Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den økonomiske kirkefront – Hvordan fikk prestene lønn under krigen?

Prof. Dahls gt .21B 0353 Oslo bj.sandvik@c2i.net

Bjørn Sandvik (f. 1938), pensjonert sokneprest og forsker. Dr.theol.Universität Basel (Sveits) 1969, bibeloversetter (NT) 1970–78, sekretær og medlem av Liturgikommisjonen 1973–78, sokneprest V.Toten, Uranienborg (Oslo) og Bryn (Bærum). Forsker KIFO 1993–97. Publikasjoner: Das Kommen des Herrn beim Abendmahl Zürich: Zwingli Verlag, 1970; Folkekirken, status og strategier Oslo, 1988 (redaktør); Det store nattverdfallet Trondheim: Tapir, 1998; Språkstrid og salmesang. Vår nynorske salmeskatt Trondheim: Tapir, 2010.

  • Side: 299-315
  • Publisert på Idunn: 2012-01-02
  • Publisert: 2012-01-02

From the very beginning of the German occupation of Norway a severe conflict arose between the church and the Nazi authorities. In April 1942 it came to a dramatic climax, as the church broke its relations with the state, on the basis of the confession document «Kirkens grunn», «The foundation of the church», which was read from the pulpit in all churches on the first day of Easter. The pastors declared then that they would no longer serve as state officials, and consequently would no longer take salary from the state. From one week to another they had no income and living for themselves and their families. The congregations, however, felt a responsibility toward their ministers, and after a surprisingly short time a financial organization was constructed, with support from the congregations all over the country. The leader of this economic church front was the Oslo director Sam Knutzen. The work had to be done secretly, because the Nazi regime declared it to be illegal and hostile against the state.

This part of the church resistance movement in Norway has surprisingly enough not been examined by church historians. This article describes how the work was organized and kept secret, and those who were responsible throughout the country. For a period of three years the Norwegian church was in some respects a free church, totally independent of the state. In 1945 the state system continued as it had been before the war, but the recognition of the church as a religious fellowship, and not merely a part of the official system, was strengthened among most Norwegians. The question of church finances, however, did not play an important role in the practical church discourse in following years.

Keywords: German occupation of Norway, Resistance movement, conflict with the church, Pastors no longer state officials, Secret organization of church economy, Pastors’ salaries, Free church and state church

Mange bøker og artikler er skrevet om kirkekampen i vårt land i årene 1940 – 45. Konflikten med den tyske okkupasjonsmakt og Quislings regjering begynte alt høsten 1940, da det ble gitt pålegg om å endre kirkebønnen og sløyfe bønnen for kongen og hans hus. De religiøse sendingene i NRK ble satt under sensur, og uønskede talere ble sjaltet ut. «Kristent samråd» ble så dannet i oktober 1940, i 1942 kom «Kirkens samråd» og «Den midlertidige kirkeledelse». I 1943 måtte kirkeledelsen gå under jorden med nye medlemmer, fordi de opprinnelige var forvist eller fengslet. Det dramatiske høydepunkt i kirkekampen var selvsagt bekjennelsen «Kirkens grunn», som ble lest opp i kirkene påskedag 5.april 1942, fulgt av prestenes erklæring om nedleggelse av det statlige embete.

De fleste bøker om kirkekampen dreier seg om motstand mot nazifiseringspolitikken, dramatikken rundt «Kirkens grunn, om arrestasjoner og forvisning av prester og de mange store og små konflikter i menighetene. Naturlig nok behandles ofte den teologiske bakgrunn for kirkekampen. Den norske kirke inntok jo et annet standpunkt og stod for en annen forståelse av den lutherske toregimentslære enn den som hadde vært vanlig i andre kirker, framfor alt i Tyskland.

Standardverket om kirkekampen er Torleiv Austads doktoravhandling fra 1974, «Kirkens grunn. En analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden». Austad har også stått for utgivelsen av «Kirkelig motstand. Dokumenter fra den norske kirkekamp». Dette er en fyldig samling av viktige dokumenter, med innledninger og kyndige kommentarer. Austads arbeider er en uvurderlig hjelp for alle som arbeider med motstanden mot den nazistiske øvrighet og den tyske okkupasjonsmakt.

Den økonomiske side ved kirkekampen, «den økonomiske kirkefront», har vært forbausende lite behandlet. Ja, uttrykket «Den økonomiske kirkefront», er ikke noen innarbeidet betegnelse. På bakgrunn av personlige erfaringer har jeg i ettertid måttet stille meg spørsmålet om hvordan prestene kunne forsørge seg og sin familie etter embetsnedleggelsen, da de frasa seg all lønn fra staten. Dette ble det aldri sagt noe om den gang, det var hemmelig, mystisk.

Tar en for seg de bøkene som utkom like etter frigjøringen i 1945, finner en heller ikke her noen fyldig beskrivelse av det som ble gjort for å sikre prestene. Sokneprest H .C .Christie i Ø. Bærum utgav boken «Den norske kirke i kamp». I forordet, datert mai 1945, skriver han at manus til boken ble skrevet under krigen, under forvisningen til Hadeland, senere til Helgøya og Lillehammer. Dokumenter og manuskript måtte gjemmes hver gang han forlot rommet sitt, de ble gravd ned og skjult på de mest fantasirike steder. Dette er nok forklaringen på at det er sparsomt med opplysninger i boken om det store apparat som etter hvert ble etablert. Manuskriptet kunne jo falle i uvedkommendes hender! Alt økonomisk støttearbeid måtte gå diskret og hemmelig for seg, for i henhold til en lov fra mai 1942 var det var forbudt å støtte folke- og statsfiendtlig virksomhet. Christie skriver at i forbindelse med «Kirkens grunn» og embetsnedleggelsen var den økonomiske side av saken overhodet ikke nevnt fra kirkeledelsens side. «Dette hensyn skulle ikke forurense avgjørelsen, når det gjaldt kampen for kirkens være eller ikke være1». Christie viser til at et statstelegram til alle prester 8.april fikk en utilsiktet effekt: Det alarmerte menighetene, og mobiliserte dem til å ta ansvar for prestenes underhold. Telegrammet var meget truende. Prestene fikk 3 dager til å tre inn i sitt embete igjen, ellers måtte de regne med å bli avsatt og flytte fra prestegård og menighet innen 8 dager. Prestene ordnet seg nå i all hast med lån, pantsatte livspoliser og realiserte verdipapirer, om de hadde noen. Den etterfølgende søndag var mange mennesker møtt opp i kirken for å ta avskjed med sin prest. Noen steder ville en ta opp offer til presten i kirken, slik det hadde vært en gang. Dersom presten ikke ønsket det, forekom det at ofringen fant sted under en kirkekaffe i prestegården. På Nesodden gikk folk i prosesjon forbi prestens bil etter gudstjenesten og fylte forsetet med sedler2.

Ekspedisjonssjefen i kirkeavdelingen i Kirkedepartementet var da presten Sigmund Feyling. Han ble etter krigen stilt for retten, og som forsvar leverte han en kritisk gjennomgang av Christies bok (finnes i Kirkekampens sentralarkiv, se nedenfor). Her skriver han at det var politiminister Jonas Lie og Quisling som stod bak telegrammet. Selv hadde han ønsket en mer moderat tekst. At dette telegrammet vakte oppsikt finner han ikke merkelig. Han mente imidlertid at Christie gir en feilaktig fremstilling av saken. Det stod ikke i telegrammet at prester som ikke gikk inn i embetet igjen, fluksens måtte forlate embetet og flytte. Det stod at de som ikke tilbakekalte sin embetsnedleggelse «og deretter får avskjed», måtte forlate menighet og embetsgård innen 8 dager. Feyling har rett, men telegrammet var så truende og uklart formulert at misforståelser ikke var til unngå. Det som ble effekten av telegrammet, var at menigheter og prester ble meget effektivt mobilisert! Telegrammet ble moderert og nærmest tilbakekalt etter noen dager, men det hadde da alt gjort sin virkning.

«Kirkekampen slik jeg så den» er skrevet av res. kap.Ludvig Schübeler i Frogner og utkom i september 1945, like før hans plutselige død. Schübeler var medlem av den hemmelige kirkeledelse, som var den direkte fortsettelse av den midlertidige kirkeledelse, som var blitt satt ut av spill. Han forteller at alt før embetsnedleggelsen hadde en så smått begynt å «planlegge noe, for alle eventualiteters skyld». Et økonomiutvalg ble opprettet. Det bestod av lederen disponent Sam Knutzen, generalsekretær Hans Sande og advokat Leif Eriksen. Sam Knutzen var landsleder, forkortet LL, under ham stod bispedømmelederne, forkortet BL. Under disse stod prester og økonomisk ansvarshavende i menighetene, som hadde tallbetegnelser3. Han beretter om hvordan kirkefronten etter hvert ble konsolidert, i Oslo med oppdeling i «fjerdinger» under ledelse av «fjerdingsfyrstene». De hadde møter med kirkeledelsen, og et nettverk av kurerer ble etablert. En hadde også kontakt med Hjemmefrontens ledelse, først og fremst gjennom døveprest Conrad Bonnevie Svendsen. Schübelers bok inneholder et par interessante fotos av et raffinert kamuflert skap og et trappetrinn i Frogner kirke, der kirkeledelsen hadde sin sentral.

Ingvald B.Carlsens bok «Kirkefronten i Norge», også utgitt i 1945, omtaler den økonomiske kirkefront ganske kort. Også Carlsen nevner Sam Knutzen, som ledet arbeidet fra en hovedsentral i Oslo. Carlsen fremhever at det var en vidunderlig erfaring at menighetene helt fra første stund var klar over situasjonen og tilsa sine prester den nødvendige støtte. «Den enestående offervilje kirke opplevde i disse år kan vel stå som et av de mest oppmuntrende trekk i kirkens kamp. Den må styrke vår tro på at kirken kan klare å stå på egne ben hvis den blir tvunget til det»4.

Etter frigjøringen var det lite fokus på kirkens økonomiarbeid og kirkeledelsen under krigen. Som eksempel kan nevnes at Frogner menighetsblad nr. 5, mars 1946, bare bringer en liten, beskjeden artikkel av sokneprest Egil Brekke om kirkeledelsen. Her står det at prestene Ludvig Schübeler og Arne Fjelberg var med i kirkeledelsen, som holdt hemmelige møter i Frogner kirke. I kirken var laget hemmelige rom for kirkeledelsens arkiv. Han skriver at prestene og senere ekspedisjonssjef Kristian Hansson, som var avsatt, fikk lønn ved frivillige gaver fra menigheten. «Frogner kirke var setet for Den norske kirkes sentraladministrasjon under krigen», heter det.

25 år etter embetsnedleggelsen, i 1967, skrev Ingar Hagen boken «Den norske kirke i storm». Han omtaler innsamlingen til prestenes lønn ganske kort, og skriver at dette store problemet ble løst meget fort. Alle bange anelser om hvordan det ville falle ut, ble gjort til skamme. Departementet forsøkte på forskjellig vis å lokke prestene til å ta imot lønn, men ingen lot seg påvirke. Hagen skriver: «Dette kapitlet med prestelønningene er et umåtelig vakkert kapittel i norsk kirkehistorie»5. Hagens omtale av den økonomiske kirkefront er en av de få vurderinger en i ettertid finner.

Når en senere har behandlet kirkekampen, har en først og fremst omtalt biskopenes og prestenes kamp, fordi de først kom i åpen konflikt med de nazistiske makthavere. Den dramatiske embetsnedleggelsen var jo i første omgang prestenes sak. Konsekvensene av denne teologisk funderte handlingen var ikke mindre dramatisk: De frasa seg lønn og levebrød! Det avtvinger den største respekt at de på kort varsel var villige til å kaste seg ut i det ukjente med hensyn til livsopphold for seg og sin familie. Ikke mindre imponerende var det at menighetene var villige og viste seg i stand til å ta ansvar for sine prester. Mange mennesker tok på seg både risikofylte og vanskelige oppgaver.

Begrepet kirkekamp må utvides! Sant nok var kampen en bispe- og prestekamp. Men kirkekamp i ordets egentlige forstand kan en først tale om når menighetenes innsats, menighetenes kamp inkluderes.

Kirkekampens sentralarkiv

Det er to kilder til kunnskap om den økonomiske kirkefront. Den første og mest omfattende er Kirkekampens sentralarkiv, som befinner seg på Nasjonalbiblioteket. Etter oppdrag fra bispemøtet sendte professorene Einar Molland og Andreas Seierstad i januar 1946 et omfattende spørreskjema til alle prester. Svarene ble samlet og senere avlevert til Nasjonalbiblioteket (tidligere Universitetsbiblioteket) i Oslo. Mye stoff er kommet til. Torleiv Austad har stått for arbeidet, både i forbindelse med hans arbeid med doktoravhandlingen og senere.

Spørreskjemaet fra 1946 omfattet flere spørsmål om forholdene i menighetene, om konflikter med tyskerne og nazistene og om embetsnedleggelse. Til slutt kom så spørsmål 7:

Gjennom hvilken kanal mottok De deres økonomiske underhold? Oppgi gjerne navn.

Det er store forskjeller mellom de innkomne svar, som er oversiktlig ordnet bispedømmevis. Mange svarer kort og greit at menighetsrådet organiserte innsamling. Navn nevnes i noen tilfeller, ikke sjelden er det klokkeren. Her nevnes noen eksempler.

Det var tillitsmenn i de forskjellige kretsene i sognet (Selvig, Hed-rum).

Presten Alf G. Bastiansen på Kampen i Oslo sier at han først etter krigen fikk vite hvem som organiserte det hele. Pengene kom i en konvolutt i postkassen, og etter en stund meldte en ukjent dame seg i telefonen og spurte om han hadde fått en konvolutt. Det siste året kom en ukjent dame og leverte en konvolutt hver måned.

Konvoluttløsningen ble også valgt på Nordstrand (presten Børge-Ask), da en oppdaget at hans telefon ble avlyttet og kontaktpersonen skygget. Presten tilføyer at han av og til mottok mat og andre forsendelser fra gårdene i sognet.

H. K. Møllerløkken i Froland svarer at menighetsrådet hadde nedsatt en komité, men det ble så å si ikke organisert noen innsamling. Mesteparten kom inn ved personlige gaver. Han nevner spesielt at flere skogsarbeidere kom med sine 50 kr.

R. Kalhovd i Nissedal svarer at de enkelte i menigheten kom direkte. Han trengte ikke å be om hjelp, det kom når det var tomt. Gaver ble også gitt i forbindelse med gravferd, bryllup og dåp.

A.Telhaug, Skudesnes beretter om ofringer i kirken. Da det ble forbudt, var det knapt et hus i bygda som ikke var med og gav. Kuriøst er det at en dag kom en gutt på 4 år inn med en konvolutt som inneholdt 378 kr. Han sa at han hadde «fått den a` en mann på gadå» med beskjed om å levere den til presten. Presten antok at det var offer fra en fiskerbåt, 1–kroner, 5 – og 10- kroner.

Sykehusprester og stiftskapellaner mottok sine månedlige beløp fra en «ansvarshavende» og fra biskopen (J. Smith, N.Hålogaland).

Noen ganger nevnes «den store felles økonomiske organisasjon» som var ledet av Sam Knutzen (Ekeland, V.Bærum), «hovedkassen»(Carl Fr. Moe, Grønland), «den hemmelige understøttelse» (Bøhmer, Sykehusprest, Oslo).

Sokneprest Sigurd Opdahl i Sunndal nevner at bispedømmeleder (forkortet BL) for Nidaros var oberst Frisvold, som satte ham til leder for Møre og Romsdal, mens distriktsarkitekt Rohde i Molde igjen skulle henvende seg til Opdahl for Romsdal. Gjennom Frisvold kunne han rekvirere penger. Han hadde en egen bankkonto til dette, og han tilføyer at banksjefen var informert.

Et grundig og omfattende svar foreligger fra Hansine Sinding, Furnes. Hennes mann, sokneprest Birger Sinding, døde i februar 1944. Fru Sinding hadde meget god oversikt over forholdene i menigheten og svarte på henvendelsen og spørreskjemaet. Hun skriver at så sent som i september 1942 hadde en ofring til prestens lønn i kirken. Den var kunngjort i avisene, enda dette var «ulovlig». Det samme skjedde juledag 1943. -Menighetsrådet organiserte det økonomiske arbeidet. Alt gikk hemmelig for seg, men det kom raskt i gang en ensartet ordning. Hver menighet skulle sørge for at presten fikk sin grunnlønn, uten alderstillegg. Små menigheter som ikke kunne makte dette, skulle få tilskudd fra felleskassen. Meget interessant er at hun til slutt tilføyer at hun til dags dato ikke visste hvordan det i detalj ble ordnet! Hun understreker at det var en stor bedrift av menighetene, en åndelig seier.

Fru Sindings svar er representativt. Det er tydelig at prestene så sent som i januar 1946 ikke hadde fullstendig oversikt over det landsomfattende opplegget! Det hadde selvsagt vært nødvendig at mest mulig ble holdt hemmelig. En skulle vite så lite som mulig, ikke kjenne navn eller organisasjonens oppbygning.

SAM KNUTZENS DOKUMENTER

På grunnlag av svarene på spørsmål 7 på spørreskjemaet fra Molland og Seierstad er det ikke mulig å få god oversikt over hvordan økonomiarbeidet var organisert. Imidlertid foreligger en annen kilde som gir god innsikt i dette: arkivet til Landslederen Sam Knutzen..

Et ganske rikholdig arkivmateriale ble avlevert til Riksarkivet i 1994 av Trygve Knutzen, Sam Knutzens sønn6. Materialet var klausulert til 2010, med begrunnelse at det inneholdt opplysninger om enkeltpersoners forhold under krigen. Kartoteket er ordnet i seks serier: F. Kirkefronten, generelt, G. Korrespondanse, H. Kontantstøtte 1942 – 45, I. Kontantstøtte, prestenes oppgave, J. Innsamlingen, oppgjør etter krigen, K. kommunale tilskudd (svar på et spørreskjema og L.Økonomisk sammendrag (protokoll, oversikt over alle utbetalinger, hele landet).

Sam Knutzen ble i 1940 forretningsfører i Nasjonalhjelpen. Dette var et samordningsorgan for de humanitære organisasjoner i landet, som etter det tyske angrepet og krigshandlingene i 1940, stod foran de største utfordringer: ødelagte byer, nedbrente hus, døde og sårede. En omfattende pengeinnsamling ble organisert, og på kort tid kom det inn 30 millioner! Det ble oppnevnt forskjellige underutvalg og lokalutvalg, og Nasjonalhjelpen kom raskt i gang med hjelpearbeidet. Kristian Ottosen som i mange år etter krigen var styreleder, beskriver i en avisartikkel Nasjonalhjelpen som et «stolt kapittel i norsk historie»7.

11.september 1941 ble den kommisariske minister Sverre Riisnes innsatt som leder av Nasjonalhjelpen, Holst og Knutzen avsatt. Kristian -Ottosen skriver i sin bok om Nasjonalhjelpen fra 1997 at Knutzen også ble fengslet. Hans sønn Trygve Knutzen som da var 15 år, kan ikke huske det, og mener at faren bare var fengslet en kort tid. I protokollen fra møtene i Nasjonalhjelpens finansutvalg8 er Knutzen oppført som tilstede-værende helt fram til møtet 26.9.1941, da hans navn er borte, uten noen forklaring. Nasjonalhjelpen fikk fortsette sitt arbeid uten hindringer fra de nazistiske myndigheter, men Riisnes var til stede på styremøtene og kontrollerte at pengene ikke gikk til politisk virksomhet. I 1945 ble Knutzen gjeninnsatt i sin stilling.

Det er ingen ting i materialet om den økonomiske kirkefront som forteller om Nasjonalhjelpen, men Knutzens erfaringer fra denne var sikkert av verdi når økonomiarbeidet for prestene skulle organiseres. Knutzens hadde alle dokumenter i sin privatleilighet i Elisenbergveien 5, Oslo, der de også ble etter krigen. Trygve Knutzen kan fortelle at de som kom hjem til hans far, hadde beskjed om bare å komme to og to, slik at det ikke skulle vekke noen mistanke.

Arkivmaterialet inneholder stoff om kirkefronten generelt, korrespondanse og selvsagt en stor samling med papirer som behandler kontantstøtten og etablering av innsamlings- og fordelingsapparatet. Sam Knutzen var både landsleder og leder for Oslo bispedømme. Hans arbeid er imponerende! En finner oversikter over prester som har nedlagt embetet, og over dem som ikke har gjort det. Mappene inneholder også andre lister med navn, en mengde små lapper med beløp og tall, som ikke så ut som annet enn et privat, uordnet regnskap. Det er ingen mangel på materiale som kunne bli farlig, og det har vært lagt vekt på at materialet skulle se uskyldig ut, dersom det skulle falle i statspolitiets hender. Det er mulig at Knutzen under krigen har oppbevart dokumentene forskjellige steder, det framkommer ikke av arkivet.

Et lengre skriv fra 1942 gir god oversikt og informasjon om hvordan økonomiarbeidet ble ordnet. Dette er et betydelig dokument. Skrivet er beregnet på lederne i bispedømmene, kalt BL, til fordeling til lederne i distriktene (prostiene) kalt DL, og de ansvarshavende rundt i menighetene, kalt A. Det er nok sendt med kurer. Skrivet gjengis her i sin helhet:

Da prestene i Den norske kirke har

a. nedlagt sine embeter og sagt seg løs fra sitt forhold til nåværende makthavere i staten, og som følge herav

b. avslår å motta enhver lønn og godtgjørelse fra det offentliges side

c. men samtidig fortsetter sitt arbeid som hittil innen menigheten (bortsett fra rene embetsplikter), må hver enkelt menighet inntil videre selv skaffe de nødvendige midler til støtte for Kirkens menn og til sikring av et fortsatt aktivt menighetsliv.

Større og velstående menigheter skal tre støttende til overfor de fattige og mindre. Det samme gjelder for de forskjellige prostier (distrikter) inne et bispedømme og for forholdet mellom de 7 bispedømmer.

På grunn av forholdene må dette solidariske sikringsarbeid settes i gang i all stillhet og drives i fortrolige former – og inntil videre etter følgende retningslinjer:

Hver menighet får en økonomisk (helst ikke-geistlig) ansvarshavende(A) som står i direkte forbindelse med prostiets (distriktets) økonomiske leder. Menighetens A kan tilhøre menighetsrådet, og skal i ethvert tilfelle gi dettes enkelte sikre medlemmer orientering så langt at kollisjon og dobbeltarbeid unngås.

2.

Innsamling av pengemidler og naturalia (herunder for eksempel lokaler, boliger m.v.) skjer ved personlige henvendelser distriktsvis hvor dette passer, eller etter kjedesystemet mellom personlige bekjente. Da de fleste prester har lagt ned sine embeter i de første dager av april og ikke kommer til å heve noen lønn fra det offentlige for tiden etter embetsnedleggelsen, må innsamlingsarbeidet settes i gang øyeblikkelig, hvis det ikke allerede er skjedd.

For å sikre mot inngrep utenfra, bør den enkelte tillitsmann regelmessig bare kjenne den som har gitt ham oppdraget og den som han personlig gir videre innsamlingsoppdrag. Enhver tillitsmann må gjøres uttrykkelig oppmerksom på det ansvar og den risiko som følger med at han i ethvert tilfelle ikke navngir andre tillitsmenn, men personlig tar ansvaret for hva han har gjort.

De innsamlede midler leveres til det ledd som ga vedkommende oppdraget, alle bidrag skal således havne hos A. eller dennes personlige stedfortreder.

3.

Til enhver tid søkes skaffet tilsagn om fast bidrag og/eller likvide midler tilsvarende beregnede utgifter for tre måneder framover. Innbetalte bidrag som overskrider dette beløp innbetales av A hver måned til D.L. hvis ikke særlige forhold gjør det nødvendig å reservere menighetens midler for lengre tid.

Inntil videre bør økonomisk støtte til nedenanførte satser utbetales prestene forskuddsvis for inntil 3 mdr.

Når en menighet ikke ser utvei til å skaffe nødvendige midler til løpende forpliktelser for de første 14 dager framover, gir A rapport herover til DL. Denne undersøker forholdet og utbetaler i tilfelle det absolutt nødvendige for å holde det gående i vedkommende menighet. Hvis DL ikke kan skaffe penger til slikt øyemed innen eget prosti (distrikt), rapporteres saken til bispedømmets økonomiske leder(B.L.).

4.

I en overgangstid beregnes den økonomiske støtte til prestene maksimalt etter det for stillingen i Statskalenderen først anførte tall, altså lønnsbeløpet eksklusiv alders- og andre tillegg. T.eks. for en stor bymenighet: Soknepresten 7,800 -, res.kap. 7000,- og hjelpeprest 4,500.-.

Det regnes med at mottakeren så lenge krisen varer orienterer A. om gaver og støtte som er gitt vedkommende prest direkte og personlig etter embetsnedleggelsen, således at dette kan trekkes fra den støtte som menigheten yder. Er den direkte innbetaling større enn sistnevnte, betaler presten differensen til A., hvis han ikke ønsker å betale alle gaver direkte til A.

5.

For innkomne bidrag til dette sikringsarbeid må ikke gis kvittering til giveren. A. noterer innkomne bidrag og hatte utbetalinger, og oppbevarer disse kamuflerte notater på et sikkert sted. Rapport om innsamlingen og anvendelsen sendes av A. hvert kvartal til D.L.

For inn- og utbetaling til og fra D.L.s kasse føres kamuflert regnskap i to eksemplarer, som oppbevares på sikre steder.

6.

De ansvarshavende innen et prosti (distrikt) møtes om mulig til bestemte tider og kan innkalles av dets leder med øyeblikkelig varsel, når situasjonen krever det. Omfatter distriktet mange ansvarshavende, kan det dannes arbeidsutvalg bestående av lederen og en eller to ansvarshavende. Det er intet i veien for at ansvarshavende for en menighet også er prostiets (distriktets) økonomiske leder.

7.

Dette sikringsarbeid omfatter bare det rent økonomiske i forbindelse med krisesituasjonen.

Den økonomiske leder for …… bispedømme.

I tillegg til vedlagte orientering i flere eksemplarer som er beregnet til fortrolig bruk overfor prostienes (distriktenes) økonomiske ledere og av disse igjen overfor de enkelte menigheters ansvarshavende, følger herved et oversiktsskjema for det økonomiske samvirke som ønskes etablert mellom landets menigheter, prostier (distrikter) og bispedømmer.

Bispedømmets leder foranlediger oppnevnt ledere for de forskjellige prostier innen bispedømmet. Hvis prostiet av forskjellige grunner ikke egner seg som enhet, dannes isteden distrikt av sognekall innen samme prosti eller av sognekall inne flere prostier. Som eksempel kan nevnes at Oslo omegns distrikt består av 11 av Asker prostis 13 sogn, Nesodden sognekall av Østre Borgsyssel prosti.

På samme vis som menighetene innen samme prosti (distrikt) skal la alt overskudd av innkomne midler utover behovet i første 3 mdr. overføres til prostiets (distriktets) økonomiske leder, skal prostienes (distriktenes) ledere forholde seg overfor eget bispedømmes økonomiske leder.

Og videre tilsvarende for de 7 bispedømmer like overfor økonomiske landsleder, så denne kan tre støttende til overfor trengende bispedømme.

Prinsippet er: Én for alle og alle for én, idet dog de nærmeste krav (i forhold til giverne) først dekkes, hvorved pengegivernes ønsker tilfredsstilles og pengefordelingen og administrasjon blir tilfredsstillende.

Oversiktsskjemaet som er nevnt, er et organisasjonskart som instruktivt viser den firedelte oppbygning. Ansvar og risiko understrekes jo sterkt. En skal bare kjenne den som har gitt oppdraget, ikke oppgi navn, og giverne skal ikke få kvittering.

Kopi av et kostelig brev til B2, bispedømmeleder i Hamar, forteller om hvordan «råstofftilgangen» er. Det er sannsynligvis fra en distriktsleder, med tallkode for enkelte prester.

Til kvalitet 41 var intet inngått da sommerferien begynte. For 45 mindre tilfredsstillende, mens der til kvalitet 47,48 og 49 inngår tilfredsstillende regelmessig. For 51 stiller det seg noe bedre enn i vårknipa, mens der til 52 intet er kommet.

Jeg antar dette vil være av interesse for deg og dine venner. Ha det godt, jeg tar fortsatt ingen ferie, da fravær så absolutt ikke passer forretningen.

Hils Hans så meget.

Det ser ut til at det gikk ganske raskt å bygge opp nettverket med ansvarshavende i hver menighet, i noen tilfeller kunne det ta tid. 19.10.1942 melder BL i Hamar «så vidt jeg kan forstå er det ikke riktig sving på tingene i menighetene mellom Kongsvinger og Elverum». Det meldes at «nr. 72 bare har fått kr 500 av menigheten, hvorfor han har fått et tilskudd på kr 1000. En finner gjenpart av brev som avsluttes «nærværende bes makulert» eller «brenn dette! Spør ikke! Anførte avsender er oppdiktet». Ofte nevnes at brev sendes med kurér. Det advares mot kirkeofringer, fordi den hemmelige organisasjonen da kunne avsløres.

Sam Knutzen har flere ganger sendt større beløp til bispedømmelederne. B2 på Hamar fikk 24.9.1942 kr 25000 «i nødsreserve, for tilfelle at forbindelsen mellom Dem og Oslo blir helt brutt og Deres B-kasse ikke kan bestride det manglende». Det tilføyes: «Pengene er lånte midler, som jeg har skaffet for at vi kan ri av en pågang eller ufrivillig «ferie», og de må ikke omtales for andre enn Deres personlige stedfortreder. Takknemlig for bekreftelse på mottakelsen når kurérleilighet gis». BL5 fikk alt 30.8.1942 kr 40000 med tilsvarende tekst.

Arbeidet gikk sin gang, og det er ikke kjent at noen prest led nød i krigsårene. En har dessverre lite informasjon om arbeidet rundt omkring i menighetene. De mange ansvarshavende i menighetene tok på seg en risikofylt oppgave. Det er underlig at disse menneskene, kristne lekfolk, etter krigen ikke er blitt vist større oppmerksomhet eller takket offisielt.

Knutzens arkiv inneholder også materiale om avslutningen av innsamlingsarbeidet etter krigen. O. Danielsen, Bergen, sendte kr 25000 til Knutzen (brev 22.mai 1945), BL for Hamar, H.Andersen sendte kr 9750, og tilføyer at han enda mangler svar fra de ansvarshavende utover i -bispedømmet (brev 3.juni). En oversikt over innsamlingen i Nordstrand viser at det der var et overskudd på 20000 som ble betalt til felleskassen i 1945. Frisvoll i Trondheim sendte senere kr 35000.

En spesiell rapport ble sendt fra biskop Krohn Hansen i Tromsø så sent som 5.mai 1950. Han sendte tegning og fotografier av sikringshvelv og pengeskap som var bygd inn og kamuflert i smia på Holt forsøksgård på Tromsøya. Assistent ved forsøksgården, Dr. Flovik, var økonomileder for Troms og Finnmark av Hålogaland bispedømme, med ansvar for å sørge for lønn til prestene der. Biskopen roser hans arbeid, og sier at ingen kunne mistenke ham. Han var en stillfarende mann, som tidligere ikke hadde hatt noe verv i kirken. «Fra dette gjemmested ble om lag kr 600000 utbetalt av frivillige gaver til prestene», skriver Krohn Hansen.

De som var involvert, utførte sin oppgave med diskresjon og dyktighet. Det var imponerende at statspolitiet og det nazistiske statsapparat ikke greide å sprenge organisasjonen.

Først i august 1945 framstod kirkens økonomiledelse med fullt navn i offentligheten med et brev til prester og menighetsråd. Det lyder:

Den norske kirkes økonomiledelse i tiden april 1942 – mai 1945 sender alle medarbeidere, prester og menighetsråd sin hjertelige hilsen.

Vår kirkes kamp under okkupasjonen er endt. Vi er lykkelige over at kampen ble ført og takknemlig over at den ble kronet med seier. Vi er glad over at vi fikk en plass i kirkens front og over at også vår del av fronten sto sin prøve, takket være menighetenes store offervilje og våre mange medarbeideres trofaste og diskrete innsats under vanskelige forhold. Våre motstandere har i løpet av 37 måneder vært i den største villrede med hensyn til det kirkelige arbeids finansiering og gikk ut fra at den overveiende del ble ordnet utenfra. Forholdet er jo imidlertid det gledelige at menighetene selv har kunnet gi våre prester den nødvendige støtte. Ble det for lite i en menighet, var det rikelig i en annen og det hemmelige kanalsystemet sørget for overførelsen. Statspolitiet var stadig på jakt, men hadde bare hell med seg på et fåtall av steder, hvor enkelte av våre tillitsmenn er blitt arrestert og deretter forvist eller fengslet. Trass i organisasjonens enkle oppbygning lykkedes det og aldri NS og tyskerne å rulle noe opp, skjønt de har hatt tak i representanter for alle våre fire ledd i innsamlings- og fordelingsapparatet.

Det har vært en stor glede for oss som har vært med i arbeidet, å merke at menighetene hadde evne når de hadde viljen. Det nøyaktige tall for alle bidrag i alle bispedømmer foreligger ennå ikke, med det blir i alle fall så mange millioner kroner at en har rett til å regne med kirkens sterke posisjon og store muligheter i vårt folk. Det gir frimodighet til å møte de oppgaver som venter kirken og alle dens lemmer.

Krigens tid er forbi, men ikke kampens. Kirken er alltid i kamp for å nå lengre ut og dypere ned med evangeliet. Mange steder i vårt land har vært fattig betjent med Guds ord sakrament. Den ideologiske kamp vil neppe tape i intensitet, og verdsliggjørelsen er fremdeles en fare for folkets fremtid. Alle krefter må settes inn for at Norges folk skal bli et Guds folk.

Vi har henimot 250 uordinerte teologiske kandidater. De er kirkens spesialutdannede tropper. Det ville være ansvarsløst å la dem gå uten anledning til innsats. Er ikke dette en oppgave som kaller på oss? Tillitsmenn for 30 store menigheter har vært sammen og drøftet disse spørsmål, og blant disse var det enighet om at denne oppgaven må løses og at vi bør gå inn for den og – hvor det passer – nytte det apparat som har vært i virksomhet i de siste 3 år.

Vi ber derfor de av våre ansvarshavende som har interesse herfor å undersøke om det er behov for mer prestehjelp i vedkommende menighet. Drøft saken med prest og menighetsråd, som i tilfelle også får ta initiativet selv.

Skal en søke om ordinasjon for en kandidat til tjeneste i en menighet, er det ønskelig at det økonomiske grunnlag legges til rette for en femårsperiode og det bør ikke skremme, bare vi fortsatt viser den offervilje og solidaritet som har preget kamptiden.

Forslag sendes gjennom presten til vedkommende biskop som ekspederer saken til DMK, som har lovet å stå til tjeneste med råd og opplysninger.

Så hilser vi alle med Nehemjas ord: Himlens Gud, han vil la det lykkes for oss og vi hans tjenere vil gjøre oss rede og bygge.

Den norske kirkes økonomiledelse

April 1942 – Mai 1945.

Hans Andersen Odd Danbolt J. Engeness
Hamar bispe-dømme Bjørgvin bispedømme Nordland og Hålogaland bispedømme
Olav Eriksen Arne Fjelberg Karl Flovik
Stavanger bispe-dømme Forbindelsesmann mellom DMK og landsleder og medlem av DMK Troms og Finnmark av Hålogaland bispedømme
E. Frisvold Viktor Tambs Sam Knutzen
Nidaros bispe-dømme Agder bispedømme Oslo bispedømme og landsleder

Dette viktige dokumentet har vært overraskende lite omtalt, enda det ble offentlig tilgjengelig. Underskriverne av brevet er bispedømmelederne i de daværende bispedømmer, med dekknavn BL. Til dels var det overraskende for offentligheten at disse mennene hadde hatt denne viktige – og farlige oppgaven. Interessant er det at disse lederne foreslår å bruke det innarbeidede system til å finansiere prestestillinger for de mange uordinerte teologene. Den midlertidige kirkeledelse stilte seg bak forslaget.

Også på Hjemmefrontmuseet i Oslo finnes dokumenter fra Sam Knutzen9. I oversendelsesskivet fra Astrid Knutzen skriver hun at materialet etter Sam Knutzen var blitt delt i to. Det som omhandlet presteskapet, var blitt tatt hånd om hans sønn Trygve Knutzen, som senere avleverte det til Riksarkivet. Det øvrige fikk Sam Knutzens bror Eigil, og etter hans død ble det avgitt til Hjemmefrontmuseet av hans hustru Astrid.

Disse dokumentene viser at Sam Knutzen regelmessig hadde kontakt med lederen for flyktningekontorets prestekontor i Stockholm, Jakob Steen Natvig. Knutzen sendte rapporter av forskjellig slag, om kirkekamp, holdningskampanjer, oversikt over sabotasje og motstand. Her finnes liste over norske fanger som ble sendt til Tyskland, over jødiske fanger i Berg fangeleir og over nordmenn i tyske fangeleirer. Det er også oversikter over økonomisk støtte til vanskeligstilte familier, til enker etter avdøde fanger. Dette kan ha sin bakgrunn i Sam Knutzens arbeid i Nasjonalhjelpen.

På Hjemmefrontmuseet ligger også noen papirer som omhandler økonomiarbeidet for prestene. Her er et lengre notat fra en komité blant de forviste prestene på Lillehammer om det som kalles «Kirkens Minnefond av 1945», med en betenkning fra den midlertidige kirkeledelse. Det dreide seg om de midler som ikke var utbetalt til prestene under krigen, det som senere ble til Kirkens landsfond (se nedenfor).

Interessant er også et brev 6.juli 1945 fra dr. Flovik, innsamlingsleder i Troms og Finnmark. Han skriver at han ikke kan slutte seg til forslaget om å fortsette innsamlingen nå etter frigjøringen. «De fleste bidragsytere står egentlig ikke kirken nær, og har sett det hele som en politisk sak», skriver han og meddeler at de fleste bidragsyterne ser sin tjeneste som avsluttet. Dette kan forklare at forslaget om å fortsette innsamlingsarbeidet ikke førte fram.

Økonomiarbeidet etter frigjøringen

Som nevnt tidligere forslo den økonomiske kirkeledelse i sitt brev til menighetene i august 1945 at en skulle videreføre det opparbeidede frivillige apparat til å lønne de 250 uordinerte teologer som prester. Det er ikke klart hva som skjedde med dette initiativet. Dr.Floviks innvendinger er nevnt overfor. Det var åpenbart ingen vilje til å sette et slikt prosjekt ut i livet, verken i kirken eller i politiske kretser. Den midlertidige kirkeledelse, som ennå var i funksjon, hadde stilt seg bak forslaget, men den hadde nå bare status som rådgivende organ for Kirkedepartementet, en funksjon den hadde til 1947. Den norske regjering var ikke interessert i å la kirken beholde den status den hadde vunnet i krigsårene, som fri folkekirke med et visst økonomisk fundament. Det var ingen bred opinion som sikret tiltaket med tanke på mer selvstendig folkekirke. Det ser ut til at de fleste ønsket å komme tilbake til det tidligere statskirkelige system. Biskopene hadde sitt første møte allerede 9.mai 1945. De sendte ut et rundskriv der de meddelte at de gikk inn i sine embeter «i kraft av det som er lagt fram i Kirkens grunn», og de oppfordret prestene til å gjøre det samme.

Høsten 1945 sendte økonomiledelsen et spørreskjema til alle prester for å få oversikt over hvor mye penger de hadde mottatt i tiden 1942–45. Prestene svarte nøyaktig. Regnskap eller beretninger fra de mange ansvarshavende i menighetene er ikke tilgjengelig, er bare i noen få tilfeller vedlagt. En var jo forsiktige med alt skriftlig materiale, og i henhold til retningslinjer fra økonomiledelsen skulle kvitteringer ikke gis. Meldingen fra prost Eik-Ness, Sparbu, kan gi et inntrykk av hvordan det hele foregikk. Som vedlegg til svaret på spørreskjemaet vedlegger han oversikt fra Hans Hagerup som viser at det i Mære og Henning var samlet inn kr 11180, i Ogndal sokn var det samlet inn kr 6812, i henholdt til utførlig regnskap fra Andreas Kjesby. Den siste underskriver seg «tenestegjerande kasserar».

Departementet sendte også et skriv til prestene, der det opplyses at Staten ville etterbetale det lønnstap prestene hadde hatt under krigen, altså differansen mellom statlig regulativlønn og det «de hadde måttet ha tjent i annen stilling (privat eller offentlig) eller ha mottatt som «frilønn», «ventelønn», «disponibilitetslønn, pensjon eller lignende. Det samme gjelder annen økonomisk hjelp som vedkommende og hans familie måtte ha fått fra myndighetene i eller utenfor Norge, av «Hjemmefronten» eller andre understøttelsessammenslutninger». Dette skulle gjelde prester som uten lovlig grunn var blitt fjernet fra sine stillinger, videre «en del prester som av samvittighetsgrunner» hadde vært tvunget til å si opp sine stillinger10.

Det er påfallende at den økonomiske kirkefront beskrives som en «understøttelsessammenslutning». Kirkekampen og «Kirkens grunn» blir ikke nevnt. De som hadde nedlagt sine embeter omtales som prester som «av samvittighetsgrunner hadde vært tvunget til å si opp sine stillinger». Ingen ting sies om kirkekampen og embetsnedleggelsen som en felles kirkelig aksjon, ledet av biskopene og den midlertidige kirkeledelse! Det er tydelig at en ønsker å nedtone den prinsipielle betydning av det som hadde skjedd under krigen. Ut fra en bastant statskirketenkning ble kirkekampen beskrevet som et privat prosjekt. «Kirkens grunn» hadde et kapittel om statskirken, der det hevdes at kirkens eiendommer ikke tilhører Staten, men bare forvaltes av den. Dette var nok et synspunkt som ikke var populært i Departementet.

Også Presteforeningen sendte (i november 1948) et skriv til alle prester om et kirkelig fellesfond av uhevet embetslønn til prestene i tiden 1942–1945. Her vises det til at Den midlertidige kirkeledelse og en komité av prester som forvist til Lillehammer hadde arbeidet med en plan om at de lønnsmidler som ikke var blitt hevet, skulle sikres for kirken. Planen om et fellesfond ble først i 1956 realisert, da Den norske kirkes landsfond ble dannet, av midler som ikke er nyttet til prestelønn i krigstiden og etterbetaling etter frigjøringen. Dette kan sees som det siste utslag av tanken på en selvstendig kirkeøkonomi.

Spørsmålet om kirkens økonomi er ikke tema i dokumenter eller bøker om kirkeordningen i Norge etter krigen. Berggrav omtaler saken meget kort i sin bok fra 1943 og forutsetter at finansiering av kirken fortsetter som før 1940. Professor Einar Molland, som var medlem av Kirkeordningsnemnda, som ble oppnevnt i 1945, benytter i sin bok «Statskirke og Jesu Kristi kirke» fra 1954 nettopp statens kirkefinansiering som argument for å beholde statskirken. Statskirkeprestene er lykkelig fri for stadig å skulle tale til menighetene om penger. De er befridd fra «mammons tjeneste», skriver han11.

Åpne spørsmål

En del spørsmål blir stående ubesvart.

Hvor fikk Sam Knutzen de «lånte midler» som han skriver til to bispedømmeledere om? I et udatert brev fra 1945 skriver Knutzen om et 3. prioritetslån i Hausmannsgt.23 betalt til «Kirkekassen 1942–45». «Idun overtar pantet» står det. Vi mangler informasjon om långivere eller andre økonomisk kilder. Kanskje var det ikke nødvendig med lån, fordi innsamlingen innbrakte mer enn nok. Rapportene fra bispedømmelederne etter krigen tyder på det. En kan også spørre om Sam.Knutzen med sine mange kontakter kanskje hadde kapitalsterke institusjoner eller hjelpere i ryggen.

En særlig utfordring ligger i det faktum at en vet så lite om økonomiarbeidet på det lokale plan. Finnes det interessant materiale rundt i landets menigheter som burde vært undersøkt og omtalt, materiale som kan kaste lys over kirkekampen slik den utspant seg på rundt i menighetene? Prestekontorenes arkiver kan inneholde stoff, som bør komme fram i lyset. Historielag og personer med kjennskap til lokalhistorie kan sikkert mobiliseres!

Et siste og avgjørende spørsmål er hvorfor det både i kirken og i den brede offentlighet har vært så påfallende liten interesse for den økonomiske kirkefront. Noe av svaret ligger vel i det faktum at snakk om penger ble ansett som kristelig underlødig, «mammons tjeneste», som Molland skriver. Det er forståelig at en før embetsnedleggelsen i 1942 ikke ville la snakk om penger «forurense avgjørelsen, når det gjaldt kampen for kirkens være eller ikke være», som Christie hevder i sin bok. Det er likevel tankevekkende at tanken på avlønning av presteskapet ble opplevd som «forurensende». Mens det i de frivillige organisasjoner alltid har vært forkynt om kollekt og gaver til arbeidet for indre og ytre misjon, var dette en fremmed tanke innenfor den offisielle kirke, der utgiftene skulle bæres av det offentlige.

I de tiår som er gått siden krigen, har vel innstillingen endret seg. «Menighetens takkoffer» er blitt et fast ledd i høymessen, og beløp som er innkommet i ofring kunngjøres i mange menigheter. En har opplevd hvordan «det offentliges» omsorg for kirke og menighetsliv har blitt et problem. Mangel på kirkelig personell, dårlig vedlikehold av kirker og reduksjon av kirkens medvirkning i skole og samfunn har styrket bevisstheten om at Den norske kirke ikke er en del av statsapparatet, men et trossamfunn som må stå på egne ben, også økonomisk. De endrede relasjoner mellom stat og kirke vil få følger også for kirkens økonomi, selv om dette i dag er uavklart og vil ta tid.

1H.C. Christie Den norske kirke i kamp Oslo, 1945, s. 164
2Christie op.cit. s.177
3Ludvig Schübeler Kirkekampen slik jeg så den Oslo, 1945, s. 179
4Ingvald B. Carlsen Kirkefronten i Norge Oslo, 1945, s. 126
5Ingar Hagen Den norske kirke i storm Bergen, 1967, s. 107
6Riksarkivet PA 870
7Aftenposten 10.04, 2002
8Riksarkivet, PA 1107
9Norsk hjemmefrontmuseum, Arkiv nr. 285
10Rundskriv Jnr.11518, 20. oktober 1945
11Einar Molland Statskirke og Jesu Kristi kirke Oslo, 1954, s. 92

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon