De senere årene har det foregått et betydelig arbeid med å revidere bibeloversettelser. I dette nummeret av TTK gjør Geir Otto Holmås rede for – og vurderer kritisk– den oversettelsen som Bibelforlaget gav ut i 1997: Bibelen Guds Ord. Noe av bakgrunnen er at denne oversettelsen på kort tid har blitt en populær bibelutgave i flere kirkelige miljøer. Det gjelder særlig i de lavkirkelige og konservative organisasjonene, i enkelte frikirkemiljø, i frie karismaiske forsamlinger og i «trosmenigheter». Oversettelsens hovedprofil er at den uttrykkelig vil ta «et generaloppgjør med bibelkritikken», inspirert av en fundamentalistisk oversettelsestradisjon med særlig fotfeste i USA, og at den i prinsippet vil oversette konkordant, dvs. ord for ord. Oversettelsen er sterkt influert av den nye King James-oversettelsen som kom ut i USA i 1982, og den bygger på det samme håndskriftgrunnlaget som King James-oversettelsen fra 1611. Holmås gjør nærmere rede for dette håndskriftgrunnlaget og vurderer det meget kritisk. Han gir en tilsvarende kritisk vurdering av oversettelsesprinsippene, av den sterke avhengigheten av den nye King James-oversettelsen, av gjennomføringen av det konkordante oversettelsesprinsippet og av norsk språk og stil i oversettelsen. Dessuten påpeker han en rekke oversettelsesfeil, og han finner at oversettelsen lider under den ideologiske profilen som generaloppgjøret med bibelkritikken er uttrykk for. Konklusjonen er at oversettelsen faglig sett ikke holder mål, og at den oversettelsen som sies å være «ordrett oversatt» og «meget nøyaktig», slett ikke er det.

Ådne Njå drøfter den teologiske forståelsen av ekteskapet på bakgrunn av den nye ekteskapsloven. Han tar utgangspunkt i Det teologiske fakultets (TFs) høringssvar til forslaget om ny ekteskapslov og argumenterer for at det her blir tegnet et for ukritisk bilde av luthersk tale om ekteskapet som «verdslig ordning». Artikkelen skisserer en alternativ ekteskapsforståelse, basert på reformatorisk teologi, særlig Luther, på relevante bibeltekster og på oldkirkelig materiale. Først drøftes det hva det nærmere bestemt betyr at ekteskapet i luthersk forståelse er en «verdslig ordning/institusjon», ikke et «sakrament» som i den romersk-katolske kirken. Poenget er at ekteskapet er en guddommelig ordning innenfor skapelsen. Njå finner innebygde spenninger i Luthers ekteskapsforståelse, men vil bygge videre på at ekteskapet for kristne også må settes inn i en eskjatologisk og pnevmatologisk sammenheng. Det er ikke minst på dette punktet han distanserer seg fra TFs høringsuttalelse. Med et utvidet sakramentsbegrep argumenterer han så for at ekteskapet også må forstås som sakrament innenfor gjenløsningen. For en slik utvidelse av sakramentsbegrepet støtter han seg systematisk til Prenter og Pannenberg. Til slutt drøfter så Njå betydningen av det sakramentale ekteskapet i samfunn og kirke og tar bl.a. opp spørsmålet om revisjon av liturgien etter at det er innført ny ekteskapslov.

I den siste artikkelen drøfter Hans Morten Haugen Den norske kirkes forhold til norsk innvandringsdebatt og norsk innvandringspolitikk. Artikkelen starter med å presentere noen europeiske og norske holdningsundersøkelser når det gjelder innvandring og innvandrere. I de norske undersøkelsene er kirkelig ansatte blitt spurt. Det ser ut for at biskoper, proster, rådsledere og sokneprester støtter en mindre restriktiv asyl- og flyktningepolitikk enn den Norge faktisk fører. Artikkelen går så nærmere inn på den teologiske begrunnelsen for Den norske kirkes posisjon når det gjelder innvandring. Her finner Haugen også klare eksempler på kritikk av norsk asylpolitikk. I begrunnelsen ligger hovedvekten på ansvaret for å ta seg av de fremmede, på nestekjærlighetsbudet hos Jesus og på formaningene hos Paulus om å vise gjestfrihet. Dette etiske grunnlaget problematiseres ikke ut fra hensynet til nasjonal egenart eller til kristendommens stilling i Norge. Dette utelukker likevel ikke at en ønsker å bevare kristendommens plass i samfunnet. Men dette hensynet brukes ikke til å ekskludere innvandrere. Det ser ut for at norske myndigheter legger større vekt på kristendommen som identitetsskapende faktor i samfunnet enn det Den norske kirke gjør. Artikkelen viser at det med visse unntak også er betydelig støtte blant kirkelig ansatte for en fortsatt kritisk holdning til norsk asyl- og flyktningepolitikk. Videre viser det seg som et hovedinntrykk at norske myndigheter verken vil eller kan få Den norske til å begrense sin rolle når det gjelder asyl- og innvandringspolitikk.

PG

Redaksjonell notis

Fra 1991 til 2009 har professor Lars Østnor vært revyartikkelredaktør for bolken «Kirke og samfunn» i TTK. Fra og med nr. 3/2009 har professor Svein Olaf Thorbjørnsen overtatt denne rollen. Redaksjonen vil bruke denne anledningen til å takke Østnor for lang og samvittighetsfull innsats for tidsskriftet, og til å ønske Thorbjørnsen lykke til med arbeidet.

PG