«For meg er islam å ha et forhold til Gud, et personlig forhold til Gud. Det er også veldedighet og kjærlighet. Å gjøre så mye godt du kan før du er ferdig her liksom. Skjønner du?»

Nala er 20 år. Hun er sykepleierstudent i Oslo og tar en pause fra lesing til eksamen for å møte oss.

«Jeg har et sterkt forhold til troen», sier hun, men understreker at den ikke tar helt over hverdagen hennes. Hun kommer fra en religiøs familie og rangerte selv sin tro på rundt 7–8 på en skala fra 1 til 10, der 10 er veldig religiøs.

Nala har et enkelt slør på seg, og i tillegg stor genser og kule joggesko. Nala beskriver kjærlighet og veldedighet og det å være god mot andre som mål i seg selv. Og det er nettopp derfor hun studerer det hun gjør. Og har framtidsplanene klare:

«Jeg studerer sykepleie, vil bli jordmor og jobbe i felt. Somalia, Afghanistan, hvor som helst egentlig», sier hun.

Mange unge muslimer er opptatt av å tro og leve riktig for å komme til paradis. Forestillinger om livet etter døden er sentrale for troen.

«Graven blir lys hvis du har vært god mot andre. Det betyr at det kommer til å gå bra med deg etter døden», sier hun. Og gjenforteller en historie om Muhammad som er spesielt viktig for henne:

«Det var en gang Profeten bare satt og slappet av, ikke sant. Så gikk et begravelsesfølge forbi, og han reiste seg av respekt. Selvfølgelig, hvis et begravelsesfølge går forbi, så skal du reise deg, ikke sant. Da var det en som sa ‘yo, hvorfor reiser du deg, han var en jøde, liksom’. Og Profeten bare ‘ja, og?’ De fortsatte og sa ‘ja, han var jøde, hvorfor reiser du deg? Du er Profeten’. Da svarte Profeten ‘ja, var han ikke menneske?’»

Nala oppsummerer kjapt moralen: «Hvis Profeten sier at jøder er mennesker, så er de mennesker.»

Kjapt og effektivt tar hun dermed sterkt avstand fra et syn på muslimer som jødefiendtlige. Nala mener det er viktig å ha et personlig forhold til Gud.

«Jeg diskuterer sjelden troen min med andre. Den er privat», sier hun.

Hun mener at alle kan snakke om religion og tro og ha meninger og fortolkninger og alt mulig, men «… at the end of the day er det noe personlig, ikke sant?»

«Det handler liksom om deg og Gud. Det er ikke deg og hele verden, eller deg og kulturen din, eller deg og miljøet ditt. Det er jo ikke det. Det viktige er deg og ditt forhold til Gud og så ferdig. Det er sånn jeg tenker», sier hun.

Det er en tendens i flere religioner at troen i større grad blir et privat anliggende. Det er spesielt vanlig i samfunn der mange religioner lever side om side. Å holde religion privat kan være en måte å respektere andres tro og forhindre konflikter i hverdagen på. I dette kapittelet går vi i dybden på hvordan islam forstås av unge muslimer i Norge. Vi ser spesielt på synet på Gud, troens betydning og religiøse fortellinger. Mer enn et enhetlig trossystem er det et sammensatt og komplekst religiøst verdensbilde som kommer fram. Religionen individualiseres, men det er likevel en rekke ting i hverdagstroen som kan ledes tilbake til grunnleggende troslære i islam.

De abrahamittiske religionene

Abraham er mest kjent gjennom fortellingen der han var villig til å ofre sin sønn for Gud. Sønnen omtales som Isak i 1. Mosebok og Ismail i muslimsk tradisjon. Gud byttet sønnen med en vær før han skulle ofres. Gjennom denne handlingen viste Abraham sin religiøse hengivenhet. Abraham er en viktig figur i kristendommen, jødedommen og islam. Han regnes som stamfar og grunnleggende for troen på én Gud. Abrahams sentrale rolle har ført til at disse tre religionene blir sett som abrahamittiske, og de deler en rekke religiøse forestillinger og fortellinger. Muslimer regner jøder og kristne som «bokens folk».

Historien om Abraham eller Ibrahim, som han er kjent som i islam, er tett knyttet opp mot pilegrimsreisen i islam. Ifølge islam bygget Abraham og sønnen Ismail det første huset for bønn i dagens Mekka. Å besøke dette stedet og utføre ritualer som kan ledes tilbake til Abraham, er plikter som må utføres under pilegrimsferden hajj i islam. Den siste dagen av pilegrimsreisen havner på den islamske høytiden eid al-adha, som blir feiret med ofring av en sau eller et lam for å minnes profeten Abraham.

Basert på Hughes (2012)

Tanker om Gud

I Norge blir muslimer ofte sett som representanter for en enhetlig «islamsk kultur» og en religiøs homogenitet som overskygger kulturelle og sosiale forskjeller (Jacobsen, 2005). Dette henger tett sammen med ideen om islam som en tydelig definert religion, med en klar troslære og klare leveregler. Religionen har på mange måter det. Islam er en monoteistisk religion med en grunnleggende forståelse av troen på én Gud, Koranen som Guds ord og profeten Muhammad som Guds siste profet. Troen på Allah og profeten Muhammad som hans siste profet er en helt uadskillelig del av det å være muslim. Samtidig var det interessante variasjoner i hvordan islam ble beskrevet av dem vi pratet med.

Yasir forklarte at profeten Muhammad var Guds profet, Koranen «det endelige budskapet» og islam «den enkleste veien til frelse». Han lukket altså ikke muligheten for andre veier, men mente at islam var den raskeste. Yasir fortsatte:

Andre religioner har blitt korrumpert, de har ikke sin opprinnelige form. De var lokale religioner ment for en lokal kontekst. Hvis du ser på Bibelen for eksempel, så henvender den seg veldig mye til jødene, eller Israels barn. Det er det folket, ikke sant. Det er ikke universelt, du kan ikke bruke det i alle sammenhenger. Islam sier at Gud har sendt profeter til alle folkeslag til alle tider. Det har kommet profeter rundt omkring i verden. Blant hinduene, buddhistene, liksom overalt, indianerne. Det står i Koranen at det ikke har vært noe folk uten at de har fått et sendebud i en tidsperiode.

Yasir respekterte andre religioner, og profetene der var også hans profeter, men han mente at forskjellen var at Koranen ikke var et budskap for en spesiell periode eller for et spesielt folk, araberne, men at det var «universelt til hele menneskeheten».

Gud, eller Allah på arabisk, ble brukt om hverandre, og forestillinger om en allmektig skaper var svært viktige. Dette deler islam med de andre religionene med opphav i profeten Abraham. Kristne, jøder og muslimer tilber derfor samme Gud – Abrahams Gud.

Magnus, en svært religiøs konvertitt, var likevel opptatt av forskjellene.

Det med islam som tiltrakk meg så mye, var konseptet om én Gud, at det bare finnes én Gud. Det gir mening, det er logisk. Fordi det blir rot mellom autoriteter, og hvem som har styring på alt og skapt alt hvis du blander et menneske inn i den storhetsmakten. Islam sier at Gud er evig, den vise, allmektige skaperen og så videre.

De fleste var mindre opptatt av detaljene i teologien. De la heller vekt på hvordan islam og tilstedeværelsen av én Gud ga dem ro og retning i livet. Sabah sa at Gud var «den som har skapt meg, passer på meg, som ser urettferdigheten som jeg ikke kan gjøre noe med». Mahnoor delte dette synet på Allah som den store skaperen som skulle sikre rettferdighet. Hun så sin egen rolle som en tjener: «Som muslim så tror jeg jo mitt liv har et formål, alle liv har et formål, og det er å tjene Gud.» For Houda var Gud også en samtalepartner. Hun fortalte at islam «var den indre roen jeg har», og sa videre at Allah var en hun «kunne snakke med, som hører meg». Ayan pekte på at forutsetningen for å bli den personen man vil bli, var å ta vare på den «connection» man hadde med Gud. Dette peker mot et personlig gudsforhold som var viktig for flere av dem vi snakket med.

Faisa beskrev mer pragmatisk hvordan islam hadde gitt henne egenskapen til å tenke positivt i ulike situasjoner, og det var noe hun følte var svært viktig. Hun mente at vi mennesker har en tendens å bli dramatiske og tenke at «alt i livet har rast sammen». Hun argumenterte med at det var viktig å være ydmyk og takknemlig for livet Gud hadde gitt oss. Hun anerkjente at hun selv hadde jobbet for hva hun hadde oppnådd, men ga æren til Gud for mulighetene hun hadde fått: «Det er Allah som styrer disse tingene.» I likhet med Faisa mente også Abdul at Gud «tilfredsstiller våre behov hver eneste dag, hvert eneste minutt, hvert eneste sekund». Han mente at «han har gitt oss så mange ekstremt fantastiske gaver som liv, pust, kropp, familie, alt mulig rart, og så lover han oss enda mer i paradiset». Sadia beskrev islam som et sted å søke veiledning når hun følte seg «lost», «fordi islam er på en måte det fjellet som ikke rister, det fjellet som står stødig for meg rett og slett». Forestillingen om en allmektig Gud var avgjørende for denne stabiliteten.

Det varierte mye hvor sterkt eller personlig forhold de unge muslimene hadde til Gud. Troen på Gud kan være et grunnlag for sikkerhet, tilhørighet og et sted å lete etter forankring og veiledning i en kaotisk verden. Muslimene vi møtte, hadde et felles trosgrunnlag i troen på én Gud, Koranen som Guds ord og profeten Muhammad som Guds siste profet. Forestillingene om Gud varierte derimot mye, fra en tilbaketrukket skaper og rettferdig dommer til en aktiv samtalepartner, eller en tilstand av ro og kunnskap. Noen la vekt på en personlig relasjon til Gud, som åpnet for individualisering av troen. Andre hadde en mye mer distansert måte å snakke om det på. Allah var likevel en integrert del av religionen for alle.

Religionsviteren Kari Vogt (2015) beskriver hvordan Allah har blitt del av den daglige språkbruken til muslimer. Dette er også gjenspeilet i samtalene vi hadde, der begreper som «masha allah» («hva Gud har villet») og «inshallah» («hvis Gud vil») ofte ble brukt. Selv for dem som ikke reflekterte så mye rundt troen, kunne Allah være en viktig del av hverdagen gjennom faste, språklige uttrykk.

Fortellinger om Profeten

I likhet med i de andre monoteistiske religionene har profeter en sentral plass i islam. Profeter er en kilde til inspirasjon og blir ansett som moralske forbilder og eksempler på hvordan man bør leve. I islam har Muhammad en sentral rolle i å videreformidle budskapet fra Allah til menneskene (Vogt, 2017a). Fortellinger om Profeten er derfor en essensiell del av islam. Fortellingene er godt dokumentert i diverse hadither, som er nedskrevne fortellinger om det profeten Muhammad sa, gjorde og ga sitt stilltiende samtykke til.

Fortellingene om profeten Muhammad var viktige for de fleste muslimene vi møtte. Aisha mente at Profeten var en hun stolte «skikkelig» på siden han var «Guds favoritt» og valgt til å formidle budskapet om islam. Disse fortellingene ble ofte brukt som et ideal en skulle strebe etter. Salam forklarte det slik:

For oss muslimer så er det profeten Muhammad som var det perfekte mennesket i denne verden her. Så hvis vi på en måte klarer å leve halvparten så bra som han gjorde, så kan vi egentlig være veldig takknemlige.

Fortellinger om profeten Muhammad var ikke tilfeldig valgt. De viste fram kjennetegn ved troen som de unge muslimene verdsatte. Yasmin fortalte hvordan profeten Muhammad behandlet folk med andre kulturer og religioner med respekt. På samme måte mente hun at det var viktig å heve seg over andre som behandler deg dårlig, og ikke synke ned på samme nivå som dem. Hun fortalte videre: «Du skal heve deg, du skal være den voksne personen (…) uansett hvor drittsekk noen er, så er du fortsatt et godt menneske tilbake. Du skal fortsatt ha kjærlighet.» Jamal sa at Profeten var «et bra menneske, han hadde mye forståelse, han tenkte før han handlet, han ville ikke skade andre mennesker, han var en ærlig person». Dette var verdier de ønsket å ta med seg.

En klassisk fortelling handlet om en kvinne – noen ganger beskrevet som kristen – som mislikte Profeten og kastet søppel på ham. Sabah fortalte:

Det var en eldre kvinne som pleide å kaste ting på ham hele tiden. Hver gang han gikk forbi, pleide hun å kaste steiner og all mulig dritt på han. Det var en gang hun ikke var til stede, og da gikk han bort og banket på døra hennes og spurte om hun hadde det bra.

Fortellingen endte med at kvinnen ble muslim. Slike fortellinger formidlet kjernen i religionen for unge norske muslimer. Historien om den gamle kvinnen var kjent for de fleste, og ble gjenfortalt på ulike måter, men poenget var alltid Profetens toleranse. Profeten var et forbilde for tålmodighet, respekt og godhet. Sabah fortalte at «det er en av de historiene som har preget meg veldig mye», og hun konstaterte at fortellingen om Profeten «viser at man skal overkomme alt av hat, negativitet og bare prøve å bli et så godt menneske man kan». Andre populære historier om profeten Muhammad kretset rundt alle hindringene han møtte for å etablere islam, og de ble brukt for å illustrere verdien av aldri å gi opp. Slike historier var en kilde til styrke i hverdagen, og de gjorde det lettere å håndtere vanskeligheter og problemer.

De historiene vi fikk høre om Muhammad, formidlet ofte veldig generelle verdier som de fleste ikke-muslimer også kan vare enige i. Nala mente at muslimer hadde mye å lære av Profeten. Han hadde tålt mye ydmykelse og mange fornærmelser og likevel reagert med tålmodighet og kjærlighet. Hun fortalte at «han pleide å bli spyttet på og bli kastet steiner på og alt det der», men valgte bare «å vise godhet tilbake». Nala snakket om karikaturstriden som startet med Jyllands-Posten og kulminerte med terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris 2015. Hun spurte retorisk: «Hvorfor skal vi som ikke har opplevd halvparten av det han gjorde, klikke liksom?» På denne måten trakk hun linjer fra Profetens liv til sitt eget.

Valg av fortellinger

For Abdul var fortellinger om profeten Muhammad en sentral del av hans personlige tro. Han knyttet dem tett til egen oppvekst. Da han var ung, opplevde han å bli mobbet på grunn av sin bakgrunn og religiøse tilhørighet. Han fortalte at religionen var sentral for at han unngikk å svare med vold. Den viktigste inspirasjonen for dette var en annen kjent fortelling om Muhammad:

Når Profeten ba (i Kaba), så hånet de og kastet stein på han. De tråkket på føttene og hodet hans imens han bøyde seg i støvet for den svarte steinen. Han reagerte med tålmodighet. Han var tålmodig selv om det såret han.

I en studie av islam som hverdagstro er det interessant hvilke historier som fortelles. I motsetning til Jesus, men i likhet med Moses, finnes det fortellinger om Muhammad som både profet og kriger. Den mest kjente og populære om Profeten som krigsherre er slaget ved Badr i år 624. Dette er muslimenes første militære triumf. Her overvant Muhammads hær en svært overlegen fiende med Guds hjelp, ifølge muslimene. Denne historien er en velkjent og viktig fortelling blant muslimer, og den er blant annet også svært viktig for militante jihadister. I de fleste religioner er det mange fortellinger å velge mellom. Historier om Profeten som krigsherre var ikke viktige for unge norske muslimer. Det sier mye om deres forhold til islam at historier om Profetens tålmodighet, kjærlighet og toleranse var de mest sentrale.

Muhammad er ikke den eneste profeten i islam, Abraham og Jesus er også viktige profeter. Koranen nevner 25 profeter, men noen av hadithene nevner langt flere. De muslimene vi pratet med, trakk også lærdom og inspirasjon fra historier om disse. Mustafa nevnte at muslimer måtte følge profetene fra «Adam, Jesus, Noah og Josef» og alle profetene som kom før dem, som en vesentlig del av islam. Malik påpekte at det var viktig å følge alle profetene, men at hver enkelt har særegne historier som han satte pris på. Mohamed fortalte at fortellingen om Moses var hans favoritt fra Koranen. Det var en lang rekke «tålmodighetstester», blant annet ti landeplager og førti års ørkenvandring. Mohamed mente at samtlige historier i Koranen var intendert til å først «skremme», før de ga «håp». De skulle både vise Guds allmektighet og kjærlighet. Mohamed konkluderte med å si at man som muslim var «evig optimist». Han førte denne optimismen tilbake til historier fra Koranen der profeten Ibrahim (Abraham) og andre profeter alle hadde «enorme prøvelser» før det «endte godt».

Noen få av de unge muslimene var litt mer skeptiske til historiene om profetene. Adrian mente at fortellingene hørtes ut som eventyr og la vekt på at «bevis og forskning» var viktigere for et godt argument. Assad forklarte at det finnes mange gjenfortellinger som gjør at «kildene blir veldig svake». Han poengterte at «når jeg først skal tro på noe, så har jeg gode kilder», og han mente at bare Koranen var en slik sikker hovedkilde.

Hovedbildet var likevel at disse historiene har stor betydning for troen. De gjorde viktige verdier i religionen mer tilgjengelige, levende og forståelige. Det er ikke bare i religioner at gode historier har en slik rolle. Fascinerende og sterke fortellinger om enkeltpersoner mobiliserer i sekulære sammenhenger også, for eksempel i politikken eller i sosiale bevegelser (Polletta, 2006). Fortellinger er også sentrale når mennesker står oppe i store ikke-religiøse livskriser som syk-dom og død (Frank, 1995). Religioner representerer en slags arketypisk fortellertradisjon som også kommer til uttrykk på mange andre områder i moderne samfunn.

Hvorfor tro?

I religionssosiologien er det flere forklaringer på hvorfor mennesker blir religiøse: Deprivasjonsteorien beskriver tro som en følge av hindringer og problemer mennesker møter. I kriser får mennesker et behov for å utvikle alternative mål. Sosialiseringsteorien legger vekt på hvordan mennesker blir oppdratt til å tro, ofte fra tidlig barndom. Teorien om rasjonelle valg forklarer religiøsitet ved de verdslige og hinsidige belønningene religionen gir. Det antas at mennesker vil velge den religiøse retningen som har flest fordeler. Til slutt kan religion forklares som en søken etter mening og tilhørighet. Her legges det vekt på at mennesker har et iboende behov for å forstå verden, og at det trekker mot grupper som kan tilby et sterkt samhold.

Basert på Furseth og Repstad (2016, 112–122)

Tanker om troen

I religionssosiologien er det mange teorier om hvorfor mennesker tror. For religiøse mennesker er spørsmålet ofte annerledes: Hvordan kan mennesker ikke tro? Argumentene er mange og velkjente. Noen må stå bak universet, jorden og alt levende. Det kompliserte samspillet mellom naturkrefter som må til for å gjøre menneskelig liv mulig, kan ikke være en tilfeldighet. Det må være en skaper som står bak. Noen vil også si at det må være en mening med at vi mennesker skal være her, mens andre vil tenke at det bør være noe som skjer etter døden. I slike spørsmål skiller muslimer seg lite fra andre troende innenfor de store verdensreligionene. Nima var klar på at «vi aldri kommer til å oppnå full kunnskap om det som finnes». Han mente at «fornuft er en maskin, den jobber med den kunnskapen den får, og gir ut resultater», og han stilte det retoriske spørsmålet: «Men hvordan kan fornuften gi et fullkomment svar når det ikke finnes fullkommen kunnskap?» Nima mente likevel at det fantes en Gud, og at det kunne argumenteres både vitenskapelig og filosofisk for det.

De fleste troende forholder seg imidlertid til troen på et mer emosjonelt nivå. Det er ikke noe som kan forklares eller begrunnes vitenskapelig. Khadra beskrev at det var vanlig å først og fremst ha en følelsesmessig tilknytning til troen, det var ikke nødvendig med et «større begrepsapparat». Hun påpekte samtidig at denne kunnskapsmangelen kunne utnyttes av kritikerne. Karim så på religionen som noe åndelig og filosofisk, eller som han formulerte det: «a way of life». Mitra beskrev troen som en «spirituell» veiviser. Mahdi sa at religionen fylte hans «åndelige behov». Nima kunne også tenke mer filosofisk rundt det:

Jeg mener at alle er religiøse i hele verden. Religion er en livsplan, og alle har valgt en måte å leve på. Noen kaller den livsplanen for islam, og noen for kristendom og ateisme. Det som er forskjellen, er at vi som er religiøse, ikke tror vi klarer å lage en livsplan for oss selv, men trenger en veileder. Ikke-religiøse tror at de klarer det selv, og kan finne sin egen livsplan ved hjelp av fornuft og kunnskap.

Troens betydning varierte og kunne romme mye, men det var svært få vi snakket med, som tok opp grunnleggende tvil på Guds eksistens eller islams sannferdighet. For noen var tvil et slags tabu som de helst ikke ville snakke om.

Flere av de unge muslimene vi møtte, var likevel åpne for at tidlig sosialisering var grunnen til at mange var muslimer. Khadra sa at «for folk flest som er religiøse, er det av vane og oppvekst». Hun spesifiserte at «de fleste muslimer som jeg kjenner, er jo religiøse fordi de er religiøse, de har ikke tenkt noe mer over det». Noor synes det var vanskelig å svare på hva islam var for henne: «Det er jo det jeg har vokst opp med, og jeg synes jo det er fint.» Mahnoor sa på samme måte at «det er noe veldig bra og som jeg har vokst opp i», og hun fulgte opp med å si at det handlet om «hva foreldrene har puttet i hodet på deg». Ali var enda tydeligere: «Islam er bare et navn, som en familie. Min familie er muslimer, så jeg er også muslim. Jeg tenker ikke så mye eller så sterkt på islam.» Et slikt syn på sosialisering gjorde dem ikke kritisk til troen. Det var mer en bekreftelse av noe de regnet som opplagt.

Flere var også innom andre kjente forklaringer fra religionssosiologien når de beskrev hvorfor de trodde som «rasjonelle valg» og søken etter mening og tilhørighet. Mange var opptatt av de belønningene troen ga, først og fremst i etterlivet. Mahnoor beskrev livet på jorden som en «test, en eneste lang eksamen» for å komme til paradis. Mohamed forklarte hvordan islam var å søke etter mening, og at «islam svarer på de spørsmålene vi lurer på i hverdagen». Ayan sa på samme måte at «islam gir mening med livet». Samtidig beskrev hun hvordan religionen var et sted hun kunne søke ly når hun ikke følte seg så bra. Abdullah var enig og beskrev hvordan troen ga ham en «psykologisk tilhørighet» der han følte seg velkommen. Han fortalte videre: «Det er en trygghet for meg og et sted jeg kan søke hjelp, komfort og trygghet. Både fysisk og psykisk.» Dette gjorde at han følte «fred og et velbehag» som han ikke hadde følt tidligere i livet.

Noen få hadde også opplevelser av en mer direkte inngripen som hadde bekreftet troen deres. Noen hadde fått bønnesvar, mens andre hadde sett ting de ikke kunne forklare på andre måter enn ved at det fantes noe utenomjordisk. Farid beskrev en situasjon som hadde stor betydning for hans tro. Han hadde flyttet hjemmefra for første gang, langt bort, for å starte på en ny utdanning:

Alt var nytt, liksom. Så tenkte jeg hvordan skal dette gå. I de ukene så ba jeg heller ikke, og så tenkte jeg inni meg: Hvis islam finnes, eller Allah er der liksom, så bør jeg få noen tegn på det, sånn at jeg kan bli sikker. Så gikk det noen dager, og så går jeg inn på rommet til hun ene som jeg bodde med, bare for å ta en prat. Vinduet hennes var åpent, og så hadde hun en sånn der liten boks for at vinduet ikke skulle lukke seg. Så sto det faktisk Allah og Profetens navn på den boksen!

Farid tok godt vare på boksen, og for ham ble det et konkret bevis på troen. Episoden Farid beskriver, går inn i et mønster av episoder der trosbekjennelsen, Allahs og profeten Muhammads navn viser seg på helt unaturlige steder. Det er mange grunner til at mennesker tror. Det kan være søken etter mening og tilhørighet, et ønske om paradis og evig liv eller konkrete hendelser i livet som «beviser» troen. For enkelte er dette tett knyttet til livskriser eller andre viktige hendelser i livet.

Det er store likheter mellom de abrahamittiske religionene. Dette er spesielt tydelig i hverdagstroen, der enkle fortellinger trumfer komplisert systematisk teologi. Både kristne og muslimer tror for eksempel på en allmektig Gud som skapte verden, og mener at dette er den guden Abraham tilba. Personer som Moses og Jesus regnes også som viktige i begge religionene, og Bibelen anerkjennes av muslimer. Sett utenifra er forskjellen i synet på Jesus som Guds sønn eller Muhammad som den siste Profeten liten. I hvert fall sammenlignet med det å fullstendig avvise en religiøs dimensjon, tro på naturguder, gjenferd og andre krefter, eller knytte seg til menneskelige læremestere som Buddha.

Allah (ه ل ل ا) på uvanlige steder

«Allah» betyr «Gud» på arabisk. Et enkelt Google-søk gir mange treff på tilfeller hvor navnet har dukket opp i sammenhenger og på steder hvor det ikke er naturlig. En artikkel i Daily Mail (Duell, 2015) forteller om et muslimsk par som hadde kjøpt egg fra sin lokale matbutikk. De hevdet at navnet Allah sto skrevet på utsiden av et av eggene, og tolket det som «et kall for fred». Paret valgte å spise egget i samråd med den lokale moskeen, men beholdt skallet for en utstilling.

Materialiseringer av religiøse bilder i naturfenomener er også vanlig i andre religioner, for eksempel kristendommen. Et lignende fenomen er det å se Jesus på uvanlige steder, for eksempel i skyene på himmelen, fjellformasjoner, vann eller trær. Det er vanlig å tolke dette som tegn på Guds eksistens, eller som en påminnelse til mennesket om at det er noe større enn oss der ute.

Religiøs vekkelse

For de fleste vi var i kontakt med, var religionen er relativ stabil del av deres liv, noe de hadde vokst opp med og tok for gitt. Noen hadde likevel sterke opplevelser med endringer i religiøs tro og hadde opplevd forskjellige former for vekkelse de siste årene. For noen kunne dette være en del av jakten på å «finne seg selv», et forsøk på å finne en mening med livet i tråd med det sosiologer beskriver som en viktig grunn for tro (Furseth og Repstad, 2016). De vi møtte, beskrev mange former for vekkelse, fra store livsendrende opplevelser til små daglige opplevelser av nærhet med Gud. Salam sa at hun fikk «de største vekkelsene» under de daglige bønnene. Det var da hun grublet over meningen med livet. Ahlam fortalte at det var perioder i livet hvor islam ikke var hovedfokus, da hun «trakk seg litt unna og tenkte litt mer på hverdagen». For å komme nærmere Gud kunne hun periodevis høre på vers fra Koranen og søke kunnskap for å få en «islam boost».

Mohamed beskrev også endringer i troen som han hadde opplevd de siste årene. Han gikk mye i moskeen i sommerferien, og da møtte han andre «praktiserende brødre». Disse treffene gjorde ham «motivert» til å følge opp troen. Motivasjonen fra feriene gikk imidlertid litt «opp og ned» når han kom tilbake på skolen. Ismail fortalte at praktiseringen var «litt høyere for tiden», og beskrev dette som et resultat av at han begynte å henge med «riktige venner». Medina fortalte på lignende måte at troen ble sterkere en periode hun var sammen med en venn ofte: «Jeg var med ham hver dag, hele tiden, og da var det bare islam, islam, islam.» Han ble en nøkkelperson i en periode da religiøsiteten hennes ble intensivert.

Vekkelse eller intensivering av troen kunne også henge sammen med vanskelige situasjoner i livet. Sabah fortalte at hun pleide å oppleve «ekstreme mareritt» da hun var yngre. I disse marerittene opplevde hun at noen jaget og ville drepe henne. Hun fortalte også om en skummel periode da det dukket opp en skikkelse foran henne hver gang hun lukket øynene . Moren rådet henne til å vende seg til Gud og søke hans beskyttelse. Sabah fulgte morens råd og marerittene stoppet. Det gjorde henne mer oppmerksom på fordelene som islam ga henne. Hun konkluderte med at disse tilbakevendende marerittene var en «øyeåpner» som bidro til at hun ville lære mer om religionen og bli mer praktiserende.

Problemer, livskriser og katastrofer kunne gjøre religion viktigere. Halil bodde i en liten bygd i Nord-Norge. Vi møtte ham på bygdas eneste kafe for å snakke om islam. Han var kledd i jeans og T-skjorte og var preget av krigen han hadde flyktet fra. Han skvatt til da en flaske smalt i gulvet med en skarp skuddlignende lyd. Halil beskrev en sterk religiøs vekkelse i forbindelse med krigsopplevelser: «Da krigen begynte i Syria, ble jeg religiøs.» Habiba hadde også hatt en traumatisk opplevelse i forbindelse med at et nært familiemedlem døde uventet, i ung alder. Det var et «sjokk», og hun ble mer religiøs i den perioden:

Religionen hjalp meg, jeg fikk fred. Jeg er en person som liker å kontrollere, og har planlagt alt. Alle planene jeg hadde med ham, ble plutselig svart. Jeg er en som tror på Gud, eller kall det hva dere vil, det er noe som er større enn meg, som gir meg mening. Gud tillot meg å slappe av og bare «guidet» meg.

Det er flere former for vekkelse, en individuell som kan være knyttet til personlige livskriser, og en som er mer knyttet til bølger av vekkelse. Disse henger tett sammen ved at bølger av vekkelse, ofte tiltrekker seg mennesker som opplever problemer i eget liv. Et annet kjennetegn ved slike bølger av vekkelse er at de ofte tiltrekker seg ungdom. Dette er en viktig periode hvor religionen går fra barnetro til å bli etablert i voksne liv.

Da Amal reflekterte rundt hva troen symboliserte for henne, husket hun at «det var i tenårene» at nysgjerrigheten blomstret. Hun forklarte at det er tiden man omgås andre mest, og understreket at «det er da det skjer». Amina var enig og sa at det var i 16–17-årsalderen religionen ble viktig:

Den har jo alltid vært med meg, siden jeg jo er oppvokst i et muslimsk miljø. Så jeg har jo alltid hatt det muslimske i meg, men jeg vil ikke si jeg tok det seriøst før jeg kom liksom i ungdomsalderen, da. Før det tok jeg det ikke så seriøst. Jeg trodde jo på at det fantes Gud og sånt, men jeg ville ikke kalt meg selv en praktiserende muslim da.

Ungdom står gjerne for fornyelse av religionen, og det kan være knyttet til forskjellige vekkelser. I Norge har forskjellige perioder med religiøs vekkelse vært viktig, for eksempel i overgangen fra jordbrukssamfunn til det moderne kapitalistiske samfunn (Høeg, 2017). Senest på 1990-tallet sto bevegelser som Jesus Revolution og Levende Ord og diverse karismatiske bevegelser for religiøs fornyelse i det kristne landskapet.

Vekkelse i alle religioner fører ofte til intens tro og et høyt religiøst aktivitetsnivå (Furseth og Repstad, 2016). Noen unge muslimer vi snakket med, pekte på at slike vekkelser også kunne ha negative konsekvenser, og at noen kunne bli for praktiserende og i overkant ekstreme. Det kunne komme som en konsekvens av at man tok til seg «for mye» kunnskap på for kort tid, og de muslimene vi møtte, vektla ofte at islam krevde en sunn balansegang.

Aziz beskrev at han ble mer religiøs i en periode da han bodde i utlandet. Han hadde fått en «boost» i religionen som han tok med seg tilbake til Norge. Vekkelsen hadde imidlertid ført til at han ble «skikkelig streng» mot søstrene. De mente han var på «villspor», og etter hvert hadde han forstått at de hadde rett. Nå hadde han endelig funnet den rette balansen. Det føltes enklere i voksen alder enn når man var ung og «brenner for ting», mente Aziz. Denne kritikken av å bli «for religiøs» var ofte rettet mot ekstreme organisasjoner, og noen ganger ble den også rettet mot konvertitter.

Å konvertere til islam

Det å bli muslim er en enklere prosess enn i mange andre religioner, som for eksempel i jødedommen. I islam er det nok å tro på én Gud og profetlæren og å uttale dette ved å si trosbekjennelsen: «Det fins ingen annen Gud enn Allah, og profeten Muhammad er hans siste sendebud.» Shahada kombinerer to utsagn fra koranteksten (f.eks. sure 37:34 og 48:29).7 Trosbekjennelsen er kjernen i det å bli muslim og den første av de fem søylene som vi skal komme tilbake til i neste kapittel.

Å uttale trosbekjennelsen kan være del av et større ritual som gjøres sammen med andre, eller det kan gjøres mer privat. Anniken beskrev det slik: «Jeg var hjemme og hadde Koranen, og sa trosbekjennelsen tre ganger. Og det er nok det, på en måte.» Hun poengterte at «du må tro det ifra hjertet», og at hun i ettertid kjente «en ganske god ro inne i seg». Hun lo litt og fortalte at hun også følte en viss usikkerhet, for «hva skjer nå?» Selv om selve omvendelsen er enkel, er det store personlige og samfunnsmessige implikasjoner ved å konvertere til islam.

Det er omtrent 3000 norske konvertitter til islam i Norge (Bangstad og Elgvin, 2015). Å knytte seg til en ny religion bryter en rekke etablerte sosiale, kulturelle og politiske grenser. Å konvertere til islam er spesielt dramatisk på grunn av det fiendebildet som ofte presenteres av religionen i offentligheten. Islamfiendtlige nordmenn vil se det som en overgang til «fienden» eller en «forrædersk» handling.8 Andre som ikke har noe imot religionen i seg selv, kan bli fornærmet fordi de ser det som en symboltung markering mot det «norske». Det var spesielt vanskelig for kvinnelige konvertitter, fordi kvinner ofte beskrives som undertrykt av muslimske menn (Døving og Kraft, 2013).

Det er alltid mer problematisk å gå fra en nasjonal eller religiøs identitet til en annen enn å holde på identiteter man i utgangspunktet har. Overganger innebærer en aktiv avvisning av det man forlater. Dette gjelder også blant muslimer, der det i enkelte miljøer og samfunn er strenge sanksjoner for frafall fra islam. Svært mange muslimer som har sluttet å tro, går derfor ikke ut med dette offentlig (Cottee, 2015).

Marit var en av konvertittene vi møtte. Hun fortalte at hun vokste opp med mange muslimske venner, noe som vekket interessen for religionen i henne. Martine hadde tenkt seg om i lang tid før hun konverterte. Hun forklarte at hun var «forvirret» og hadde «så masse tanker» om seg selv, men følte «at alle tankene ble bare samla opp», og at hun fikk «klarhet i ting» da hun anerkjente at hun var muslim. Marit hadde først vært interessert i kristendommen, men ved å se på hvor høyt muslimer satte religiøs praksis, drev hun sakte over mot islam:

Jeg la merke til at muslimer gjør mye mer enn de kristne for Gud. Det gjorde inntrykk på meg. De bruker hijab, faster og ofrer mye mer. Da tenker jeg at de fortjener paradiset mer enn hvis man ikke gjør det.

For unge søkende mennesker vil kanskje islam tilby en tydeligere religiøs identitet, spesielt på grunn av synligheten i det offentlige rom og tydelige religiøse praksiser som faste og bønn. Det kunne også være mer pragmatiske grunner til religiøs omvendelse. Spesielt blant kvinner er ekteskap en sentral grunn til konvertering til islam (Allievi, 2006). Ingen av dem vi pratet med, forklarte omvendelse med ekteskap. Om endringen i tro eller personlige forhold kom først, varierte fra person til person, og det kunne være vanskelig å skille. De religiøse grunnene ble alltid beskrevet som de viktigste, kanskje fordi det var de mest legitime. Mange konvertitter var fascinert av islams hellige tekster, spesielt Koranen. Flere var også opptatt av muslimsk vekkelseslitteratur som «beviste» islam. Forskning på konvertitter i Skandinavia viser at de som konverterer til islam, ofte tiltrekkes av denne sjangeren (Roald, 2004).

Konvertitter ble ofte beskrevet som spesielt ivrige – på godt og vondt. Martine sa at «det er veldig typisk at når man blir muslim – eller uansett hvilken religion eller endring man gjør i livet – så vil man gjerne dele det med andre». Martine hadde konvertert omtrent ti år tidligere da vi møtte henne. Hun forklarte det slik at hun nettopp hadde gjort en slik «konvertittfeil» i starten ved å bli for ivrig, på grensen til fundamentalistisk:

Jeg slutta å si gratulerer med dagen til mamma. Jeg fant liksom svar på alt av hva jeg kunne gjøre og ikke gjøre. Mannen min sa «du må ikke prøve å finne haram (det forbudte)». Jeg måtte gjøre det litt mer naturlig, ikke finne løsningen på hele livet.

Ahlam hadde en mor som var konvertitt. Hun sa at de var strengere i sin tolkning av troen i begynnelsen. Men hun så ikke på det som problematisk og påpekte at «det løser seg i løpet av årene». Aise var veldig positiv til konvertitter og forklarte med en latter: «Det verste er at de norske muslimene er mer religiøse enn oss.» Hun begrunnet det med at de fleste muslimer er født inn i islam, mens konvertitter «gjør det av interesse», som et bevisst valg. Det hadde mange unge muslimer stor respekt for.

Individualisering av islam i Vesten

De siste årene har individualisering av islam vært et nøkkeltema i litteraturen. Religionsviteren Jocelyne Cesari har vært en av de viktigste forskerne på dette feltet. Hun har hevdet at normative islamske tradisjoner forandres, og at det har oppstått et «nytt muslimsk individ» i Europa. Individualiseringen kjennetegnes først og fremst av at moskeene spiller en mindre rolle for unge muslimer, og at religionen i større grad blir levd ut i den private sfæren. Individualiseringen innebærer også en fragmentering av religiøse dogmer, slik at den troende i økende grad selv bestemmer hvilke deler av islam som gjelder for vedkommende. Ideen er at islam på denne måten følger tendenser som har vært observert i andre religioner. Det er en stor diskusjon om individualiseringen av islam har ført til en liberalisering av religionen, eller om sentrale religiøse dogmer likevel står fast.

Basert på Peter (2006a)

«Islam er hjertet mitt»

Medina la vekt på at «det var ikke foreldrene mine som bestemte at jeg skulle bli muslim». For flere av de unge muslimene vi pratet med, var det viktig å poengtere at de ikke var muslimer bare fordi de kom fra en muslimsk familie – det var et gjennomtenkt valg. Ada fortalte for eksempel at hun hadde blitt mer bevisst på islam etter at hun hadde «lest seg opp». Hun forklarte:

Familien min, vi er veldig liberale. Så det er ikke sånn at de sier til meg – altså de sier aldri til meg hva jeg skal gjøre, eller hva jeg ikke skal gjøre. Måten jeg praktiserer islam på, er bare noe jeg selv har valgt og kommer til å gå videre med.

Khalid fortalte på samme måte at moren hans var «glad for at jeg selv har fått forståelse for religion». Han sa at han aldri hadde blitt tvunget til å dra i moskeen: «Hver gang jeg har dratt, har det vært av fri vilje.» Slike svar kom nok som en respons på et stort fokus på tvang i den offentlige forståelsen av islam. Det var viktig for mange av dem vi møtte, å peke på at de hadde valgt troen selv, og ikke var tvunget til det av familie, eller av en etnisk eller sosial gruppe.9

Å legge vekt på eget valg var tett knyttet til tendensen til å betone verdien av egne fortolkninger og forståelser av religionen. Det var vanlig å legge vekt på at dette var ens egen forståelse eller tolkning – og presisere at det fantes andre måter å se det på. En del av dem vi snakket med, nevnte at troen var noe man hadde i hjertet uten at man nødvendigvis var en synlig muslim. Khalid sa at han hadde «en tolkning av islam at hvis du har det i hjertet ditt, og tror på det, tror på Allah og at Profeten var den siste profeten, så har du det inni deg». Da kunne det variere hva man mente ellers, og det var ikke så viktig å følge alle de religiøse pliktene. Basma fulgte opp med å legge vekt på det personlige forholdet til Gud:

Jeg har et personlig forhold til min religion, føler jeg da. Selv om folk tolker det på forskjellig måter, så tolker jeg det på min måte. (…) Det er det å være snill og tålmodig, og være givende og respektere andre. Det er på en måte det jeg har fått av islam. Det er meg.

Basma pekte på at «alle kan ha en tro, og lage den til sin egen». For henne handlet det om «at det finnes en Gud som jeg tror på». I dag «følges Koranen på mange forskjellige måter», påpekte hun, og man måtte finne sin egen måte. Da vennene hennes spurte om hun var muslim, sa hun: «Jeg har min egen tro.» Da de spurte hva den var, sa hun: «Kos deg, du lever bare én gang, det er viktig å ha en tro og jeg tror på én Gud.» Hun mente at alle hadde rett til å tolke religionen som de ville, «det er min mening, det er sånn det er».

Det var vanlig å peke på religionsfrihet og verdien av egen forståelse. Karim sa at «det er viktig å minne om at religionen framfor alt er noe personlig mellom et individ og Gud, som man tror på». Han fortsatte med en kritikk av dem som prioriterte religiøs form, som kleskode eller andre ytre kjennetegn, foran religionens innhold og deres personlige relasjon til den. «Jeg synes at folk, mange muslimer, nå søker mye mer å tilfredsstille det muslimske samfunnet enn å tilfredsstille den skapende Gud.»

Det muslimske fellesskapet i Norge består av forskjellige nasjonaliteter med hvert sitt språk, islamske trosretninger og kulturell forankring. Derfor varierer forståelsen og tolkningen av islam mye. Variasjonen gjør at forskere henviser til flere varianter av islam, noe som utfordrer forestillingen om at religionen har et enhetlig uttrykk og stor grad av overordnet styring (Jacobsen, 2005). Dette kan gjøre den mindre truende. Et slikt resonnement kan oppleves som problematisk for mange muslimer ettersom det muslimske fellesskapet er en grunnleggende idé i islam. Islamsk enhet var viktig for dem vi pratet med. Islam holdes på mange måter sammen av troen på én Gud, Koranen som Guds ord og profeten Muhammad som Guds siste profet. Her var det lite rom for forskjellige tolkninger.

På tross av individualisering og en tendens til at troen gjøres mer personlig, er muslimsk hverdagstro fremdeles preget av religiøse dogmer. Det var for eksempel grenser for hva en kunne tro på hvis en skulle bli regnet som muslim. Selv om enkelte kunne stille spørsmål ved detaljene rundt dommedag og helvete, sto endetiden, himmel og helvete sentralt i unge muslimers religiøse tro. Som i diktet vi startet boken med, var det tydelig at paradis var viktig for mange. Det var også en sensitivitet for fornærmelser av Allah og Profeten som kjent fra karikaturstriden, og Guds allmakt og styrke var viktig for mange. Det var også en del av dem vi pratet med, som var svært tydelige på at de sto for en bokstavtro versjon av islam. I den gruppen var det lite åpenhet for tanken om at alle kunne definere sin egen tro.

Eget valg, egen fortolkning – egen islam

Mange tenker på islam som en religion med stor grad av ensretting. Det er feil på to måter. For det første er det stor variasjon i teologi, forskjellige lovskoler og retninger i islam. For det andre er det store forskjeller i det vi kaller hverdagstroen, eller hva vanlige muslimer legger vekt på, hvilke religiøse historier de trekker fram som viktige, og hvorfor de tror på Gud. Læren om én Gud og profetlæren er grunnleggende i islam, men det varierer mye hva muslimer betoner når de snakker om troen. En ting som gikk igjen, var at unge muslimer ga tydelig uttrykk for at islam er en positiv del av deres hverdag. Islam fikk ofte æren for deres gode handlinger og ønsket om å bli et bedre menneske. Unge norske muslimer fortalte at islam ga dem både styrke, tålmodighet og moralsk veiledning.

Individualisering av troen er en viktig utvikling i mange religioner i Europa. De samtalene vi har hatt med unge muslimer, tyder på at dette også er et nøkkelbegrep for å forstå islam i Norge. Individualisering er når de troende i økende grad selv bestemmer hvilke deler av religionen som skal gjelde for dem. En del av variasjonen går langs kjente linjer som religiøse grupperinger, kultur, opprinnelsesland og moskétilknytning.

I denne boken legger vi vekt på variasjon som ikke kan ledes tilbake til slike enkle bakgrunnsvariabler. Hverdagstro er et puslespill der individuelle tanker blandes med kulturelle fortellinger og utvalgte deler av religiøse fortellinger og dogmer. Slike religiøse verdensbilder kan si mye om en religions rolle for enkeltpersoner og i samfunnet, noen ganger mer enn det som står i hellige tekster eller en del religiøse doktriner. Tendensen til individualisering av troen må ses som en gradvis prosess. Den innebærer større grad av individuell trosfrihet, men kan også være knyttet til mer problematiske strømninger. Det kan blant annet føre til ekstreme religiøse retninger, uten forankring i lokale moské-, venne- og familienettverk.

Vi mener det er viktig å studere hverdagstro og religiøse verdensbilder blant vanlige mennesker. Dette kan være provoserende for noen. Religiøse autoriteter og de med stor kunnskap om islamsk troslære kan peke på at det som blir fortalt, er feil, basert på misforståelser, uten riktig bakgrunnskunnskap eller for naivt og enkelt. Islamkritikere kan si at vanlige menneskers religiøse fortellinger er bortforklaringer og unnskyldninger som ikke representerer den «farlige» islam som motiverer terroraksjoner. Felles for begge er at de leter etter den egentlige, opprinnelige eller autentiske islam. Som samfunnsvitere har vi en annen tilnærming. Vi ønsker ikke å si noe om sannheten i den religiøse troen, men heller noe om hvordan den virker i samfunnet. Da blir det helt avgjørende å forstå hva folk faktisk tror på.

I fortsettelsen vil vi se hvordan hverdagstroen påvirker religiøs praksis, tenkning rundt kunnskap og gruppetilhørighet, og hvordan den former ideer om paradis, helvete, jihad, kalifatet og andre sentrale begreper i islam. Svarene vi får, viser hvordan ekstremister kan bruke islam til å legitimere vold, men også den kontinuerlige motstanden norske muslimer gjør mot dette.