«Jeg vil si at jeg praktiserer islam i stor grad! Min mor vil si at jeg ikke praktiserer islam.»

Khadra ler. Hun er en selvsikker ung kvinne i slutten av 20-årene. Hun har stadig nye prosjekter, akkurat nå står hun på farten til å reise til en annen del av landet for en praksisperiode i forbindelse med studiene sine. Hun rekker imidlertid en kaffe og en kanelbolle og å snakke litt med oss om dette. Om å sette spørsmålstegn ved det tradisjonelle. Og viktigheten av å tenke selv.

«Ta for eksempel forbudet mot svin. Hva er poenget med disse læresetningene? Hva er det egentlig de vil? Jeg kan ikke se for meg en Gud som sitter oppe i himmelen et sted og bare: ‘I dag så skal jeg bare si til dem: Ikke spis svin!’ Altså, det betyr ingenting, hvorfor i alle dager …»

Khadra argumenterer for at det må finnes en dypere mening med forbudet. «Hvis ikke hadde ikke Gud bestemt det», sier hun.

Hun har en grunnleggende kritisk holdning og reflekterer mye rundt det som blir tatt for gitt i islam. Hun stiller spørsmålstegn ved rituelle plikter – og er skeptisk til at det å praktisere islam er å følge læresetningene slik de er tolket av en religiøs majoritet.

«Det er stor forskjell på hvordan muslimer definerer religiøs praksis», sier hun og viser til de fem søylene som er sentrale i islam, og som er plikter enhver muslim skal overholde. Khadra forholder seg til disse, men sier det viktigste for henne er å være et godt menneske.

«Jeg prøver å bli et godt menneske, og på det viset vil jeg si at jeg praktiserer islam », sier hun, og forteller videre om sin religiøse praksis:

«Ber jeg fem ganger om dagen? Jeg prøver. Ikke godt nok tydeligvis, ifølge mamma. Faster jeg? Det gjør jeg faktisk. For meg så er det en selvdisiplingreie. Drikker jeg alkohol? Ja, det gjør jeg. Spiser jeg svin? Nei, det gjør jeg ikke. Kler jeg meg sømmelig? Ja, stort sett», sier hun.

Akkurat nå har hun på en stor ullgenser, jeans og sjal. Khadra forsøker å be regelmessig, men på samme måte som for mange andre unge er det vanskelig å kombinere med en travel hverdag. Fasten synes hun er lettere.

Khadra understreker at vi ikke lever i et homogent samfunn der det kun finnes én sannhet om hva som er tillatt eller normalt. Hun anser kulturelt og religiøst mangfold som et gode.

«Vi må erkjenne realiteten i det samfunnet vi lever i og finne en riktig balanse. Mennesker er forskjellige og velger forskjellig. Jeg synes det bør være rom for alle i offentligheten, både kvinner i bikini og de som dekker seg til», sier hun.

Islams fem søyler

De fem søylene i islam regnes som obligatoriske for alle muslimer og er et rammeverk for tilbedelse av Gud og et tegn på forpliktelse til troen. De består av følgende religiøse praksiser:

Trosbekjennelsen (shahada)

Å erklære at en er muslim ved å si trosbekjennelsen: «Det fins ingen annen Gud enn Allah, og Muhammad er hans profet.» Dette signaliserer troen på én Gud og Muhammads unike rolle som den siste Profeten.

Den rituelle bønnen (salah)

Den rituelle bønnen består av fem daglige bønner som utføres på forskjellige tider av døgnet. Tidspunktene for den rituelle bønnen bestemmes av solens posisjon på himmelen.

Fasten (sawm)

Den månedslange fasten er også kjent som ramadan. I denne perioden skal muslimer avstå fra mat, drikke og seksuelle aktiviteter fra soloppgang til solnedgang. Syke mennesker, gravide kvinner og barn som ikke har nådd puberteten, forventes ikke å følge fasten.

Velferdsskatten (zakah)

Den rituelle avgiften eller almisseskatten består i å gi 2,5 prosent av det årlige overskuddet (Vogt, 2007) til veldedighet. Dette regnes som en plikt for alle muslimer. Sjiamuslimer har et eget system.

Pilegrimsferden til Mekka (hajj)

Reisen gjennomføres i løpet av de ti første dagene av den islamske måneden dhu al-hijja. Alle muslimer som er i fysisk og økonomisk stand til å reise, er forpliktet til utføre pilgrimsferden en gang i livet.

Basert på Esposito (2003) og Vogt (2000)

Å være muslim innebærer en rekke ritualer og plikter, som de fem søylene. Det var mange unge muslimer som stilte spørsmål ved pliktene og påbudene i islam, og påpekte at det å være et godt menneske var viktigere enn de fem søylene. I dette kapittelet ser vi nærmere på hvordan islam praktiseres. Unge muslimer er opptatt av å finne sin egen vei i det religiøse landskapet – også når det gjelder religiøse plikter som bønn og faste, og hva som var halal (tillatt) og haram (forbudt). Det er ikke alltid lett.

«Jeg er sånn bob-bob med bønn»

Trosbekjennelsen er den første av de fem søylene i islam. Bønn, faste, velferdsskatt og pilegrimsreise er de fire andre religiøse pliktene for muslimer. Selv om alle ble beskrevet som viktige, var det bønnen og fasten som opptok de unge muslimene mest. Bønnene er en helt grunnleggende del av islam. De inneholder bestemte kroppslige bevegelser. Basert på solens gang skal muslimer vende seg mot Mekka i bønn fem ganger i døgnet. Morgenbønnen skal utføres like før soloppgang, altså ved halv tre-tiden om morgenen i de lyseste norske sommermånedene.

For de unge muslimene vi var i kontakt med, var den daglige bønnen viktig å gjennomføre. Magnus ba om lov til å be en bønn på kontoret vårt halvveis inn i samtalen. Han fortalte at han hadde gruet seg til å spørre. Ibrahim sammenlignet bønn med næring, energi fra mat og drikke, og beskrev den som et ritual som «gir ro i sjelen». Noen framhevet at de ba selv om de kanskje ikke overholdt andre religiøse plikter.

Å be til riktig tid – hver dag – er et ideal i islam, men det er stor variasjon i hvor mye muslimer faktisk ber (Vogt, 2000). Mange fikk dårlig samvittighet dersom de ikke ba regelmessig. De følte at de burde ha dedikert seg mer til islam, og hadde som mål å bli flinkere. Bønnen hadde en spesiell rolle i denne dårlige samvittigheten. Det krever stor selvdisiplin å be regelmessig til riktig tid, kanskje særlig for unge mennesker. En travel hverdag i et ikke-muslimsk samfunn var en forklaring på at bønn ble nedprioritert. Mange sa at det var vanskelig å gjennomføre de daglige bønnene til riktig tid på grunn av jobb og studier. Hassan fortalte at han «ber noen ganger», men ikke nok. «Man har mye å gjøre», sa han, og la selvbebreidende til at «det har noe med latskap å gjøre». Mange ga uttrykk for at en god muslim burde be hver dag, men det var store forskjeller i om de fikk det til eller ikke. De færreste ba fem ganger om dagen.

Fredagsbønnen i moskeen er spesielt viktig i islam. I utgangspunktet er det en plikt for alle muslimske menn (Vogt, 2000). På samme måte som med den daglige bønnen var det mange som fortalte at de ikke deltok på fredagsbønnen. I ikke-muslimske land er fredagsbønnen vanskelig å gjennomføre fordi den foregår i skole- og arbeidstiden. Isma var pliktoppfyllende og pleide å gå regelmessig til moskeen for å be, men sa at fredagsbønnen var vanskelig: «Jeg jobber på fredager, så det rekker jeg ikke.» Kasim hadde et mer avslappet forhold til bønn. Han dro daglig til moskeen i en periode han studerte i nærheten, men ellers ble det ikke daglige besøk. Kasims innstilling til bønnen var: «Ja ja, koselig. Hvorfor ikke? Det skader ikke å be.» En del unge muslimer droppet både daglig bønn og fredagsbønnen på grunn av tidspress og problemer med å kombinere den med jobb, utdanning og familieliv, men en slik innstilling reflekterte også hvor høyt de prioriterte de religiøse pliktene.

Det var mange grunner til at unge muslimer synes det var viktig å be. Livet etter døden motiverte mange.10 Melodi ba periodevis, men følte at hun burde gjøre mer for å få det godt i det neste liv. Hassan hadde som mål å bli flinkere til å be regelmessig. Han var bevisst på at det var en plikt, men tenkte også på paradis. Det var også grunner til å be som var mindre «instrumentelle». For Salam var bønnen en måte å komme nærmere Gud på og et tilfluktssted fra det travle hverdagslivet. Det var en form for meditasjon. Hun forklarte det slik:

Det er virkelig noe som er sterkt. Det sies jo at den stunden du kan komme nærmest Gud eller Allah, er når du ber. Det er virkelig sånn. Jeg føler at når jeg ber, så forsvinner alle bekymringene. Du skal legge til side alle tankene om denne verden og kun fokusere på Gud.

Dramatiske hendelser kunne forsterke behovet for å be. For Habiba ble bønnen viktigere etter at et nært familiemedlem døde. Da kjente hun på et behov for å få svar og følte at hun fikk det ved å be. Bønnen hjalp henne med å bearbeide smerten og ga henne styrke. Halil, som kom til Norge fra den brutale syriske borgerkrigen, fortalte at han ba under bombeangrepene for å holde motet oppe. Bønnen kan være motivert av et ønske om evig liv, som ses som en belønning for flittig religiøs praksis gjennom et langt liv. Men den kan også være en daglig pause eller ekstra støtte i vanskelige perioder, som for eksempel ved dødsfall eller lignende opplevelser.

Unge muslimer beskriver seg selv som mer religiøse enn jevnaldrende nordmenn (Friberg, 2016).11 Regelmessig bønn var en måte å vise dette på. Bønnen var en viktig del av livet til de fleste, men de hadde ofte dårlig samvittighet for at de ikke ba oftere og mer regelmessig. Noen ba ikke i det hele tatt. De fleste mennesker har idealer, ønsker og planer som de ikke alltid lykkes med å innfri. Det er lett å se forbindelser fra bønn til ønsker om å trene mer, spise sunnere, bruke mindre tid foran skjerm og så videre. Dette er noe mange ønsker, men synes er vanskelig å gjennomføre fordi det krever kontinuerlig innsats i en travel hverdag. Det er også tunge krefter i samfunnet som drar i en annen retning, for eksempel gjennom reklame og lett tilgjengelig junkfood. Fordi kravene til bønn i islam er såpass omfattende, vil de nok alltid være en grunn til dårlig samvittighet for muslimer.

Faste: selvdisiplin og fest

Fasten var den andre av de fem pliktene i islam som opptok de unge mest. Å unngå mat og drikke i en periode er ikke unikt for islam, men også en sentral del av andre religioner, som kristendommen, jødedommen eller hinduismen. Fasten har likevel en framtredende plass blant muslimer, kanskje særlig i vestlige land, der ramadan blir et tydelig uttrykk for muslimsk fellesskap og identitet. I islam er fasten hovedsakelig knyttet til denne måneden, da muslimer må avstå fra mat og drikke fra soloppgang til solnedgang.

Bushra Ishaq (2017) skriver at fastemåneden handler om å komme nærmere Gud. Samtidig beskriver hun ramadan som en høytid som er forbundet med like mye feiring som den kristne julen. Ramadan er en viktig begivenhet, en måned for selvdisiplin og fest, og en periode der den religiøse bevisstheten øker. I likhet med bønnen er fasten et viktig ideal – og mål – for de fleste unge muslimene vi snakket med, men det varierte i hvor stor grad de fikk det til.

Å faste i lange perioder er vanskelig. Det handler både om mangel på selvdisiplin og lange dager i Norge. Under de norske sommermånedene må muslimer gå uten mat og drikke i opptil 18 timer. Noen sa at det var vanskelig å gjennomføre fasten etter norsk tid, og valgte derfor heller å forholde seg til «Mekka-tid», hvor dagene var mer stabile. Mina fortalte at familien hennes reiste til Somalia under ramadan. Der var perioden de måtte gå uten mat kortere. Assad fortalte at han var en «ganske praktiserende» muslim, men «ikke hundre prosent». Han fastet under ramadan, men som mange andre «jukset» han litt for å klare å gjennomføre det. I et land der sommerdagene er lange og de aller færreste faster, er dette idealet vanskelig å overholde.

Faste er ikke kun begrenset til ramadan. Abdul var ivrig og fortalte at han «ber fem ganger om dagen og går i moskeen hver fredag». Han sa også at han «faster på mandager og torsdager fordi det er sunna». Noen mente at det var i samsvar med Profetens forbilledlige liv (sunna) å faste på mandager og torsdager. Zain prøvde også å faste to dager i uken, men forklarte at fasten tappet ham for krefter og gikk ut over arbeidsevnen.

Ramadan var likevel viktig for unge muslimer. Måneden ble ofte sett på som en mulighet til å starte på nytt. Tiden var en påminnelse om å bli en bedre muslim og dermed et bedre menneske. Slik ligner det på nyttår, med en mulighet til å få en ny start og gjennomføre mål man har satt seg for det kommende året. Aisha forklarte at ramadan var den eneste måneden i året hun ble «skikkelig praktiserende». Faisa understreket at hun «prøver litt mer» under ramadan: «Da har jeg vel en tendens til å være litt mer religiøs eller praktiserende, eller litt mer bevisst kanskje er det riktige ordet å bruke.» En slik bevissthet og vilje til omstilling under ramadan var vanlig blant de unge muslimene.

Ahmed forklarte at han hadde blitt dårligere til å praktisere islam de siste årene, men at han alltid fastet under ramadan. For dem som var mindre praktiserende, var en slik prioritering vanlig. I Norge, der muslimer er en minoritet, er fasten en viktig identitetsmarkør. Det er en måte å signalisere tilhørighet til et muslimsk fellesskap på. Det er også en høytid og fest som tilbyr et brudd med hverdagen. Som julen har den dermed også verdi langt utover det rent religiøse.

En helt ny dimensjon ved fasten er at den også kan appellere til unge som er opptatt av kosthold, kroppskontroll og selvdisiplin mer generelt. I dagens samfunn er det uendelige muligheter for tilpasninger av dietter og varianter av matkontroll. Fasten kan på denne måten spilles inn i nye sammenhenger og gis nye meninger. For unge muslimer kan den religiøse dimensjonen ved fasten kombineres med andre identiteter og idealer. Det kan være en måte å bevise selvkontroll på som peker langt utover det religiøse. Den økende graden av individuell tilpasning av mat og kosthold i samfunnet gjør det også lettere for muslimer å få tilgang til riktig mat og få aksept for fasten av ikke-muslimer. Når andre mennesker ber om vegetar- og veganmat eller følger spesielle dietter, blir det lettere å faste eller be om halalkjøtt.

Et godt menneske

De unge muslimene var opptatt av pliktene i islam, men la alltid vekt på at det viktigste var å være et godt menneske. Det trumfet alle andre krav og forpliktelser. Abbas hadde mye kunnskap om islamsk teologi og mente at praktiseringen av de fem søylene ikke definerte hvem som var troende eller ikke. Han henviste til en hadith, altså en fortelling om profeten Muhammads liv, for å forsikre oss om at han hadde rett:

Jeg har en hadith som sier at man ikke skal teste folk med bønn og faste, men med ærlighet og trofasthet. Det er mange uærlige personer som både ber og faster. Det kan hende at du låner penger til en person som både ber og faster, men som ikke gir deg pengene tilbake. Det er ikke å være trofast. Det er ærlighet og trofasthet som definerer en muslim, ikke det rituelle som bønn og faste.

På samme måte poengterte Ibrahim at det viktigste var å være et godt menneske. Han mente at dersom man ikke «strebet» etter denne delen av islam, falt meningen med å være muslim bort: «Det finnes ikke noen religion større enn menneskeheten. Det er islam for meg.» Han presiserte at for å være et godt menneske var de viktige verdiene «gjensidig respekt og forståelse for andre, uansett kjønn, etnisitet, legning, tro og alt». I motsetning til bildet av islam som en patriarkalsk og homofob religion, løftet Ibrahim altså fram liberale verdier som likestilling og toleranse. En human og liberal forståelse av islam kan forankres i mange av islams hellige tekster og tolkningstradisjoner. I Norge finnes det også en del samfunnsengasjerte muslimer som videreformidler tradisjonelt tankegods om «islamsk humanisme» (Reiss og Noor, 2016).

Å beskrive den viktigste plikten i islam var likevel ikke begrenset til liberale fortolkninger av religionen. Nayma beskrev islam som en veiledning for hvordan hun skulle leve. Hun fortalte at islam ikke utelukkende besto av dogmer, men at religionen også viste «hvordan man skal oppføre seg blant andre mennesker». Habiba mente at islam er til for å veilede oss «for å være snille, ha et bra liv og være gode med hverandre». Noen nevnte at det å smile var sunna, altså i samsvar med Profetens forbilledlige liv.

Houda var opptatt av å være hyggelig mot andre, selv mot dem som var fientlig innstilt mot henne. Hun fortalte at hun kunne «smile» tilbake til folk selv om de hadde vist henne «fuck you-fingeren». Ayan sa at hun alltid prøvde å gjøre ekstra gode gjerninger hvis hun hadde tid til det. Faisa ble mer bevisst på de gode verdiene i islam, og mer opptatt av veldedighet, i voksen alder:

En ting er det helt praktiske med mat og drikke. Men det andre er at jeg vil si at jeg har fått veldig mange gode verdier fra islam, spesielt i voksen alder så merker jeg hvor mye mer bevisst jeg er på det, det å hjelpe dem som ikke har det så godt.

En del hadde til og med valgt studieretning eller yrke etter et ønske om å hjelpe andre, for eksempel innen omsorg. Flere ønsket å bli lege eller sykepleier. Abdullah begrunnet det slik: «Jeg tar realfag og vil studere medisin og bli lege. Det er tre grunner til det: å hjelpe folk, motta belønning i islam og så gjør jeg det for meg selv.» Motivasjonen var å kunne hjelpe andre, men slike valg ble også forklart ut fra ønsket om evig liv og fordeler i dette livet. Disse ble ikke regnet som gjensidig utelukkende.

I islam er intensjonen som ligger til grunn for en gjerning, en forutsetning for å være en god muslim (Eidhamar, 2017a). Å ha riktige intensjoner, særlig med hensyn til veldedighet, ble nevnt som en betingelse for å oppnå belønning fra Gud. Ayan forklarte det slik:

Intensjon har mye å si i islam. Har jeg ikke gode intensjoner overfor mennesker, betyr det ikke noe hva jeg gjør. Som oftest prøver vi å vise oss fram på den beste måten, men vi glemmer at Gud ser det innvendige også. Det betyr at Gud ikke nødvendigvis tilgir meg, selv om jeg ber fem ganger om dagen.

Hun la til at gode gjerninger på feil grunnlag var «show off», og at de «ødelegger den gode gjerningen». Dette viser hvor dypt plikten til å være et godt menneske går. Muslimer skal ikke bare gi penger til veldedighet og gjøre gode gjerninger, men også være oppriktig motivert og opptatt av andre mennesker.

På samme måte, men i enda større grad enn med bønnen og fasten, var dette et mål de strebet etter, og ikke noe de mente de hadde oppnådd. Det er mulig å følge alle regler om å faste og be, men man kan alltid bli et bedre menneske. Mahnoor poengterte betydningen av å utvikle seg i religionen og at man aldri var en «god nok» muslim. Hun understreket at selvgode mennesker har stagnert. Mahnoor følte at hun lå godt an med tanke på de fem søylene, og prøvde så godt hun kunne å være et godt menneske, men la samtidig til at forholdet mellom tro og praktisering er i «en konstant dynamisk prosess – å hele tiden utvikle og forbedre seg». At gode gjerninger og gode intensjoner er viktige i islam, betyr ikke at muslimer er bedre enn andre mennesker. I mange religioner og ideologier er det en viktig verdi. I lys av den offentlige debatten om islam er det likevel interessant at unge muslimer framhevet det å være et godt menneske som det viktigste ved islam.

Ibrahim mente at alle gode mennesker kunne «klassifiseres» som muslimer. De færreste dro det så langt, men etikkens rolle i islam kan ses som en del av en bredere privatiseringstrend som går på tvers av ulike religioner. Olivier Roy (2004) hevder blant annet at strenge religiøse normer og regler har en begrenset appell på det globale religionsmarkedet. Muslimer tilpasser religionen på mange måter, for eksempel for å få den mer i overensstemmelse med menneskerettighetene. Mange muslimer velger selv hva det vil si å være en god muslim, og hvilke deler av troen de ønsker å praktisere. Slike individuelle vurderinger inkluderte hvilke religiøse praksiser de fulgte, hvordan de levde, og hva de mente var tillatt og forbudt i islam.

Halal og haram

I islam viser halal til det som er lovlig eller tillatt, mens haram er det forbudte eller moralsk forkastelige. Det er generelle normer og regler for moral og livsførsel, og de brukes ofte som retningslinjer for hva en muslim kan/skal gjøre, hvordan de kan kle seg, og hva de kan spise og så videre. For at kjøtt skal være halal, må det i utgangspunktet være slaktet i Guds navn. Alkohol regnes som haram, altså forbudt. Hva som regnes som halal eller haram, er litt forskjellig i de ulike lovskolene i islam.

Basert på Vogt (2018a, 2018b)

Muslimsk praksis i vestlige land

Mat og drikke, klær og seksualitet markerer viktige grenser for islamsk praksis og identitet, spesielt i en vestlig kontekst. Dette er synlige religiøse handlinger som skaper reaksjoner og knytter islamsk religiøsitet tett sammen med muslimsk identitet. I sosialantropologien beskrives mat og drikke som et språk som må fortolkes. Mat har mening (Østberg, 2003). Hva som var tillat eller forbudt i islam, ble for eksempel spesielt tydelig i forbindelse med alkohol og svin.

Anton fortalte at han ikke praktiserte noe særlig ettersom han ikke ba eller fastet, men understreket at han verken drakk alkohol eller spiste gris. Mange praktiserte ikke alle de fem søylene, men holdt seg likevel unna alkohol og svin. I muslimske land, der forbudene har dype kulturelle røtter, tas disse forbudene for gitt. I Norge derimot, der svin og alkohol er integrert i kultur og sosiale sammenhenger, blir det å avstå fra dem vanskeligere. Drikkekulturen blant norsk ungdom ble for eksempel ofte beskrevet som et veiskille av unge muslimer. De forteller gjerne at de har hatt nære relasjoner til ikke-muslimer helt fram til tenårene, da festing og alkohol ble vanligere.12

Forbudet mot å drikke alkohol ble ofte forklart med argumenter om helse og hvordan det påvirket dømmekraften. Mustafa fastslo at islam forbyr alkohol nettopp fordi det er skadelig for helsen. Han fortalte at «alle de tingene som gjør at du mister kontrollen eller bevisstheten, er forbudt i islam». Khalid forklarte at man risikerer å gjøre ting man ellers ikke ville gjort når man drikker, og at det er grunnen til at det er forbudt. Han utdypet:

Alle reglene i islam er basert på leveregler, fysisk og psykisk. Alle de reglene er så logiske. Vi muslimer tenker at det er mye logikk i det. Hvis du drikker for mye, kan det ødelegge livet til mange mennesker. Det ser vi mange eksempler på. Når du drikker, kan du gjøre ting du ikke ønsker å gjøre. Derfor mener vi i islam at det å drikke er feil.

På tross av forbudet valgte likevel en del å drikke alkohol. Selv om denne kombinasjon var uvanlig, framsto den som nok et eksempel på at unge muslimer i stor grad velger hvordan de ønsker å praktisere religionen. Noen begrunnet det religiøst. Koranen beskriver elver av vin i paradis, men der kan den ikke «forgifte» (Larsson, 2006). I tråd med dette mente Jamal at det ikke var alkoholen i seg selv som var problemet, men effekten på «sinnet»:

Jeg vet at Gud har sagt at drikking ikke er lov, fordi når man er på fylla, kan man gjøre mye rart. Men så mener jeg at dersom du drikker, og har bra kontroll, da er det greit å drikke. Før i tiden var det så mange med liten forståelse at Gud måtte si «ok, dette her er haram». Han gadd ikke å fortelle noe mer om konsekvensene.

Både Khalid og Jamal forklarte forbudet ut fra et større allmenngyldig etisk perspektiv, som mange kunne være enige i. Forbudene i islam ble dermed bare uttrykk for en større «fornuft». Dette var viktig for de unge. Som med Khadra ville de at handlingene også skulle gi mening i seg selv, ikke bare være regler bestemt av en allmektig Gud. Når de begrunnet forbudet mot alkohol, la unge muslimer seg tett på generelle argumenter om totalavhold kjent fra avholdsbevegelsen og dem som argumenterer for måtehold ut fra medisinske og sosiale perspektiver.

Forbudet mot svin var vanskeligere å begrunne allmenngyldig, men det var noen som gjorde det også. At kjøttet er haram, ble begrunnet med at «gris er skittent», at dyret «ikke svetter», og at kjøttet ikke er bra for kroppen. I enda større grad enn alkohol ble dette forbudet omtalt som et minstemål for å kunne kalle seg muslim. Det var bare en av dem vi pratet med som spiste svinekjøtt. Rojan, som i utgangspunktet mente at tro og praksis var et privat anliggende, følte at troen først ble tydelig når det kom til å spise svin. Aise fortalte at å unngå dette vekket sterke minner fra oppveksten. Da hun skulle i bursdagsselskaper som liten, minnet familien alltid henne på forbudet. På samme vis fortalte Houda at familien hennes var svært liberal, og at holdningen var «gjør hva du vil, kle deg som du vil, og spis hva du vil». Alt var på en måte greit «så lenge det ikke er gris». Forbudet mot å spise svin var det viktigste, kanskje fordi det er en så tydelig markør av muslimsk identitet.

Unge muslimer var opptatt av forbudet mot å spise svin og drikke alkohol, som var enklere å forholde seg til enn de fem søylene, som krevde mer planlegging. Forbudet mot svin var spesielt viktig. Den mindre restriktive omtalen av alkohol kan tolkes som et uttrykk for at dette forbudet var vanskeligere å overholde.

Disse forbudene er ikke bare viktige for muslimer, men har også blitt viktige i den offentlige debatten. Svin og alkohol har fått som rolle å representere det «norske» i motsetning til det muslimske. Dette er på mange måter paradoksalt. Avholdsbevegelsen har stått sterkere i Norge enn i nesten noe annet europeisk land, og skepsisen mot alkohol sitter dypt i den norske folkesjelen (Sandberg og Skjælaaen, 2017). Det er også nytt at svin skal indikere noe spesifikt «norsk». Forbudet mot svin er heller ikke spesifikt for muslimer, men gjelder også jøder og er beskrevet i Det gamle testamentet i Bibelen. Alkohol og svin har dermed fått en symbolsk betydning som skille mellom muslimer og ikke-muslimer som peker langt utover forskriftene i seg selv.

Hijab og identitetspolitikk

Kvinner som går med sjal, møter mange utfordringer i det norske samfunnet, kanskje flere enn muslimske menn. Litt mer enn halvparten av dem vi pratet med, gikk med hijab, mens ingen av mennene gikk med klær som kunne assosieres med islam. Kvinnene bar et plagg som tydelig symboliserte tilhørighet til islam, og kunne dermed enkelt identifiseres som muslimer. Ibrahim forklarte at det var uproblematisk for ham å være muslim som mann, men at kvinner automatisk blir ansett som undertrykte dersom de dekker seg til. Nesten alle kvinnene reflekterte over egen bruk av plagget, og det var forskjellige forklaringer på hva det betydde for dem. Ahlam forklarte at «hijab ikke bare er et sjal, det er en kleskode». Tildekking ble dermed knyttet opp til ideen om å være anstendig kledd. Khadra så på sjalet som en «fysisk påminnelse om å prøve å bli et bedre menneske», og forklarte at hun hadde et «emosjonelt forhold til det».

Det er omdiskutert om det finnes et påbud om sjal i islam (Døving, 2012a). Kvinnene vi snakket med, understreket at de dekket seg til av fri vilje. Mange omtalte det som en helt naturlig del av klesdrakten. Nala beskrev plagget som noe hun «tar på hodet og går ut døra» med, og la til at sjalet «ikke er en byrde». Ikke alle hadde opplevd diskriminering knyttet til sjal, men de var likevel opptatt av å forsvare muslimske kvinners rett til å kle seg som de ville.

Salam brukte sjal daglig og hadde ikke hatt noen negative opplevelser av den grunn. Likevel hadde hun hørt at mange mente at sjalet var påtvunget, diskriminerende og en påkjenning for muslimske kvinner. Salam følte derfor at hun måtte forsvare bruken av sjal og understreket: «Jeg går med det ut fra egen vilje, og jeg er veldig glad for å gå med det. Jeg føler at det er en del av meg som en muslimsk jente.» Hun var klar over at hun ikke kunne snakke på vegne av alle muslimske kvinner, og at det fantes tilfeller av tvang. For Salam dreide ikke dette seg om islam: «I islam finnes ingen tvang», hevdet hun. For henne handlet altså sjal ideelt sett om retten til å velge selv, en valgfrihet hun mente samsvarte med islamske læresetninger.

Anniken hadde blitt muslim og fortalte at hijab ble «det første familien hang seg opp i». Hun sammenlignet hijaben med «å ta på seg en kamp» hver gang hun dro hjemmefra og knyttet det til en forventning om å «forsvare islam». På grunn av den konstante motstanden hun møtte som norsk konvertitt, valgte hun derfor å slutte å bruke sjalet. Motstanden mot sjal ble ofte tolket som et uttrykk for islamfrykt og diskriminering av muslimer.13 Ahlam ble frustrert over at andre «skal bestemme hvordan vi muslimer skal leve». Noen satte diskrimineringen i sammenheng med terrorfrykt. Mona fortalte at stigmatiseringen ble spesielt tydelig i sikkerhetskontrollen på flyplassen. For å forsikre seg om at ingenting var gjemt i hijaben, kjente sikkerhetspersonalet alltid på hodet hennes. Det var en unødvendig «bevisst handling» mente hun, og det plaget henne.

De fleste europeiske land har hatt «hijab-debatter». Hvorfor har sjalet fått så mye oppmerksomhet? Hijab blir noen ganger tolket som et tegn på en islamiseringsprosess som truer det norske samfunnet. Denne bekymringen kan få støtte både fra dem som ser på Norge som et kristent land, og fra dem som er bekymret for religionens rolle i samfunnet. Som en reaksjon, og i likhet med mat og drikke, blir sjalet dermed en viktig muslimsk identitetsmarkør. Dette blir forsterket av at kvinner ofte er symbolet på en gruppes identitet (Jacobsen, 2002). Khadra, som brukte sjal, begrunnet tildekkingen religiøst, men brukte også liberale verdier som valgfrihet for å forsvare egne valg. Bruk av hijab er ikke hødvendigvis bare et uttrykk for økt religiøsitet. Det kan også vise til et behov for sosial tilhørighet og retten til egenart (Roald, 2012). Kvinnenes grunner til å bruke sjal var ofte forankret i liberale prinsipper om religionsfrihet, mangfold og retten til å vise sin identitet.

«Keeping it halal»

John O’Brian (2017) fulgte en gruppe unge muslimske gutter i USA. De strevde med vanlige tenåringsproblemer som kjærester, skole, foreldre og «being cool». Samtidig måtte de prøve å være gode muslimer som ikke datet, unngikk vulgær populærkultur, ba og gikk jevnlig i moskeen. Dette var ikke enkelt. Spesielt forholdet til jenter var komplisert. Det var to forskjellige tilnærminger til dette. Noen prøvde å «holde det halal » blant annet ved å ha strenge regler om å unngå fysisk kontakt, men også ved å gjøre religiøse ting sammen som å lære om islam. Dette minner mye om andre konservative religiøse grupper som har laget regler for «godly dating». Brudd med reglene førte til mye bekymring og stress for guttene, og formaliseringen inviterte til overvåkning. De var også ofte utsatt for latterliggjøring. Muhammad sa for eksempel om vennens forhold at «jeg tror ikke de har tatt en high-five engang». Han tilhørte en annen gruppe som skilte tydeligere mellom religion og dating. Disse blandet elementer fra amerikansk datingkultur med leveregler fra islam, men unngikk å definere et tydelig forhold mellom dem. De prøvde å være gode muslimer når de datet, men hadde ikke et ferdigskrevet sett med regler de skulle følge. O’Brians konklusjon var at «keeping it halal»-modellen var vanskelig å opprettholde over tid. De fleste guttene som prøvde, sluttet etter en tid å date.

Seksualitet og homofili

Unge muslimer står midt i en dragkamp mellom tradisjonell religion og storsamfunnets holdninger. Dette var tydelig når det gjaldt mat, drikke og klær, men også med hensyn til seksualitet og samliv. Forbudet mot kjærester og sex utenfor ekteskapet var viktig for de fleste. Aise hadde gjennom hele oppveksten blitt gjort oppmerksom på regler om hva som var haram, altså forbudt i islam. Hun slo fast at som muslim kunne hun verken «drikke eller ha kjæreste». Hun var heller ikke interessert i sex utenfor ekteskapet, og beskrev dette som absolutte regler. Khalid mente at disse forbudene var viktige for å være en «ekte muslim», og spurte retorisk:

Så du kan gjøre som du vil, du drikker hvis du vil gjøre det, du har sex med andre damer utenfor ekteskapet. Det er tema som kan komme opp med venner i diskusjoner. Hva er riktig og galt? Er du ekte muslim hvis du gjør det eller ikke?

Han konkluderte med at umoralske handlinger hadde konsekvenser. Det preget hvordan en ble sett på av andre muslimer, men det viktigste var med tanke på evig liv i paradis. Dette var hovedgrunnen til at han prøvde så godt han kunne å følge reglene. Kjærester og sex før ekteskapet var likevel kompliserte spørsmål, der det noen ganger kunne være langt mellom liv og lære. De fleste var enige om at det skulle unngås, men det var forståelse for at det kunne glippe noen ganger.

For unge muslimer var det lettere å trekke grenser mot homofili. Det var ikke aktuelt for dem på samme måte, og bare én av dem vi pratet med, fortalte at han var homofil. Han var redd for at legningen hans skulle bli kjent i det muslimske miljøet, og levde derfor et dobbeltliv. Homofili er et kontroversielt tema i islam. I møte med liberale norske verdier framstår konservative muslimske holdninger til homofili som spesielt standhaftige. Noen få var veldig imot og støttet offentlige straffer. De fleste andre var tydelig mot homofili, men skilte mellom homofil legning og homofil praksis. Anton sa at det var lov i islam å ha følelser for det samme kjønn, men at det var forbudt å utføre homofile handlinger. Han var også opptatt av at homofile ikke skulle straffes:

Det er faktisk lov i islam å tenke og føle noe homofilt, men ikke å gjøre det i praksis. Ikke sant. Så det er en sånn gråsone. Hvis en kar er homofil, er det min oppgave å prøve å veilede fyren. Hvis fyren ikke vil høre, så er det ok. Ditt liv er ditt liv, og mitt liv er mitt liv. Det er liksom ikke sånn at man skal halshugge fyren fordi han er homo. Det er jo helt sykt.

Mustafa, som i utgangspunktet framsto som relativt konservativ, fastslo først at det var en synd å være homofil i islam. Han henviste til Koranen: «Jeg skal ikke benekte det Koranen sier: den sier at det er forbudt, eller at det er en synd å være homofil.» På samme måte som Anton var han likevel helt uenig i at homofili burde straffes med døden: «Dersom du ikke har gjort meg noe, så kan jeg ikke si at jeg skal steine deg eller noe sånt.» «Islam forbyr det», la han til. Han påpekte at det var viktig å respektere andres privatliv, og understreket at islam sier at du ikke kan angripe andre uansett grunn.

Levi Eidhamar (2017b) beskriver hvordan homofili ble praktisert ganske åpent i Midtøsten fram til 1900-tallet. I kjølvannet av den muslimske vekkelsesbevegelsen ble imidlertid homofili i større grad forbundet med synd og skam. I dag finnes det et mangfold av muslimske fortolkninger av spørsmålet, men de to hovedstrømningene forblir konservative. Ifølge Eidhamar støtter ikke unge muslimer flest den strengeste fortolkningen, som fordømmer homofili og oppfordrer til statlig avstraffelse, men den moderate, tradisjonelle linjen, som skiller mellom legning og seksuelle handlinger. De er også mot straff for homofili. Dette kan ses som en tilpasning til dominerende samfunnsholdninger. Unge muslimer tilpasser seg først og fremst norske likestillingsidealer. Når det gjaldt seksualitet og homofili framsto mange som mer konservative.

Våre data går likevel lenger enn Eidhamars i å tyde på at mange unge muslimer er sterkt påvirket av dominerende samfunnsholdninger, også i spørsmålet om homofili. Mange forsvarte og hadde stor sympati for homofile, selv om de i prinsippet var mot homofil praksis. Det viktigste var likevel at de beskrev seksualitet og seksuell legning som et privat anliggende, mellom den enkelte og Gud. Mina forklarte at hun praktiserte religionen «sånn innvendig liksom». For henne var islam en del av det intime og personlige, og ikke noe andre skulle legge seg borti. Seksualitet er «en sak mellom Gud og deg», konkluderte Melodi.

Privatiseringen av seksualiteten henger tett sammen med individualiseringen av troen, hvor alle har rett til å gjøre seg opp sin egen mening. En slik tankegang åpnet også for at det var mange måter å leve på som muslim. Unge muslimer kunne kritisere, sladre og hadde sterke meninger om hva som var rett og galt i islam, men de fleste anerkjente den grunnleggende retten til å leve forskjellige liv og var opptatt av at det var Gud som skulle dømme.

Sekularisering

Sekularisering, som handler om religionens plass i et moderne samfunn, ble et viktig religionssosiologisk begrep på 1900-tallet. José Casanova, som regnes som en sentral bidragsyter på dette feltet, definerer sekularisering ut fra tre hoveddimensjoner: Sekularisering som skille mellom den sekulære sfæren og religiøse institusjoner og normer.

Sekularisering som avgrensing av religionen til en privat sfære Sekularisering som nedgang i religiøs tro og praksis.

Basert på Casanova (1994)

Privatisering av islam

Det var stort sett enighet blant de unge muslimene vi møtte, om at det var gode forhold for islam i Norge. Religionsfriheten var positiv, og ingen ble nektet å praktisere religionen. Enkelte fryktet likevel at presset mellom en «norsk» og en «muslimsk» identitet førte til at unge muslimer gikk på akkord med islam. Sofia mente at det var vanskelig å finne praktiserende muslimer i Norge, og opplevde at islamske regler ble «tøyd ut». Hun så på det å være muslim og praktiserende i Norge som utfordrende og henviste til en av Profetens uttalelser for å understreke at det gjaldt å holde fast ved troen:

Det minner meg om en hadith, en fortelling fra Profeten, at det vil komme en tid da det å holde på din religion vil være like vanskelig som å holde på en glødende stein i hånda. Det er det Profeten har sagt, at det vil komme en tid hvor religionen er vanskelig å holde fast ved.

På samme måte mente mange at muslimer hadde gått for langt i å tilpasse seg en vestlig kontekst, og at de ikke levde som rette muslimer. Ahlam var på samme måte overrasket over det muslimer «tillot» seg, bare fordi de bodde i Norge. Hun mente at en del muslimer hadde blitt «mer slappe i religion», samtidig som hennes likesinnede ble ansett som «gammeldagse» eller til og med «ekstreme».

Det er stor enighet i religionsvitenskapen og religionssosiologien om at sekularisering har preget moderne vestlige samfunn. Dette er et komplisert begrep med mange betydninger. Mange muslimer frykter sekularisering i betydningen nedgang i religiøs aktivitet (Roald, 2012). Samtidig er de avhengige av andre sekulariseringsprosesser for å kunne utøve sin tro. Islam er for eksempel en liten religion i Norge, og fri religionsutøvelse er derfor avhengig av et skille mellom staten og religiøse institusjoner. Mange unge muslimer var også opptatt av at religionen skulle være privat, og at muslimer burde tilpasse seg det norske samfunnet. Dette er ofte beskrevet som en annen viktig dimensjon ved sekularisering. Melodi utbrøt oppgitt:

Når du velger å bosette deg i et land med vestlige verdier, så er det viktig at vi integrerer oss her. Det er vårt hjem også, men samtidig så er vi på en måte i Norge, det er ikke Kurdistan, det er ikke Pakistan. Så uansett hvor i verden du er, uansett hvilken tro du har, så skal den være mellom deg og Gud.

Melodi var tilhenger av sekularisme i betydningen at religion skulle avgrenses til den private sfæren. Rojan mente også at religionen burde være noe som skulle holdes «innafor hjemmet», og var veldig skeptisk til folk som «prakket religionen sin på folk». Religion ble på denne måten sett på som et privat anliggende som ikke hørte til i offentligheten.

Framtredende sosiologer som Peter Berger (1999) har argumentert for at religion har fått en større rolle de siste tiårene, blant annet i muslimske innvandrermiljøer i Europa. Dette står i motsetning til den dominerende sekulariseringsteorien som han delvis selv utviklet. Det Berger kaller for «avsekularisering», er tett knyttet til nye religiøse vekkelser blant muslimer. Islamforskeren Anne Sofie Roald (2012) beskriver en slik vekkelse i Norge, men stiller spørsmål ved omfanget og hvilket gjennomslag den kommer til å få på lang sikt. Hun mener at det foregår en parallell tilpasning til og en avvisning av sekularisme blant norske muslimer. På den ene siden fører møtet med det norske samfunnet og det fragmenterte muslimske landskapet til en relativisering av «den ene sannheten». Unge muslimer står også friere enn foreldregenerasjonen til å velge hvilke muslimske verdier som teller for dem. På den andre siden kommer vestlig sekularisme ofte til uttrykk i religionskritikk og islamfrykt, som bidrar til at enkelte muslimer ser på «liberale verdier» som uforenlige med islam. Det kan føre til at de blir mer konservative.

Det var en del uenighet blant de unge muslimene vi var i kontakt med, om hvorvidt muslimer burde tilpasse islam det norske samfunnet eller holde enda sterkere fast ved praktiseringen av islam i møte med liberale norske verdier. Det er likevel mye som tyder på at det foregår en stor grad av tilpasning til sekulariseringen i vestlige samfunn, også blant de konservative. Dette var tydeligst i form av støtte for å skille sekulære og religiøse institusjoner og vekten på at religion var privat. Det kom også til uttrykk i sekulariseringstendenser som at religiøse symboler og dogmer mistet status, religionen ble mer orientert «innover», og fornuft var viktigere enn tradisjon som begrunnelse for valg (Shiner, 1967). Unge muslimer praktiserte i stor grad den formen for islam som passet for dem, og de prøvde å gi religiøse praksiser allmenngyldige forklaringer.

Sekulariseringens dilemma

Religiøse handlinger kan kreve mye innsats, store ofre og er synlige på en helt annen måte enn personlige tanker om Gud og Profeten. Religiøs praksis får derfor mye oppmerksomhet og er tett knyttet til sosial identitet. Det er også en forventning om at oppriktigheten i troen reflekteres i intensiteten og engasjementet i den religiøse praksisen. Det er for eksempel enkelt å si at en tror på én Gud, og at Muhammad var den siste Profeten, men å følge alle pliktene og påbudene krever mer. For mange er religiøse handlinger derfor en måte å bevise troen på, både for seg selv og andre. Muslimers praktisering av troen blir ofte omtalt som motsatsen til sekulære og liberale verdier i Norge.

Selv om noen høylytte muslimske stemmer bidrar til å forsterke dette bildet, samsvarer det ikke med den måten de fleste unge muslimer praktiserer islam på. Selv om de fem søylene står som et ideal for de fleste, framhever unge muslimer først og fremst betydningen av det å være et godt menneske. Islam ble beskrevet som et moralsk kompass og ikke en religion som krevde blind underkastelse. Forbudene har fått en litt annen rolle. I større grad enn de rituelle pliktene omtales avholdenhet fra svin og alkohol – og noen ganger sex utenfor ekteskapet – som et minstemål for å kunne kalle seg muslim. I et ikke-muslimsk samfunn har forbudene en viktig symbolsk funksjon som markør av identitet og grenser. De var likevel ofte idealer, som kunne være vanskelig å overholde. Holdninger til homofili, som ofte har vært et tabu i muslimske miljøer, er i sterk endring. De fleste var sterkt mot homofil praksis, men ga samtidig uttrykk for at seksualitet og seksuell legning er et privat anliggende.

Sekularisering er et vanskelig begrep med mange forskjellige betydninger. For de fleste forbindes det med en nedgang i religiøs tro og aktivitet, men det innebærer også tydeligere skiller mellom religiøse og verdslige institusjoner og en privatisering og individualisering av troen. Det er vanskelig å si hvordan unge norske muslimer plasserer seg i dette bildet. Som for alle religiøse minoriteter gjør skillet mellom religiøse og verdslige institusjoner livet lettere for dem. Samtidig er det ikke kristendommen de fleste frykter, men heller den generelle gudløsheten og nedgangen i religiøs tro og praksis i vestlige samfunn.

Individualiseringen av troen og privatiseringen av religiøs praksis er det tydeligste tegnet på at norske muslimer sekulariseres. De fleste vi møtte i arbeidet med denne studien, var opptatt av at verken religiøse samfunn eller storsamfunnet skulle bestemme innholdet i troen eller legge seg opp i hvordan mennesker levde ut sin religiøse tro. Sekulariseringen betyr dermed ikke nødvendigvis at norske muslimer har blitt mindre religiøse, men den viser helt klart at religiøsiteten er i endring.