«Før dommedag kommer dajjal (antikrist). De som tror på han, havner i helvete, og de som tror på Allah, kommer til paradiset.»

Houda er 27 år. Hun jobber i finanssektoren, og nå sitter hun på en benk på Aker Brygge i Oslo, kledd i svart hijab og jeans. Det er en fin sommerdag, og Houda er pent sminket. Og svært engasjert. Vi snakker om dommedag, om paradis og helvete, for det er mange islamske fortellinger som er viktige for henne. For eksempel den om Adam. Hvordan Gud skapte ham:

«Gud tok litt sånn støv og jord fra alle stedene rundt hele verden. Rundt på jordkloden. Så skapte han Adam sånn at det ikke var noe forskjell på rase og farge og sånt, ikke sant. Så blåste han i liv i han», sier hun.

Samtalen vår avbrytes flere ganger, for telefonen hennes ringer, og flere bekjente kommer forbi og hilser på. Men Houda fortsetter å fortelle, for eksempel om Iblis (djevelen) – egentlig var han en engel som hadde fått en spesiell plass i paradiset fordi han praktiserte mye. Han ble imidlertid sjalu fordi Adam fikk mer oppmerksomhet enn han. Da Gud ba alle englene om å knele for Adam, ville ikke Iblis gjøre det fordi han mente at han var laget av ild, mens Adam var laget av jord. Houda forteller hvordan Iblis villedet Adam og Eva til å spise epler fra treet som Gud hadde forbudt.

«Gud har gjort mye bra og forberedt mye godt til oss der oppe», sier Houda.

Hun tror på både paradis og helvete, og i mellomtiden, her på jorda, er hun skeptisk til både ekstremistene, som hun mener er skikkelig ute etter folk – men også til dem som er for moderate. Hun ler og imiterer dem med tullestemme:

«Ja ja, jeg tolker Koranen og sunna som jeg selv vil. Jeg tar livet med ro og skal til paradiset. Ikke noe får konsekvenser – og jeg lever fritt. Chillern!»

Hun mener åpenbart at mange tar litt for lett på endetiden og dommedag. Disse spørsmålene er en svært viktig del av hennes religion:

«Når selve dommedag begynner, blir det blåst i en trompet. Gud er rettferdig og dømmer så alle mennesker ut fra handlingene deres. Gode og dårlige. Det blir dømt hvem som skal opp, og hvem som skal ned», sier hun.

Og sola skinner.

Religionens rolle er ofte å gi svar på spørsmål som ligger utenfor det som kan observeres eller besvares med fornuft. På den måten har den – på godt og vondt – en helt sentral plass i både tradisjonelle og moderne samfunn. Typiske temaer er hvordan verden ble til, og hva som skjer etter døden. I dette kapittelet ser vi på religiøse forestillinger om dommedag, livet etter døden, og djevelen. Dette er sterke og virkningsfulle fortellinger som motiverer hverdagstro for unge muslimer i Norge. Dette er også forestillinger som er viktige for ekstreme muslimer, spesielt når de knyttes til martyrdøden. Mange fremmedkrigere og terrorister er drevet av tanker om livet etter døden. Jihadistiske ideologer trekker på tradisjonelle islamske forestillinger om endetiden når de rekrutterer og motiverer til hellig krig.

Ekstreme fortellinger

Forestillinger om paradis, helvete, djevelen og dommedag er sentrale i retorikken til jihadistiske grupper. Mye tyder på at slike forestillinger har blitt viktigere de siste årene. De amerikanske forskerne Halverson, Corman og Goodall (2011) har studert ekstremisters nettsider, offisielle uttalelser og interne dokumenter. I et omfattende arbeid har de identifisert en rekke grunnfortellinger som disse gruppene bruker.21 Det er kjente fortellinger fra islam og muslimske samfunn, hvorav mange handler om endetiden, paradis, djevelen og martyrdøden.

Jihadister er ofte opptatt av at endetiden nærmer seg. De ser etter Mahdi, en rettferdig leder som vil komme for å lede muslimer, og opprette et fredsrike og de kan gå mye opp i detaljer rundt tegn på at dommedag nærmer seg. De tolker spesielt Israels og USAs rolle i Midtøsten inn i et apokalyptisk rammeverk der muslimene skal bekjempe de vantro på dommedag. Å være opptatt av tegn på endetiden er ikke spesielt for muslimske ekstremister, men det har en spesielt viktig rolle i deres retorikk. Forestillinger om endetiden kan skape en apokalyptisk stemning som får mennesker til å gjøre ekstreme ting.

Flere forskere har argumentert for at dette er en forutsetning for å få mennesker til å gjøre store ofre, som å risikere eget liv (Smith, 2005). Hvis endetiden virkelig nærmer seg, er det viktig å vite og vise at man er på den riktige siden. Da er det også mindre farlig å risikere eget liv. Enkelte jihadistiske grupper prøver også å framskynde endetiden, men muslimske ekstremister er ikke alene om dette. Det er mange eksempler fra verdenshistorien på at religiøse fanatikere dreper og ødelegger for å framskynde dommedag (Rosenstock, 2017).

Jihadister legger vekt på belønninger muslimer kan oppnå ved å ofre livet i hellig krig. Den mest kjente grunnfortellingen er om 72 jomfruer, eller mørkøyde tjenerinner, som venter martyrer i paradiset som belønning for deres offer i jihad mot de vantro. Slaget ved Karbala er en viktig sjiamuslimsk grunnfortelling, basert på imam Husayns skjebne. Konklusjonen i fortellingen er at det er bedre å dø enn å leve under tyranni (Halverson mfl., 2011). Jihadister spiller i tillegg på at de som dør i hellig krig, får tilgitt all sine tidligere synder og slipper ventetiden før de kommer til paradis. Alt dette bygger opp under en idealisering av martyrdøden som gjør at det å miste livet ikke bare er et offer for en større sak, men også en fordel for martyren. Det har ført til slagordet «we love death as you love life», som har blitt brukt av grupper som Hizbollah, Hamas og al-Qaida.22

Mange muslimer er opptatt av djevelen, men han har en spesiell rolle i ekstremistisk ideologi. Muslimer flest ser på alkohol, gambling og andre synder som djevelens feller. Jihadister derimot ser i tillegg på personer som er involvert i slike aktiviteter som agenter for djevelen. De kan derfor straffes og i verste fall drepes. Jihadister ser også på shaytan eller Iblis23 som kroppsliggjort i vestlige og arabiske politiske ledere. Dette gjør at kampen mot dem får en helt annen legitimitet. Å stemple fienden som «ond» er avgjørende for å få støtte til krig. Det er viktigere enn å være «god» selv, hevder noen forskere (Smith, 2005). Hvis fienden er djevelen selv, og endetiden nærmer seg, bygger det opp under det apokalyptiske verdensbildet som gjør mennesker villige til å ofre livet.

Rekrutteringen og motivasjonen til jihadistiske grupper er tungt bundet opp i forestillinger om endetiden. Al-Qaida benyttet seg i sin propaganda blant annet av fortellingen om at Mahdi, og en hær med sorte flagg skulle dukke opp i Sentral-Asia. Organisasjonen har vært forsiktig med å benytte seg av dommedagsprofetier uten forankring i islamsk tolkningstradisjon. IS har derimot brukt utradisjonelle profetier i langt større grad. Gruppen har på mange måter vokst fram parallelt med nye fortolkninger av endetiden i islam. Noen mener derfor at dommedagsprofetier og et apokalyptisk verdensbilde er den viktigste forklaringen på suksessen de hadde.

Unge muslimers alternative fortolkninger av paradiset, helvete, djevelen og dommedag kan derfor være et vern mot jihadistisk ideologi, spesielt slik disse kommer fram i hverdagslige fortolkninger av islam.

«Bare Allah skal dømme»

Paradis eller jannah er viktig for muslimer. Jannah er det riktige ordet ifølge islamsk terminologi, og kan oversettes med «hage». Mange av de unge muslimene vi snakket med, brukte også «himmelen». Forestillingene om jannah gir svar på hva som skjer etter døden, men har også stor betydning for livet her på jorden. Forestillingene om stedet, eller tilstanden, er basert på de samme grunnfortellingene fra hellige tekster, men den har en helt annen betydning for unge norske muslimer enn for ekstremister. Når vi snakket om paradis, smilte de unge muslimene, det minnet dem om noe fint og varmt, og disse forestillingene ga dem mye glede. Jannah var først og fremst et tegn på Guds godhet. Abdul forklarte at for ham var islam en «perfekt levemåte». Da vi ba ham om å utdype, syntes han det var vanskelig, men sa at målet hans var å nå evig lykke og unngå evig vrede «ved tilbedelse av min skaper». Da vi spurte hva han la i «evig lykke», svarte han kontant «paradiset!», og på spørsmålet om hvordan det var i paradis, at «det er så fantastisk at hjernen vår ikke helt kan skjønne hvordan det er». Salam smilte og forklarte hvordan jannah skulle være:

Det er så, oh my God! Så fint! Alt skal være så stort, det skal ikke være noen dårlige følelser, det vil være elver av melk og honning. Husene vil være laget av diamanter. Det er ingen ting vi kan tenke oss. Ingen dårlige følelser i det hele tatt. Der er det ingen død, ingen dårlige ting.

Salam fortsatte med å fortelle at hun trodde på et liv etter døden. Meningen med livet var å komme til paradis: «Å leve så godt jeg kan for å oppnå evigheten i paradiset.» Hun mente at tanken på paradis gjorde at hun levde et bedre liv og ble et bedre menneske på jorden.

Abdullah var innom noe av det samme. Han fortalte at han hadde vært lat på skolen og ikke gått mye ut en periode. Han følte seg først deprimert og sliten, men ble motivert ved tanken på paradiset:

Så tenkte jeg at jeg måtte begynne å be og å ta religionen mer seriøst. Jeg innså at dette livet her bare er en test for oss, og at vi sannelig skal tilbake til Gud og bli stilt ansvarlige for våre handlinger. Så jeg følte både litt frykt og trygghet. Frykt for straffen og trygghet og velbehag for belønningen man får.

For mange unge muslimer er paradiset noe man kan gjøre seg fortjent til gjennom å følge reglene i islam. Muslimsk forkynnelse sier at livet på jorden er kort i forhold til livet etter døden. Skjebnen etter døden avgjøres av hvordan man har levd på jorden. På dommedag avgjør Gud hvem som kommer til helvete, og hvem som kommer til paradis. Muslimer som har levd dårlige liv, kan få tidsbegrensede renselsesperioder «i graven» og i helvete. Deretter kommer de til paradis (Eidhamar, 2017a).

Marit hadde alltid hadde hatt mange muslimske venner. Hun beskrev at hun ble tiltrukket av islam fordi hun følte at de «fortjente paradiset»:

Du ofrer noe for å tjene Gud. Det er ikke bare en gratis «ticket» at du kommer hit. Du skal ikke bare leve livet ditt og gjøre hva du vil, kaste bort all tiden din. Ikke gjøre noe godt for andre, være slem mot andre. Det er ikke det islam sier. Islam sier at du må fortjene det: Du må være snill, god mot andre, du må gi penger, faste, ofre ting, bruke hijab, streve.

I islam er religiøse handlinger som bønnen og fasten viktig. Unge muslimer legger blant annet vekt på at de må følge de fem søylene for å komme til paradis. Dette er annerledes enn for eksempel i protestantismen, der «troen alene» frelser, men ligner i noen grad på katolisismen, som legger vekt på både tro og praksis. Det er likevel viktig ikke å overdrive betydningen av en spesifikk troslære for religiøses hverdagstro. Unge muslimer har bare noen ganske generelle ideer om tro og handlinger når de tenker høyt om hvem som skal komme til paradis. De legger også mye vekt på at Allah er nådig, at tilgivelse er sentralt i islam. Mange av dem vi snakket med, var også opptatt av at det bare er Gud som kan dømme. Aisha sa for eksempel om religiøs tvang at «det er Gud som skal straffe, det er ikke menneskene som skal straffe hverandre». Fatima sa det samme:

Det står i Koranen at man ikke kan plage kristne eller muslimer. Alle skal en dag tilbake til Gud, på dommedag. Er du kristen, skal Allah si hva du har gjort. Er du muslim, skal Allah si hva du har gjort. Allah skal dømme.

Forestillinger om det «hinsidige» eller parallelle verdener er en grunnleggende del av de fleste religioner. Velkjente eksempler er himmelen, skjærsilden, helvete og figurer som engler og djevler. Livet etter døden er spesielt viktig. De abrahamittiske religionene deler mange grunnfortellinger, som skapelsesberetningen om Adam og Eva eller historier om velkjente profeter. Det er også store likheter mellom muslimske og kristne fortellinger om jordens undergang og tidens slutt (Larsson, 2006).

Når det gjelder forestillingen om en himmel for de utvalgte, er det store spørsmålet: Hvem kommer til paradis, og hvem dømmes til evig pine i helvete? Dette var også utgangspunktet for den store helvetesstriden mellom liberale og konservative krefter i den norske kirken på 1950-tallet. Problemstillingen er den samme i islam, og mange av de unge muslimene vi var i kontakt med, strevde med spørsmålet. En løsning for mange var å legge vekt på at det bare er Allah som skal dømme. På denne måten kunne de unngå bastante uttalelser, og å dømme andre. Vektleggingen av at Allah dømmer, var også tett knyttet til kritikk av religiøse ekstremister som uttaler seg bastant om hvem som er vantro og ender i helvete.

Paradis og helvete i Koranen

I islamsk teologi befinner mennesket seg i en mellomtilstand etter døden i påvente av dommedag. Denne mellomtilstanden, eller «livet i graven», er kjent som barzah og blir nevnt tre ganger i Koranen. Tradisjonell lære i islam er at når dødsengelen tar sjelen ut av kroppen, er denne bevisst og vil være det fram til dommedag. Like etter begravelsen blir døde avhørt av englene Munkar og Nakir. De som ikke levde et rettskaffent liv på jorden, får en forsmak på straffen i helvete: Gravens vegger nærmer seg, synderen blir spist av orm og pisket. Selv gode muslimer kan få mindre straffer i graven for å være renset til paradiset. Slik sett har livet i graven visse likhetstrekk med den katolske lære om skjærsilden. Muslimer kan også dømmes til mindre og tidsbegrensede straffer i helvete.

Helvete og paradis er beskrevet som geografiske og fysiske plasser i Koranen. På dommedag skal Gud avgjøre hvem som kommer hvor. De som kommer til helvete, inkluderer ikke-troende, hyklere og dem som dyrker flere guder. I helvete er det en rekke pinsler: Huden brennes, og når den er svidd bort, kommer det ny hud som også brenner bort. Skatter som ikke er brukt for å gjøre gode gjerninger, gløder og brukes til å lage brennemerker på pannen, i siden og på ryggen på synderne. Paradis er kontrasten med evig nytelse. Gjennom paradis flyter blant annet fire forskjellige elver. En er fylt av friskt vann, en av melk (som aldri endrer farge), en av vin (som ikke gir bakrus eller hodeverk) og en av ren honning. I himmelen er det også skygge og overflod av frukter. Livet preges av fred og harmoni uten konkurranse og baktalelse.

Basert på Eidhamar (2017c) og Larsson (2006)

Det ondes problem

Paradiset og helvete beskrives ofte billedlig i de islamske kildene. Mens paradis kjennetegnes av overflod, skjønnhet og lykke, beskrives jahannam (helvete) eller al-nar (ilden) som pinefull. Abdul beskrev helvete kort som «evig vrede». Andre unge muslimer snakket abstrakt om lidelser som flammer eller kulde. De fleste gikk langt mindre i detalj når de beskrev grusomhetene i helvete enn når de så for seg gledene i paradis. Det var også større uenighet om helvetes eksistens enn om paradis. Mens en del mente at helvete ikke eksisterte, var det for andre en helt sentral del av troen. Hassan, for eksempel, var svært tydelig:

Hvis du ikke tror på en dommedag, er du på en måte vantro, da tror du ikke på Gud, så da er du ikke en muslim. Det sier seg selv hva som skal skje. Du blir dømt for det du har gjort gjennom hele livet. De gode tingene og de dårlige tingene. Om du skal ende opp i helvete eller i paradis.

Han fortsatte med å peke på at det viktigste muslimer kan gjøre for å unngå helvete, er å spre religionen. Da får de ajr (belønning), og hvis de ikke gjør dette, kan de få straff.24 Helvete var aldri langt unna når Hassan snakket. Han sa for eksempel at hvis misjonering ble gjort på feil måte, for eksempel med tvang, var det «stor sjanse for at du ender opp i helvete». Salam var mer usikker på hele konseptet om helvete, men hun ville ikke «ta noen sjanser». Hun kunne uansett leve som en god muslim, mente hun. Det gjorde eget liv og samfunnet bedre, «så jeg taper ingen ting på det». Hvis det fantes et helvete, endte hun ikke opp der, og hvis ikke, hadde hun uansett fått et bedre liv.

Andre hadde større kvaler når det gjaldt helvete. «Det ondes problem» er kjent i flere monoteistiske religioner. Hvordan kan tanken på en allmektig, kjærlig og rettferdig Gud forenes med lidelse og urettferdighet? Mahdi strevde med dette:

Det er jo en av de vanskelige tingene, ikke sant, med min religion. At folk deles i to grupper: En gruppe kommer i helvete og en kommer i paradis. For meg så er det veldig vanskelig å godta det, da. Den delingen der er en vanskelig side ved islam. Noen av vennene mine skal kanskje til helvete, og noen av folka jeg synes er slemme, skal kanskje til paradis, ikke sant. Man blir litt forvirra av de spørsmålene.

Dette var spørsmål som mange strevde med. Levi Geir Eidhamar (2017a) har intervjuet en gruppe norske muslimer om livet etter døden. Han viser at det er stor uenighet i synet på om ikke-muslimer kan komme til paradiset, og om Guds straff er rettferdig. Stor kontakt med ikke-muslimer gjorde dem mer tvilende til ideer om evig pine og mer åpne til hvem som kunne komme til paradis. En annen forsker som har jobbet med dette, er britiske Simon Cottee (2015). Han har intervjuet frafalne muslimer. En av de viktigste grunnene til at de ikke lenger trodde på Allah, var forestillinger om helvete og straff.

De fleste vi møtte, mente at det bare var muslimer som kom til paradis, men noen var mer usikre. Abbas sa at han hadde lest en hadith som sa at det også fantes små straffer: «Men til sist er Allah tilgivende og tilgir alle mennesker.» Han fortsatte med å forklare:

Det er noen folk som sier at hvis du ikke er muslim, så kommer du til helvete, hvis du ikke faster, så kommer du til helvete, og så videre. Jeg tror ikke på det. Jeg tror at islam er mer en følelse som sitter i mennesket. Jeg har sett vers fra Koranen som sier at kristne og jøder ikke trenger å frykte noe. Hvis de gjør godt og handler rett, kommer de også til paradiset.

Amina var innom noe av det samme og var i tvil om helvete var en evig tilstand. Hun mente det var «visse synder som du selvfølgelig må bli straffa for», men hvis en angret, ville Gud tilgi. Khalid forklarte at dette bare gjaldt muslimer: De ville få straff hvis de hadde gjort noe galt, men kom likevel til paradiset til slutt. Abbas hadde en liberal fortolkning: «Jeg tror ikke helvete er en endelig tilstand. Jeg tror alle mennesker kommer inn til sist.» Slik kunne han leve med det ondes problem.

Shaytan – alvor og humor

Islam er preget av en pågående kamp mellom det gode og det onde. Himmel og helvete er ett uttrykk for dette, men viktigere er kampen mellom gode krefter drevet av Gud og mørke krefter drevet av djevelen. Shaytan var svært viktig for hverdagstroen til unge muslimer, men skikkelsen var også forbundet med mye humor. Melodi lo, utbrøt «astaghfirallah!», som betyr «jeg ber Allah om tilgivelse», og banket tre ganger i bordet for å fjerne tilkallingen da vi spurte henne hva shaytan var. Marit var også i godt humør da hun snakket om djevelen. Hun smilte da hun fikk spørsmålet og sa spøkefullt: «Jeg kjenner godt til shaytan, skal jeg si deg.» Hun ble litt mer alvorlig etter hvert og sa han var «vår felles fiende» som ikke ønsket at vi skulle komme til paradiset.

Sarah fortalte at hun hadde lest mye i Bibelen, og at det var mye bra der. Hun trakk linjer mellom moralen i flere av de store verdensreligionene: «Det er ingen religion som lærer deg å være et slemt eller dårlig menneske. Det er ingen som oppfordrer til noe ondt.» Shaytan prøver å dra alle mennesker mot det onde, mente hun, uavhengig av religion. Mange fortalte at det var djevelen som fikk dem til å bryte de religiøse påbudene. Magnus sa likevel at det kunne bli litt enkelt: «Hvis vi synder, kan vi ikke skylde på shaytan hele tiden.» Ali var enda mer kritisk og usikker på hvor mye makt djevelen hadde: «Jeg tror ikke han driver med waswas, altså at han visker meg i øret. Jeg bestemmer selv.» Men selv for dem som ikke var opptatt av djevelen i hverdagen, kunne han spille en rolle. Mona sa for eksempel at hun ba en bønn «for å ta bort shaytan» når hun ble redd.25

For mange var djevelen en konkret skikkelse som de nærmest kunne se for seg. For andre var det noe mer abstrakt. Jamal sa at når han hørte ordet «shaytan», så følte han at han var i nærheten: «Det er en slags sky som man faktisk kan føle, som jeg har følt flere ganger.» Sandra blandet forestillingene om det konkrete og det abstrakte og brukte begreper fra psykologien da hun skulle forklare hva shaytan var: «Det er den stemmen i hodet ditt som sier ‘gjør det’, når du vet at det egentlig ikke er så lurt. Det er vel det man i psykologien kaller egoet ditt.» Amal mente at «det er jo ikke en fysisk skapning som står der og prøver å gjøre noe, men det er noe i sjelen vår, noe vi alle er født med». Hun mente det var egoismen alle hadde i seg, man måtte kjempe mot. Mina mente at alle kunne bli lurt av shaytan, til og med «de som er veldig praktiserende»: «For i Koranen er han beskrevet som veldig slu og smart, så han vet hvordan han skal jobbe seg rundt deg.»

For de unge muslimene vi snakket med, var djevelen en integrert del av deres religionsforståelse. Noen nevnte at det var han som fikk dem til å drikke alkohol eller synde på andre måter, men ingen mente som muslimske ekstremister at de som la til rette for dette, var agenter for djevelen som fortjente straff. Det var heller ingen støtte til ideer om at djevelen involverte seg i internasjonal storpolitikk. Selv om noen snakket om djevelen med stort alvor, var det vårt inntrykk at de aller fleste tok relativt lett på det. Det var en figur som var virkelig og imaginær, og mange samtaler om djevelen foregikk i en humoristisk tone. Shaytan var likevel en kraft de regnet med når de fortalte om den daglige kampen for å være gode muslimer. Siden djevelen lokker mennesker til å synde, er slike forestillinger også tett knyttet sammen med dommedag.

Dommedag i islam

Det finnes et stort mangfold av beretninger om dommedag i islams hellige skrifter, men det er enighet om hovedlinjene. Dommedag er slutten på verden og himmelen slik vi kjenner den. Den dagen skal forferdelige ting skje, før engelen Israfil blåser i en trompet og alle vesener på jorden og i himmelen besvimer. Etter 40 år blåser engelen i hornet på nytt, og alle våkner. Da samles alle skapninger siden Adam på en enorm slette. Under en brennende sol må de stå nakne, barbente og hjelpeløse. Så stiger Gud ned og veier deres gode og onde gjerninger opp mot hverandre. Det er en bro over helvete. Guds dom avgjør hvem som kommer over broen, og hvem som sklir ned og faller i helvete.

Det finnes både mindre og større tegn på dommedag i islam. Små tegn tolkes som at endetiden nærmer seg, mens store tegn tolkes som at den er nært forestående. De mindre tegnene er blant annet moralsk forfall, kriminalitet, naturkatastrofer og krig. Disse har til alle tider blitt brukt av dommedagspredikanter for å motivere muslimer til tro. De store tegnene er mer konkrete og omfatter blant annet krig mellom kristne bysantinere og muslimer. Gode og onde skikkelser skal vise seg, som dajjal, antikrist på den ene siden og Jesus og Mahdi, frelseren, på den andre. Disse skal kjempe mot hverandre i et episk slag. Andre viktige tegn er en stor brann i Jemen og at solen står opp i vest.

Basert på Chittick (2007) og Stowasser (2004).

Apokalypse nå

Dommedag står sentralt i islam, men tematikken har ofte vært forbeholdt konservative lærde, og profetier om dommedag har spilt en perifer rolle i tradisjonell islamsk teologi (Cook, 2005). Dommedag er både en fortelling om historiens gang og enkeltmenneskers liv. Den er en viktig del av unge muslimers hverdagstro, og de hadde tydelige bilder av hva som skulle skje. Fortellingene om dommedag var spesielt viktige for dem som var preget av muslimske vekkelsesbevegelser. Magnus fortalte at et horn skulle blåse på dommedag:

Det skal komme en vind som tar med seg alle de troende. Det skal være et slag mellom dajjal (den falske Messias/antikrist) og Isa (Jesus). Det skal være fugler som spytter ut ild. Noen skal grave seg ut av huler fra jorden og drepe alle muslimer som er igjen på jorda. Drepe dem før vinden kommer. Men de skal bekjempes ved Mekka.

Abdullah begynte med å si at han ikke var sikker på om han husket riktig, men fortalte på lignende måter om hornet og sa: «Mahdi skal være lederen og krige mot dajjal helt til Jesus kommer. Så gir han lederskapet til Jesus, som skal lede den islamske verden.» Marit fortalte at hornet, eller trompeten, som hun kalte det, skal blåse så høyt at det skremmer alle. Menneskene vil bli så redde at alle gravide mister barnet. Ingen vil bry seg om andre, og alle vil løpe mot Mekka. Marit lo forsiktig når hun fortsatte og sa at alle skulle være nakne og stå opp fra de døde: «Det skal være en skremmende dag da du skal stå til ansvar for alt du gjorde i denne verden.» Forestillinger om dommedag er derfor en konstant påminnelse om å leve som gode og religiøse mennesker (Eidhamar, 2017a).

Tegn på endetiden ble hyppig diskutert blant unge muslimer. Sufiya mente at man allerede kunne se noen av de første tegnene, «som at gutter vil være jenter og jenter vil være gutter». De virkelige tegnene hadde derimot ikke kommet ennå, «som at sola står opp på andre siden». Marit påpekte at «vi vet aldri om dommedag er nær». Hun var likevel åpen for tegn i tiden som kunne tolkes i den retningen:

Det begynner å bli ganske mye umoralskhet i denne verden. For eksempel at alle jenter går halvnakne, eller musikk og masse sånne ting. Nå er det også TV og sånne ting overalt. Det er også et tegn at muslimene og kristne skal skilles på hver sin side. Det skal være et stort skille.

Jamal så også tegn som han tolket som at dommedag nærmet seg. Han visste ikke om det sto i Koranen, men sa at når endetiden nærmer seg, skal «mennesker hoppe på hverandre». Han kommenterte alvorlig: «I helgene ser jeg at folk har sex ute på gata, på hjørner, her og der – det er et tegn.» Magnus pekte på «mye fitna, eller uenigheter» og at «tårnene i Mekka skal være høyere enn Ararat-fjellet», men var usikker på det siste. Maryam sa at et lite tegn var at «unge styrte over egne foreldre». Amina mente man kunne se tegn som «det at folk dreper hverandre hele tida».

Mange mente at de små tegnene på dommedag allerede kunnes ses, men de fleste var tydelige på at de store tegnene ikke hadde vist seg ennå. I en tradisjonell islamsk lesning av Koranen er en sentral forutsetning at ingen, selv ikke profeten Muhammad, vet når endetiden kommer (Larsson, 2006). I tråd med dette sa de fleste at ingen vet akkurat når dommedag kommer. Mina lo nervøst da hun sa at det skulle være mange «regnfulle dager» rett før endetiden: «Det er litt skummelt at man ikke vet om det er i morgen eller om et århundre.» Det var en frykt blant mange unge muslimer, men også en anerkjennelse av at religiøse skal være forsiktige med å ta Guds rolle og annonsere at endetiden er kommet.

Når solen formørkes,

når stjernene fordunkles,

når fjellene settes i bevegelse,

når kameler som skal føde forsømmes,

når villdyrene flokker seg,

når havene syder,

når sjelene forenes med kroppene,

når småpiker som ble levende begravd spørres,

for hvilken synd de ble drept,

når skriftrullene åpnes,

når himmelen flås vekk,

når det fyres opp i helvete,

når paradiset bringes nær,

da skal enhver få vite hva han har prestert.

(Koranen: 81:1–15)

Alternative dommedagsprofetier

Dommedagsprofetier må forstås i lys av sin samtid. David Cook (2005) beskriver i en bok om apokalyptisk muslimsk litteratur hvordan politiske omveltninger og den islamske vekkelsesbevegelsen i Midtøsten på 1970-tallet forandret synet på dommedag. De konservative ble utfordret av nye intellektuelle strømninger som i langt større grad forkynte at dommedag nærmet seg. Skikkelser som Mahdi og Jesus fikk også mer sentrale roller. For å forklare nye politiske hendelser som for eksempel etableringen av Israel baserte de dessuten profetiene på kristne kilder som Johannes’ åpenbaring og velkjente antisemittiske konspirasjonsteorier. Dette ble forsterket med etableringen av IS. Dommedagsprofetier og en oppfatning om at endetiden nærmer seg, har en viss støtte blant muslimer generelt,26 og det kan også kobles sammen med den kaotiske politiske situasjonen muslimer opplever i dagens Midtøsten (McCants, 2015).

På tross av all elendigheten som leder opp til dommedag, var det en positiv fortelling for unge muslimer i Norge. Maryam poengterte at «det skal komme en hær som er rettskaffen, som skal lede den muslimske ummaen, og den skal være ledet av imam Mahdi». Det gode vil vinne over det onde. Omar lot ofte tankene leke litt og sa at han likte historien om Mahdi fordi det var en god slutt. Han fant paralleller i sosialistisk tankegang, som også forutser «fred og harmoni» til slutt:

Det ville vært en trist verden hvis man ikke hadde det synet at verden kommer til å ende bra. Verden kommer til slutt til å være et sted for frihet, for rettferdighet. Å ha den framtidsutsikten gjør at vi jobber for den. Hvis vi ikke har det, så tenker vi kanskje «ja ja, nå er det elendig i verden, men la det bare bli sånn». Nei, vi må jobbe for å forandre verden til det beste. Det er egentlig konseptet til Mahdi (frelseren).

Dommedag var en forestilling om endetid, fordervelse og elendighet, men også om håp og Guds barmhjertighet. Forestillingen er viktig fordi den gir mening til livet på jorden, og svarer på vanskelige spørsmål som hva som er historiens slutt, og hva som skjer etter døden. Derfor har den også stor mobiliseringskraft. Dommedagsprofetier har vært viktige både for konservative muslimske vekkelsesbevegelser og voldelige jihadister. Alternative fortellinger om dommedag kan også være viktige for dem som kjemper mot ekstremisme.

De unge muslimene vi pratet med, var svært uenige i ekstreme gruppers versjon av endetiden. De var lite preget av tankegangen om at muslimer skal bekjempe det vantro Vesten i et avgjørende kosmisk slag. Halil mente at det IS sa om det siste slaget, bare var «eventyr». Abdul så en rekke tegn på at endetiden nærmet seg, men lo bare da vi knyttet det til storpolitikk og vestlig krigføring i Midtøsten: «Det har jeg aldri hørt.» Da vi spurte Jamal om han mente at vestlige land var spesielt utsatt for shaytan, sa han at det var en «absurd tanke». Han mente at shaytan påvirket deg uansett hvor du var.

Det finnes fundamentalistiske kristne som mener at Mahdi, frelseren som muslimer venter på, er antikrist (Richardson, 2009). Argumentet er at Bibelen sier at det skal komme en eneveldig hersker som skal undertrykke kristne, og at Koranen beskriver at Mahdi skal styre den siste perioden. Forestillingene spiller på de samme ideene om endetiden som muslimene har, selv om konklusjonen er forskjellig. Slike kristne ser på muslimer som kjemper for kalifatet, som antikrists fotsoldater. På samme måte, men med et litt annerledes utgangspunkt, er det noen muslimer som tolker IS som satans agenter.

Noen av dem vi pratet med, brukte de apokalyptiske forestillingene mange ekstreme grupper spiller på, mot dem selv. Ismail ramset opp en rekke tegn på endetiden, som at «folk kommer til å hate hverandre», «folk kommer til å stole på dem som juger», «en sønn dreper sin egen mor». Han mente dette var i ferd med å skje nå, men konkluderte med at IS var dajjal (antikrist) og «tegnet på at dommedag er nær». Trine fortalte at hun hadde hørt at det sto i Koranen at det skulle komme en gruppe med svarte flagg som skal «gjøre sånne ting som IS gjør». Slike forestillinger ga unge muslimers motfortellinger den samme apokalyptiske dimensjonen som ekstremistenes egne fortellinger. De gjorde det mulig å kombinere populære dommedagsprofetier og tegn på endetiden med tydelig motstand mot ekstremisme.

Teorier om martyrdom

Det er mange teorier om hvorfor mennesker velger martyrdøden. En klassisk forklaring er at en tyrann eller et styresett er så undertrykkende at det skaper ekstremt sinne og opposisjon som kan drive folk til den ytterste selvoppofrelse. En annen teori er at det handler om sosial degradering, og at døden velges for å unngå skam. Psykologisk teori peker på at det handler om gruppeimitasjon og konkurranse, eller til og med selvdestruktiv atferd. Andre teorier igjen legger vekt på kulturell arv eller sosial kontroll: En gruppe kan være så sterk at den kan få enkeltindivider til å ofre seg for fellesskapet.

Basert på Hatina (2014)

Shahid og paradis

Martyrdøden er ikke spesifikt for islam, men en verdi i mange religioner og kulturer. Det er også viktig i sekulære sammenhenger. De som ofrer seg for en større gruppe, blir gjerne sett som helter og idealer for andre. I islamsk terminologi kalles martyrer for shahid. Martyrdøden forbindes ofte med å ofre livet i hellig krig, men for unge muslimer var dette bare var en av mange måter å bli martyr på. Halil forklarte:

Når en person dør i jihad, blir han shahid. Men de som dør i bombeangrep, blir også shahid. Det tror jeg selvfølgelig på. Det er det samme hvis jeg er på vei til å hente barna, og jeg blir påkjørt. Det er shahid. Hvis du dør av kreft, blir du også shahid.

Mahnoor mente at begrepet «shahid» inkluderer mennesker som dør en «urettmessig død». Hun ga flere eksempler: «Når man dør i en flyulykke, når man drukner, når man dør i en brann – så er man shahid.» På samme måte nevnte Maryam at de som «dør i brann og under fødsel», var å regne som martyrer. Sadia beskrev andre måter å dø på som gjorde troende til martyrer: «Hvis du dør mens du ber, eller dør i en hellig måned, så kan det være tegn fra Allah at dette her er bra.» Alle vi snakket med, var tydelige på at terrorisme ikke kvalifiserte til å bli martyr. Amal sa oppgitt:

Mange av disse selvmordsbomberne blir jo hjernevasket. Sånn «ja, hvis du tar på deg dette beltet og tar trikken ned til Tollbugata og sprenger deg selv, så er du en av shahidene». Det er feil, du er en massemorder. Alle de som begår selvmord, om det er som selvmordsbomber eller i en annen situasjon, det er mord. Det er enveisbillett til helvete.

Amal åpnet også for at ofrene for flyangrep og terror kan være martyrer. Abbas sa det tydeligere: «Alle som er offer for terror, er martyrer.» Slik snudde han opp ned på ekstreme organisasjoners forståelse av martyrdøden. I en slik fortelling blir ofrene heltene som kommer til paradis, mens selvmordsbomberen får evig pine i helvete.

Koranen skiller ikke tydelig mellom den belønningen martyrer og vanlige troende får i paradis. I de første store slagene i hadith-litteraturen derimot, fikk martyrer en større rolle. Enkelte forskere hevder det var for å motivere det økende antallet muslimer som døde i krig (Cook, 2017). Hadithene beskriver at martyrer skulle få seks belønninger, og en av dem er en rekke jomfruer eller tjenerinner. Martyrdøden renser også for gamle synder og gir kort vei til paradis. Forestillingen om martyrer har derfor vært viktig i jihadistisk retorikk, og er en drivkraft og motivasjon for terrorister og fremmedkrigere.

Den estetiske og seksualiserte forestillingen om livet etter døden som ligger i fortellingen om 72 jomfruer, har fått mye oppmerksomhet. Sex utenfor ekteskapet er synd i islam, og denne forestillingen etterlater et inntrykk av et etterliv med mindre seksuelle begrensninger enn i livet på jorden.27 De unge muslimene vi pratet med, kjente godt til fortellingen, men det var i liten grad noe de forholdt seg til, eller en belønning i paradis de så for seg.

Når vi spurte direkte om det, hadde de likevel tydelige formeninger om den kjente fortellingen. En del mente at det eksakte tallet var uviktig, og at dette var ment som del av en større metafor. Ahlam mente at jomfruene var noe av det man var lovet i paradis hvis «du har klart å motstå livets fristelser og hengitt deg selv til Gud». I likhet med Ahlam visste de aller færreste om hvor historien kom fra, og mente den var «blåst opp». Ada var tydelig litt lei: «Herregud, men igjen, i Koranen så står det at i paradis, jannah, ikke sant. Du skal få det du ønsker. Så hvorfor 72 liksom, du kan jo få 1000 om du vil, ikke sant?» Etterpå la hun kort til at «det der er bare for å lokke til seg folk som er svake».

Salam hadde også hørt om de 72 jomfruene, men mente det bare var «gutter som søker etter sånne ting». Hun mente at det var noe ekstreme grupper «lokker deg med», eller en «manøver for å få folk til å falle i fella». Da vi ba Abdul om å utdype, lo han og sa: «Jeg vet ikke hvorfor folk har hengt seg opp i den detaljen der. Det er jo ikke så viktig. Det er jo evig lykke uansett.» For tiden var han opptatt av TV-spill og mente at paradis måtte være å få sitte og spille Playstation. Etter en stund ble han mer alvorlig og sa at historier som den om jomfruer var en av de tingene som gjorde at mange ble tiltrukket av jihadistisk retorikk. Marit var enig og mente at mange hadde reist fra Norge til Syria fordi de hadde blitt lovet jomfruer. «Det er ofte folk med veldig lite kunnskap om islam», avsluttet hun trist. I unge norske muslimers forestillinger om paradis hadde ikke historien om jomfruer eller martyrdød noen stor rolle. I motsetning til de andre forestillingene om paradis var det noe de knyttet til ekstreme grupper.

72 jomfruer

Fortellingen om jomfruer eller houris (tjenerinner) er beskrevet i Koranen og mer utfyllende i hadithene. De er overjordisk vakre vesener som aldri har vært mennesker. Koranen nevner at troende (menn) skal ha tilgang på disse i tillegg til ektefeller fra livet på jorden. Jomfruene i paradis blir gitt til alle menn i paradiset, ikke bare martyrer som dør i jihad, selv om de som regel assosieres med den sistnevnte gruppen. Noen få av de mange tusen hadithene nevner antallet 72 for martyrer. Flere anses som svake, og bare én regnes å ha en sterk overleveringskjede i islamsk tradisjon

(Tirmidhi, bok 22, kap. 25).

Unge muslimske motfortellinger

Fortellinger om paradis, helvete, endetiden og dommedag var en viktig del av religionen for de unge norske muslimene vi pratet med. Det varierte mye om de så disse fortellingene som en historisk nødvendighet, eller om de var en metafor for noe mer uforståelig som viste Guds kraft og barmhjertighet. Det var spesielt mye usikkerhet knyttet til helvete, og mange var ukomfortable med tanken på evig lidelse. Dette ligner det religionssosiologien beskriver som en internasjonal ungdomstrend mot religiøs usikkerhet og tvil (Høeg, 2017). Tendenser som individualisering av troen og fragmentering av kunnskap ble blandet med tradisjonell islam, blant annet gjennom vekten på at bare Allah skal dømme. Dermed trengte ikke norske muslimer å ta stilling til vanskelige spørsmål som hvem som kommer til paradis, og hvem som ender i helvete.

Mye tyder på at fortellinger om dommedag har blitt viktigere, og at nye fortolkninger har fått et visst gjennomslag. Dette er spesielt knyttet til innflytelsen fra muslimske vekkelsesbevegelser. Mange snakket om store og små tegn på at endetiden nærmer seg, og noen ser dette i sammenheng med dagens konflikter i Midtøsten. Dommedagsprofetier og tegn på endetiden blir brukt av muslimske vekkelsespredikanter for å motivere til økt religiøst engasjement. De er som regel ufarlige, men kan noen ganger få mer dramatiske konsekvenser. Dommedagsprofetier er vanlig i ekstreme religiøse sekter i mange religioner. De er godt egnet til å rekruttere og motivere medlemmer. IS sin framvekst og suksess kan for eksempel i stor grad forklares med en oppfatning om en apokalyptisk konflikt og historiens slutt (McCants, 2015).

Våre samtaler tyder på at moderate krefter har et forsprang i kampen om fortellinger om livet etter døden. I motsetning til begreper som sharia og jihad, som diskuteres i neste kapittel, var ikke ekstremistenes fortolkninger langt framme i de unges bevissthet. På direkte spørsmål var de svært skeptiske til ekstreme forståelser av endetiden og djevelen. Djevelen så de på som en kraft som dro dem bort fra Gud og paradiset, selv om noen også kunne le av betydningen denne figuren hadde i deres eget liv.

De var ikke preget av det som kan beskrives som ekstreme islamske fortolkninger om endetiden og djevelens rolle i internasjonale konflikter. Ingen knyttet dommedagsprofetiene til en apokalyptisk krig der muslimer sto mot kristne eller vantro. Heller enn å beskrive USA og Vesten som Satans agenter la mange vekt på at det var terrorister og ekstreme jihadistiske grupper som var shaytans sendebud. Noen så til og med framveksten av slike grupper som et tegn på at endetiden nærmet seg.

Selv om unge norske muslimer hadde et relativt avslappet forhold til endetiden, har slike forestillinger et stort potensial for ekstreme grupper. Et valg mellom evig pine og evig belønning gjør det avgjørende å velge riktig. Dommedagsprofetier kan skape en apokalyptisk stemning som gjør at mennesker tar raske og dramatiske valg. I ytterste konsekvens kan martyrdøden bli en løsning. Fastlåste forestillinger om en kamp mellom gode og onde krefter, og troen på djevelens konkrete tilstedeværelse i verdslige konflikter, er også ressurser for dem som dyrker konflikt. Unge muslimers forståelse av endetiden er derfor avgjørende for å hindre framveksten av ekstreme grupper.