Jeg er en liten fugl
og dette var mitt bur.

Jeg fløy avsted
og forlot mitt fangenskap.

Priset være Han som har frigjort meg
og gitt meg en bolig i det høyeste.

Diktet er skrevet på Norges største nettside for muslimer. Det er opprinnelig på arabisk, men omskrevet og gjendiktet til norsk fra engelsk av billedkunstneren Karima Solberg.1 Utdraget ovenfor er hentet fra et dikt av al-Ghazali, en muslimsk teolog og filosof fra middelalderen. Diktet skal ha blitt funnet ved siden av en død mann. Han hadde kjent at døden nærmet seg, og bedt en kort bønn før han falt død om på gulvet. Da han ble oppdaget, lå diktet ved siden av ham. Det kretser rundt en oppfordring om ikke å sørge. Buret og fangenskapet er i denne verdenen, mens det er evig liv i paradis.

Religiøs tro er abstrakt, dypt personlig og ofte sammensatt. Den lar seg ikke enkelt observere eller studere. Samtidig preger troen hverdagen til mange mennesker og er grunnlaget for noen av de største beslutningene i livet. Valg av partner, livsstil, utdanning og bosted kan være religiøst motivert. For mange mennesker kan en rekke små beslutninger og hele livets struktur føres tilbake til religion. Noen ganger påvirker troen også de store spørsmålene om liv og død.

Religiøse forestillinger er en «collage» av hellige skrifter, eksperters fortolkninger, muntlige fortellertradisjoner og populære kunstneriske uttrykk. Som i diktet over gjenskapes og gjendiktes fortellinger, de brukes i nye sammenhenger og får nye meninger og uttrykk. Noen fortellinger lever nærmest sitt eget liv – på nettet, i vennegrupper og i den etablerte litteraturen. Litteraturteorien beskriver hvordan alle tekster «låner» fra andre, og samfunnsvitenskapen legger vekt på hvordan mennesker trekker på et mangfold av noen ganger svært varierte kilder i samtaler. Religiøse forestillinger preges av kultur, historie og posisjon i samfunnet. Det kan være forskjell mellom kvinner og menn, i utdanning og kunnskap, og ut fra hvilket land de troende kommer fra, og hvor de bor. Religion veves alltid inn i sammenhengene den virker i, og får derfor svært forskjellige uttrykk.

Det finnes mye kunnskap om grunnleggende islamske doktriner og muslimske institusjoners rolle i samfunnet. Mye er skrevet om hva muslimske imamer og aktivister mener. Det er lagt mindre vekt på hva vanlige muslimer faktisk tror på. I en tid da storsamfunnet stigmatiserer islam og knytter religionen til terror, og ekstremister spiller på islamsk tro for å legitimere og utføre grusomheter, er dette viktig kunnskap: Hva preger unge muslimers personlige gudstro? Hvordan preger religionen deres hverdag? Hvor henter de kunnskap fra? Hvilke muslimske tilhørigheter og forestillinger er viktige for dem? Hva tenker de om voldelig jihadisme og ekstreme organisasjoner? Mer enn å få ja- eller nei-svar på enkle spørsmål om radikalisering ønsker vi å gå i dybden på religiøse forestillinger og ideer. I denne boken håper vi å si noe om bakgrunnen for at noen unge norske muslimer trekkes mot ekstreme bevegelser – og hvorfor de aller fleste ikke gjør det.

Islam, ungdom og religiøsitet

I det offentlige ordskiftet blir muslimsk ungdom ofte assosiert med radikalisering og ekstremisme. Det kan etterlate seg et inntrykk av at horder med unge muslimer er på vei inn i terroristenes rekker. I realiteten er forholdet mellom ungdom og islam komplekst og sammensatt. Religionen drar i flere forskjellige retninger, og for de aller fleste er de kontroversielle spørsmålene de minst viktige. Det handler mer om å finne en mening med livet, føle trygghet og ha en moralsk veiviser. Ungdoms religiøsitet har tradisjonelt vært lite beskrevet, men i dag vies temaet langt mer oppmerksomhet. Dette er sannsynligvis fordi religiøse ungdommer i større grad betraktes som et sosialt problem (Høeg, 2017).

Statistisk sentralbyrå anslår at antallet muslimer i Norge er vel 200 000, noe som utgjør omkring fire prosent av befolkningen (Østby og Dalgard, 2017). Mange av disse er unge mennesker. Ungdomstiden regnes i dag som lengre enn før, ofte fra tenårene og utover i trettiårene. I denne livsfasen eksperimenterer unge mennesker med identitet, tilhørighet, politisk ståsted og livssyn (Vestel, 2016). I Europa ble muslimsk ungdom et eget forskningsfelt mot slutten av 1980-tallet, da såkalte andregenerasjons innvandrere og deres muslimske tro begynte å gjøre seg gjeldende i europeiske forsteder (Kepel, 1987). Først ti–femten år senere fikk unge muslimer oppmerksomhet fra forskere i Norge (Vogt, 2000).

Temaene i denne forskningen var inspirert av europeisk islamforskning, men også av ungdoms- og etnisitetssosiologi. På 1970-tallet utfordret kristne ungdomsbevegelser religiøse autoritetsstrukturer og la til rette for en mer individualisert fortolkning av troen (Høeg, 2017). De unge begynte å stille flere spørsmål til kirken og foreldregenerasjonens forklaring av religionen. Det ble større rom for den enkelte til å sette sammen en personlig utgave av troen. I dag foregår det lignende prosesser blant muslimer, men rammen er annerledes. Internett og sosiale medier blitt en avgjørende kilde til kunnskap, inspirasjon og forandring. Da utfordres også religiøse autoriteter på nye måter.

Den sosiologiske islamforskningen la vekt på hvordan unge muslimer aktivt skaper nye religiøse, etniske og sosiale identiteter i Norge (Andersson, 2000; Jacobsen, 2002). Det ble vist at muslimsk ungdom i relativt stor grad videreførte foreldregenerasjonens tradisjonelle trosforståelse og etniske tilhørighet. Mange ungdommer skilte likevel mellom det de beskrev som foreldrenes kultur, og sann og autentisk islam. Denne individualiseringen av religionen førte til både progressive og mer konservative fortolkninger av islam, og også til nye identiteter. I motsetning til foreldregenerasjonens sterke tilknytning til hjemlandet identifiserte mange unge norske muslimer seg i større grad med et multietnisk islamsk trosfellesskap. Global jihadistisk terrorisme og Vestens «krig mot terror» satte også muslimske ungdommers religiøse identitet under press (Pedersen og Rytter, 2011). Motstand mot islam i offentligheten bidro til interne reformer, men også til økt polarisering, konflikter og ekstremisme blant antiislamister og muslimer.

Sosiologer og antropologer har beskrevet muslimers rolle i vestlige samfunn og konflikter i møte med majoritetssamfunnet. Vanlige menneskers religiøse forestillinger og tro synes derimot å ha falt mellom to stoler. Mens religionsviterne og teologene har vært opptatt av autoritative tekster og formelle organisasjoner, har samfunnsviterne vært opptatt av identitet og religiøse minoriteters forhold til storsamfunnet. Det har derfor blitt skrevet mye om islamske tolkningstradisjoner og formelle organisasjoner, men mindre om vanlige unge muslimers tro og religiøse forestillinger. De fleste er enige om at den religiøse situasjonen i Vesten går i retning av at tradisjonelle religiøse autoriteter forvitrer, og at individuelle forestillinger om tro får større betydning. Dette gjelder også islam. Det gjør det viktigere enn noensinne å få et innblikk i hva unge muslimers religiøse forestillinger faktisk er.

Hverdagsreligion og ekstremisme

I religionssosiologien har det vært en dreining i retning av å studere hverdagsreligion og «levd» religion i stedet for religiøse autoriteter, institusjoner og organisasjoner. Grunnen er en økende bevissthet om at den religiøse elitens erfaringer er overrepresentert i forskningen, og en bekymring for at det finnes lite kunnskap om hverdagstroen og praksisen til vanlige mennesker. Uautoriserte religiøse praksiser og forestillinger ble ikke tatt på alvor.

Historikeren David D. Hall (1997) var en av pionerene bak den nye vendingen. Han mente at det var spesielt viktig å studere hvordan religiøse mennesker skapte mening, og hvilke fortellinger de var opptatt av. Andre ønsket å studere hvordan de som ikke var del av den religiøse eliten, praktiserte, opplevde og uttrykte religiøs tro (McGuire, 2008). Felles var en idé om å komme bort fra de offisielle og institusjonaliserte versjonene og forstå religion slik den kom til uttrykk – og virket – i samfunnet.

I Skandinavia har den svenske islamologen Jonas Otterbeck (2010) vært en av forkjemperne for denne retningen. Hans studie av unge muslimer i Malmø og København har mange fellestrekk med vår. Otterbeck mener at selv om religiøse eksperter kanskje er mer reflekterte og har en tyngre institusjonell forankring, burde ikke det være kriteriet for hva som kan ses som islam. For de fleste mennesker handler religion mer om å «leve et liv» enn å etablere et avansert og systematisk filosofisk system (Ammerman og Williams, 2012). Religioner tilpasses hele tiden nye sammenhenger, livssituasjoner og kontekster. Hverdagslige oppfatninger av islam er derfor avgjørende for hvordan religionen virker i samfunnet.

Religiøse fortellinger er sjelden ensidig destruktive eller konstruktive. Som sagn, myter og fortellinger generelt er de ambivalente (Frank, 2010) og kan bli brukt til både gode og onde formål. Gamle hellige tekster bestemmer ikke moderne menneskers handlinger direkte, men omskrives og «oversettes» til hverdagsreligiøse fortellinger. Det er først da de har en effekt. Opprinnelsen til hverdagsforestillinger om religion er hellige tekster, men disse selekteres, fortolkes og gjøres viktige i individuelle liv og samfunn. Det finnes flere religiøse fortellinger og forestillinger enn mennesker klarer å forholde seg til. De kan også tolkes på en rekke forskjellige måter.

Fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv er dette fortolkningsarbeidet den viktigste delen av religionen. Satt på spissen kan det sies at for samfunnsvitere er islam – som andre religioner – ikke hva som står i hellige tekster, eller det som blir bestemt av ledende imamer og lovskoler, men summen av det troende muslimer til enhver tid mener islam er.

Kristendommen, islam og jødedommen har forandret seg mye siden deres hellige tekster ble skrevet. Vi er derfor ute etter å finne ut hvordan islam oppleves og veves inn i livet til unge muslimer i Norge. De som leser studien vår for å finne svar på hva Koranen sier, eller hva som er den «riktige» tolkningen av hellige skrifter, kommer til å bli skuffet. Det kan være mange meninger om hva lærdommen fra Koranen eller Profetens liv er, på samme måte som det er mange meninger om hva som er «riktig» og «feil» islam.

I denne boken er vi ikke opptatt av dette. Vi ønsker ikke å kritisere religionen eller dyrke fram en moderat «norsk islam» (Rana, 2016). Det er forkynnelse. Vårt mål er vitenskapelig: å beskrive hvordan unge norske muslimer beskriver troen, og undersøke hva de mener er viktig. Vi vil vise hvilke forestillinger om religion som finnes blant vanlige religiøse mennesker. Noen ganger vil vi forklare hvor disse forestillingene kommer fra, med bakgrunn i Koranen eller andre tekster, men oftere vil vi forholde oss til det religiøse verdensbildet slik det ble formidlet til oss.

Et av de vanskeligste og mest betente spørsmålene i en slik hverdagsreligiøs studie er forholdet mellom islam og ekstremisme. De fleste vil være enig i at islam ikke er problemet. Ekstremisme vokser ut av en rekke religioner og ideologier (Juergensmeyer, 2017). I Norge har for eksempel høyreekstre-mister lenge vært den største utfordringen. En rekke studier viser i tillegg at de fleste muslimer tar tydelig avstand fra terrorisme og bruk av vold.2 Islam og ekstremisme er likevel knyttet sammen, både i religiøs dogmatikk og muslimsk hverdagstro.

Det er mange årsaker til «radikalisering», som raseri mot vestlig krigføring i Midtøsten eller opplevde krenkelser av islam. Personlige og samfunnsmessige problemer spiller også en betydelig rolle. Det er likevel vanskelig å komme utenom at når unge mennesker trekkes mot voldelig jihadisme, skjer det i et muslimsk verdensbilde og ved hjelp av velkjente islamske fortellinger (Halverson, Goodaal og Corman, 2011). Marginaliserte ungdommer kan finne en rekke kanaler for bekreftelse, spenning og opprør, men uten jihadistisk ideologi ville ikke terrorisme og krigføring vært et alternativ på samme måte.

Terrorist eller frihetskjemper

Alle klassifiseringer og definisjoner er problematiske forenklinger. Samtidig er kategorier, ord og begreper nødvendig, uten dem er det ikke mulig å ha en fornuftig samtale. Begrepene vi bruker i denne boken, kan diskuteres, og det finnes mange kritiske diskusjoner av begrepsapparatet på feltet.3 Vårt bidrag ligger ikke her. Vi vil likevel si noe kort om de ordene vi bruker, og hvorfor vi ikke bruker andre kjente begreper.

Begrepet radikalisering er kanskje det viktigste på dette feltet. Det rommer mye, men er både kontroversielt og ambivalent.4 Vi unngår betegnelsen fordi den i den offentlige debatten stort sett har blitt brukt om politisk vold knyttet til islam. Radikalisering kan skje med utgangspunkt i mange politiske og religiøse ideologier. Det kan også noen ganger være riktig å være «radikal» eller å opponere mot samfunnets grunnleggende verdier. Det bør i hvert fall ikke generelt regnes som problematisk.

Dette er også en svakhet med det begrepet vi bruker: ekstremisme. Dikotomien ekstrem og moderat er politisk, avhenger av egen posisjon og bør ses som et kontinuum mer enn en enkel todeling. For å gjøre det enkelt har vi likevel valgt å bruke begrepet om organisasjoner, personer eller retorikk som enten utfører eller støtter bruk av vold mot sivile for politiske formål. Volden vi refererer til her, er ikke krigshandlinger eller politiets voldsutøvelse i en fungerende stat, men terrorisme.5 Terrorisme slik vi kjenner det i dag, har som regel en eller annen ideologisk forankring.

Vi bruker begrepet jihadisme for å beskrive ekstreme islamistiske organisasjoner.6 Den norske terrorforskeren Petter Nesser (2015) beskriver salafijihadisme som en blanding av revolusjonær islamisme med opphav i Egypt og fundamen-talistisk islamisme slik det blir praktisert i Saudi-Arabia. I jihadistisk tenkning går religiøse læresetninger og militær strategi hånd i hånd ettersom de militante prøver å etterligne levesettet og de militære strategiene til de første muslimene. Et problem med begrepet er at for de fleste muslimer viser ikke jihad til militær kamp, men en indre kamp med seg selv. Vi bruker likevel begrepet jihadisme for å unngå vagere betegnelser som for eksempel «radikal islam», som setter hele verdensreligionen i et mistenkelighetens lys. Organisasjoner som al-Qaida og Den islamske staten (IS) beskriver også seg selv som jihadister.

Ekstremisme, terror og jihadisme er kontroversielle og sammensatte begreper. Utsagnet «én manns terrorist er en annen manns frihetskjemper», er blitt en klisjé i diskusjoner om definisjoner på feltet. Bortsett fra å minne om det opplagte bidrar slike generelle utsagn med lite. Vi er pragmatiske med hensyn til begrepene vi bruker. I enkelte sammenhenger har vi brukt begrepet «radikalisering», og vi har ikke problemer med at andre tolker vårt bidrag i sammenheng med et slikt begrepsapparat.

Vår bok handler ikke om disse begrepene og er heller ikke et innspill i en større debatt om dette. Vårt mål er mer konkret, nemlig å vise hvordan unge norske muslimer tenker om islamsk tro, og så diskutere sammenhengen mellom denne troen og organisasjoner som støtter terror og politisk vold.

Samtaler med vanlige muslimer

Da vi satte i gang med studien, var målet å komme i kontakt med et bredt utvalg av unge muslimer i Norge for å få en følelse av hvordan de forsto islam. Vi ønsket å snakke med muslimer med forskjellig bakgrunn, både fra Norge og andre land. De vi møtte, hadde forskjellige muslimske tilhørigheter, noen var konservative og andre mer liberale. Vi ønsket bredde fordi vi ville si noe om hvordan det er å være ung muslim i Norge i dag. Samtidig ville vi ikke stille korte spørsmål med ferdig fastlagte kategorier. Målet var å forstå hvordan de så på, levde med og forhandlet om egen religion. Komplekse religiøse verdensbilder kan ikke fanges på noen fornuftig måte i en spørreskjemaundersøkelse. Mennesker må få snakke relativt fritt og få tid og plass til å gi lange og tidvis ambivalente svar dersom vi skal klare å nærme oss hva de tenker om religion. Samtalene varte derfor ofte i flere timer. Mer enn enkle meninger eller holdninger fikk vi ofte tilgang til en religiøs dialog deltakerne hadde med seg selv – og andre.

Vi endte opp med å intervjue 90 unge norske muslimer i alderen 18–32 år. «Vanlige» er et upresist begrep i vitenskapen, men det dekker på mange måter dem vi intervjuet. Vi snakket med ungdom og unge voksne fordi det er i denne livsfasen barnetroen omformes til en voksen religiøs identitet. Ungdomstiden er også en periode der mange eksperimenterer med religion og livssyn. Vi fikk tak i deltakere ved å bruke våre egne sosiale nettverk, sosiale medier, kontakte organisasjoner og oppsøke muslimske arrangementer. Det eneste alle hadde til felles, var at de definerte seg selv som muslimer. Intervjuene ble gjort i over 20 forskjellige kommuner i hele Norge. Et appendiks bakerst i boken beskriver detaljene om utvalget vi har intervjuet.

Våre konklusjoner underveis i boken er begrenset til dette utvalget. Når vi skriver om unge muslimer, gjelder det bare dem vi møtte i arbeidet med denne boken. Av hensyn til bokens leservennlighet presiserer vi ikke det til stadighet. Noen steder påpeker vi at oppsummeringen er basert på samtalene vi har hatt, mens andre ganger må dette forstås ut fra sammenhengen det er skrevet i. Vi har ingen forutsetninger for å generalisere utover gruppen vi har hatt samtaler med, og vi vet ikke hvordan de vi møtte, skiller seg fra andre unge muslimer i Norge. Deltakerne i denne studien er ikke representative for unge norske muslimer, men de representerer likevel mange.

En spørreundersøkelse fra 2016 viser at religion er viktigere for ungdom med muslimsk bakgrunn enn for andre norske ungdommer (Friberg, 2016). Det er likevel stor variasjon knyttet til tro, praksis og tilhørighet. For noen unge muslimer spiller islam liten rolle, mens den for andre styrer store deler av hverdagen. Ved å løfte fram unge muslimers egne stemmer forsøker vi å vise dette mangfoldet. Med spørsmål om oppvekst, tro og praktisering trekker vi fram ulike sider ved unge muslimers hverdagstro. Vi spurte også om mer kontroversielle islamske temaer som dommedag, de strenge straffeformene i sharia, hellig krig og martyrdød. Målet var å forstå hva islam betydde for dem vi snakket med.

I hvert kapittel trekker vi fram én person som presenteres litt mer i detalj. Bortsett fra disse hovedpersonene går vi i liten grad inn på muslimsk gruppetilhørighet eller andre bakenfor-liggende variabler som kjønn, alder, utdanning, etnisitet og status som kan forklare utsagnene de kommer med. Vi prøver heller ikke å spore opp fortellingene teologisk eller samfunnsmessig for å se hvor de kommer fra. Meningen er at leseren skal følge «hovedstrømmen» i det religiøse verdensbildet og få innsikt i sentrale forestillinger og fortellinger. Dette er viktigere for oss enn årsakene til at enkeltpersoner sier det ene eller det andre. Med andre ord vil vi avdekke det repertoaret av historier unge muslimer i Norge bruker når de navigerer i sin religiøse tro. I et slikt prosjekt er fortellingene – ikke fortelleren – i sentrum.

Et kor av stemmer

Ideen med denne boken er å gi unge norske muslimer en plattform slik at de selv kan definere sin egen religion. I det politiserte debattklimaet som råder nå, får de mest høylytte stemmene mest plass, enten det er fundamentalistiske islamister eller høyreekstreme og antiislamister. Vårt mål er å bryte med den polariserende medielogikken og gi stemme til den tause majoriteten av norske muslimer. Religioner er mangefasetterte verdensbilder. De trekker på kilder som gamle hellige bøker og systematisk teologi og lovskoler, men også på barnetro og vandrehistorier som sirkulerer i vennegrupper og på sosiale medier. Migrasjon og internett gjør kildene flere enn noen gang. Slik meningspluralisme går ikke godt sammen med enkle todelinger og politiserte debatter.

De muslimske stemmene som kommer fram i denne boken, er ambivalente og åpne og kan ikke enkelt plasseres i etablerte posisjoner. Inspirert av den hviterussiske journalisten og nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj er målet å presentere et «kor av stemmer» som delvis sier det samme, men som også representerer forskjellige erfaringer, posisjoner og nyanser. Til tider er det mange personer, og det er ikke meningen at leseren skal huske navn på personer fra kapittel til kapittel. Det er rett og slett for mange. Det er viktigere å få en følelse av grunntonen i det som fortelles.

Religionen spiller forskjellig rolle i livet til dem vi var i kontakt med. For noen var islam altoppslukende, for andre tok religionen mindre plass. For noen var islam fine ritualer og gode råd som gjorde livet enklere å leve. For andre var det forestillinger som ga svar på spørsmål moderne vitenskap ikke kunne svare på. Noen var i en kontinuerlig indre dialog om meningen med islam, mens andre hadde mer fastlåste meninger. Noen kan beskrives som konservative, og noen hadde bakgrunn i ekstreme miljøer, mens andre var mer liberale. Felles for alle var at de ikke støtter ekstreme bevegelser eller bruk av vold. Bushra Ishaq (2017) har vist med et større datamateriale at norske muslimer avviser ekstremisme. Slik sett er de vi snakket med, representative for norske muslimer.

Alle kapitlene i boken kretser rundt temaer vi mener har vært lite belyst i debatten om islam i Norge. De to første handler om unge muslimers personlige tro og den religiøse praksisen de følger i hverdagen. I kapittel tre ser vi på hvor kunnskap om islam kommer fra, og hvilken rolle ny medieteknologi spiller i spredningen og fortolkningen av religionen. I kapittel fire kommer vi inn på forskjellige retninger i islam. De to neste kapitlene tar opp store og velkjente fortellinger i islam, og vi viser hvordan disse fortolkes av unge norske muslimer. Noen av disse fortellingene er også viktige for ekstreme jihadister. Vi viser hvordan religiøse forestillinger kan lede mot ekstreme bevegelser, men også motstanden som ligger i moderate muslimers hverdagsreligiøse fortellinger. I kapittel syv ser vi på hvordan unge norske muslimer avviser ekstreme organisasjoner mer eksplisitt. Noen hadde tidligere vært tiltrukket av jihadistisk ideologi, og mange kjente noen som hadde vært det. Det siste kapittelet handler om unge muslimers forklaringer av fascinasjonen for ekstreme bevegelser.

Vårt mål er ikke først og fremst å bidra til debatten om hvorvidt norske muslimer støtter ekstremisme, terrorisme eller «norske verdier». Vi ønsker derimot å gjøre et kvalitativt dypdykk i de religiøse forestillingene som motiverer ekstremisme. Vi ser også på hvordan disse forestillingene tas opp og bekjempes i muslimske miljøer. På denne måten vil vi si noe om hvordan ungdommer kan trekkes mot ekstreme fortolkninger av islam – og hvorfor de ikke gjør det. Ekstremisme oppstår og bekjempes daglig i muslimske miljøer. Vi mener at kampen mellom forskjellige hverdagslige fortolkninger av islam er en avgjørende del av dette.