I 1990 gav TTK ut et temanummer under tittelen Teologiens enhet. Artiklene var skrevet av yngre forskere med tilknytning til fagmiljøet ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF). Den overordnede problemstillingen var om det finnes enhet i det mangfoldet av fag, disipliner og metoder som teologien utgjør. I 2008 feirer MF sitt hundreårsjubileum. I den anledning har stipendiater ved fakultetet tatt initiativ til et temanummer om Teologiens mangfold. Bidragene er samlet i dette dobbeltnummeret av TTK. Som markering av jubileet ønsker redaksjonen å vise noe av spennet i interesser og faglige tilnærmingsmåter blant forskere som er eller nylig har vært i fakultetets doktorgradsprogram.

Bidragene har vært drøftet i forskerseminar og er bearbeidet etter innspill fra fagfeller. De fleste artiklene er skrevet som vitenskapsteoretiske essay i doktorgradsprogrammet. Det forklarer at det også er en viss sammenheng mellom dem, slik at de naturlig kan inngå i et temanummer. En fellesnevner er at bidragene drøfter spørsmål som gjelder tilnærmingsmåter eller metoder i teologisk forskning.

I bibelfagene har det de senere årene som kjent vært introdusert metoder som i større eller mindre grad står i opposisjon til mer tradisjonelle, historisk-kritiske tilnærmingsmåter. De fire første artiklene drøfter metodespørsmål i bibelforskningen.

Hanne Løland skriver om forståelse av lesere og om lesning innenfor den litteraturteoretiske retningen som på norsk kan omtales som «leser-respons-kritikk». En hovedtanke her er at tekstens mening ikke ligger i historien eller hos forfatteren forut for teksten. Meningen ligger heller ikke i selve teksten, men er på en eller annen måte knyttet til leseren. Løland skisserer framveksten av denne retningen, gjør rede for ulike forståelser av hvem leseren er, og drøfter betydningen av å ha fokus på leseren innenfor (gammeltestamentlig) bibelforskning. Dermed berøres også det grunnleggende teologiske spørsmålet om forholdet mellom historie, bibeltekst og leser.

I ennå større grad er det tilfelle hos Kristin Moen Saxegaard, som gjør rede for og drøfter narrativ metode i gammeltestamentlig forskning. Narrativ lesemåte forklares med teksteksempler og med referanser til den teoretiske debatten. I den forbindelse tar forfatteren også opp forholdet til leserorienterte metoder, og avslutter med å drøfte forholdet til historieforståelsen. Saxegaard argumenterer for at bibelfortellingene, som historiske og hellige tekster, også må leses i en historisk kontekst.

Eirin Hoel Hauge drøfter «intertekstualitet» som tilnærmingsmåte i nytestamentlig forskning. Hun skisserer ulike forståelser av intertekstualitet og viser hvordan de er tatt i bruk av bibelforskere. Variasjonene i begrepsbruk og teori viser seg å være store. Dette reiser spørsmålet om de sprikende teoriperspektivene lar seg utmynte i én felles metode. Det spørsmålet drøfter forfatteren gjennom en kritisk analyse av bidrag som er publisert i en studie fra 2006 om intertekstualitet i de nytestamentlige brevene.

I det siste bibelfaglige bidraget er fokus flyttet fra nyere litterære metoder til en av de tradisjonelle metodene. Det er skrevet av Jørn Varhaug og handler om formkritisk bibelforskning sett i et hundreårsperspektiv. Artikkelen gir en historisk presentasjon av metoden og gir eksempel på hvordan den kan brukes, gjennom analyse av stemningsomslaget i en individuell klagesalme. Til slutt forsvarer Varhaug metoden ved å drøfte kritikk som har vært rettet mot den.

Etter de fire bibelfaglige artiklene følger to kirkehistoriske bidrag, to systematiske bidrag og til slutt en artikkel med emne fra praktisk teologi.

Joar Haga skriver om synet på kirkehistorie på reformasjonstiden, med fokus på Flacius (1520–1575). Haga vil vise at striden mellom Rom og Wittenberg om tolkning av kirkehistorien førte til grunnlegging av moderne kirkehistorie. Det tematiske fokus i artikkelen er forholdet mellom gammelt og nytt. Kan reformasjonen avfeies som noe nytt, eller har den tvert imot gjenoppdaget det gamle som alle nye læretradisjoner måtte prøves på? Et nyskapende trekk hos Flacius var at han gjorde kirken som institusjon til en hovedsak i historieskrivingen.

Med utgangspunkt i sin egen avhandling viser Merethe Roos hvordan historiefaglig teori kan gi et metodisk grunnlag for å forstå musikk som uttrykk for tendenser i samtiden. Hun presenterer avhandlingen, som analyserer åndelige sanger fra de tyske miljøene i København mellom 1770 og 1800. Forfatteren gjør rede for den nye historiske metodetenkningen som er utviklet av Quentin Skinner og Reinhart Koselleck, og viser hvordan denne metodetenkningen brukes i avhandlingen. Hun prøver å vise hvordan musikk, på samme måte som språk, kan skifte mening i møte med konteksten.

Kjetil Fretheim har disputert over en avhandling om moralsk diskurs i norsk bistandsarbeid. I sin artikkel reflekterer han videre over spørsmål som ble stilt i forbindelse med disputasen. Hvilken relevans kan empiri og diskursanalyse ha for teologisk etikk? Han argumenterer for at empiriens

rolle må behandles som et grunnlagsspørsmål i teologisk etikk, og for at diskursanalyse da kan være et nyttig redskap. Det svarer til en forståelse av teologisk etikk som ikke bare samtaler med andre teologiske disipliner, men også er åpen for innsikt fra andre fag og lar seg utfordre av en felles virkelighet.

Hvordan skal vi forstå og forholde oss til uenighet innenfor områder som økumenikk og religionsdialog? Atle Ottesen Søvik drøfter dette spørsmålet med utgangspunkt i den amerikanske filosofen Nicholas Rescher. Søvik gjør rede for skillet mellom posisjon og metaposisjon (posisjon om posisjon) og presenterer de alternative metaposisjonene som Rescher har drøftet. Han vurderer videre om relativisme er en form for selvmotsigelse, og peker til slutt på hvilken relevans Reschers metaposisjonen, perspektivpluralisme, har for økumenikk og religionsdialog.

Bård Eirik Hallesby Norheim har skrevet den avsluttende, praktisk-teologiske artikkelen. Den har sin bakgrunn i at MF høsten 2004 startet en bachelorutdanning i kristent ungdomsarbeid. Norheim drøfter hvordan kristent ungdomsarbeid (youth ministry) som fag kan forstås som en form for praktisk teologi. Det gjør han i dialog med ulike syn fra internasjonal faglitteratur. Med tanke på en norsk kontekst vil han fastholde en teologisk ramme for faget kristent ungdomsarbeid, og han vil utvikle det i tilknytning til en tilsvarende kirkelig praksis.

 

PG