«Jeg bruker primært nettet når jeg skal hente informasjon om islam. Da er jeg veldig kildekritisk – og så bruker jeg som regel pappa eller imamen for å kvalitetssikre det jeg har funnet.»

Mahdi er 23 år. Kledd i jeans og rød hettegenser. Han leker med snusboksen og synes det kan være vanskelig å finne den riktige balansen som ung muslim i Norge. Vi møter ham på et kjøpesenter i Oslo, han er svært reflektert rundt religion og forteller om oppveksten sin. Faren var konservativ, mens moren var litt «av og på».

«De har moderert seg med årene, men vi var opptatt av å holde på kultur og religion da jeg vokste opp», sier han.

Mahdi hadde faste dager da han pugget og lærte arabisk – og leste og resiterte Koranen. Den er skrevet på arabisk, og oversettelser regnes som utilstrekkelige. Derfor er det viktig for mange muslimer å lære seg det arabiske språket, selv om det er vanskelig, det tar årevis å lære – og kan føre til mye frustrasjon. « Lillebroren min, han går ikke gjennom det vi gikk gjennom, for å si det sånn», legger han til.

Det er mer som er vanskelig for unge muslimer. Religiøse spørsmål for eksempel, og hvor man skal søke etter svar på disse. Mahdi har noen mennesker han betror seg til som har stor kunnskap om islam. Det kan være imamen ved moskeen deres. Det kan være faren.

Men aller først spør han altså nettet. Dette er en svært vanlig framgangsmåte blant unge muslimer: Google seg fram til relevante nettsider, men også å være kritisk til det man finner. Så all nettinformasjon kvalitetssjekkes med religiøse autoriteter, som imamer eller eldre familiemedlemmer.

«På nettet finner man jo så mye rart, ikke sant», sier Mahdi.

Koranen og hadithene er de helligste bøkene i islam. Innsikter fra bøkene tolkes og formidles gjennom lærde, lovskoler, moskeer og familie. De siste årene har internett blitt et viktig verktøy. I dette kapittelet undersøker vi hvordan unge muslimer går fram for å lære mer om islam. Det vanlige var å kombinere ulike kilder til religiøs kunnskap. Det var også avhengig av hva slags type spørsmål det gjaldt. De som lurte på konkrete ting, søkte gjerne opp spørsmålet på nettet. Dersom det dreide seg om større og viktigere temaer, ble det ofte diskutert med familie eller venner. Det var tydelig at unge muslimer hentet religiøs kunnskap fra en rekke forskjellige flere steder. Det fantes ikke én autoritet med monopol på kunnskap om islam.

Fragmentering av autoritet

Boken Everyday lived Islam viser hvordan islamsk kunnskap og autoritet i økende grad har blitt fragmentert i Europa. Det gjør det vanskelig å trekke et tydelig skille mellom hverdagskunnskap og offisiell kunnskap om islam. Grunnen til dette er todelt. På den ene siden har muslimer blitt bedre kjent med detaljene i islamsk doktrine og argumentasjon. De lærde har ikke lenger monopol. På den andre siden er det stor framvekst av personer og institusjoner som påberoper seg religiøs kunnskap og autoritet. Dette er alt fra islamske lærde, sufi-sjeiker, tv-predikanter, nettsider til lovgivende institusjoner, fatwa-råd og intellektuelle uten religiøs skolering. Tendensen til fragmentering henger tett sammen med individualisering. Et mangfold av religiøse autoriteter gjør det lettere, og noen ganger påkrevd, å gjøre personlige valg om tro.

Basert på Dessing, Jeldtoft og Woodhead (2013)

«Jeg leser ikke mye i Koranen …»

Koranen er den viktigste boken i islam. Den ble åpenbart for profeten Muhammad på arabisk, og den originale versjonen blir regnet som Guds ord i direkte form. Boken består ikke av kronologiske fortellinger, som for eksempel Bibelen. Den er skrevet på rim og delt opp i 114 surer, eller kapitler. Kapitlene er organisert fra det lengste til det korteste, og har som tittel et ord eller uttrykk hentet fra kapittelet.

Koranen er primærkilden i islam, og sammen med sunna skal den være grunnlaget for all kunnskap om islam. Sunna betyr i denne sammenhengen tradisjon og er lærdom som muslimer kan trekke fra profeten Muhammads liv (Vogt, 1993). Sunna er skrevet ned i hadithene, som er nedtegnelser av Profetens liv fra hans nærmeste. For muslimer har Koranen forrang over fortellinger om Profetens liv fordi den er regnet som Guds ord direkte, mens hadithene er kunnskap og innsikter formidlet av mennesker.

Medina forklarte at det var helt sentralt å kunne Koranen for å forstå islam. Hassan fortalte at han «tviler på all informasjon som ikke er fra Koranen». Det at Koranen er «Guds ord», gjør den fullkommen. Mahnoor nevnte at «Koranen er ufeilbarlig, den er perfekt». Hun utdypet videre at «vår fortolkning av den kan være feil fordi vi er mennesker og er feilbarlige». Yasir påpekte videre at Koranen hadde «øverste autoritet – finner du en hadith eller noe annet som strider med Koranen, så skal du forkaste den». Medina var også tydelig på at hun ikke stolte på alt «hadith-prat», og at det var nødvendig med basiskunnskap fra Koranen før hun stolte på fortellinger fra hadith, som kunne være mistolket:

Jeg stoler ikke på «hadith-prat», ikke alt. Hvis det kommer en person som har lest ting fra Koranen, og han står og snakker om hadith til meg, da stoler jeg på ham fordi han snakker ut fra Koranen. Men hvis det kommer en kar til meg og snakker om en annen kar han har lyttet til på internett, og bare babler, nei, det stoler jeg ikke på, ass.

De unge muslimene beskrev Koranen som den sikreste kilden til kunnskap om islam. Sunna var sekundært, men også viktig, og sammen var dette de to hovedkildene til religiøs innsikt. Stort sett alle vi pratet med, var enige i at kunnskap om islam skulle forankres i disse tekstene. Problemet for mange var likevel at Koranen og hadithene er vanskelige tekster. Selv om de er lett tilgjengelig i elektroniske versjoner, er det ikke enkle sett med regler skrevet i et moderne språk, men heller dikt, analogier og fortellinger skrevet på arabisk. Flere forklarte at Koranen var en vanskelig bok å forstå, og at de hadde mange spørsmål som ikke kunne besvares av de hellige religiøse tekstene.

Khadra forklarte: «Hvis det er et moderne spørsmål, så er det veldig vanskelig å gå til originalskriftene.» Mina syntes boken var vanskelig å lese og Anton innrømte at han «nesten ikke forsto noe av den». Sarah lærte å lese Koranen av moren, men tilføyde at hun forsto veldig lite av innholdet. Jamal forklarte at han brukte YouTube for å høre på Koranen, men hadde oversettelse under, og ble veldig glad når han forsto betydningen av noe av det han hørte. Koranen ble beskrevet som unik og som den viktigste kunnskapskilden til islam, men det var få unge muslimer som konsulterte boken i original form direkte. Én sa: «Jeg leser ikke mye Koranen, men forstår det viktigste». På grunn av bokens form og språklige utfordringer oppsøker ofte unge muslimer også andre kilder til informasjon om islam.

De lærde er det tradisjonelle lederskapet i islam og eksperter på å tolke de hellige tekstene. Dette gjøres ofte innenfor de forskjellige lovskolene, eller tolkningstradisjonene (Vogt, 2000). Det var mange som mente at de ikke hadde nok kunnskap om islam, og at vi heller burde spørre imamer og lærde. Karim mente at studium av islam «bør begrenses til dem som kun fokuserer på studiet av religionen». En slik forståelse av de lærdes rolle i islam er vanlig blant en del muslimer. Abdullah mente også at det bare var de lærde som skulle «tolke religionen»:

Jeg kan ikke bare gå til Koranen og sunna og tolke selv. Fordi når man søker kunnskap, så tar det lang tid. De lærde har søkt kunnskap i over 70 år. De er eksperter og forstår dette mye bedre. De gir fatwa, de forklarer og de lærer bort. Det er et vers i Koranen som sier: ‘Hvis du ikke har kunnskap om noe, spør de lærde.’ Det er veldig viktig.

Islam har tradisjonelt sett vært preget av en hierarkisk kunnskapsformidling mellom lærde og lekfolk. Det vil si at det finnes tydelige roller for hvem som lærer bort, og hvem som tar imot kunnskap. Hierarkiene er tydeligere i sjia- enn sunniislam. I forhold til religiøse autoritetsstrukturer i andre religioner, for eksempel presteskapet i den katolske kirken, utgjør for eksempel de lærde i sunniislam en relativt flat autoritetsstruktur.

Andre hadde et mer avslappet forhold til de lærde og deres innflytelse. Dette kom blant annet fram i synet på de forskjellige lovskolene. De fleste hadde et bevisst, men litt distansert forhold til disse. Mitra forklarte at hva som regnes som riktig, «varierer veldig fra retning til retning», altså fra én lovskole til en annen. Hun lo litt og tilføyde at nettopp derfor var det viktig å passe ekstra på hva som var «riktig» for henne. Når Khadra følte at hun ikke fikk svar fra den lovskolen hun tilhørte, undersøkte hun tematikken i de andre lovskolene, slik at de «ga mening» ut fra hennes eget ståsted.

Usman kombinerte også regler fra forskjellige lovskoler for å få dem til å passe sitt eget liv. Han likte hunder, men de ble regnet som urene blant mange konservative muslimer. I dette spørsmålet valgte han derfor å følge en lovskole som «sier at hunder ikke er skitne». Usman forklarte sin tilnærming slik: «Hvorfor skal jeg forholde meg til én skole når jeg har fire lovskoler å velge mellom?» En slik innstilling til lovskolene bygger opp under inntrykket av individualisering av troen, med større åpenhet for å velge personlige varianter. Et mangfold av religiøse autoriteter gjorde dette mulig.

Det var en dobbelthet i de unge muslimenes fortellinger. De kunne uttrykke seg med stor sikkerhet om islam, for eksempel var de svært tydelige på at religiøs ekstremisme ikke var islam. Samtidig innrømte de ofte manglende kunnskap, at de ikke forsto Koranen, og fortalte at vi burde snakke med islamske lærde for å få den «rette versjonen». Frimodighet til å uttale seg om hva som er rett islam, varierer ofte med situasjonen og den sosiale posisjonen til dem som er involvert i diskusjonen (Jacobsen, 2011). I én sammenheng kan en ung muslim snakke med stor autoritet om hva islam er, men i møter med etablerte autoriteter er de mer ydmyke. Kunnskap om islam kan på denne måten være forankret i etablerte autoritetsstrukturer, selv om de unge legger vekt på at de har valgt sin egen vei.

Lovskolene i islam

I islam finnes det ikke en konkret bok med lover og regler, men ulike islamske rettskilder som Koranen og hadithene. Disse er inspirasjonskilder for utviklingen av islamsk rettslære. Det finnes én lovskole i sjiaislam og fire lovskoler i sunniislam. Disse fire lovskolene i sunniislam kan ledes tilbake til de tidlige juridiske autoritetene Abu Hanifa (699–767), Malik ibn Anas (713–795), Muhammad Ibn Idis al-Shafi’i (767–820) og Ibn Hanbal (780–855).

De forskjellige lovskolene var resultatet av uenighet om hvordan Koranen og hadithene skulle tolkes, og hvordan rettsregler utledet fra disse skulle integreres i et offentlig rettssystem. Selv om det finnes fire lovskoler i sunniislam, så er det ikke store sekteriske konflikter mellom disse på samme måte som mellom sunni- og sjiaislam.

Basert på Vikør (2003) og Vogt (2017b).

Moskeer i Norge

Religiøse lærde er som regel tilknyttet islamske læresteder, religiøse sentre eller moskeer. I Norge, hvor det ikke finnes en veletablert islamsk utdanningsstruktur, er moskeen og imamen en sentral kilde til kunnskap. Moskeene viderefører den tradisjonelle islamske kunnskapsstrukturen i et moderne samfunn.

Å ha lærde imamer er i utgangspunktet ikke et formelt krav i islam. Det er imidlertid vanlig at imamer har en religiøs utdanning, særlig i større menigheter der det kreves mer av imamen. Imamer i Norge har som regel en islamsk utdanning og flere ulike roller i moskeen, slik som prekenvirksomhet, rådgivning og ledelse av ulike ritualer (Vogt, 2000). I moskeen er imamen tilgjengelig for å svare på spørsmål, for eksempel før og etter fredagsbønnen. En del unge muslimer benytter seg av denne muligheten. Moskeer har også ulike arrangementer samt kurs i helgene for å gi mer undervisning om islam. For mange var det viktigere å ta del i slike tilstelninger enn å be i moskeen.

Få hadde muligheten til å delta i fredagsbønnen fordi ritualet ofte kolliderte med jobb og studier. Istedenfor valgte mange å dra på ulike foredrag eller møter som moskeene eller organisasjonene arrangerte på kveldstid eller i helgene. Arrangementene er populære og gjør informasjon om islam mer tilgjengelig. Det var en tendens til at unge muslimer valgte arrangementer ut fra innhold, snarere enn hvilken moské som organiserte dem.

Koranskoler er en viktig del av moskeens rolle i samfunnet. Det har ved gjentatte anledninger vært rettet kritikk mot disse i media, både i utlandet og i Norge. De vi snakket med, så ikke på koranskoler som et problem. Noen mente det var slitsomt, men det ble oftere beskrevet som en «søndagsskole», noe «sosialt» hvor de «surret», men likevel lærte noe.

Mange var derimot kritiske til andre aspekter ved moskeenes og imamens rolle i Norge. En del mente at kunnskapen som ble formidlet der, ikke var tilpasset det norske samfunnet. Sabah mente at imamer måtte tilpasse seg det samfunnet de lever i. Farid var frustrert og mente det var uforsvarlig at en imam kunne bo i Norge i over tjue år uten å lære seg språket. Flere mente at Norge burde ha en egen imamutdanning eller ansette imamer fra England som visste mer om vestlige forhold. Sheraz sa:

Ting må gjøres på norsk eller engelsk på grunn av de folka som bor her. Å hente en imam fra Pakistan er ikke løsningen. De har en helt annen forståelse. De har studert i et land som er helt ulikt Norge, og de forstår ikke alltid mekanismene her, som at menn og kvinner må jobbe sammen, og at man kanskje må håndhilse på hverandre.

Trine mente også at informasjon om islam på norsk var et viktig ledd i forsøket på å forebygge religiøs ekstremisme. På den måten blir kunnskap mer tilgjengelig for unge muslimer, og det kan minske faren for feiltolkninger av islam.

Hovedproblemet var at moskeene domineres av én bestemt innvandrergruppe, mente mange. Denne kritikken er ikke ny og var en av hovedgrunnene til at unge norske muslimer etablerte muslimske ungdomsorganisasjoner og studentforeninger på 1990-tallet (Jacobsen, 2011). I spørsmålet om tolkningen av islam etablerte det seg også unge «nye islamske talsmenn» (Døving, 2012b). Utviklingen skjøt fart tidlig på 2000-tallet, da nye ungdomsorganisasjoner og talsmenn bidro med flere tolkninger av religionen. For de første muslimene som kom til Norge, var moskeen en religiøs møteplass som også tilfredsstilte kulturelle behov knyttet til hjemlandet (Vogt, 2000). Men unge muslimer av i dag var ikke så opptatt av disse skillelinjene og «shoppet» mellom flere moskeer, eller de oppsøkte religiøse organisasjoner som gikk på tvers av de etablerte moskeene.

Oppløsning eller mangfold

En mer grunnleggende kritikk av moskeene var tett knyttet til individualiseringen av troen. Abbas mente at man ikke nødvendigvis får troverdige svar i moskeene. Melodi forklarte at imamer er mennesker som har personlige fortolkninger av islam. Hun likte å gå i moskeen, men hadde innsett at «alle mennesker tolker forskjellig ut fra kunnskap, forståelse og erfaring»:

Jeg liker å tolke, folk tolker ting forskjellig. Så jeg synes det er best å lese en ting selv og tolke det med min erfaring og livserfaring. Det er litt trygt, jeg synes det er skummelt å høre på andre. Jeg tror ikke på hva som helst, selv om det kommer fra en imam. Til og med imamer tar feil. De har sikkert studert og vet sikkert godt, men alle har forskjellige tolkninger, ikke sant.

Melodis svar går i retning av en tendens til individualisering av troen som oppløser alle former for religiøse autoriteter. Hun dro det til og med så langt at hun sa at hun synes det var «skummelt» å høre på andre. Dette er nok likevel en spissformulering, og i hvert fall ikke representativt for de fleste vi pratet med. Unge norske muslimer har fremdeles tillit til informasjon de får fra imamen i moskeen. Ibrahim understreket at moskeen bør være den grunnleggende kilden til kunnskap, på grunn av imamenes utdanning. De fleste var imidlertid samtidig opptatt av å framheve at de var kritiske og ikke stolte blindt på andre autoriteter enn Koranen.

Å sette spørsmålstegn ved moskeenes og imamenes autoritet fører ikke automatisk til mer liberale fortolkninger av islam. En del av de unge muslimene som var misfornøyd med moskeene, utforsket «strengere» lærde og predikanter. Ifølge dem går moskeenes orientering mot hjemlandets kulturelle tradisjoner på bekostning av en renere og mer autentisk form for islam. Den kontroversielle ungdomsorganisasjonen Islam Net, som ble etablert i 2008, framstår på mange måter som et slikt konservativt brudd med det etablerte moskelandskapet i Norge (Linge, 2013). Islam Net arrangerer årlig store såkalte fredskonferanser. Salam forklarte at konferansen varer i tre dager, og at flere tusen møter opp. «De pleier å ha sånne store lokaler, sist var det i Ekeberghallen», forklarte hun. Der var det mulighet til «å stemme på Facebook over hvem de ønsket skulle snakke». Hun understreket at de som holdt foredrag, var «internasjonale lærde». Sammen med muligheten til å møte muslimske ungdommer fra forskjellige land var dette noe som appellerte.

Muslimsk ungdom utfordrer foreldregenerasjonens religiøse strukturer og autoriteter. Mange søkte kunnskap utenfor de tradisjonelle rammene ved at de forholdt seg til nye religiøse organisasjoner eller brukte internett som en viktig kilde til kunnskap om islam. Det er også en del konservative som trekkes mot utenlandsstudier i Saudi-Arabia. Landet håndhever en særdeles streng fortolkning av islamsk lov og har siden 1950-tallet brukt noe av de enorme oljeinntektene sine til å spre en streng fortolkning av islam globalt (Farquhar, 2015). To av dem vi møtte, studerte islamsk teologi i Saudi-Arabia, mens én fulgte et nettbasert program på Islamic Online University, et internettstudium som anbefales av Islam Net. Begge lærestedene regnes som svært konservative, og det var blandede erfaringer med dem. En av de to som reiste til Saudi-Arabia, valgte å avslutte studiet underveis, og han som fulgte Islamic Online University, fullførte heller ikke studiet.

Etablerte religiøse autoriteter utfordres i økende grad både i vestlige samfunn og muslimske land. For noen unge muslimer går det i retning av oppløsning av religiøse autoriteter generelt. For andre gikk det i retning av å skifte ut gamle autoriteter som moskeen og den lokale imamen med religiøse organisasjoner og konservative utdanningsinstitusjoner i utlandet. I forskningen på islam er det en stor diskusjon om individualiseringen av troen som er observert i mange land, skal knyttes til oppløsning av religiøse autoriteter, eller om det heller handler om at autoritetsstrukturer mangfoldiggjøres (Peter, 2006a). Det siste vil si at religiøse autoriteter ikke forsvinner, men at det kommer flere av dem. Framveksten av nye ungdomsorganisasjoner som bryter tradisjonelle religiøse og etniske skillelinjer, er et eksempel på det siste. De konkurrerer i økende grad med gamle institusjoner som moskeen og kunnskap formidlet gjennom familien.

Islam Net

Det Islamske Nettverk eller Islam Net er en norsk muslimsk ungdomsorganisasjon som ble etablert på Høgskolen i Oslo i 2008. Organisasjonen slo seg opp på sosiale medier og baserer virksomheten på den veldrevne hjemmesiden Islamnet.no. Nettstedet oppdateres daglig og består i hovedsak av nyhetssaker og læringsressurser om islam. Organisasjonen arrangerer også en årlig tredagers «fredskonferanse», der utenlandske predikanter tiltrekker seg et tusentalls unge norske muslimer. Islam Net er først og fremst en vekkelsesorganisasjon som henvender seg til et ungt muslimsk publikum. Forkynnelsen er forankret i salafisme, en global ultraortodoks vekkelsesbevegelse med røtter i Saudi-Arabia. Organisasjonen tilbyr unge muslimer et «sterkt religiøst produkt» som strukturerer hverdagen, skaper en følelse av tilhørighet og gir en mening med livet. Islam Net er et godt eksempel på det som kalles «islam-cool». Gjennom populærkulturelle virkemidler har de lyktes i å gjøre ultrakonservativ teologi til noe nytt og spennende.

Basert på Meijer (2009) og Bangstad og Linge (2015)

Familiens rolle

I Vesten er debatten om islam nært knyttet til generasjonsspørsmål. Det antas gjerne at førstegenerasjonen innvandrere fra muslimske land tar med seg en streng fortolkning av islam, og at barna deres viderefører den samme troen. I en del nyere islamforskning viser det seg derimot at foreldregenerasjonen i mange tilfeller kan være lite praktiserende, men at barna deres går gjennom en religiøs oppvåkning. Antropologen Christine Jacobsen (2011) fulgte unge norske muslimer tett på begynnelsen av 2000-tallet. Hun hevder at muslimske tradisjoner hjemmefra og vekkelse blant ungdom må forstås som en helhet og i dynamisk relasjon til hverandre. Den religiøse oppdragelsen unge muslimer har fått hjemme, er av stor betydning. Samtidig finner unge muslimer nye islamske uttrykksformer gjennom en globalisert og digital hverdag.

En studie av unge norsk-pakistanere viser at et av målene i muslimske familier er tidlig «islamsk sosialisering», slik at islamsk tro og praksis blir tatt for gitt (Østberg, 2003). Familien er en sentral kilde til kunnskap, og foreldre ble ofte ansett som religiøse autoriteter, inspirasjonskilder og samtalepartnere. På tross av tendenser til individualisering og fragmentering preger familien fremdeles unge muslimers tro.

Som i andre religioner er det også i islam slik at foreldre er avgjørende for tidlig religiøs sosialisering. De ble også sett som viktige kilder til kunnskap senere i livet. Flere gikk til fedrene sine med spørsmål om islam. Ismail forklarte at han hadde «vokst opp med islam og Koranen», og hvis han lurte på noe, så spurte han familien først, spesielt faren. Mødrene kunne også spille en viktig rolle. Moren til Sabah for eksempel pleide å lese Koranen for henne og søstrene da de var små. Som Isma forklarte, var islam «religionen jeg fikk fra foreldrene mine». De fleste hadde religionen med hjemmefra, og det var ofte der de først tilegnet seg kunnskap om islam. Troen var derfor tett sammenvevd med familien. Det var en del av oppveksten de nærmest tok for gitt.

Familie og vennenettverk kunne også være et sted for intense diskusjoner om islam. Slike diskusjoner kretset ofte rundt hvordan islam kunne tilpasses det norske samfunnet. I den perioden vi gjorde intervjuer, kretset slike diskusjoner ofte rundt religiøs ekstremisme. Aisha forklarte at hun og familien kunne diskutere temaet i timevis. Meningene var samstemte, og praten ble mer et uttrykk for frustrasjon og uro. Mer enn reelle diskusjoner ble det heller en måte å få bekreftet meninger på og takle bekymringer i fellesskap. Ifølge Ibrahim har familien ansvaret for ekstremisme, spesielt foreldrene, som må følge med på «hva slags omgangskrets barna deres omgås i». Sarah mente også at en streng islamsk oppvekst var viktig:

Familier som ikke tar religion så høytidelig. Det er der faren ligger, vil jeg tro av egen erfaring. For jeg har sett både gutter og jenter fra familier som ikke har tatt religion så alvorlig, plutselig snu fra én dag til den andre. Men de typiske veldig religiøse familiene, de greier seg veldig fint, fordi da har de ordnede rammer rundt hvordan ting skal foregå.

Sarah så dermed ikke på en konservativ oppdragelse som årsak til ekstremisme, men heller som en beskyttelse. Andre mente at en mer moderat islamsk oppdragelse med stor frihet og vekt på en kritisk tilnærming var en bedre form for forebygging. Felles for alle var at de mente at familien hadde en sentral rolle i læringen, og at informasjon om islam var avgjørende for å bekjempe ekstrem retorikk. Magnus forklarte at de som valgte å reise som fremmedkrigere til Syria, ikke kan ha hatt nok kunnskap om islam: «Hvis du har en grei forståelse av Koranen og hadith, så skal du klare å unngå det der.» Det finnes stor enighet blant unge muslimer om at islam hele tiden misforstås og feiltolkes. Ifølge mange unge norske muslimer ligger roten til religiøs ekstremisme ikke i islam, men tvert imot i mennesket. For unge muslimer står derfor kunnskap helt sentralt i forebyggende arbeid mot ekstremisme. Denne kunnskapen hadde sin opprinnelse i hellige skrifter, men ble som regel formidlet via moskeer, organisasjoner og familie. Nettsider og sosiale medier var også viktige.

Islam på nett

De aller fleste vi var i kontakt med, ble eksponert for informasjon om islam via sosiale medier. I enkelte vennenettverk deles det så mye på sosiale medier at det er vanskelig å unngå. Sofia fortalte at hun mottok informasjon om islam daglig. Det kom fra Facebook-sider som «Muslimer i Norge» eller «Norges Unge Muslimer». Hun fulgte også flere internasjonalt kjente imamer på sosiale medier. Sofia fortalte at hvis hun «liket» siden deres, «så får jeg automatisk opp det de skriver eller poster, som jeg da ser på».

Det er store generasjonsforskjeller når det kommer til hvor aktivt internett brukes for religiøse spørsmål (Høeg, 2017). Noen argumenterte for at unge muslimer i dag sitter på mer kunnskap enn foreldrene fordi de hadde tilgang til internett. Anton forklarte det slik:

Før var nesten alt presten sa, fakta, fordi folk ikke visste om noe annet, men nå er informasjon mye mer tilgjengelig. Jeg tror det også er derfor det er mye mer debatter om religioner og forskjellige ting. Folk har begynt å åpne øyene sine mye mer.

Internett utfordrer ideen om én ubestridt kunnskapskilde. Nettet gir muligheten til å oppsøke alternative fortolkninger, noe som kan bidra til å oppløse – eller i hvert fall skape flere – religiøse autoriteter (Peter, 2006b). Til tross for informasjonsflyten har ikke tradisjonelle autoriteter utspilt sin rolle. Mange unge muslimer oppsøkte bestemte lærde via internett, noe som kan ses som en moderne og digitalisert variant av en mer tradisjonell læringsprosess.

Det finnes en rekke engelskspråklige nettsider og YouTube-videoer med muslimske predikanter. Basma forklarte at hun fulgte dem fordi de «så islam i lys av vår tid». Amina foretrakk å bruke YouTube fordi hun der fant lærdom fra predikanter som tar for seg muslimer som lever i Europa: «Folk som jeg føler ikke er veldig sånn ekstreme, som på en måte vet hvordan det er å leve i den vestlige verden, og samtidig holder fast ved sin tro.» Grunnen til å oppsøke predikanter på nett var nært knyttet til kritikken av enkelte moskeer i Norge. De unge satte pris på at islam ble forklart innenfor de rammene de selv levde i. Paradokset er at de opplevde at engelskspråklige predikanter på nett var mer relevante for en norsk kontekst enn den lokale imamen og moskeen.

Det var også mer pragmatiske grunner til å bruke internett. Maryam forklarte at det var vanskelig å få tid til moskeen i en travel hverdag. For henne var det enklere å lære om islam når hun kunne høre på foredrag hjemme. Det har tradisjonelt sett vært vanskeligere for kvinner å komme seg i moskeen enn for menn, og det regnes heller ikke som en plikt for kvinner å delta i fredagsbønnen (Vogt, 2000). Selv om det muligens har blitt enklere for kvinner å oppsøke moskeene, finnes det også bestemte temaer unge kvinner ikke nødvendigvis ønsker å ta opp med mannlige imamer. En ung kvinne nevnte menstruasjon som et eksempel. Flere av de unge kvinnene vi møtte, var interessert i å lære mer om kvinnens rolle i islam, kanskje på grunn av den negative oppmerksomheten dette ofte får i media (Døving og Kraft, 2013).

Sosiale medier skaper nye religiøse praksiser, men de kan også revitalisere gamle. Gamle, tradisjonelle islamske konsepter som «påminnelser» har også fått nye uttrykk gjennom internett. Ayan forklarte at det var viktig å minnes på troen jevnlig:

Hvis jeg ikke ser på sånne «reminders» på Facebook eller YouTube, så glemmer jeg fort. Jeg er jo menneske. Det står også i Koranen at man glemmer fort, så man burde ha sånne «reminders» nesten hver dag for å huske å bli et bedre menneske, til å delta i samfunnet.

Slike påminnelser fikk de unge hovedsakelig ved å se på en video om et islamsk tema, lese et innlegg om islam eller et sitat fra Koranen. Ayan mente at det var nyttige «tips» for å komme nærmere Gud. Religiøse påminnelser skiller seg fra vanlige informasjonssøk ved at det ble en automatisert og integrert del av hverdagen. Maryam sa at hun hørte på foredrag på YouTube, men presiserte at hun gjorde det «som en påminnelse, ikke for å søke kunnskap». Det gjorde det mulig å reflektere mer over det religiøse i hverdagen.

Dawah, eller det å invitere til islam, er et annet tradisjonelt islamsk konsept som har fått nye uttrykk på nettet. Det dreier seg om å spre informasjon om islam til både muslimer og ikke-muslimer (Poston, 1992). Ibrahim likte for eksempel å skrive ting om islam på Facebook. Han nevnte Allahs 99 navn som det var «fint for muslimer å kunne». Blant de unge muslimene vi møtte, var det viktigste å spre informasjon om islam til andre muslimer, men det var også noen som var opptatt av å spre islam til ikke-muslimer. Flere så på det å invitere ikke-troende til islam som en viktig del av det å være muslim. Magnus, som konverterte til islam etter et møte med gateforkynnere noen år tilbake, ønsket å lære mer om troen nettopp for å kunne formidle kunnskapen videre. Han forklarte at han ønsket å være «et bindeledd mellom det norske og det islamske samfunnet». Internett ga mange slike nye muligheter til å spre kunnskap om islam og omvende ikke-muslimer.

Ulike studier fra europeiske land viser at de fleste unge praktiserende muslimer bruker internett som et redskap for å søke informasjon om islam (Døving, 2012b). Internett gir enkel tilgang til informasjon, men utfordrer også det tradisjonelle forholdet mellom troende og lærde. Denne utviklingen er ikke ny, og etablerte forståelser av islam har jo blitt utfordret tidligere, på trykk eller ved hjelp av andre medier (Anderson, 2009). Forskjellen er at internett intensiverer denne prosessen. Det sirkulerer nærmest uendelig store mengder informasjon som bare er et tastetrykk unna. Nettet blir i mindre grad kontrollert av etablerte religiøse autoriteter. Dermed vokser det fram et større rom for å tolke islamske konsepter på egen hånd og spre alternative forståelser raskt videre. Dette var tett knyttet til det de unge beskrev som de problematiske sidene ved internett.

Muslimske predikanter på internett

Islam diskuteres i stor grad på nettet. Et søk på ordet «islam» på YouTube gir tidlig i 2018 over 20 millioner forslag. Det finnes mange islamofobiske videoer, men de fleste videoene som handler om islam, er informative eller laget for å inspirere religiøs praksis. Flere predikanter legger ut videoer som tar opp ulike tematikker i lys av islam. Mufti Menk og Zakir Naik, begge konservative, er populære i Norge. Begge har stor innflytelse på nett, med videoer sett henholdsvis over 17 og 31 millioner ganger. Nettbaserte predikanter er ofte pragmatiske og gir konkrete svar på spørsmål unge muslimer lurer på. Stilen er tilpasset formatet på sosiale medier og nettet. En studie av de fem mest populære predikantene i Frankrike viser at de mest populære temaene er penger, homofili, depresjon, døden, ekteskap, verdens ende samt relasjoner mellom gutter og jenter.

Basert på Mosemghvdlishvili og Jansz (2013) og Kristanadjaja (2016)

Usikkerhet, ekkokamre og ekstremisme

Unge muslimer hadde blandede følelser for informasjonen som var tilgjengelig på nettet. Mahnoor fortalte at den enkle tilgangen til informasjon var «et privilegium, men at det følger med et ansvar». Sandra forklarte hvordan hun vekslet mellom å bruke nettet og bøker. Hun pratet lett om tematikken, men påpekte likevel strengt at en bør være kritisk til «alt som ligger på nettet»:

Alle har jo tilgang til å skrive ting på nett. At det er lett tilgjengelig, er jo en fordel, men det kan også være en stor ulempe hvis det er feil person som skriver (…) Her om dagen søkte jeg opp et spørsmål. Folk er uenige og skriver mye forskjellig. Da blir man jo usikker på om det stemmer eller ikke.

Hyppige søk på internett var ofte knyttet til tenårene, en livsfase preget av utforsking og mye tid på nettet. De unge muslimene understreket at internett er et viktig, men problematisk verktøy. Martine innrømte at hun selv «ikke er flink nok til å være kildekritisk». De beskrev internett som nyttig for å få svar på spørsmålene om islam, men var tydelige på at det var en lite sikker eller troverdig kilde til informasjon som det var viktig å være kritisk til. Nettet ga muligheter for å spre feilinformasjon om islam, og det kunne være forvirrende med alle de forskjellige versjonene. Men på grunn av alle fordelene ble internett likevel brukt mye.

En annen problematisk side ved digitale fellesskap var «ekkokammereffekten». Laila forklarte:

Du har dine tanker om verden, og hvordan verden og samfunnet er satt sammen, fra før av. Og du finner en retning som på måte samsvarer veldig med måten du tenker på fra før av, og leser dypere og dypere i denne retningen.

Basma var selv veldig bevisst på denne utfordringen og sa at «man hører det man vil høre». Mitra påpekte hvor lite nyansert innholdet på nett kan være, og at det er lett å ta inn over seg feilinformasjon, spesielt for dem som «ikke har så mye peiling, slik som konvertitter». Martine, som selv var konvertitt, bekreftet dette. Hun forklarte at hun benyttet seg av nettsiden IslamQA (spørsmål og svar) da hun først konverterte, men at hennes «praktisering ble veldig svart-hvitt og lite nyansert» på grunn av den ensidige informasjonen hun fikk der.

Upålitelig informasjon og tendensen til sementering av meninger var tett knyttet til religiøs ekstremisme. Det er stor uenighet om sammenhengen mellom internett og ekstremisme og lite god forskning på området. Anerkjente forskere har likevel argumentert for at internett spiller en avgjørende rolle i nyere ekstremisme og terrorisme (Conway, 2017). Internett åpner for enkel kommunikasjon mellom ekstreme grupper og potensielle rekrutter. Dette sprer ekstremistisk propaganda som både apellerer til voldelige subkulturer og bredere grupper av muslimer (Andersen og Sandberg, 2018). I diskusjonen om ekstremisme blir internett derfor ofte beskrevet som en farlig arena der ungdom hjernevaskes. Unge muslimer framstilles som passive og uvitende, som enkle ofre for ekstremistisk propaganda på nettet.

Ekstreme fortolkninger av islam er relativt lett tilgjengelige på nett. De fleste unge muslimene vi pratet med, hadde vært eksponert for ekstreme ideer på sosiale medier. Ifølge Isma dukket det opp ekstreme propagandavideoer og lignende hele tiden, for eksempel på YouTube:

Det er mange imamer der som sier at folk i Europa er sånn og sånn. De sier at sånne mennesker er shaytan (djevelen). (…) Men sånn er det ikke. Ingen fra Europa kommer til meg og sier «vær så snill og drikk det ølet» eller «ta den røyken». Ingen tvinger meg til å gjøre det.

For Isma er slike videoer noe «man får uansett» ved at «noen kommenterer, noen liker». Rojan beskrev det samme: «Det ligger jo masse videoer på nettet. De blir delt når ting skjer.» Sofia utbrøt frustrert at «noen er veldig ekstreme, så jeg tenker hvilken plass i islam har de tatt dette fra?» Abdul mente at det ekstreme innholdet ikke alltid var like tydelig. Han forklarte at de fleste som sprer ekstreme holdninger, er karismatiske og «veldig flinke retorisk, men at de ikke har noe substans eller autentiske kilder for sine påstander». I likhet med veldig mange andre beskrev Mitra at en «kommer over» slikt materiale, men at man ofte ikke har noen interesse for å se eller lese videre på det.

Når religiøse autoriteter viskes ut, blir det også vanskeligere å avvise ekstreme fortolkninger. I likhet med den offentlige bekymringen snakket flere unge muslimer om internett som potensielt farlig. Sheraz forklarte at «mesteparten av radikaliseringen» foregikk på nett. Han argumenterte for at nettet åpner for en klippe-lime-utforming av kunnskap fordi mange mangler en kildekritisk holdning. Internett gjør det lettere for ekstremister å få spredt propaganda. De kan nå store grupper på kort tid, ofte ved hjelp av dramatiske virkemidler. IS sine groteske videoer ble for eksempel sett av mange som ikke sympatiserte med gruppen. Den store spredningen av ekstrem propaganda og visuelt bildemateriale er problematisk fordi det øker sannsynligheten for at sårbare enkeltindivider med ekstreme tilbøyeligheter blir eksponert for det.

Medieviteren Cristina Archetti (2015) mener imidlertid at det er liten grunn til bekymring. Hun er kritisk til at unge internettbrukere blir beskrevet som passive mottagere, noe hun kaller for «teknologisk determinisme». Ekstremt materiale vil sjelden utgjøre en fare alene – vanlig ungdom er vant til slikt stoff og har mye nettvett. Vi mener likevel at det, i kombinasjon med de andre risikofaktorene vi beskriver i kapittel åtte, kan drive ungdom mot ekstreme grupper. Dette gjelder ikke bare norske muslimer, men også risiko- og spenningssøkende ungdommer mer generelt.

Diskusjoner i digitale fellesskap

Det var vanlig å diskutere islam med venner og familie, og slike diskusjoner foregikk også på nettet. Noen diskuterte også islam med ikke-muslimer. Khadra pratet åpent om troen. Hun beskrev samtaler med ikke-muslimer som verdifulle:

Jeg synes jeg får mye mer ut av å møte mennesker som er radikalt uenige med meg. En av mine bestevenner er ikke bare ateist, han er antiteist, det vil si han intenst hater alle religioner, og han kommer med ulike betraktninger hele tiden. Da må jeg gå inn i meg selv og tenke «hva betyr det, egentlig? Hva tenker jeg om det her?» Det gjør at min tro vokser. Jeg synes det er en fin ting.

Diskusjonene på nett kan enten finne sted i sosiale medier eller ved at kommentarfeltene i aviser er knyttet til personlige kontoer. På denne måten kan ikke diskusjoner på nettet ses som adskilt fra hverdagen utenfor internett. Det som foregår på nettet og i det «virkelige» liv, flettes inn i hverandre.

I korte trekk var det to ulike typer diskusjoner på nettet: samtaler med trosfeller og aggressive diskusjoner med ikke-muslimer. Negative holdninger til islam er svært utbredt og synlig på nettet (Strømmen, 2011). Faisa sa: «Jeg har jo sett ekstreme holdninger, særlig under de ulike artiklene på VG. De kommentarfeltene der er kanskje det verste som finnes.» De fleste var opprørt over dette. Noen få, som Yasmin, fortalte at hun bevisst gikk inn i diskusjoner med ikke-muslimer for å kunne forsvare islam. Martine ønsket «at folk skal vite om islam fra muslimer». De fleste sa derimot at de trakk seg gradvis tilbake for å unngå å engasjere seg i diskusjoner som de anså som tapt på forhånd. Trine sa at hun ofte ga seg i diskusjoner på sosiale medier fordi hun ble «så sinna at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg». Ifrah utdypet denne frustrasjon med å forklare at «det ikke er lett å komme til enighet med en du ikke kjenner eller aldri har møtt». Slike diskusjoner ble omtalt som frustrerende og lite givende.

Samtalene mellom muslimer på nettet er som regel mer vennligsinnede, selv om det også kunne gå hardt for seg der. Sandra syntes internett var en fin plattform for å diskutere islamske temaer fordi folk ofte la ut linker til andre nyttige nettsider:

Jeg leser mest i bøker, på Islam.no og en gruppe på Facebook som heter noe med «kvinner i islam». Her kan man stille spørsmål og motta svar fra andre som legger til kilder. Her får man også diskutert.

Martine begynte å bruke Facebook etter at hun hadde konvertert til islam, hovedsakelig for å etablere et muslimsk nettverk. Hun deltok i ulike grupper for muslimske «søstre» og satte pris på det sosiale aspektet ved gruppen. Her hadde hun også muligheten til å stille spørsmål og diskutere islam. De kunne føre detaljerte diskusjoner om vanskelige eller kompliserte sider ved islam. Slike diskusjoner på nett satte mange pris på, og nettbaserte diskusjonsfellesskap var viktige for mange unge muslimer.

Religionssosiologen Mia Lövheim (2007) argumenterer for at nettbasert samhandling kan lede til polarisering framfor en åpen dialog mellom individer med ulik forståelse av religion. Beskrivelser av nye, digitale religiøse fellesskap nyanserer dette bildet av hva som foregår på internett. Islam på nett gir rom for religiøse fellesskap (Høeg, 2017). Internett kan føre til en polarisering, men det bringer også folk sammen. Spesielt for konvertitter var det viktig. Det overordnede bildet er likevel negativt: Diskusjoner på nett synes å skille mer enn det fører sammen og skaper fiendebilder framfor forståelse. Det var få som hadde respektfulle samtaler med ikke-muslimer på nettet. I utviklingen av nye, gode «uenighetsfellesskap» (Iversen, 2014) har fysiske møter en viktig posisjon. Det er lettere å være respektløs og aggressiv mot en fremmed på nett enn mot en du møter ansikt til ansikt.

Hverdagstro – og fragmentering av kunnskap

Unge muslimer har mange spørsmål om islam, alt fra hvordan troen skal praktiseres, til større teologiske spørsmål. For mange var søken etter kunnskap en viktig side av troen, og noen så det som en plikt. De søkte kunnskap for å bli bedre muslimer og dermed bedre mennesker. Hovedkilden de viste til, var Koranen og hadithene, men i praksis kom kunnskapen ofte fra imamer, moskeer, familie, venner og en ny trend med frittstående religiøse organisasjoner, nettsider og informasjon som sirkulerte på sosiale medier. De var kritiske overfor moskeer og imamer som ikke snakket norsk eller forholdt seg til hvordan det var å leve som muslim i Vesten. Men de var også kritiske til informasjon de fant på internett, og til personer som påberopte seg autoritet. Koranen, derimot, var de aldri kritiske til. Den ble regnet som ufeilbarlig, og det var menneskers tolkninger som sviktet. Fragmenteringen av religiøs autoritet hadde dermed en klar grense for de fleste.

Oppvekstvilkår, religiøs tro og religiøs praksis er i konstant endring (Lövheim, 2007). Tidligere var det færre aktører som definerte hverdagstroen, mens muslimer i Vesten nå blir eksponert for et stort mangfold av personer og institusjoner som påberoper seg religiøs kunnskap og autoritet. Blant de unge muslimene vi pratet med, var det stor variasjon i hvordan de skaffet seg kunnskap om islam, og hvordan de forholdt seg til religiøse autoriteter.

Noen unge muslimer la stor vekt på egne vurderinger og tolkninger. Dette kan beskrives som en oppløsning av religiøse autoriteter. Andre forholdt seg til flere forskjellige religiøse kilder, men tilla disse stor autoritet. Dette kan bedre beskrives som en mangfoldiggjøring av religiøse autoriteter, der én dominerende institusjon byttes ut med flere. Enkelte gikk også i svært konservativ retning, eller valgte seg ut en religiøs autoritet som de fulgte blindt. Dette kan også ses som individualisering av troen ettersom de da noen ganger brøt med familien og den lokale moskeen.

Ekstrem religiøs retorikk, videoer og bilder er en viktig del av det som kan beskrives som islam på nett. De fleste vi snakket med, hadde vært borti dette. Det er likevel liten grunn til å være bekymret for internettbruken til unge muslimer. Som andre norske ungdommer hadde de vokst opp med sosiale medier og kjente godt styrker og svakheter. De var svært bevisst på at nettet ble misbrukt av ekstreme grupper. Når de unge muslimene brukte nettet til religiøse formål, var det for å finne informasjon, få små påminnelser i hverdagen og spre kunnskap om islam. De var svært kritiske til informasjonen de fant på nettet, og sjekket denne ofte med foreldre, imamer eller lærde. Det overordnede bildet var derfor at nettet ikke bidro til ekstremisme, men heller ga tradisjonell religiøsitet nye uttrykk.

Tradisjonelle religiøse institusjoner som moskeer og lærde har ikke mistet sin betydning, men utfordres av en ny digital virkelighet. I tett samspill med individualisering og privatisering av troen, migrasjon og flerkulturelle samfunn kan dette bidra til oppløsning eller mangfoldiggjøring av religiøs autoritet og kunnskap. Når tradisjonelle religiøse autoriteter svekkes, blir det viktig å forstå vanlige muslimers tro. I en fragmentert religiøs virkelighet kan verken forskere eller unge muslimer gå til en etablert organisasjon, moské eller imam for å få den offisielle versjonen av islam.