I dette nummeret drøfter Knut Alfsvåg den nye, såkalte kjønnsnøytrale norske ekteskapsloven i lys av den teologiske retningen som er kjent under navnet «Radical Orthodoxy». Utgangspunktet er retningens samtidsanalyse, dens kritikk av at moderne sekularisme skulle representere et framskritt i rasjonalitet. Retningen hevder at moderne sekularisme tvert imot er en form for alternativ og inkonsistent teologi som i sak går ut på å demontere den kristne skapertroen. Alfsvåg argumenterer for at den modernitetskritikken som Radical Orthodoxy representerer, på sentrale punkt rammer den ideologien om kjønnsnøytralitet som ligger til grunn for den nye ekteskapsloven. På denne bakgrunnen retter forfatteren også et kritisk søkelys mot kirkelige uttalelser om ekteskapsloven.

I forrige nummer trykte vi den første delen av Ragnar Skottenes artikkel om frihet og relasjonalitet. Her ble skapelsesteologien brukt som ramme for å integrere allmennetisk innsikt når det gjelder forståelsen av menneskelig frihet. I den andre delen av artikkelen, som vi nå publiserer, drøftes frihet og relasjonalitet i et frelsesteologisk perspektiv. Noe av bakgrunnen er den erfaringen av eksistensiell skyld som er dokumentert hos langtidsfanger som soner for svært alvorlige forbrytelser. Først drøfter forfatteren hvordan forholdet til Kristus frigjør mennesker i forhold til Gud, deretter hvordan forholdet til Kristus også frigjør mennesker i forhold til nesten. Materialet for drøftingen er i det vesentlige tekster av Luther.

Bernt Torvild Oftestad drøfter Den katolske kirkes forhold til det moderne, på bakgrunn av Ola Tjørhoms artikkel om det samme temaet i forrige nummer av TTK. Oftestad ønsker ikke å kritisere Tjørhoms artikkel detaljert. I stedet gir han ei alternativ framstilling, ved å gjøre rede for sentrale tema fra 1900-tallets katolske teologihistorie og drøfte dem som uttrykk for Kirkens forhold til det moderne. Oftestad legger særlig vekt på modernismestriden først på 1900-tallet og på Det andre Vatikankonsil, seksti år senere. Forfatteren poengterer at den kampen som paven (Pius X) førte mot modernismen, også var et forsvar for kristen tro som i sak hadde oppslutning på tvers av konfesjonelle grenser. Han nyanserer også Tjørhoms syn på Vaticanum II, bl.a. ved å peke på hvordan åpningen for moderne tanker skjedde samtidig med at en bevarte egen læretradisjon. Dette ser ikke Oftestad som noen motsetning til at Kirken senere også har markert etiske og filosofiske konflikter med moderne kultur.

I den siste artikkelen drøfter Atle Ottesen Søvik hvordan religiøse påstander kan kritiseres på en velbegrunnet måte. Religiøse påstander kan noen ganger brukes til å legitimere umoralske handlinger. Det er en av grunnene til at slike påstander også må kunne kritiseres. Når Søvik argumenterer for at religiøse påstander kan kritiseres på en velbegrunnet måte, så beror det for det første på at all religion inneholder slike påstander. For det andre beror det på at det finnes et kriterium som kan brukes som kritisk målestokk. Han viser til det koherenskriteriet som L. B. Puntel har utviklet i sin teori om sannhet. Gjennom eksempler viser Søvik også hvordan koherenskriteriet kan brukes konkret i religionskritikk.

PG