Igjen har det skjedd

Og igjen og igjen og igjen og igjen

vil det skje

Jeg er 19

men selv jeg kan

se

det.

(…)

Halvor

Trond

Ole

Hør nå etter!

Ahmed eller Hassan

eller Samir eller Mohammed

vil før

eller etter

gjøre noe gæli

Og da er det vi

som må vaske

opp

deres gjerning

Vi må ordne opp

Plukke en mopp

og vaske

blodet og gørret og øynene og de ulike lemmene.

Teksten er fra Sumaya Jirde Alis dikt «Terroren har rammet Vesten, Igjen». Det er med i en diktsamling den unge samfunnsdebattanten ga ut i 2017. Diktet er et uttrykk for et ungt menneskes forsøk på å gi mening til det meningsløse – hat, rasisme og terror. Det kretser rundt de samme komplekse følelsene som hos de unge muslimske stemmene i denne boken. De er opprørte over bestialiteten i ekstreme gruppers voldshandlinger, samtidig som de kjenner på rasismen og stigmatiseringen som rammer alle muslimer etter slike angrep. Mange muslimer kjenner seg igjen i følelsen av å være de som må «ordne opp».

Forskning på religion ser ofte på hellige tekster, religiøse eksperter og formelle organisasjoner. Det er noe relativt nytt å legge vekt på vanlige menneskers religiøse tro og praksis. Studier av hverdagsreligiøsitet har vært drevet fram av forskere som har koblet religionsvitenskap med mer empirisk orienterte samfunnsfag, som for eksempel religionssosiologi og antropologi.49 Her regnes alminnelige menneskers versjoner av religionen som like viktige som de som kommer fra lærde, prester og institusjoner. De viser fram religion slik den blir levd, i komplekse liv, blant forskjellige mennesker og i ulike samfunn. Vi har prøvd å vise hvordan de prøver å «ordne opp» etter terrorister gjennom hverdagstro og hverdagsreligiøse fortellinger.

Boken er basert på intervjuer med 90 unge muslimer. Bare noen få var offentlige personer eller aktivister, og ingen var lærde eller imamer. Fortellingene deres vitner om den store variasjonen i det muslimske miljøet i Norge. De vi møtte, har bakgrunn fra forskjellige land, det varierer hvor lenge de har bodd i Norge, og de er tilknyttet ulike muslimske or ganisasjoner og trosretninger. Det er også store forskjeller i klassebakgrunn, utdanning og interesser. Alt dette preger de religiøse verdensbildene som kommer fram. «Koret av stemmer» i boken er bredt sammensatt, det er flerstemmig og viser islam og muslimer i mange varianter og fasetter. Men koret er enstemmig i avvisningen av den voldsbruken som ekstreme grupper står for.

Individualisering og fundamentalisme

Kjernen i unge muslimers hverdagstro var troen på én Gud og at profeten Muhammad er den siste profeten. Bortsett fra dette var det mye variasjon. Hverdagstroen var tett sammenbundet med hvordan de tenkte rundt religiøs praksis. De fleste hadde som mål å utføre religiøse plikter som bønn og faste, men de strevde med å gjennomføre dem. En hektisk hverdag, jobb og studier som ikke var tilpasset religiøse ritualer, var en del av forklaringen. Selv om det var knyttet til skam og et ønske om forbedring, tok de fleste relativt lett på dette. De mente uansett at den viktigste religiøse plikten var å være et godt menneske.

De fleste vi snakket med, hadde fått islam med seg hjemmefra, men noen var konvertitter. Troen ble styrket i moskeer og på koranskoler som var sosiale og etniske møteplasser. Etter som de ble eldre, ble mange gradvis trukket mot muslimske organisasjoner som gikk på tvers av de etablerte moskeene i Norge. De begynte også å oppsøke kunnskap om islam på nettet på egen hånd. Mange var likevel skeptiske til informasjonen de fant der, og de kontrollerte den mot mer tradisjonelle religiøse kilder. Fragmenteringen av kunnskap og autoritet gjorde at disse unge muslimene ble tvunget til å reflektere over eget ståsted. Det gjorde også at de ble mer bevisst på forskjellige retninger i islam, noe som kunne gi grobunn for sekterisme og konflikter. Det grunnleggende inntrykket var likevel at unge muslimer var mer opptatt av muslimsk enhet enn forskjeller mellom grupper av muslimer.

De fire første kapitlene i denne boken viser hvordan islam i økende grad individualiseres, privatiseres og tilpasses et sekulært samfunn. Tanker om Gud og troen, praktisering av religionen og fragmenteringen av kunnskap peker i samme retning. Det er tydelig ved at mange av de unge muslimene understreker at alle har rett til å tro hva de vil. Det kommer også fram i måten en rekke utsagn blir fulgt av avvæpnende kommentarer som «slik jeg ser det» og «det er i hvert fall min mening». En slik individualisering av religiøsiteten viser hvordan islam tilpasser seg sekulære samfunn, men også hvordan det er å tilhøre en minoritetsreligion. For religiøse minoriteter er åpenhet for religiøst mangfold viktigere enn for religiøse majoriteter.

Fragmenteringen av religiøs kunnskap og individualisering av islam i Vesten har åpnet rommet for personlige tilpasninger av troen. Det har i hovedsak ført til større aksept for andre religioner og andre trosretninger i islam, men individualisering fører ikke automatisk til en mer åpen holdning. I en digital tidsalder er ekstreme ideologier bare et klikk unna. Hvis «alt er lov», kan det også åpne opp for mer dogmatiske og undertrykkende retninger. Med individualiseringen blir det opp til hver enkelt muslim å avgjøre hva som er rett og galt.

Anne Sofie Roald (2012) har beskrevet en bevegelse mot mer konservative og bokstavtro uttrykk for islam. Noen av de unge muslimene vi var i kontakt med, var preget av denne tendensen. De gjorde opprør ved å velge en mer konservativ versjon av islam enn foreldrene. Individualiseringen går også langt inn i de muslimske ekstremistenes rekker. Å erklære jihad har tradisjonelt vært statens anliggende. Dagens jihadister mener derimot at hellig krig er en individuell plikt og ikke et statlig eller samfunnsmessig anliggende. Da blir det vanskeligere for tradisjonelle religiøse autoriteter å holde det i sjakk.

Et universelt grunntrekk ved fundamentalister – muslimske, kristne, jødiske, hinduistiske eller buddhistiske – er at de mener de besitter selve sannheten og ikke tolererer avvik fra denne tolkningen (Rosenstock, 2017). Det er også grunnen til at de har problemer med litteratur, kunst og demokrati. God litteratur og kunst er som regel åpen for fortolkning, og velfungerende demokratier gir plass til debatt og motstridende holdninger. Fundamentalisten foretrekker entydige budskap.

Når det gjelder sammenhengen mellom voldelig ekstremisme og religion, er det derfor av mindre betydning hvilken religion man tilhører, men mer avgjørende hvordan man forholder seg til religiøse «sannheter». Hvis man er overbevist om å sitte på guddommelige sannheter, er det lettere å forsvare religiøs tvang og voldsbruk i religionens navn. Muslimske ekstremister mener at det bare finnes én riktig versjon av islam, og at de kjenner den. De fleste unge muslimer ser ikke så enkelt på det. Denne åpenheten for tvil, usikkerhet og forståelse for andres tro er en god beskyttelse mot ekstremisme.

Kampen om hverdagstroen

Ekstreme organisasjoner appellerer til unge menneskers ønske om spenning, opprør og samhold, men også til deres religiøse tro. De fleste muslimer er svært kritiske og ser hvordan islams omdømme ødelegges av en liten gruppe som ikke engang regnes som rettmessige muslimer. Offentlighetens blikk er som regel rettet mot ekstremistene og terrorismen utført i religionens navn, mens motstanden mot dette får mindre plass. Når media legger vekt på ekstreme versjoner av islam, blir den store majoriteten usynlig. Med denne boken har vi ønsket å gjøre noe med dette. Vi har studert unge norske muslimers personlige tro, religiøse praksis, gruppetilhørigheter og deres syn på sentrale begreper i islam og ekstreme bevegelser. Studien kaster lys over norske muslimers motstand mot jihadisme. Samtidig mener vi at den også viser hvordan ekstremister kan bruke islam til å legitimere vold.

Er islam årsaken til terrorisme? Både ja og nei. Mange vil si at de viktigste forklaringene finnes andre steder. Det er riktigere å si at det er et samspill av årsaker – og at ingen egentlig vet hvilke som er viktigst. Det finnes ikke data eller metodiske verktøy som gjør det mulig å isolere de forskjellige faktorene. Årsakene til ekstremisme varierer også mye i forskjellige samfunnsmessige kontekster. I Norge er det mye som tyder på at raseri mot vestlig krigføring i Midtøsten og opplevelsen av at islam krenkes i Vesten, er viktige faktorer.

Sosialisering inn i kriminelle miljøer, personlige og samfunnsmessige problemer spiller også inn. Mennesker som har opplevd personlige problemer, rus og marginalisering, er spesielt sårbare for rekruttering til ekstreme organisasjoner (PST, 2016). Når unge mennesker trekkes mot jihadisme, skjer det likevel ved hjelp av religiøse forestillinger og fortellinger. Det er ikke mulig å komme utenom dette når muslimsk ekstremisme skal forklares.

Islamske fortolkninger av endetiden, paradis og helvete brukes for å motivere mennesker til hellig krig mot vantro regimer. Forherligelsen av jihad og martyrdøden har en lang historie i islam. Ekstreme grupper spiller på dette for å få mennesker til å ofre livet i selvmordsaksjoner og kriger. Strenge fortolkninger av sharia gir religiøse regler som skal opprettholdes med voldsbruk. Fortellinger om kalifatet skaper en utopi det er verd å kjempe for. Det islamske religiøse verdensbildet er derfor avgjørende for å forstå jihadistiske organisasjoner, selv om det ikke alene forklarer voldelig ekstremisme. Velutviklet jihadistisk ideologi gjør det mulig å bygge opp og holde sammen ekstremistiske nettverk over tid. Det skaper også overlapping med mer utbredte uttrykk for religiøsitet og politisk misnøye. Hvis slike fortellinger utfordres, forandres også menneskers oppførsel.

Jihadister forklarer sine voldelige handlinger med å vise til Koranen og hadithene. Det betyr at religiøse verdensbilder er en del av forklaringen på ekstremisme. Det utelukker ikke andre faktorer, men er en viktig del av bildet. På samme måte som hatsk antiislamistisk retorikk inspirerte Breiviks terrorangrep (Berntzen og Sandberg, 2014), inspirerer jihadistisk ideologi med bakgrunn i muslimske grunnfortellinger til terror i Europa og krigføring i Midtøsten. Boken vår viser at det foregår en kontinuerlig kamp om fortolkningen av islam i muslimske miljøer. Selv om de aller fleste muslimer er mot vold og religiøs tvang i islams navn, er religiøs ekstremisme et problem, også i Norge. Det er ikke mange religiøse ekstremister her i landet, men de kan gjøre mye skade – ikke minst på islams omdømme.

Propaganda og hverdagsmotstand

Jihadistiske grupper har de seneste årene rekruttert svært aktivt i Vesten (Fisher, 2015). De har utviklet og distribuert blader, musikk, videoer og annen propaganda som er skreddersydd for et ungt vestlig publikum. Det er investert store ressurser i propagandaen, som henvender seg til både motstandere, nøytrale og sympatisører. Den grunnleggende fortellingen er at kalifatet er et idealsamfunn. Det tilbyr fellesskap til alle som ønsker å være del av det, og ødeleggelse til alle andre (Winter og Bach-Lombardo, 2016). Historien støttes opp av en rekke andre fortellinger og forestillinger om endetiden, djevelen, sharia, jihad og martyrdøden som alle henter inspirasjon fra islams hellige skrifter.

Islamske lærde har med dyptpløyende teologiske argumenter mobilisert kraftig mot slike ekstreme fortolkninger av Koranen og hadithene. De argumenterer overbevisende for at islam ikke skal tolkes slik jihadistene gjør. På denne måten yter de viktig motstand mot religiøs ekstremisme. Vi har sett på hvordan motstand mot religiøs ekstremisme kommer til uttrykk i muslimers hverdagstro, i stedet for å gå til hellige tekster eller religiøse autoriteter. Denne hverdagsreligiøsiteten påvirker mest direkte det som skjer i samfunnet. Når unge sårbare mennesker trekkes mot ekstreme versjoner av islam, er det som regel ikke gjennom systematiske teologiske diskusjoner eller grundige studier av de hellige tekstene. Det som fascinerer, er relativt enkle religiøse fortellinger de møter på internett og blant venner.

Det er mye som står på spill når unge norske muslimer beskriver personlig tro og praksis, hvor de henter kunnskap fra, eller hvordan de ser på andre muslimer eller «vantro». Når de forteller om hvordan de ser på grunnleggende islamske begreper, er det ikke bare abstrakte religiøse diskusjoner, men noe som har direkte betydning for rekruttering til terrororganisasjoner i Norge. Det foregår en daglig kamp om forståelsen av islam i muslimske ungdomsmiljøer. Den motstanden som spontant kommer til uttrykk i diskusjoner i vennegrupper, på skoler og på arbeidsplasser, er derfor avgjørende for å bekjempe ekstremisme.

Fortellingene vi har samlet i denne boken, viser unge muslimers hverdagsmotstand mot ekstremisme. Noen fortellinger viser hvordan jihadistenes versjoner ikke har fått gjennomslag i den muslimske befolkningen. Dette gjelder spesielt synet på endetiden, dommedag, paradis og helvete. Andre begreper er mer eller mindre kuppet av ekstremistene. Dette gjelder spesielt jihad, men også sharia og kalifatet. Her tenker både muslimer og ikke-muslimer på jihadistenes versjon når de hører begrepene.

Det er tre former for narrativ motstand som kommer til uttrykk i unge muslimers repertoar av religiøse fortellinger og forestillinger. Den første viser det moderate hegemoniets makt til å undertrykke ekstreme fortellinger gjennom ideologisk dominans. Dette slår inn når muslimer ikke har hørt historier om vestlige makter som djevelens agenter eller vestlig krigføring som tegn på endetiden. Den andre er mer eksplisitte motfortellinger som er utviklet som direkte svar på ekstremistenes propaganda. Det kommer tydelig fram i unge muslimers avvisninger av jihadistiske forståelser av begreper som «martyrdød», «sharia», «hudud» og «jihad». Til slutt er det små stikk som fornærmelser, latterliggjøring og fortielser. Disse er mindre religiøst «kompliserte» og blandes ofte med ikke-muslimers kritikk av ekstremisme. Unge muslimers hverdagsmotstand mot ekstremisme skjer på alle disse nivåene, men det siste er nok det vanligste.

Motfortellinger nedenfra

Simon Cottee (2017) hevder at religion er sentralt for å forstå jihadistisk terror og krigføring. Det er derfor viktig at storsamfunnet finner måter å avvise religiøse ideer som promoterer vold. Ekstremistene må bekjempes med mer overbevisende ideer, og en av de viktigste oppgavene i dag er å finne ut hvordan disse kan spres. Vårt bidrag viser fram alternative ideer om islam som vokser fram nedenfra. En rød tråd i boken er at det ikke nødvendigvis er politiet, kommunen, staten eller andre offentlige instanser som er frontlinjen for bekjempelse av ekstremisme. Voldelig jihadisme bekjempes daglig i muslimske miljøer, og en viktig del av dette er kampen mellom forskjellige fortolkninger av islam.

Mange land prøver å motvirke jihadistisk retorikk ved å mobilisere motpropaganda. EU har for eksempel oppfordret medlemslandene til å spre motfortellinger som kan undergrave ekstreme religiøse fortellinger. Det er lite som tyder på at slike statsfinansierte «counter-narratives» har særlig effekt (Hemmingsen og Castro, 2017). De er reaktive, formulert for å motvirke jihadistenes fortellinger, og dermed er de med på å øke synligheten og stimulerer nysgjerrigheten. Dessuten er de statsfinansierte motfortellingene ofte rigide, forutsigbare og ensidig negative. De fokuserer på hvordan man ikke bør handle og tenke. Når unge muslimer snakker om at det å være muslim er å være et godt menneske, eller at islam er fred, er det derimot en positiv fortelling som skisserer et tydelig og attraktivt alternativ.

Vi mener at statlige motfortellinger og kampanjer spiller liten rolle sammenlignet med den hverdagsmotstanden som formuleres over middagsbordet, på gatehjørnet og på kafeer. Når kritikk av ekstremisme kommer fra venner og bekjente, har den mer effekt, legitimitet og større nedslagsfelt enn når den kommer fra offentlige personer og institusjoner.

Det er vanskelig å måle de preventive effektene av hverdagsmotstand, men en kanadisk studie gir grunn til forsiktig optimisme (Joosse, Bucerius og Thompson, 2015). På samme måte som vi har de sett på hvorfor det store flertallet ikke støtter ekstremisme. Hovedgrunnen de peker på, er fortellinger om at jihadister er ondskapsfulle manipulatorer, og at de som blir tiltrukket av retorikken, er svake mennesker. Når slike fortellinger dominerer, blir det en slags polstring mot ekstrem propaganda.

Motstanden mot ekstremisme som vi har belyst i denne boken, kommer fra de muslimske miljøene og ikke fra offentlige eller religiøse autoriteter. Når unge mennesker har eierskap til fortellingene, får de en helt annen autentisitet og utbredelse enn når de kommer fra «systemet». Motfortellingene utvikles og spres i miljøer som er i kontinuerlig kontakt med potensielle jihadister. Noen unge muslimer står i fare for å bli rekruttert til jihadistiske organisasjoner. Mange flere er i kontakt med ekstremister og har mulighet til å påvirke dem. Diskusjoner om islam i ungdomsmiljøer er derfor avgjørende for hvor stort gjennomslag ekstreme grupper får.

«Unge muslimske stemmer»

Boken vår viser en annen og mindre «farlig» side av islam enn den som dominerer i offentligheten. Når unge muslimer snakker om tro og tvil og problemene med å følge de målene de har satt seg, er det noe mange kan kjenne seg igjen i. Når de legger vekt på at det finnes mange kilder til kunnskap, og er opptatt av å bygge ned forskjeller mellom muslimske grupper og andre, gir det grunn til optimisme. De vi møtte, hadde også en grunnleggende følelse av tilhørighet til det norske samfunnet som det er viktig å bevare.

Ekstremisme, terror og vold blir viktigere utover i boken. Da vi startet prosjektet, hadde vi et ønske om å forstå hva de unge tenkte om begreper som er viktige for muslimske ekstremister. Dette dreier uunngåelig oppmerksomheten mot «farligere» sider ved islam. Det siste kapittelet viser også tydelig at voldelig jihadisme er et problem i Norge. Ved å legge vekt på hverdagsmotstanden mot ekstremisme håper vi likevel å ha vist fram noe som utfordrer, eller i hvert fall nyanserer, den kjente koblingen mellom islam og ekstremisme.

Forebygging og bekjempelse av ekstremisme må gå ut bredt og jobbe mot både ytre høyre, ytre venstre og jihadistiske miljøer. Et ensidig fokus kan stigmatisere en hel gruppe og føre til at storsamfunnets søkelys vendes i feil retning. Vi har lagt vekt på muslimsk ekstremisme, men mener ikke at dette er viktigere enn andre former for ekstremisme. Jihadisme ble spesielt aktuelt med framveksten av Profetens Ummah og fordi over 100 norske fremmedkrigerne reiste til Syria. Mye tyder på at disse miljøene nå er i nedgang, samtidig med at høyreekstremismen vokser. Venstreekstremister har alltid fått overraskende lite oppmerksomhet. Vi har vært opptatt av forbindelsen mellom ekstremisme, religiøs ideologi og hverdagsversjoner av dette. En viktig oppgave framover er å se på likheter mellom forskjellige former for ekstremisme (Vestel, 2016). Det er også interessant å se mer på hvordan de er knyttet til andre problemer som utenforskap, kriminalitet og rusbruk.50

Vi har verken skrevet et forsvarsskrift for islam eller prøvd oss på grunnleggende religionskritikk. Det får være andres oppgave. Vi har derimot gjort en kvalitativ kartlegging av de religiøse verdensbildene som preger unge norske muslimer. Vi håper dette kan være nyttig både for dem som er positive, og dem som er kritiske til islam, og at det kan bidra til økt forstå-else av religionen, og til mindre fremmedfrykt. Den viktigste innsikten er at det er en kontinuerlig kamp mellom moderate og mer ekstreme tolkninger av islam i muslimske miljøer. Utfallet av disse kampene er med på å forklare hvorfor noen individer blir ekstreme, mens andre ikke blir det. Det er andre faktorer inne i bildet, som jihadistiske nettverk, storpolitikk, utenforskap og spenningssøken, men religiøse verdensbilder og forestillinger spiller en sentral rolle.

Stat, kommune og offentlige organisasjoner skal ikke spre unge muslimers motfortellinger. Det kan virke mot sin hensikt. Det er likevel avgjørende at denne hverdagsmotstanden forstås og anerkjennes. Den foregår i muslimske miljøer, blant venner og familie, i moskeer, på arbeidsplasser og i skolegårder – langt fra medias søkelys og er derfor ikke synlig for storsamfunnet. Dette er kanskje den viktigste kampen mot ekstremisme. På samme måte som jihadistene mener enkelte islamkritikere og innvandringsskeptikere at Vesten er i krig med islam. Det er feil. Det er ikke en kamp mellom islam og andre religioner, eller mellom muslimer og ikke-muslimer. Slagmarken er muslimske miljøer, og den viktigste kampen står mellom moderate og ekstreme krefter i islam. For dem som ønsker å bekjempe muslimsk ekstremisme, er derfor unge muslimer de viktigste allierte.