helt feil. Det er ikke jihad, det er bare bullshit.» Houda gikk litt mer i detalj på reglene for en slik forsvarskrig:

Selv om det blir en stor krig, så skal ikke muslimer komme i nærheten av barn og kvinner. Du skal ikke drepe noen av dem. Du skal kun forsvare deg selv. La oss si at Norge kommer i krig med Tyskland. Tyskland angriper. Skal man bare sitte der og be Gud om hjelp? Nei, man skal selvfølgelig beskytte seg selv og krige tilbake, men man får ikke lov til å drepe kvinner og barn.

Anton fortalte på lignende måte at «hvis noen kommer og banker på døra di, og du vet de kommer for å drepe familien din, da skal du forsvare deg. Det er jihad». Han forklarte at ingen kunne gjennomføre en rettferdig forsvarskrig før de hadde jobbet med den indre jihaden. Det var kun mennesker som hadde de riktige verdiene på plass, som kunne utføre væpnet jihad på en riktig måte.

Zain var litt mer opptatt av den ytre jihaden enn de fleste andre. Han forklarte at den originale meningen med jihad var «å slåss i Allahs vei med sverd». «Allah bruker ordet qital, det er å drepe, og det kan ikke ha noen andre meninger enn å slåss og kjempe», sa han. Han var likevel enig i at dette var en forsvarskrig. Zain sa også at ifølge Profeten var «den største formen for jihad å si det rette foran en korrupt tyrannisk leder». Slike ledere blir ofte sammenlignet med faraoen som Moses bekjempet. Dette er en viktig fortelling for mange muslimer, men blir spesielt trukket fram av jihadister og dem som er opptatt av den ytre jihaden.

De fleste svarene vi fikk på spørsmål om jihad, var defensive og preget av et ønske om å avvise storsamfunnets og ekstreme organisasjoners forståelse av begrepet. Sandra sa at hun tenkte at det «handlet om maktsyke menn». Ali hadde en lignende tilnærming som reflekterte flertallets mening om saken. Han brukte den nedsettende arabiske betegnelsen Daesh om IS og sa at deres forståelse av jihad var feil: «Den er farlig for islam. Det står ikke i Koranen at du skal drepe andre, for eksempel kristne.» Han sa at profeten Muhammad reagerte med «fred» selv om han levde i et samfunn der han «fikk juling av både jøder og kristne». Sandra sa at hun «aldri svarte med å gjøre noe tilbake». For henne var hovedbudskapet i islam at mennesker skulle leve i fred med hverandre uavhengig av tro.

Islamkritikere påstår ofte at jihadismen er en naturlig følge av den væpnede kampens sentrale plass i islam. Ledende islamforskere som David Cook (2015) argumenterer også overbevisende for at den klassiske fortolkningen av jihad først og fremst innebærer fysisk kamp. Ideen om den store, spirituelle jihaden er knyttet til sufismen og har i moderne tid blitt løftet fram som et forsvar for islam, hevder han. Tradisjonelt var likevel beslutningen om væpnet kamp statens anliggende. Det var ikke noe hver enkelt muslim hadde ansvar for, slik dagens ekstremister hevder.

I et teologisk eller dogmatisk perspektiv er det avgjørende hva de hellige tekstene eller tradisjonen sier. I et hverdagsreligiøst perspektiv spiller dette mindre rolle. Da er det viktigere at unge muslimer i dag ser på den indre kampen som den viktigste formen for jihad og legger vekt på at forsvarskrig er den eneste formen for ytre jihad som er tillatt.

Jihadistiske grunnfortellinger

I islamsk historie finnes det noen fundamentale grunnfortellinger med storpolitiske implikasjoner. Jihadister bruker slike fortellinger for å rekruttere og mobilisere til hellig krig:

Farao, den vantro tyrannen: Historien om profeten Moses og hans kamp mot den tyranniske egyptiske faraoen har en sentral plass i alle de abrahamittiske religionene. Radikale islamister sammenligner sekulære diktatorer i Midtøsten og vestlige statsledere med farao. I jihadistisk retorikk fikk blant George W. Bush jr. merkelappen «århundrets farao».

De vantro inntrengerne: Basert på historien om vestlige korsfarere i middelalderen som hadde til hensikt å spre og verne om kristendommen. Jihadistene hevder at Vestens innblanding i konflikter i den muslimske verden, som i Israel–Palestina-konflikten, er en fortsettelse av korstogene.

Oppløsningen av kalifatet i 1924: Baserer seg på ideen om en svunnen islamsk storhetstid da muslimer var samlet i et islamsk fellesskap under en kalif. Kalifatet ble oppløst etter flere tiår med press fra vestlige stormakter. Jihadister hevder at det er en konspirasjon mellom Vesten og sionister for å ødelegge islam.

jahiliyyah: Betyr «uvitenhet» og viser til tilstanden på den arabiske halvøya i førislamsk tid. Jihadister videreførte og forsterket tanken om den muslimske verdens forfall, basert på den tradisjonelle fortolkningen av denne tiden som preget av elendighet og synd. De hevdet at de fleste muslimer befinner seg i en tilstand av ignoranse, barbarisme og avgudsdyrking. Botemiddelet for dette er hellig krig for å reetablere sann islam.

Basert på Halverson mfl. (2011)

Kontroversielle begreper – komplekse svar

I forbindelse med ekstreme jihadistiske organisasjoners vekst har begreper som «sharia», «kalifatet» og «jihad» blitt en del av den offentlige debatten. Dette er kraftfulle begreper som har ført til både grusomme og gode og oppofrende handlinger. Kampen om dem er derfor avgjørende for islams framtid. Det er mye som står på spill både for det norske samfunnet og for unge norske muslimer. Som de fleste andre knyttet de begrepene til ekstreme organisasjoner. De svarte mer defensivt på disse spørsmålene enn på de fleste andre, og de forsto at de måtte forsvare islam mot ekstremisters dominans i media. Samtidig var de klar over at begrepene hadde en lang historie i islam, med en helt annen mening. Dette gjorde at fortellingene noen ganger ble et komplisert fortolknings- og forklaringsprosjekt.

Denne typen kompleksitet forsvinner ofte i offentlig debatt, der det ofte bare er plass til enkle standpunkter. Det er dessverre også ofte underkommunisert i samfunnsvitenskapelig forskning både meningsmålinger og kvalitativ forskning er ofte ute etter enkle svar: Er muslimer for eller mot sharia? Støtter de jihad?

Det er minst to problemer med en slik enkel tilnærming. For det første er det ofte uklart hva ordene betyr, og forskjellige mennesker kan tolke dem svært ulikt. Mange muslimer vil for eksempel støtte jihad fordi de forbinder begrepet med en indre kamp for å bli et bedre menneske. Det betyr ikke at de støtter jihad «med sverdet», slik det blir brukt av ekstreme grupper. På samme måte kan det være vanskelig for mange muslimer å si at de er mot sharia. Det er fordi loven i vid forstand omfatter en rekke regler muslimer skal leve etter. Trosritualer som bønn og faste er for eksempel en del av sharia. De kan likevel være skeptiske til eller uenige i deler av det som beskrives som sharia. Hududstraffer er det mest åpenbare eksempelet. De kan også være svært bevisst på at sharia er fortolket av mennesker og være sterkt mot at sharialovene skal gjøres til formell lovgivning.

I samtalene la unge norske muslimer ofte vekt på at de ikke hadde nok kunnskap, og at det var mange forskjellige fortolkninger, og de presiserte at dette var deres egen mening. Det er også slik at mennesker ikke alltid har ferdigsydde meninger om alt forskere eller andre lurer på. Begreper som «sharia» og «jihad» er ikke viktige for unge norske muslimers hverdagstro. I vanskelige spørsmål, eller om temaer man ikke har tenkt så mye på, er mennesker ofte i dialog med seg selv. Et annet stort problem med en enkel tilnærming til spørsmålet om holdninger er derfor at mye av forskningen i dag forutsetter at én person har én enkel mening. Slik er det ikke alltid.

Åpenheten for variasjon og fortolkning av religiøse regler som de fleste unge norske muslimer hadde, er et godt forsvar mot ekstrem jihadistisk retorikk. Forståelsen er preget av tendenser til individualisering, men trekker også på moderne idealer om skillet mellom stat og religion. Strenge religiøse krav til samfunnsorganisering ble forbundet med ekstreme gruppers fortolkning av islam. Den mer bastante forståelsen av sharia som noen hadde, kan gjøre veien kortere til forsvar av brutale religiøse lover. Den kan også føre til sympati for jihadistiske organisasjoner som kjemper for å innføre religiøs lovgivning. En viktig del av kampen mot ekstremisme skjer derfor i hverdagsreligiøse forståelser av kontroversielle og mangetydige begreper som «sharia» og «jihad».