«Disse retningene, sunni eller, nei, heller salafist, eller wahhabist, disse små retningene som sprer seg hele tiden – jeg har aldri forstått meg på dem. Jeg tenker at det er ikke det som er viktig. Det viktigste er at du tror på din Herre og profeten Muhammad – ‘fred være med ham’ – at han er den siste profeten.»

Sofia er 19 år. Hun har mange venner som tilhører andre religioner, eller er ateister. Hun sier at religion ikke skal være tvang. Likevel praktiserer hun mer enn unge muslimer flest. Vi treffer henne på en kafé like ved OsloMet, der hun studerer. Hun har på seg et langt skjørt, en stor ullgenser og hijab. Sofia kommer fra en troende familie. Og hun gjentar dette, at de ulike islamske retningene ikke er viktige, at troen på én Gud og profeten Muhammad er det som forener alle muslimer. Hun sier likevel at hun er sunni, når vi spør direkte om dette.

«Innenfor sunni så er det en retning som heter Salaf al-Salih, og det er egentlig det jeg prøver å være. Det er de rettroende som fulgte religionen riktig og oppriktig. Det er ikke noen kompromisser i islam. Det er en veldig klar vei. Enten følger du den eller ikke. Du kan ikke bytte ut noe du ikke liker.»

Hun mener derfor det er viktig å følge eksemplet til de tre første «rettroende» generasjonene som kom etter Muhammad. Dette er et ideal for mange sunnimuslimer og står spesielt sterkt innenfor salafismen.

Så selv om Sofia ikke er så opptatt av ulike retninger i islam, har hun likevel sterke meninger om hva som er riktig og feil. Men over det, over rett og feil, over uenigheter og fortolkninger, står likevel ett prinsipp:

«… selv de som hater deg, skal du svare med kjærlighet tilbake».

Noen unge muslimer legger vekt på forskjellene mellom ulike trosretninger, for eksempel mellom sunni og sjia, de to store retningene innenfor islam. Andre identifiserer seg med sufismen, den spirituelle retningen i islam, eller salafismen, som er en «streng» versjon av islam. Selv om prinsippet om muslimsk enhet er viktig i islam, kan de forskjellige retningene fylle et behov for en mer spesifikk muslimsk identitet, ideologi og tilhørighet. De er også utgangspunktet for en rekke lokale, nasjonale og internasjonale konflikter. Politiseringen av sunni- og sjiaislam ble spesielt tydelig i Midtøsten på slutten av 1970-tallet og har fått et oppsving med krigen i Syria og Irak. Spenningen mellom forskjellige trosretninger i islam kan også ses blant enkelte muslimer i Vesten.

Sunni–sjia-konflikter i Midtøsten

Konflikten mellom sunni- og sjiamuslimer er knyttet til viktige geopolitiske endringer i Midtøsten. Disse er de tre viktigste:

  1. Etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979 innledet den nye sjiamuslimske republikken og det sunnimuslimske kongedommet Saudi-Arabia en «kald» religionskrig om det regionale og globale lederskapet i islam. Konflikten ble også utkjempet militært forskjellige steder, blant annet i Libanon.

  2. Den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 bidro til en borgerkrig mellom sunni- og sjiamuslimer. Borgerkrigen skapte grobunn for etableringen av IS og bevegelsens splittende sunniislamske ideologi.

  3. Den arabiske våren i 2011 var i første omgang en samlende protestbevegelse, men ble etter hvert splittet på religiøst grunnlag. I Syria spilte regimet på religiøse motsetninger for å beholde makten, mens sunnigrupper brukte borgerkrigen til å prøve å få makt og innflytelse. Det hele ble forsterket av sosiale medier, som fungerte som globale ekkokamre. Sunni- og sjiamuslimer over hele verden spilte en aktiv rolle i konflikten, og en del ble mobilisert som fremmedkrigere.

Basert på Wehrey (2018)

«Vi er alle muslimer»

Islam er en fellesbetegnelse som inneholder et stort mangfold av trosretninger, trossamfunn og tolkningstradisjoner. De to største, sunni- og sjiaislam, utgjør anslagsvis 85–90 prosent og 10–15 prosent av alle verdens muslimer. Dette størrelses-forholdet gjelder også i Norge (Vogt, 2012a). Sunni- og sjiaislam påvirker i ulik grad muslimers religiøse tro, praksis og tilhørighet. Det finnes grunnleggende fellestrekk mellom dem, men samtidig har de viktige teologiske særtrekk, særlig knyttet til spørsmålet om det religiøse lederskapet etter profeten Muhammad. Disse særtrekkene har lagt grunnlaget for unike sunni- og sjiamuslimske fortellinger, forestillinger og symboler. I enkelte tilfeller bidrar disse konkurrerende verdensbildene til konflikter som gjerne beskrives som sekteriske. Sekterisme eller muslimsk splittelse var imidlertid ikke det som preget de unge muslimene vi pratet med.

Når de ble spurt om forskjellige trosretninger i islam, viste mange til fellestrekkene mellom sunni- og sjiaislam. Isma svarte noe nølende at «det blir sunni» da vi spurte om hvilken retning han fulgte, men nevnte at «begge tror på samme Gud, de leser den samme Koranen og alt det der». Det hender også at unge norske sunni- og sjiamuslimer ber i hverandres moskeer. Da vi spurte Melodi om slike besøk er vanlig, svarte hun bestemt: «Jeg har ikke tenkt så mye på det, en moské er en moské.» Hun påpekte samtidig at hennes toleranse hang sammen med at hun har sjiamuslimske venninner, og utdypet: «Jeg har vært med mine sjiavenner som har tatt meg med dit, og ikke tenkt noe over det. Hvorfor skal jeg det?»

Asha visste ikke at hun var sunnimuslim, før på slutten av ungdomsskolen. Hun lo av seg selv da hun fortalte om hvordan hun oppdaget det:

Skal jeg være helt ærlig, fant jeg faktisk ut av at jeg var sunnimuslim da jeg gikk i niende, jeg. Det var en jeg liksom gikk i klasse med som spurte meg om jeg var sunni eller sjia. Vi hadde jo om det i RLE-timen, og så sier jeg «vet du hva, jeg skal gå og ringe mora mi og spørre om det!»

Mange brydde seg ikke om forskjellene mellom sunni- og sjiaislam, og noen kunne ikke engang gjøre rede for dem. Isma sa at han ikke visste «så godt forskjellene mellom dem», og at han «egentlig ikke tenkte så mye over det». Melodi erklærte først oppgitt: «Jeg er egentlig mot sunni- og sjiatankegangen. Jeg blir bare irritert av det.» Da vi spurte henne om hva det betydde for henne å være sunnimuslim, tilføyde hun likeglad: «Det er bare en retning jeg følger, men nå har jeg ikke så mye kunnskap om forskjellene.» Hun konkluderte: «Forskjellige oppskrifter til samme mål.» Asha beskrev det på samme måte: «Jeg har bare ikke vært opptatt av å vite det, liksom. Vi har jo samme troen og alt det der, det er jo bare en bitte liten forskjell mellom oss.» Mona svarte nølende «sjia … nei, sunni» på spørsmål om gruppetilhørighet, og lo godt av sitt eget svar før hun fortsatte: «Det betyr ingenting for meg.»

Sunni- og sjiakategoriene oppleves som irrelevante og påklistrede merkelapper for mange unge norske muslimer. Mangelen på kunnskap om skillene kan tolkes som at de fleste unge norske muslimer ikke har behov for å skille mellom sunni- og sjiaislam. Det kan også være et uttrykk for at sunniislam dominerer i Norge. Som muslimsk minoritet er nok sjiamuslimer mer bevisst sin trosretning. Forskjellene mellom sunni- og sjiaislam viskes også ut gjennom familiebånd og vennskap. I muslimske land som Pakistan, Irak og Libanon, der det finnes både sunni- og sjiamuslimer, har «blandede» ekteskap vært vanlig (Haddad, 2011). Blant norske muslimer som har bakgrunn fra disse landene, er dermed familier med både sunni- og sjiamuslimer ikke uvanlig. Isma fortalte for eksempel at to av brødrene hans var «gift med sjiamuslimer», og at han «ikke hadde problemer med det».

I Norge møter unge muslimer jevnaldrende fra ulike land, kulturer og trosretninger. De får venner på tvers av skillene mellom sunni- og sjiaislam. Samia lo litt av fordommer hun hadde hatt tidligere:

Når jeg gikk i niende klasse eller noe sånt, ble jeg kjent med to iranske eller irakiske jenter, og de var skikkelig greie. Senere fant jeg ut at de var sjiamuslimer, og da innså jeg det var ikke noe «big deal». De var ikke så forskjellige fra meg. Altså, de tenkte likt, vi hadde de samme interessene og så videre. Det eneste som skilte oss, var måten vi tenkte på når det gjaldt islam.

Farid mente at dette var et generasjonsspørsmål. Han og vennene hans brydde seg ikke om slike forskjeller. Farid understreket at hans «generasjon ikke gjør det, i hvert fall ikke de som bor i Norge». Da vi spurte om han kjente noen sjiamuslimer, svarte han: «Ja, jeg har jo bekjente, de gikk på videregående.» Han fortsatte nesten litt brydd: «Altså, først og fremst så var vi liksom bare kompiser. Det var ikke noe sjia og sunni.» For Farid var det vennenes personlighet og ikke deres islamske tilhørighet som var det viktigste: «Det står jo ikke på panna deres at de er sjiamuslimer, liksom.»

Islamkritikeren Walid al-Kubaisi (2013) beskriver konflikten mellom sunni- og sjiaislam i Midtøsten som «nissen på lasset» som ble med muslimske innvandrere til Norge. Hans påstand er at denne konflikten fremdeles preger forholdet mellom norske muslimer i dag. Våre samtaler med unge muslimer nyanserer dette bildet. Konflikter mellom muslimske grupperinger finnes, men det er en fare for at de overdrives. Sunni- og sjiaaktivister, eller lærde som er opptatt av detaljerte teologiske nyanser, kan overdrive hvor viktige disse skillene er for vanlige muslimer. De aller fleste identifiserer seg ganske enkelt som muslimer.

Forskjeller mellom sunni- og sjiaislam

Lederstrid:

Sunnimuslimer mener at de fire såkalte rettledede kalifene med rette ble valgt av trosfellesskapet som Profetens etterfølgere, mens sjiamuslimer mener at Gud hadde utpekt Profetens nære familie til å lede muslimene. Sunnimuslimer har derfor kanonisert beretninger om Profetens liv (hadither) videreført av kretsen rundt kalifene, mens sjiamuslimer har lagt vekt på fortellinger fra Profetens nære familie. Ettersom sunnimuslimene er i flertall, ble kalifatet videreført som styreform og har siden Det osmanske rikets fall i 1924 blitt stående som et sunnimuslimsk politisk ideal.

Religiøs autoritet:

Sunniislam har en relativt flat autoritetsstruktur der religiøse lærde i prinsippet er likemenn. I sjiaislam er de lærde langt mer hierarkisk strukturert. Toppen av kunnskapspyramiden består av et lite antall ayatollaher som har statusen «forbilde til etterligning». I motsetning til sunnimuslimer, som ikke trenger å forholde seg til en spesiell lærd, er sjiamuslimer pliktige til å rette seg etter en slik autoritet.

Messianske forventninger:

Messianske forventninger spiller en langt større rolle i sjiaislam enn i sunniislam. I sjiaislam er Ali, Profetens fetter og svigersønn, den første i rekken av tolv imamer. Disse regnes ikke bare som de rettmessige lederne for muslimer, men også som ufeilbarlige og guddommelige. Den siste av imamene, Mahdi, døde ikke, men lever i skjul og skal komme tilbake i endetiden og gjenopprette rettferdighet.

Høytider:

Sunni- og sjiamuslimer deler viktige islamske høytider som for eksempel ramadan-fasten og pilegrimsferden til Mekka. Den viktigste forskjellen er sjiamuslimenes Ashura, som betyr «den tiende». Den utspiller seg de ti første dagene i måneden muharram og kulminerer på Ashura-dagen. Den dagen minnes sjiamuslimer imam Husayns martyrdød i slaget ved Karbala. Mens mange sunnimuslimer faster på Ashura-dagen, minnes sjiamuslimer Husayn med et langt mer formalisert sett av ritualer.

Basert på Mervin (2013)

Drømmen om én umma

Det var også mer politiske og religiøse grunner til å tone ned skillet mellom forskjellige muslimske trosretninger. Ideen om én islam er relativt utbredt blant unge muslimer. Umma er et arabisk uttrykk som kan oversettes med «folk». I islamsk teologi omfatter begrepet det islamske fellesskapet, eller alle dem som bekjenner seg til islam. Da vi spurte Mustafa om hvilken islamsk retning han tilhørte, svarte han: «I islam så har vi ingen retning. I Koranen står det at det er én umma: det islamske folk er ett.» Begrepet bygger på denne måten broer mellom ulike etnisiteter og sosiale tilhørigheter og legger vekt på det som er felles for muslimer. En slik forståelse samsvarer med det multietniske landskapet unge muslimer forholder seg til i hverdagen. Magnus forklarte at tanken om én umma har en samlende antirasistisk funksjon. Han understreket: «I islam skal det ikke være raser. Vi er ett folk og én umma. Det er ikke noe som heter rasisme i islam egentlig.»

Våre spørsmål om muslimske trosretninger rørte ved slike forestillinger og kunne derfor noen ganger oppfattes som provoserende. Hassan sa litt irritert: «Det er ikke noe som heter sunni og sjia, ass. Riktig svar er at jeg er muslim!» På samme måte forklarte Mahdi at «egentlig er det bare én muslimsk retning. Det må jeg bare si. Det er ikke noe sunni, det er ikke noe sjia, det er ikke noen sekter, da». Samtidig aksepterte de fleste at dette var et problem. Abdul var selv sunnimuslim og fortalte oppgitt at «sjiaer sier de er de riktige. Vi sier vi er de riktige. IS sier de er de riktige. Dessverre så har vi blitt noen grupper nå. Skulle ønske det ikke var sånn». Den muslimske sekterismen ble til og med av noen sett på som djevelens verk og et tegn på endetiden. Mahdi forklarte:

I islam blir det sagt at når endetiden nærmer seg, så vil muslimene ikke være én umma lenger. Det ser vi i dag, ikke sant. Bare i sunniislam, som jeg tilhører, er det fire forskjellige lovskoler. I sjiaislam er det tolv forskjellige retninger. Så har du wahhabisme og sufier og sånne ting. Det ble sagt at islam vil bli delt opp i 72 forskjellige sekter, og vi er på god vei til å nå det målet. Det er blitt fortalt at muslimene vil gå til krig mot hverandre, som er kalt fitna, har du hørt om det? Borgerkrig internt i islam. Det ser vi tegn på med den konflikten som nå er mellom sunni- og sjiamuslimer.

Umma-begrepet har blitt en vanlig referanse i islamsk populærkultur og muslimske vekkelsesbevegelser, noe som nå har gjort begrepet utbredt blant vanlige muslimer. Idealet henger også sammen med et ønske om å stå samlet som en muslimsk minoritet (Jacobsen, 2011).

Til tross for umma-begrepets samlende funksjon har et muslimsk fellesskap også en bakside. Noen av de unge muslimene som la vekt på drømmen om én umma, var kritiske til andre islamske fortolkninger enn sine egne. Magnus, som hadde en mild personlighet, men en relativt streng fortolkning av islam, forklarte at uenigheter bare er tillatt innenfor en viss ramme: «Det er lov å være uenig, men vi har for mye uenigheter i islam når vi begynner å splitte oss opp i grupper.» Han konkluderte med at problemet er at muslimene ikke følger Profeten. Abdul, som også kan beskrives som streng, mente at splittelsene skyldes at mange muslimer ikke følger islam: «Det skal være ett, og det skal være riktig, det er bare én vei.» På denne måten kunne umma-begrepet brukes til å undertrykke andre fortolkninger enn ens egne.

Frykten for konflikt og krig

I tillegg til teologisk baserte ideer om én islam og bekymringer for at splittelser var djevelens verk og et tegn på endetiden, hadde mange også mer politiske grunner til ønsket om å tone ned forskjellene mellom sunni- og sjiaislam. Sandra fortalte at hun var «mot det å splitte islam i flere retninger, det bidrar bare til krig». Hun pekte på Midtøsten og Irak:

Man ser jo det i Midtøsten. I Irak er det jo krig nå på grunn av sunni og sjia. For å unngå krig er det best å unngå å krangle om religion. Jeg tenker at det ikke er noe å diskutere, folk har forskjellig tro.

Ønsket om å tone ned rivalisering mellom muslimske trosretninger var tett knyttet sammen med privatisering og individualiseringen av troen og respekten for mangfoldet i det religiøse landskapet. Trosspørsmål var et forhold mellom den troende og Gud og ikke en grunn til å gå i krig eller konflikter med andre grupper.

En del hadde bakgrunn fra land der sunni–sjia-spørsmålet hadde forårsaket ødeleggende kriger. De pekte derfor på krig i hjemlandet som en grunn til å legge slike spørsmål bak seg. Zakaria, som var sjiamuslim, sa:

Jeg og han kompisen min som er afghaner og sunni, vi blander oss ikke i dette. Folk ser oss, vi er bestevenner. Vi blir skikkelig sure når andre snakker om at vi er sunni og sjia. Hva har det med saken å gjøre? Hvorfor blander dere inn det der? Greit han er sunni og jeg er sjia, men vi er bestevenner. Har dere problemer med det, kan dere gå et annet sted. Folk skjønner ikke at det er irriterende. Det som sunnier og sjiaer har vært med på, 30 år med krig, for eksempel i Libanon, det skaper hat.

Andre hadde nettopp unnsluppet den syriske borgerkrigen og var også skeptiske til sunni–sjia-skillene. Da vi spurte en nyankommen syrisk flyktning om han var sunni- eller sjiamuslim, svarte han likeglad «jeg er sunni». Han fortalte at han hadde overlevd det syriske regimets bombing av landsbyen han kom fra. Syria styres av en gren av sjiaislam, mens majoriteten av befolkningen er sunnimuslimer. Derfor beskrives ofte krigen i landet som sekterisk, eller en krig mellom sunni- og sjiamuslimer.

En annen nyankommen syrer var heller ikke opptatt av religiøse skillelinjer. Han presiserte mildt: «Alle er muslimer, men det er litt forskjellig. For meg er det ikke viktig. Hvordan andre oppfører seg mot meg, er det viktigste.» Slike tanker vitner om at de fleste unge muslimer ikke bryr seg om sunni–sjia-spørsmålet, selv når de har opplevd en krig der religiøse motsetninger spiller en viktig rolle. Tvert imot kan slike opplevelser bidra til at de blir mer tolerante.

I lange perioder har forholdet mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer vært fredelig, både i en storpolitisk sammenheng og på et mer mellommenneskelig nivå (Bengio og Litvak, 2011). I Pakistan, der giftermål mellom sunni- og sjiamuslimer har vært vanlig, var for eksempel sunni–sjia-spørsmålet langt mindre betent for femti år siden enn i dag. Samtidig har forholdet mellom de to trosretningene til tider vært konfliktfylt. Det er delvis drevet fram av politiske krefter.

Begrepet «sekterisering» betyr at konfliktene som regel skapes ovenfra i et politisk maktspill (Hashemi og Postel, 2017). Det er mange eksempler på dette, spesielt i Midtøsten. I Syria er for eksempel fortellingen om en religiøs kamp først og fremst drevet fram av regimet på den ene siden og jihadistiske grupper på den andre (Kerr, 2015). Slik sekterisme importeres til en viss grad, men individualiseringen av troen og et ønske om fredelig sameksistens bidrar til å gjøre konfliktnivået i Norge mindre.

Mystikken i islam

Sufismen regnes som en mystisk retning og blir noen ganger beskrevet som et psyko-spirituelt uttrykk for islam. Sufienes mål er å oppleve og erfare Guds nærvær. Det finnes ulike måter å oppnå dette målet på. Et viktig sufiritual som ofte utøves i fellesskap, er dhikr. Det handler om å erindre Gud gjennom å gjenta rytmisk blant annet trosbekjennelsen eller Guds navn. Disse gjentagelsene blir en form for meditasjon.

Sufisme tar utgangspunkt i Koranen, men poesi og musikk regnes også som viktige uttrykk for mystisk gudserfaring. Det finnes en rik tradisjon for poesi innen sufismen. Poesien var i motsetning til andre islamske tekster ikke begrenset til arabisk. Dermed bidro oversettelsen av den til ulike språk til spredning av sufismen.

Basert på Hamid (2016)

Sufisme – gudserfaring gjennom ritualer

Bak det store skillet mellom sunni- og sjiaislam skjuler det seg mange forskjellige mindre tolkningstradisjoner og trosretninger. Noen av dem, blant annet den spirituelle og mystiske sufitradisjonen har en sentral plass i både sunni- og sjiamuslimsk teologi. Andre, som den mer bokstavtro og strenge salafibevegelsen, er utelukkende et sunnimuslimsk fenomen. I en norsk studie viser Anne Sofie Roald (2012) at bevegelsenes vekst har ført til fragmentering i det muslimske landskapet, og at konflikter mellom ulike trosretninger kom til overflaten. Det tydeligste uttrykket for dette er at salafier ofte angriper sufismen og bruker retningen som eksempel på vranglære, mens sufiene svarer på angrepene med å lede an i kritikken mot salafismen. Retningene er tett knyttet til konflikter mellom sunni- og sjiamuslimer.

Sufisme har sitt navn fra de første muslimske asketene, som brukte en kappe av suf, som betyr «ull» på arabisk. Sufiene ønsker å erfare Guds nærvær gjennom bestemte spirituelle ritualer. Historisk har sufitradisjonen vært viktig i norske moskeer, særlig i mange av de store pakistanske menighetene. Samtidig er sufismen omdiskutert blant muslimer. Sufisme beskrives ofte som overtro, særlig blant en del salafiorienterte unge muslimer, som beskriver sufismen som vranglære. En del unge norske muslimer er kritiske til enkelte sufiritualer, men identifiserer seg likevel med tendenser i trosretningen.

Sheraz var en av de få som identifiserte seg tydelig som sufi. «Jeg tror på sufisme», erklærte han. Han fortalte om hvordan andre religiøse tradisjoner har beriket sufismen og hvordan musikk, poesi og mat underbygger sufismens spirituelle karakter. I motsetning til salafier, som hevder å skille skarpt mellom islam på den ene siden og kultur på den andre, er sufismen mer inkluderende overfor innsikter og praksiser fra andre kulturer og religioner. Dette gjør det til en svært variert og kulturelt rik trosretning. Den har produsert mye vakker poesi og kunst som også blir satt pris på av ikke-muslimer.

Sufismen læres som regel direkte fra en veileder, men formen på forholdet mellom veileder og elev varierer mye. Det er en trosretning som må læres, fortalte Sheraz: «For å være en sufi må du ha en lærer, og så må du følge visse ting.» Sheikhene eller veilederne regnes som ledd i en kjede fra Profeten og er «innviede» som kan bringe kunnskap videre. I noen tilfeller står eleven i et direkte eller til og med servilt forhold til veilederen, mens elevene andre ganger står friere. Mange unge muslimer i Norge søker seg mot vestlige nettverk som ofte beskrives som nysufisme. Sheraz fulgte en syrisk sjeik bosatt i USA. En annen populær veileder er en amerikansk konvertitt som bor i Jordan.14 «Han har tusenvis av studenter over hele verden», fortalte Sheraz. I tråd med individualiseringen av troen blir mange unge muslimer inspirert og følger slike veiledere uten nødvendigvis å føle seg bundet av sufismen som trosretning.

Sufier er svært kritiske til salafismen. Sheraz sammenlignet bevegelsen med luthersk puritanisme: «Den er veldig sånn protestantisk. Det er fullt av regler: Du må stå på den foten, du må be slik og du må gå sånn.» Khadra hadde opplevd en direkte konfrontasjon mellom salafisme og sufisme i barndommen. «Jeg møtte sufismen fordi min bestemor er sufi», begynte hun. «Vi endte opp i Oslo og ble en del av den største somaliske moskeen, som er salafistisk.» Så kom hun til stridens kjerne:

Jeg husker veldig godt at mamma kom i en stor krangel med imamen fordi hun hadde en sånn rosenkrans. Og det var fy, tydeligvis. Jeg husker jeg var seks år gammel og sto ved siden av mamma, som skjeller ut en imam: «Vi er somaliere, vi har alltid hatt rosenkranser, og så kommer du hit med din saudiske propaganda og sier at jeg ikke kan ha rosenkrans! Selvsagt jeg kan ha rosenkrans, det er islam!»

Khadra smilte av minnet og lo: «Det husker jeg godt, det var veldig morsomt. Etter det var det ingen som kommenterte rosenkransen hennes igjen.» Salafienes ønske om detaljstyring av muslimers livsførsel og sufienes litt mer utprøvende og inkluderende tilnærming til islam er en åpenbar kilde til konflikt.

Mange unge muslimer forbinder sufismen med foreldregenerasjonen og deres hjemland. Amal, som delvis identifiserte seg med sufismen, var en av dem:

Der hvor jeg kommer fra i Marokko, er det det som blir praktisert. Mine foreldres forfedre og sånt, det er det de praktiserte, da. Men så har det bare blitt mindre og mindre av det de siste årene. Det er mange som synes at sufisme er litt rart.

Hennes noe lattermilde omtale av sufismen reflekterer noe av den skepsisen som rettes mot trosretningen av unge muslimer: «Jeg praktiserer ikke de ritualene deres eller noe», forsikret hun oss. «Jeg er jo klar over at de leser så intenst at de på en måte kommer i en sånn transe», prøvde Amal å forklare. Hun konkluderte med at noen sufier overdriver: «Og noen, hva skal jeg si, ekstreme, føler på en måte at Gud er inni dem, da, at de nesten selv er Gud.» Dette ble regnet som blasfemi.

I likhet med salafier er også sufier nøye med å påpeke at deres tro og ritualer er basert på Koranen og hadithene. Dette er viktig for alle muslimer. Sheraz innrømte at sufismen hadde et dårlig rykte i Norge på grunn av «hopp og dans og sånn», men skyldte på moskeene:

Moskeene har ikke vært flinke til å inkludere ungdommer. Folk falt litt ut, for et utrent øye kan det se veldig feil ut. Hvis du går til en sufisirkel, så kan du tenke «hva er det de driver med?» Så man må nesten forstå, men det finnes nivåer. Du kan ikke starte på femte året på et studium når du ikke har gjennomført «basic».

Sheraz sin kritikk av norske moskeer er et uttrykk for at kritikken mot sufisme også kommer innenfra. En respons på dette er altså nysufismen, som har ført til at sufismen har fått et comeback blant unge europeiske muslimer (Hamid, 2016). Dette er en modernisering av tradisjonell sufisme som har blitt populær blant unge muslimer over hele verden. I Norge har også nysufismen fått et oppsving. Delvis som en reaksjon på salafismens framvekst har et nettverk av unge sufier gradvis blitt synligere.15

På grunn av skepsisen til sufisme blant en del muslimer beskriver imidlertid det unge, organiserte sufi-miljøet i Norge ofte ikke retningen som sufisme, men heller som tradisjonell islam (Rana, 2016). Å representere det tradisjonelle og opprinnelige er viktige verdier i islam, men det er stor uenighet om hvem som egentlig gjør det.

Salafisme – søken etter det opprinnelige

Noen av dem vi snakket med, identifiserte seg med salafismen. De gjorde det på svært forskjellige måter. Enkelte var tydelige på at de var salafier,16 mens andre var fascinert og inspirert av bevegelsen. Abdul så på seg selv først og fremst som sunnimuslim og deretter som salafi. Det betyr «å følge Profetens vei, mest mulig (…) vi, salafier er de som følger Koranen», sa Abdul. Skråsikkerheten rundt hva som er rett og galt i islam, er typisk for salafismens tenkning rundt egen tro og praksis.

Abdullah var sent i tenårene og selverklært salafi. Han hadde den samme selvtilliten og snakket fort og overbevisende om Profetens følgesvenner: «De heter salaf. Så når man sier salafi, er man en som følger dem i tro, handlinger og oppførsel.» To andre unge muslimer var ikke like tydelige på at de var salafier, men de var fascinert av deres engasjement og innlevelse i religionen: «De er så dedikerte. De nekter å se på noe annet», fortalte Usman. «Skal du faste, da faster du i 22 timer. De prøver ikke å finne andre løsninger. Det er fascinerende», sa Abbas.

Salafisme er en puritansk vekkelsesbevegelse med dype førmoderne røtter. I moderne tid er bevegelsens framvekst knyttet til Saudi-Arabias globale misjonspolitikk. Salafier hevder å praktisere islam i tråd med de første muslimenes forståelse av religionen. I motsetning til de fleste muslimer, som betrakter Profeten og hans følgesvenner som forbilder fra en fjern fortid, forsøker salafier i større grad å etterligne dem ned til hver minste detalj.

Litt forenklet handler salafidoktrinen om å bevare troen på Guds enhet ved å motarbeide det salafier selv definerer som paganisme, kjetteri og blind etterligning av mer tradisjonelle fortolkninger av islam. Denne dogmatismen impliserer ofte en intolerant holdning overfor ikke-muslimer så vel som andre muslimer (Meijer, 2009). Bevegelsen utgjør en liten, men svært synlig andel av verdens muslimer. I europeiske forsteder der sufismen var den dominerende retningen blant foreldregenerasjonen, virket salafismen først og fremst tiltrekkende på unge muslimer (Hamid, 2009; Roy, 2004). Den nye bølgen har derfor i stor grad vært et ungdomsfenomen. Det er en bevegelse unge velger å bli en del av, og ikke noe de er født inn i.

Magnus identifiserte seg noe motvillig som salafi. Han hadde gjennomgått en livskrise og konvertert til islam noen år tidligere. Han var åpen om sine forsøk på å finne seg selv og meningen med livet. Mange konvertitter gjennomgår en slik søken, og flere av dem peiler seg først inn mot salafisme (Roald, 2004). Bevegelsen er misjonerende og lett tilgjengelig for konvertitter. Magnus hadde møtt noen unge gatemisjonærer før han konverterte. For ham var salafienes budskap logisk og enkelt: «Salaf betyr at du går tilbake til de opprinnelige kildene. Det er de kildene vi muslimer egentlig skal tro på. De er definert i islam.» I tråd med dette var han kritisk til det som i islamsk teologi kalles for bidah, eller å tilføre religionen «nye ting». Salafienes løsning er å gjenopprette islam slik de mener troen en gang var. Abdullah var enda tydeligere i denne kritikken og gjentok flere ganger at muslimer som ikke retter seg etter de første muslimene, er «innovatører». Det var en nedsettende betegnelse som spesielt rettet seg mot sufismen.

Magnus viste også til sufismen som en kontrast til egen fortolkning av islam. Sufismen forstyrrer den riktige framgangsmåten, som er å gå tilbake til originaltekstene, mente han. Han skyldte på sufismen for de første splittelsene i islam. «Sufismen oppsto kanskje på grunn av stammer som hadde en kulturell bakgrunn i stedet for en religiøs. Så har det spredd seg utover verden», resonnerte han. Zain ville ikke gå så langt som til å karakterisere sufier som vantro. Han sparte likevel ikke på kruttet i sin kritikk av det han beskrev som magi og persondyrking i sufismen:

Det er mange som tror at de vet om skjulte ting, og at de kan helbrede folk. Folk forguder dem, bygger graver for dem ved siden av moskeene og gir dem penger. Den delen av sufismen mener jeg er villedelse.

Selv om også salafiene kan være uenige om en rekke ting, har de noen grunnleggende fellestrekk. Overbevisningen om at det finnes én autentisk form for islam, medfører ofte at andre muslimer karakteriseres som villfarne. Noe av salafismens appell kan derfor forklares med at bevegelsen framstår som et lukket fellesskap, med klare grensedragninger mellom inn- og ut-grupper. Salafisme kan gi en følelse av autentisitet og «renhet» fordi andres moralske forfall fordømmes (Meijer, 2009).

Den norske antropologen Fredrik Barth (1969) hevdet det ikke var innholdet, men grensene som ble trukket rundt en kultur, som definerte den. Ofte er det viktigst å trekke grenser mot dem som står nærmest sosialt og kulturelt. Det er dem man kan bli mistenkt for å være. Religiøse kan noen ganger være opptatt av små detaljer som skiller dem fra andre religiøse. Slike grensedragninger er ikke problematiske i seg selv. Men hvis de formuleres hatsk, negativt og uten respekt for andres ståsted, kan de bidra til destruktive fiendebilder som legitimerer vold. Dette kan skje mellom muslimske trosretninger, mellom muslimer og ikke-muslimer, og mellom religioner som deler grunnleggende kjennetegn.

«Ikke noe vits å kalle seg salafi»

Å være salafi betyr å hevde at man følger Profetens eksempel ved å etterligne al-salaf al-salih, de tre første såkalt rettroende generasjonene som etterfulgte Muhammad. De fleste sunnimuslimer vil si at de ser opp til de første muslimene, men begrepet har blitt knyttet spesielt til svært «bokstavtro» fortolkninger. De siste årene har det også blitt tettere knyttet til ekstreme bevegelser. Derfor har selv svært strenge eller konservative unge muslimer blitt skeptiske til merkelappen. En ung somalisk jente som i en periode hadde gått med ansiktssløret niqab, var en av dem. Hun sukket oppgitt: «Det er så mange skiller mellom ulike muslimer. Man kaller seg for salafier, det er det nye som foregår nå.» For henne var det å følge «forfedrene» selvsagt: «Vi følger salafi, de tre første generasjonene etter Profeten. Det gjør vi alle, så det er ikke noe vits å kalle seg salafi liksom.»

Salafisme er også en kontroversiell islamsk identitet fordi den i økende grad forbindes med terrorgrupper. Martine, som hadde vært aktiv i en ungdomsorganisasjon som var preget av bevegelsen, uttrykte bekymring for koblingen:

Det er mange som tar den tittelen til seg og misbruker den. Kanskje IS kaller seg salafi, men så gjør de egentlig veldig mye feil. De gjør det motsatte av det Profeten selv ville ha gjort. Så det er skummelt å kalle seg salafi fordi da kan man tenke at IS er på riktig spor, liksom.

Martine påpekte at mange hadde sluttet å bruke benevnelsen på grunn av forbindelsen til ekstremisme: «Det er til og med noen lærde med veldig mye kunnskap som før kalte seg salafi. Men nå har begrepet blir kapra av ekstreme grupper som gjør ting som ikke er i tråd med islam. Da sluttet de med det.»

I Norge etablerte salafismen seg som et ungdomsfenomen på begynnelsen av 2000-tallet. I denne perioden økte konfliktnivået mellom ulike islamske trosretninger, blant annet mellom salafier og sufier (Roald, 2012; Linge, 2016). Svært synlige religiøse praksiser og uttrykk som heldekkende slør for kvinner og tradisjonelle muslimske klær for menn, er uttrykk for ønsker om å gå tilbake til det opprinnelige. Dette har gitt dem mye oppmerksomhet, og sammen med utstrakt misjonering har det både gitt dem mange tilhengere og motstandere. Bevegelsen har hatt stor påvirkning på unge muslimers religiøsitet i Norge. Det finnes både ikke-politiske, politiske og jihad-salafimiljøer i Norge,17 men mye tyder på at de senere års kobling til ekstremisme har gjort salafisme til et svært ambivalent begrep. Dette gjelder også dem som har vært preget av de religiøse tendensene i bevegelsen.

Forholdet mellom politikk og religion i salafismen

Det er vanlig å skille mellom ikke-politiske, politiske og jihadistiske salafier:

Ikke-politiske salafier unngår innblanding i politikk fordi det er kortvarig og uviktig i motsetning til Guds evighet. De ser det også som en oppgave forbeholdt verdslige autoriteter. Historisk har denne retningen dominert, både tallmessig og institusjonelt. På grunn av den ikke-politiske karakteren støttes den av autoritære regimer som Saudi-Arabia.

Politiske salafier mener at politisk engasjement er nødvendig for å oppnå sosial rettferdighet og for å iverksette Guds lover. Bevegelsen oppsto som en blanding mellom islamisme og saudiarabisk salafisme på 1970-tallet. Den skjøt fart som en religiøs protestbevegelse i Saudi-Arabia på 1990-tallet og gjenoppsto i kjølvannet av den arabiske våren i 2011.

Salafi-jihadisme støtter militær, revolusjonær og ofte global krigføring mot regimer de mener motarbeider islam. Det ideologiske grunnlaget ble utviklet i radikal politisk islam allerede på 1960-tallet, og vokste deretter fram i skyggen av krigen i Afghanistan på 1980-tallet. Al-Qaidas globale agenda og IS’ territoriale ambisjoner er begge uttrykk for salafi-jihadisme.

Basert på Wagemakers (2016)

Mulige konflikter mellom sunni- og sjiaislam

På dagen når de minnes imam Husayns martyrdød, går enkelte sjiamuslimer i prosesjoner der de skader seg selv.18 Det kan minne litt om bildene fra Filippinene ved påsketider, der enkelte katolikker piner seg selv for å minnes Jesu lidelser. Det store flertallet sjiamuslimer sørger i langt roligere former, men det har ført til en utbredt oppfatning blant unge sunnimuslimer om at alle sjiamuslimer slår seg selv. Sana visste ikke mye om sjiaislam, men antydet at dette var god nok grunn til å unngå trosretningen. Hun forklarte: «Jeg er sunni. Jeg har ikke sett så mye på sunni og sjia, men sjiaene slår seg selv med steiner.» Rojan, som også var sunnimuslim, understreket det samme. I likhet med en del andre var han ikke helt sikker, men lot etter hvert tvilen ligge og slo fast:

Men du ser det på internett, barn helt ned i åtte-, ti-, tolvårsalderen som slår seg selv til blods (…) Jeg føler ikke at det har noe med religion å gjøre, uansett om det er sjia, jøder eller hva det skal være.

Mange unge sunnimuslimer var opptatt av denne praksisen, og for noen var det den eneste assosiasjonen de hadde til sjiaislam. Dette var nok likevel mer fordommer og manglende kunnskap om sjiaislam enn et uttrykk for systematisk mistro til sjiamuslimer.

Det var en del andre uenigheter med større potensial for sekterisk konflikt mellom muslimer. De mest betente temaene var kanskje synet på hvem som er profeten Muhammads rettmessige etterfølgere. Sjiamuslimer gir imam Ali, Profetens fetter og svigersønn, en særegen plass som den første og viktigste kalifen.

Sunnimuslimer beskylder noen ganger sjiamuslimer for å gi imam Ali en for stor rolle. Ismail var litt usikker først, men sa at sjiamuslimer «tror på Ali og respekterer ham mer enn Profeten». Andre sunnimuslimer vi pratet med, var enige. Spesielt salafismen har en lang tradisjon for antisjiaretorikk (Steinberg, 2009). Salafier omtaler Alis opphøyde posisjon som avgudsdyrking (shirk), som er en svært grov beskyldning i islam. Selv om flere salafiorienterte unge muslimer understreket at sjiamuslimer ikke var vantro, hadde de noen forbehold: «Med mindre de driver med noe som vi kaller shirk», sa Abdul. «Som for eksempel å sammenligne noe eller noen med Gud, ikke sant. Det kan du ikke. Da er de ikke muslimer lenger.» En annen ung salafi var enda tydeligere i sin avvisning av sjiaislam: «De tilber nesten alle andre enn Allah. De er mer opptatt av å følge egne lærde enn å gjøre Allah fornøyd.»

På samme måte som salafier framhever forskjeller mellom sunni og sjia for å skape konflikt, er det også sjiaer som søker konflikt med sunnimuslimer. Enkelte sjiamiljøer har hatt en tradisjon for rituelle forbannelser av Profetens kone og første følgesvenner fordi de mener at disse «kuppet» islam (Brunner, 1991). For sunnimuslimer er dette en fornærmelse ettersom Muhammads kone og de første kalifene regnes som Profetens rette etterfølgere.19

Salafier var opptatt av at slike religiøse praksiser var en grunn til at sjiamuslimer var vantro og måtte bekjempes. Det var likevel uenighet om hvor vanlig det var. Mohamed omtalte sjiamuslimer som «de som snakker stygt om Muhammads kone Aisha og Profetens følgesvenner. Jeg har møtt sånne folk. De sier det rett ut». Kameraten hans, som ble intervjuet samtidig, nyanserte utspillet: «Det er få sjiaer som sier sånt, det er ikke alle. Jeg har ikke møtt dem.» Slike religiøse forskjeller ligger der hele tiden og er en kime til konflikt mellom sunniog sjiamuslimer som ekstreme grupper kan utnytte.

Moderne sjiamuslimsk polemikk kommer fra Iran og er i stor grad rettet mot salafismen og Saudi-Arabia (Hasson, 2009). Noen hevder for eksempel at de aller fleste sunnimuslimer egentlig er salafier, men at de enten holder dette skjult eller ikke er bevisst på det selv. Anton var sjiamuslim og la skylden på salafismen for konflikten mellom trosretningene. «Vi er brødre. Vi følger den riktige islam alle sammen, vi ber kanskje på forskjellige måter, men vi følger samme islam.» Samtidig advarte han om at «majoriteten av sunnimuslimer er salafister». Han skyldte på gulfstatene for oppblomstringen av voldelig jihadisme og det store antallet fremmedkrigere i Midtøsten:

Det er rett og slett fordi man har tillatt Midtøsten å bidra til moskébygging her i Europa, Australia og USA (…) Da tenker jeg mest på Emiratene, Qatar og Saudi-Arabia, det er jo de som bruker masse milliarder på å finansiere moskeer her.

Saudi-Arabias forkynnelsespolitikk har bidratt til salafismens framvekst i vestlige land (Amghar 2012). Det er likevel ikke slik at dette nødvendigvis fører til bredere aksept for voldelig jihadisme.20 Skepsisen til sunniislam generelt og salafisme spesielt kan også tolkes som en sjiamuslimsk reaksjon på krigen mot terror. Som en «minoritet i minoriteten» kan det være en fordel for sjiamuslimer å definere seg selv som moderate og de andre som radikale (Scharbrodt, 2011).

Sekterisme, eller konflikt mellom sunni- og sjiamuslimer, er et marginalt fenomen i Norge. Slike konflikter fikk et oppsving på 2000-tallet, parallelt med framveksten av to konfliktsøkende sunni- og sjiamuslimske miljøer. Det mest kjente av disse var miljøet rundt Profetens Ummah, men det finnes også konfliktsøkende sjiamuslimske miljøer i Norge (Linge, 2016). Ekstreme sunni- og sjiamuslimske grupper tar ofte utgangspunkt i den politiske konflikten i Midtøsten, eller teologiske forskjeller mellom sunni- og sjialære, og gjør dem til viktige symbolske grenser. Dette skaper fiendebilder og tydelige skiller mellom inn- og ut-grupper som noen ganger fører til vold.

Sekterisme

Sekterisme har flere likhetstrekk med rasisme og blir gjerne definert som ensidige fordommer som kan føre til intoleranse, diskriminering og hat mot mennesker som tilhører andre religiøse «sekter» eller etnisiteter. I likhet med rasisme må sekterisme forstås i dynamisk relasjon til etnisitet, nasjonalisme og minoriteter. I vestlig religionssosiologi var sekter i utgangspunktet synonymt med mindre grupper som brøt ut av et større kristent trosfellesskap. I studiet av sunni–sjia-spørsmålet fører dette perspektivet noen ganger til en feilaktig slutning om at sunniislam representerer ortodoks islam, mens andre islamske trosretninger er avvikende sekter.

Sekterisme viser både til skillelinjer mellom religioner og innenfor en religion. I årene etter den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 har de største sekteriske konfliktene i Midtøsten dreid seg om sunni–sjia-spørsmålet. Dette har blitt beskrevet som et islamsk «clash of civilizations» der religiøse motsetninger er årsak til konfliktene. Den politiske konteksten et imidlertid et grunnleggende premiss for å forstå både sekterisme og sunni–sjia-relasjoner.

Basert på Haddad (2017)

Skjør harmoni, felles stigma

Forholdet mellom sunni- og sjiamuslimer beskrives noen ganger som en evigvarende religiøs konflikt som også sprer seg til muslimer i Vesten (Puelings, 2010). Det er lite som tyder på at det stemmer i Norge. Bortsett fra enkelte høylytte stemmer med tilknytning til konfliktsøkende miljøer hadde ikke unge sunnimuslimer i Norge mange motforestillinger mot sjiaislam, og sjiamuslimer hadde heller ikke mye negativt å si om sunniislam. En del manglet grunnleggende kunnskap om forskjellen eller var lite opptatt av den. Islamske teologiske ideer om muslimsk enhet (én umma) og individualisering av troen bidro også til harmoni mellom muslimske trosretninger. Mange beskrev sunni–sjia-spørsmålet som en konflikt som betydde mer for foreldregenerasjonen, og de ønsket ikke å ta med konflikter fra utlandet til Norge.

I Norge knytter de aller fleste unge muslimer vennskapsbånd på tvers av religiøse trosretninger. Muslimers minoritetsstatus i vestlige land bidrar også til indre samhold (Cesari, 2004). Trykket fra utsiden øker, gjennom media og generell negativ oppmerksomhet om islam i forbindelse med terrorisme og internasjonale konflikter. Da er det en naturlig konsekvens at muslimer holder mer sammen og blir mindre opptatt av interne forskjeller. Et viktig unntak er altså konflikten mellom sufisme og salafisme. Som vi har vært inne på, står den mer spirituelle retningen innen islam i sterk kontrast til den mer puritanske og strenge, og disse retningene har i økende grad definert seg i motsetning til hverandre. Salafismens framvekst har også bidratt til sufismens tilbakekomst i Vesten.

Ekstreme grupper tar ofte utgangspunkt i mindre forskjeller i religiøse verdensbilder, blåser dem opp og skaper konflikter mellom «rettroende» og andre. Lignende mekanismer kan også ses blant andre ekstreme grupper. Det som kjennetegner ekstreme antiislamistiske miljøer, er at forskjellen mellom muslimer og ikke-muslimer overdrives og overskygger alle andre politiske og religiøse skillelinjer i samfunnet. Det som noen ganger kalles for islamofobi, viser til den irrasjonelle dimensjonen ved slik kritikk og slike grensedragninger.

Forskjellen mellom personer og miljøer som skaper konflikt, og de som bidrar til harmoni og fredelig sameksistens, er derfor ikke alltid innholdet i meninger, teologi eller politiske standpunkt. Det som kjennetegner konfliktskapende miljøer, er hvor viktig disse meningene er – eller hvor viktige de gjøres. Alle mennesker har bilder av «de andre» som bidrar til hvordan en oppfatter seg selv. Dette gjelder kristne, muslimer, «nordmenn», «utlendinger», ikke-troende og troende. Dette er helt naturlig. For noen dominerer derimot fiendebilder og overskygger alt som finnes av likheter og muligheter for å finne felles plattformer. Da øker sannsynligheten for konflikt.