Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ole Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk i møte med nazismen

On Ole Halleby’s Political Thinking and Social Criticism in Encounter with Nazism

Professor Ole Hallesby stod sentralt i den norske kirkekampen under den nazistiske okkupasjonen av vårt land fra 1940 til 1945. Hans holdninger og handlinger under okkupasjonen blir i denne artikkelen sett i sammenheng med den samfunnskritikk han hadde gitt til kjenne tidligere, fra begynnelsen av 1930-tallet, blant annet en teologisk begrunnet antisemittisme. Også det nære samarbeidet med okkupasjonsmaktens Sicherheitsdienst (SD) ved SS Hauptsturmführer Wilhelm Wagner blir omtalt og nærmere dokumentert. Det karakteriserer Ole Hallesbys samfunnskritikk i denne perioden at politiske og teologiske synsmåter og argumenter ofte knyttes sammen i hans tenkning og gjensidig begrunner hverandre.

Nøkkelord: Antisemittisme, Kirkekamp, Samarbeid, Wilhelm Wagner

Professor Ole Hallesby held a central position in the Norwegian Church’s struggle for independence during the Nazi occupation of our country from 1940 to 1945. In this article his attitudes and actions as leader during the occupation will be related to his social criticism, which had been expressed since the early 1930s, among which was a theologically founded antisemitism. His close co-operation with the Nazi Sicherheitsdienst (SD) and SS Hauptsturmführer Wilhelm Wagner will be presented and documented. Ole Hallesby’s social criticism from this period is characterized by the frequent interconnection of political and theological views and arguments in his thinking and by a reciprocal justification of the two.

Keywords: Antisemitism, Churchstruggle, Co-operation, Wilhelm Wagner

Ole Hallesby stod sentralt i den norske kirkes kamp mot det nazistiske okkupasjonsstyret av vårt land fra 1940 til 1945, først som medlem av Kristent samråd fra 1940, og deretter fra sommeren 1942 også som leder av Den midlertidige kirkeledelse (DMK) frem til våren 1943, da han ble arrestert, fengslet og senere overført til Grini fangeleir. I flere artikler og spesialstudier er det gjort grundig rede for Ole Hallesbys deltakelse i kampen mot nazifiseringen av kirkens arbeid under okkupasjonen, hvilken strategi som ble lagt, og hvilke utspill og tiltak som ble iverksatt under hans medvirkning og ledelse.1 Perspektivet i disse studiene er i stor grad bestemt ut fra den aktuelle politiske kontekst for kirkekampen, men hvor hovedvekten er lagt på de mer spesifikke teologiske og etiske argumenter og føringer for kampen.

Det er imidlertid i disse omtalene i liten grad tatt i betraktning den politiske tenkning og samfunnskritikk mer generelt som Hallesby og andre kirkeledere stod for – og som de hadde gitt til kjenne i skrift og tale i de nærmest år før okkupasjonen – for å forstå de utspill de kom med under selve den kirkepolitiske kampen i krigsårene. Med denne artikkelen ønsker jeg å løfte frem noen av disse tidligere meningsytringene, belyst i hovedsak ved personen Hallesbys tenkning og kritikk,2 for bedre å kunne forstå kirkeledelsens aktuelle handlinger under det nazistiske regimet.

Artikkelen er todelt: Først redegjør jeg for Ole Hallesbys politiske meningsytringer og samfunnsforståelse i mellomkrigstiden, dernest for de handlinger han deltok i under krigen som kirkeleder, og ser da konfrontasjonen med nazismen også i lys av hans tidligere samfunnskritiske ytringer.

1930-årene: Tegn i en skjebnetid

Ole Hallesby er på 1930-tallet en særdeles interessert observatør av mellomkrigstidens politiske spørsmål og konflikter. I flere taler og artikler utover i dette tiåret advarte han mot den politiske utvikling i landet, og da særlig mot «de røde» og arbeidernes «forakt og hat mot kristendommen», slik han formulerte det i en tale til generalforsamlingen i Indremisjonsselskapet i 1932.3

I denne talen pekte Hallesby på at «kroppsarbeiderne innpodes forakt for lov og rett, statsforfatning og fedreland. De har oppstillet revolusjon på sitt program, men tillates allikevel å sitte i Stortinget. […] Og hvor langt vi er kommet her i Norge fikk vi vite på Menstad ifjor, da de røde gjorde sitt første alvorlige forsøk på opprør og gikk løs på politiet og skamslo flere av dem».4 Og i en tilsvarende tale han holdt på Geilo-møtet i 1934, gjentas og skjerpes disse synspunktene, men settes nå inn i et bredere politisk perspektiv og sammenfattes i en slags dommedagsvisjon: Første verdenskrig innleder en ny tidsalder, sier han; den varsler det «store jordskjelv», politisk, sosialt og religiøst. Den sosiale uro og de mange konflikter og problemer får en særlig alvorlig karakter for Hallesby ved at de er tegn i tiden for Guds straffende tale til oss i en «skjebnetime, […] da noget skjebnesvangert må avgjøres. Og avgjøres nu. Ikke siden», poengterte han i talen sin.5

Og krisetegnene – eller våre villfarelser – er mange, mente Hallesby: Det er demokratiets fallitt i mange land. I Italia fremstår Mussolini som en befrier fra et «karikert folkestyre». Likeledes i Tyskland, hvor Hitler reiste en mektig sosial og politisk folkebevegelse som gav ham et kall til å rydde opp i det moralske forfall og forhindre en nært forestående kommunistisk maktovertakelse. I Russland har et ateistisk diktatur satt verdensrevolusjonen på dagsordenen, og truer de vesteuropeiske makter først og fremst politisk, men også industrielt og merkantilt med sin produksjon av billige varer. I koloniene stiger de «farvede folkeslag» frem, både som mulighet for misjonsarbeid, men også som en trussel mot kristendommen og den hvite rases herredømme, sier han. Redningen er en verdensvekkelse, som «må omskape de farvede folk innen de overtar verdensherredømmet».6

Hjemme i Norge hersker arbeidskonfliktene, og arbeidernes fremferd er et ille varsel om at «lysestaken er i ferd med å flyttes». Blant annet har lederne i Arbeiderpartiet i lang tid forberedt revolusjonen, mener Hallesby; mange lo av dette, sier han, men etter å ha opplevd «Menstad-slaget [juni 1931] var det slutt med smilet».7

Den sanne forkynning om «synd og soning» er truet ikke bare fra en målbevisst antikristelig propaganda blant arbeiderne, konstaterer han, men også av et raskt voksende hedenskap i de «høiere samfundslag». Kirke og kristendommen er slik truet av hedenske religioner som teosofi, antroposofi, spiritisme og så videre, som individuelt har fått stor utbredelse i overklassen. Egentlig er det bare «middelklassen, som vi har nådd», sier han; det er det letteste arbeidet å vinne folk i denne klassen fordi disse folk «står Guds rike aller nærmest».8

I denne situasjonen peker Hallesby på to botemidler for den kristelige bevegelse han representerer: Det ene midlet er «et nytt lønnkammerliv og et nytt hverdagsliv – et daglig selvfornektende hverdagsliv», og det andre er at vi ydmyker oss under «Guds veldige hånd» og takker ham for den lidelse krigen [1. verdenskrig] og krisene har påført oss, slik at vårt kristenliv kan «lutres for det slagg som i årevis har skjemmet og hemmet vårt gudsliv». Da kan dørene åpnes for en ny art vekkelse – en landsvekkelse, som Hallesby mener er det eneste som kan redde hans «elskede folk ikke bare religiøst og moralsk, men også socialt og politisk».9

Tatt i betraktning konteksten – at Hallesby her vil oppildne sine medarbeidere til ny og sterkere innsats i «Guds rike» – er det overraskende hvor sterkt det religiøse perspektivet er innbakt i det politiske, slik de spredte sitatene viser. Det politiske og det religiøse går hånd i hånd og gir et godt førsteinntrykk, vil jeg mene, av aspekter ved Hallesbys politiske tenkning og samfunnskritikk på trettitallet. Han plasserer seg klart ytterst på høyrefløyen i sin kritikk av arbeiderbevegelsen og i sin forståelse av tidens arbeidskonflikter i Norge; blant annet er hans omtale av «Menstad-slaget» så å si en ordrett gjengivelse av statsråd Vidkun Quislings uttalelse i Stortinget i 1932 om samme sak.10

I sin omtale av tyske forhold er Hallesby svært selektiv – han er rosende overfor Hitlers politikk generelt, men er likevel bekymret for at det nye politiske lederskap vil underordne den tyske kirke den nazistiske stat og dens ideologi. Han krever religionsfrihet og kirkens selvstendighet vis-à-vis staten, og håper at dette vil ordne seg – at «Hitler er så stor, at han har mot til å erkjenne sitt feilgrep overfor kirken».11

Det er to forhold Hallesby ikke nevner i sin tale, og det er på den ene siden jødenes og på den andre siden arbeiderledernes (fagforeningslederes/sosialdemokratiske og kommunistiske partitillitsmenns) skjebne i Tyskland. På det tidspunkt Hallesby holder nevnte tale i 1934, var naziregimet i full gang med å arrestere og internere politiske motstandere en masse; konsentrasjonsleirer var allerede opprettet (Dachau mfl.), også regimekritiske forfattere og intellektuelle ble satt inn her, blant andre pasifisten og den senere nobelprisvinner Carl von Ossietzky. Disse omstendigheter var velkjent også for oss her til lands, og vakte sterke protester fra flere hold, men altså ikke protester fra Ole Hallesbys talerstol.

Også forfølgelsen og terroren mot jødene var i gang på dette tidspunktet, og Indremisjonsselskapet visste god beskjed om tilstanden for jødene i Tyskland. I et innlegg i For Fattig og Rik 21. mai 1933 konstaterer Hallesbys høyre hånd, generalsekretær Johan M. Wisløff, følgende: Jødene forfølges i Tyskland, men vil de nå «bøie sig under Guds dom og vende forbandelsen om til velsignelse? Eller vil de atter forherde sig?» Dette utsagnet er altså ført i pennen av generalsekretæren, men begivenhetene som omtales – og tankegangen bak – kan ikke ha vært ukjent for lederen av selskapet heller. Tvert om var denne teologisk begrunnede kritikk av jødene ganske utbredt i kirkelige og religiøse kretser, også i indremisjonsbevegelsen.12

Strategien som Hallesby utformer for sine medarbeidere, de forkynnende indremisjons- vennene, er basert på det triadiske mønsteret: sinnelag – synd – soning. Det er i det indre, i den enkeltes lønnkammer i samtale med sin Gud, at grunnlaget for den radikale personlige endring skal begynne, slik Hallesby selv hadde opplevd det ved sin omvendelse ute i den vesle bygda i Aremark.13 Det er blant annet disse erfaringene han bygger på i sin vedvarende kretsing om sitt frelses-mantra: Den enkelte må erkjenne sin synd og deretter be om nåde ved «Kristi lidende kjærlighet» før hun eller han kan ha visshet om sin «sjels frelse».

Det indre og det ytre, holdning og handling, er i Ole Hallesbys strategi atskilt, men likevel hører disse motsatte forhold sammen på en spesiell måte i hans forståelse av «tidens tegn». Det som har forrang i hans tenkning, er hva Gud gjør med oss, ikke hva vi gjør for å imøtekomme guddommen. Verdensbegivenhetene – krig og kriser – er i dette perspektivet Guds tale til oss, hans straffende dom over våre syndige liv. Det er slik noe gammeltestamentlig og tuktende over Hallesbys prekener på 1930-tallet, ja både før og etter den tid også, samtidig som han passer på å minne oss om at Gud straffer i kjærlighet. I dette perspektivet hører også forfølgelsen av jødene hjemme. Jahves pakt med jødene i Det gamle testamentet – den første pakt – er i Det nye testamentet, sier han, avløst av den annen pakt, som innledes med Messias’ komme og Jesu Kristi sonende lidelse og død, som også jødene skal frelses ved. Om jødene ikke vil «bøie sig» og ta imot frelsesbudskapet, fortjener de kanskje den forfølgelse og lidelse de påføres, synes tankegangen å være blant toneangivende indremisjonsfolk.14

I Ole Hallesbys apokalyptiske visjon av en «skjebnetime i Guds rikes historie» i tiden før andre verdenskrig kan vi sammenfatte følgende momenter: Et alminnelig moralsk forfall finner sted i landet, slik det kommer til uttrykk gjennom en omseggripende nytelsessyke og skjørlevnet, gjennom usedelig litteratur og usedelig kunst,15 ved de mange skilsmisser og avtakende barnefødsler etc. Mer spesielt viser dette forfallet seg også i en opprørsk og kravstor arbeiderbevegelse, hvor lederne oppmuntrer arbeiderne til vold og lovstridige handlinger overfor myndighetene. Arbeiderbevegelsens moralske forfall har nådd ekstreme former i bolsjevikenes sovjetstat – en stat som både representerer en revolusjonær trussel mot Vesten og bekjemper kristendommen med sin ateisme. Politisk er arbeiderbevegelsen – og spesielt Sovjet – åpenbart den største trusselen i Hallesbys Guds-visjon før krigen. I tillegg til uroen over den sosiale og økonomiske kamp fra arbeidernes side er det særlig arbeiderbevegelsens negative holdning til kristen religion og kristen moral som oppleves som truende.

Det kan pekes på en antisemittisk tråd i Hallesbys kritikk som går sammen med hans rasisme, særlig hans frykt for de «farvedes» dominans og maktovertakelse i verden. Kritikken mot jødene er som sagt basert på at de – som Guds utvalgte folk – ikke bøyer seg og vil ta imot det kristne frelsesbudskap. Det er jo den såkalte «erstatningsteologi» som ligger under her; dens tese er at den kristne menighet på jord har overtatt de bibelske løfter til det jødiske folk under den første pakt. I tråd med en slik tankegang uttalte Hallesby på 1930-tallet at «[s]å lenge de [jødene] ikke omvender seg til kristendommen, vil de sitte i historiens skammekrok».16

Kritikken av «de farvede folkeslag» er mer tilbakeholden fordi disse folkeslag for en stor del fremdeles er hedninger, men som det likevel er knyttet håp til gjennom den kristne misjons virke blant dem. Og med tanke på at de «farvede» en dag kan komme til å overta verdensherredømmet, er det livsviktig for det kristne Europa, sier han, at de blir omvendt til kristendommen gjennom en verdensvekkelse.17

Samlet sett er Ole Hallesbys kritikk av det han ser som forfallstendenser i samfunnet, særlig her hjemme, å sammenligne med mye annen politisk og moralsk kritikk i mellomkrigstiden fra ytterste høyre.18 Spesielt for Hallesby er imidlertid at han opp mot forfallet setter den «kristne ridder» som ideal, som i en skjebnetid fremstår som en person som er i besittelse av «en ydmyg, selvfornektende tjenestevillighet, og som praktiserer en offervillig og lidelsesvillig hverdagskristendom til ære for Gud».19

Hallesby appellerer i sin forkynning til sinnelaget, til den enkeltes vilje og hjerte. I hans teoretiske forståelse er en persons vesen atskilt fra det ytre, fra handlingens verden; det er møtet med Gud i ens lønnkammer som er bestemmende for hva den enkelte er eller blir.20 Hvorledes denne oppfatningen av det inderliggjorte vesen forsøkes forent med en samfunnskritikk som også tar sikte på å endre dette samfunnet, ja så å si kristianisere denne verden, skal vi se nærmere på i neste avsnitt, med vekt på de mer prinsipielle argumenter Ole Hallesbys anfører for sin samfunnskritikk.

Et nytt fundament: Stat og samfunn kristelig belyst

I 1928 gav Ole Hallesby ut boken Den kristelige sedelære, hvor han omtaler det kristelige livs tilblivelse og utfoldelse i det moderne samfunn, særlig sett i sammenheng med kirke-, kultur- og familieliv. Men forfatteren har også klare meninger om statens grunnlag og oppgaver, herunder også om hvordan de sosiale og økonomiske spørsmål i tiden skal forstås; ja, endog et avsnitt om endetiden inneholder denne boken, alt «kristelig belyst», som det heter. Mange av Hallesbys tanker i dette skriftet gjenfinnes i eller gir føringer for det han senere på 1930- og -40-tallet uttrykker i sine taler, i sine religiøse betraktninger og innlegg i blad, aviser etc., og har derfor krav på særlig oppmerksomhet i vårt perspektiv.

Staten er en guddommelig ordning, prinsipielt Guds tjener, sier Hallesby; den garanterer borgerens frie liv på sedelig grunnlag. Religion og moral er organisk knyttet sammen i statsordningen; uten statens religion, ingen moral i samfunnet, og uten borgerens moralske sinnelag, ingen stat med autoritet til å utøve sine gudgitte oppgaver.21

En av statens fremste oppgaver er å skape rettsorden og opprettholde rettssamfunnet, slik at den lovlydige borger kan utføre sine plikter i samfunnet, sier Hallesby. Selv om staten er avhengig av moralen, må det settes et skille, mener han, mellom rett og moral, og polemiserer mot Hegels tese om at «[d]er Staat ist die Wirklichkeit der sittlichen Idée».22 Dette sitatet viser – mener Hallesby – at individet og dets moral i Hegels oppfatning helt og holdent er underordnet staten.23 Men en forutsetning for at staten kan være en rettferdig rettshåndhever, og behandle alle borgere likt, er «jo at den mest mulig ser bort fra det indre liv, de skjulte motiver og mest mulig behandler det synlige og konstaterbare hos borgerne, nemlig deres ydre handling og optreden. For moralen er sindelaget det avgjørende. Derfor kan ret og moral aldrig blive identiske i vor synlige verden».24 Den individuelle moral – kristelig betraktet – er i siste instans begrunnet i den enkeltes møte med Gud i ens lønnkammer, sier Hallesby, og dette indre, sinnelagsbestemte forhold begrunner også individets særstilling vis-à-vis staten: Om nødvendig skal den kristne lyde Gud mer enn menneskene (øvrigheten).

Ole Hallesby trekker også opp et prinsipielt skille mellom staten som idé og de ulike statsforfatninger og styresett. Statens guddommelige karakter er én ting, den faktiske statsordning noe annet. Det argumenteres likevel for at også statsforfatningen og statsstyret er «hellig og urokkelig», og at statens lover og forordninger må ubetinget adlydes. Et opprør mot øvrigheten kan i ekstreme tilfeller være berettiget og aktuelt når de styrende misbruker sin makt, opptrer urettferdig og mot folkeviljen: «Først naar uretfærdigheten har bevist sig som tilsigtet og naar handlingernes lovstridighet er evident, vil han ha frimodighet til at ta del i en voldsom reisning mot de styrende.»25

Men det understrekes at ingen partiell reisning i folket for å omstyrte statsforfatningen og opprette et rettferdig styresett er legitimt: Det er «hele folket, altså baade de styrende og de styrede, som har lovlig adgang til at forandre statsforfatningen».26

I sin statsoppfatning argumenterer Hallesby langs to linjer med krav som vanskelig lar seg forene: På den ene siden må en ta hensyn til folkesuvereniteten og de demokratiske reformer som finner sted i en politisk rolig og organisk samfunnsutvikling; på den annen side eksisterer det imidlertid også et uttalt behov for den sterke statsmakt, sier han. Det pekes slik på positive trekk ved den demokratiske utvikling i mange land etter første verdenskrig, men også på at det i denne prosess er ting «bare halvveis gjort», siden savnet av en «sterk, rakrygget og handlekraftig regjering i dag er mere uløst end nogensinde. Demokratiet er nu som i oldtiden blit sit eget vrengebilde: demagogisk, som er statsmaktens vrengebilde».27

Behovet for en sterk statsmyndighet er etter Hallesbys mening særlig påkrevet på to områder: Det gjelder i strafferetten, hvor samfunnets «indre fiender»28 må straffes hardt, om nødvendig også med dødsstraff. Og det gjelder på det militære området i forsvaret av landet. I det første tilfellet begrunnes dødsstraffen med henvisning til Første og Andre Mosebok, og at Jesu ord i Det nye testamentet ikke motsier den gammeltestamentlige lovordningen, som viste «Guds straffende og retfærdige gjengjeldelse». Hallesbys konklusjon er at «statens øvrighet ikke bare har ret, men ogsaa en pligt paa at anvende dødsstraffen».29 Å gå mot dødsstraffen representerer et «forvildet og falsk humanitetsideal» som undergraver samfunnets rettsorden og autoritet, påpeker han.

I sitt syn på krig og militærbruk gjør Hallesby ikke bruk av spesifikke bibelsitater, slik han ellers pleier å gjøre for å finne støtte for sitt syn, men argumenterer mer generelt i kristelig-teologiske vendinger. Krigen er også å forstå som en guddommelig straff – «Guds hellige og straffende kjærlighet» – for våre syndefulle liv. For kjente vi «korsets hemmelighet», sier han, «saa var krigsproblemene løst, ialfald den side som vender opad, mot Gud». Og han tilføyer: «Vi er alle skyldige til at lide. Og vi må alle lide.»30 I dette perspektivet er pasifisme og antimilitarisme uttrykk for den største naivitet; hva det gjelder, er å forkynne Kristi evangelium «saa denne Guds straff [krigen] blir til frelse, ikke til forhærdelse».31

Ole Hallesbys analyser av de sosialøkonomiske spørsmål i denne boken er viktig for å forstå hans samfunnssyn, som også kaster lys over hans teologisk-moralske standpunkter. Han konstaterer at det er sosial urettferdighet i samfunnet, og at det er av største viktighet å løse dette spørsmålet.32 I sine overveielser tar han utgangspunkt i den kristnes forhold til den private eiendomsrett, og finner naturlig nok støtte for privat eiendomsrett i Det gamle testamentet, hvor felleseiendom, privat eiendom og slaveri fantes side om side i den produksjonsmåte som var dominerende hos de bibelske folk og for øvrig hos andre orientalske folk på den tiden (den såkalte asiatiske produksjonsmåte). Vanskeligere er det for ham å finne positiv omtale av den private eiendomsrett i Det nye testamentet og i Jesu forkynning, men han konkluderer likevel med at det er en plikt for et kristent menneske å skaffe seg privat eiendom:

Gud vil, at vi skal ha eiendom.Til det normale menneskeliv hører eiendoms-besiddelse […]. For den kristne er det ikke bare et spørsmål om ret til privat eiendom, for ham er det en pligt at skaffe sig privat eiendom […]; ti alene ad denne linje bevares den personlige frihet. Og kun ad denne linje løses det centrale spørsmål: det retfærdige forhold mellom arbeide og løn.33

Til denne maksimen om den private eiendoms gudgitte karakter føyer Hallesby et tillegg: Det er ikke selve utbredelsen av den private eiendomsrett som er løsningen på de store «sociale spørsmål», men vår holdning til og bruk av den private eiendom; det er «hjertets forhold» til eiendom som er det avgjørende – at den private eiendom ikke tar «Guds plads» i eierens hjerte og sinn; først da kan det kristelige forvaltningsansvar virke til velsignelse for eieren og for de mange som etter hvert skaffer seg eiendom.34

Nå viser det seg i Hallesbys analyser at heller ikke på det ytre plan er det enkelt og liketil å løse de sosiale problemer som er forårsaket av den private eiendomsrett. Ja, kanskje mest uløselig akkurat her. For han konstaterer at den tekniske utvikling fører til nye problemer, både for eierne og for arbeiderne, og forsterker den sosiale krise, som i våre dager har frembrakt en «bitter og brutal klassekamp, som truer med åpen borgerkrig».35

For de private eierne fører utviklingen til økt behov for kapital, som genererer behovet for aksjeselskap, som igjen slutter seg sammen i truster, og til slutt «opstaar et finansaristokrati som spænder over hele verden», og behersker politikken bak kulissene, som han sier.36 For arbeiderne fører den tekniske utvikling til bedre lønn, men også til større misnøye og misunnelse, ja til «dovne og samvittighetsløse arbeidere».37 Tidligere tiders nøysomhet erstattes av kravmentalitet, med moralsk utglidning, drukkenskap og usedelighet og oppløsning av familier som resultat. Selv om dette er svært uønskede forhold som burde bekjempes, finner Hallesby likevel grunn til å advare kristne mot å engasjere seg i arbeidernes sosiale spørsmål og ta parti i den politiske kamp for sosial rettferdighet. En slik kamp, mener han, kan «spre misunnelse og hat i arbeidernes hjærter», og da var det bedre at de «maatte arbeide hårdt og for dårligere løn».38 Et sosialt engasjement fra kirkens side for arbeidernes sak kan også lett «komme til å stride mot landets lover og undergrave retsgrunnlaget hvorpå samfunnet hviler».39

Etter Hallesbys mening er det bibelsk begrunnet at verken eiendom eller lønn skal være likt fordelt, siden de forskjellige individer har ulike evner og ulik betydning i samfunnet. Den enkeltes verdi eller betydning må avspeiles i samfunnets organisering, slik det var i tidligere tider før mekaniseringen og teknikken tok overhånd i arbeidslivet; da var det «tette bånd mellom arbeidsgiver og arbeider», og enhver visste sin plass i samfunnet.40

For Ole Hallesby fremstår spørsmålet om sosial rettferdighet i samfunnet som vanskelig og floket å løse. Hans konklusjon blir derfor at dette spørsmålet ikke kan løses på det ytre plan uten videre; først må en gå veien om det indre, ved at Kristi evangelium forkynnes og vekker samvittigheten: «Det kristne sindelag er en absolutt forutsetning for at det skapes social refærdighet.»41 Dette betyr likevel ikke at Hallesby mener at «social retfærdighet» kan realiseres i vår dennesidige tilværelse, selv under nevnte forutsetning. I et siste kapittel i sin bok trekker han opp et eskatologisk perspektiv som tar for seg det «kristelige livs fullendelse», og sier at det kristne jegets «empiriske ufullkommenhet og syndighet»42 er så stort at vi ikke kan regne med noe fremskritt i vårt jordiske liv. Først ved Kristi gjenkomst og verdens gjenfødelse kan fullkommen (sosial) rettferdighet skje fyllest.43

Jeg vil oppsummere følgende: I Den kristelige sedelære (1928) møter vi den lærde bibelkjenner og dogmatiker Ole Hallesby, som med denne boken vil gi sin samtid autoritative, kristelige svar også på viktige samfunnspolitiske spørsmål. Disse svar begrunnes delvis med sitater fra Bibelen, fra kirkens bekjennelsesskrifter og fra kirkefedrenes tenkning – men ikke minst begrunnes disse svarene med Hallesbys egen politiske tenkning og politiske ståsted.

I min gjennomgang av Ole Hallesbys ytringer kan vi registrere en mer pågående politisk og aggressiv tone i mye av det han skriver utover på 1930-tallet, noe som klart reflekterer at det generelle konfliktnivået og de politiske motsetningene i samfunnet – både hjemme og ute – skjerpes utover i dette tiåret. Det er særlig arbeiderbevegelsens ledere, de «revolusjonære agitatorene», Hallesby ser som sine hovedmotstandere. Blant vanlige arbeidere kan en finne mange som er positive til det kristne budskap, mener han å ha observert.

Klassehat og klassekamp – kampen mellom arbeidere og kapitalister, streik og lignende – er det store, ødeleggende ondet i samtiden.44 I kriseårene på 1920- og utover på 1930-tallet har Ole Hallesby en særlig bekymring – ikke for dem som streiker for sitt eksistensgrunnlag, for arbeid og lønn, men for de «arbeidsvillige», det vil si for de ikke-organiserte streikebryterne, som gjerne vil arbeide, men ikke får lov, som han sier. Mot denne bakgrunn mener Hallesby åpenbart at det kan oppstå situasjoner i samfunnet som tilsier at statens autoritet ikke lenger kan basere seg på et kontraktsforhold mellom de styrende og de styrte, men at statsmakten ensidig må kreve ubetinget lydighet av sine undersåtter.45

Opp mot den antikristelige moral som sosialistene og samtidens kulturradikale diktere og kunstnere stod for, setter Hallesby mer spesielt en kristen skolert elite av akademisk utdannede og dannede forkynnere,46 som skal lede an i en landsvekkelse nedenfra i folket.47 En slik motsatt rettet religiøs bevegelse – både ovenfra og nedenfra – var kristenfolkets rette svar på tidens moralske forfall, mente han.

Ole Hallesbys politiske tenkning er i sterk grad formet av hans rurale bakgrunn, den middels store bondegård slik han kjente den fra sitt hjemsted. Den relativt vesle, men stabile produksjonsenhet som gården utgjorde, kom til å danne horisonten for hans tenkning om økonomiske og sosiale spørsmål i samtiden. I disse landlige omgivelser hersket nærmest en pastoral harmoni, hvilende i seg selv, fjernt fra klassekampens gny. Hallesby har selv i sine teologiske betraktninger over «de siste ting» eviggjort dette ideale bondesamfunn:

Så skal vi treffe det hele igjen på oppstandelsens morgen: vårt skjønne land, som Gud har knyttet oss til med så mange og fine bånd. Den kjære grend, med de mange minner, som kan gjøre det gamle sinn så ungt og det hårde hjerte bløtt som voks. Den gamle gård, som ligger der i barneminnenes gyldenglans. Hesten, hunden, kua, katten og sauen – vi skal få det igjen altsammen!48

Det gamle, men altså «evig gjenoppståtte» bondesamfunn er for Hallesby tuftet på to sentrale prinsipper, som etter hans mening også gjelder for ethvert sunt samfunn: Det ene er den private eiendomsrett, og det andre er den organiske helhet, det vil si forestillinger om en naturbetinget ordning og sammenheng i det sosiale liv.

Som vi tidligere har sett, er Hallesby likevel «bare» for den mindre private eiendom, ikke for den store kapitalistiske eiendom og produksjon, behersket av aksjeselskap, truster og finanskapital. Samfunnskritikeren Ole Hallesby er på den ene siden advokat for den småborgerlige eiendoms- og varebesitter, men han er samtidig imot kapitalismens markedsliberalisme og den demokratisering av varer og tjenester som nettopp skjøt fart i mellomkrigstiden. I sin puritanske holdning er han slik sterkt imot konsumsamfunnet, prediker gudsfrykt med nøysomhet, og er særlig motstander av den delen av konsumet som er behersket av underholdning og fornøyelser, kjøp og salg av ego-nytelser etc. – tendenser som med nødvendighet opprettholdes og forsterkes av det kapitalistiske marked og dets vareestetikk. Det bondekonservative og selvmotsigende aspektet ved hans samfunnskritikk betinger hans moralsyn: Hans «skrekk» for den moderne (industri)arbeiderklassen går hånd i hånd med hans vedvarende fordømmelse av «dans og spill, pynt og fjas» som adiafora eller endog som syndig!49

Begrepet det «organiske» i Hallesbys tenkning forbinder hans samfunnssyn med hans teologi.50 I hans tenkning om samfunnet er sosiale og økonomiske forhold forstått som natur, noe som er evig fastlagt ved den gudgitte, private eiendomsform; en slik naturaliserende tenkning preger også hans teologiske forståelse. Naturaspektet er et bærende element i hans troslære så vel som i hans eskatologi.51

I sin utlegning av troens startpunkt – omvendelsen – forfekter Hallesby mer spesielt en indre naturalisme, med vekt på den subjektive opplevelse av møtet med Gud. Omvendelsen bygger på en innvortes erfaring av det egentlige liv, som prinsipielt er skjult for omverdenen, men som likevel forutsettes å endre vilje og sinnelag hos den enkelte og føre til en religiøs omdanning av samfunnet i sin helhet. Med rette er Ole Hallesby blitt kalt en religiøs mystiker,52 hans pietistisk-religiøse form er – ironisk nok – mer munkeaktig katolsk enn luthersk, et trekk som kan sies å være komplementært til hans forkynnende og utadvendte praksis.

I Ole Hallesbys samfunnskritikk i mellomkrigstiden er gjensidigheten og vekselvirkningen mellom teologi- og moralsyn på den ene siden og politiske standpunkter på den annen klart og tydelig til stede. Teologiske og moralske synsmåter og vurderinger underbygger eller understreker gjerne hans politiske standpunkter og vice versa i denne perioden.

I neste avsnitt skal vi se hvordan hans forestillinger om rett og moral, om stat og samvittighet spiller seg ut i møtet med nazismen under okkupasjonen av vårt land i årene 1940–1945.

Krigen: Den aktuelle konfrontasjon med nazismen

Det er Eivind Berggrav, biskop i Oslo, som i 1939 inviterer Ole Hallesby inn i et kirkelig samarbeid, i første omgang om et felles opprop til det norske folk om «bot og bønn» på bakgrunn av krigssituasjonen ute i Europa.53 Nazi-Tyskland hadde 1. september 1939 invadert Polen, og initiativet fra Eivind Berggrav kom fem dager etterpå. Senere, i oktober 1940, da Norge var under tysk okkupasjon, tok Eivind Berggrav sammen med Ole Hallesby og Ludvig Hope initiativet til å danne et felles kontaktorgan – Kristent samråd – som bestod av sentrale kirkeledere og ledere fra de frivillige kristelige organisasjoner.54 I forlengelsen av dette samrådet oppstod Den midlertidige kirkeledelse (DMK) fra sommeren 1942, et organ som skulle føre videre forsvaret av kirkens integritet og interesser overfor okkupasjonsmakten og NS-regimet etter at biskopene og prestene hadde lagt ned sitt statlige embete henholdsvis i februar og april samme år.

Ovenfor har jeg gjort rede for trekk ved Hallesbys politiske tenkning etc., men hva kan sies om Eivind Berggravs politiske ståsted, både i årene like før krigen og under okkupasjonen frem til han ble arrestert våren 1942. Det er viktig å spørre nærmere om dette siden Eivind Berggrav kom til å stå helt sentralt i utarbeidingen av kirkens betenkninger under krigen, blant annet i utformingen av det viktige strategidokumentet benevnt som Kirkens Grunn. De rammer som bestemmer Ole Hallesbys handlinger i møte med nazismen under krigen, er i ikke liten grad lagt av Eivind Berggrav og hans tenkning og agering rundt den pågående krig og av hans forståelse mer spesielt av okkupasjonen av vårt land, slik det nå kommer til uttrykk også i de kirkepolitiske dokumenter.

I mellomkrigstiden hadde Eivind Berggrav markert seg som en sterk talsmann for økumenisk samarbeid, både mellom de nordiske land og mellom land og konfesjoner ute i Europa. Han var fra høsten 1938 blitt valgt til nestformann i den økumeniske organisasjonen World Alliance, og året etter til formann i dets eksekutivorgan. De fredsforsøk han stod for vinteren 1939–40, ble imidlertid initiert fra lokalt hold; det var fabrikkeier Johan H. Andresen og maleren Henrik Sørensen som etter krigsutbruddet september 1939 tok kontakt med biskopen for å få til et «nordisk fredsinitiativ på høyt plan».55 I oppfølgingen tok Eivind Berggrav kontakt med mange, blant annet kongehuset ved kronprins Olav. Kontakt ble også tatt med svenske kirkeledere, med svenske finansfolk og svensk aristokrati med forbindelser inn til ledelsen i Tyskland.

Som fredsmekler reiste Eivind Berggrav denne vinteren i skytteltrafikk mellom Berlin og London, i møte med kirkeledere og med politiske toppledere, blant annet med riksmarskalk Göring og den britiske utenriksminister Lord Halifax. Målet med fredsbestrebelsene var å få til en fredsslutning mellom England og Tyskland, et opplegg som særlig finans- og forretningsfolk i de to land støttet. Også Hitler ivret som kjent for en fredsslutning med England på betingelse av at erobringene i øst (Polen mv.) ble akseptert.56 Men alle fredsforslag ble avvist i London. Også innad i egne rekker, i det økumeniske fellesskap, møtte Eivind Berggrav tidvis sterk motstand for sine såkalte «upartiske utspill», som innebar å behandle begge parter likt. For Eivind Berggrav, som for mange av hans støttespillere, var ikke Nazi-Tyskland det «største ondet», men bolsjevismen og Sovjetstaten, som ble sagt å true Vest-Europa.57

I Norge i aprildagene 1940 stod Eivind Berggrav igjen frem som fredsmekler og «forsoner» mellom stridende parter, særlig med sin appell 16. april i norsk radio. I denne radiotalen oppfordret han alle sivile til ikke å gjøre motstand: «Nordmenn måtte ikke være dårlig tapere», sa han, det var både «ukristelig og unasjonalt», og avsluttet sin tale med å presisere at «mange har også meget godhet og ridderlighet å fortelle om tyskerne.»58 Tankegangen hos Eivind Berggrav i disse første månedene av okkupasjonen var at vi ikke måtte provosere okkupasjonsmakten, men finne frem til et tillitsfullt samarbeid med de tyske myndigheter forankret i folkeretten og i konstitusjonelle former for best mulig å ivareta de norske interesser. Gevinsten han så for seg, var at Quislings kuppstyre ble fjernet og borgerkrig unngått.

I forhandlingene om Administrasjonsrådet stod Eivind Berggrav helt sentralt, og senere også i samtalene om Riksrådet var han en viktig premissleverandør. Presset fra okkupasjonsmakten i disse forhandlingene var stort, og han var en av dem som viste stor forståelse for de tyske krav og forordninger, blant annet i spørsmålet om å avsette regjeringen og kongen. Da kong Haakon imidlertid nektet å abdisere, sonderte Eivind Berggrav, som ville bevare kongehuset som institusjon, sammen med Paal Berg muligheten for at kronprins Olav kunne ta over kongemakten, men uten at dette initiativet førte frem.59

Også innenfor sitt særlige ansvarsområde var Eivind Berggrav ettergivende da Quisling-styret krevde at forbønnen for regjering og kongehus ble tatt ut av kirkebønnen. Denne passusen kom ikke med i den nye kirkebønnen som biskopen utformet, og den etterkom slik også Josef Terbovens krav fra 1. juni samme år om at kirken måtte holde seg unna politiske formuleringer. Fra mange hold – hjemme og ute – ble denne endringen i kirkebønnen oppfattet som et svik mot våre lovlig valgte myndigheter, kongehuset og regjeringen i eksil, og kritikken mot kirkeledelsen var sterkt fordømmende.60

Når Josef Terboven 25. september 1940 avslutter forhandlingene med norske myndighetspersoner om et felles samarbeidende statsorgan, og i stedet utnevner sine egne kommissariske statsråder (og senere Quisling som ministerpresident), går kirken inn i en ny tid preget av økende konflikt med okkupasjonsmakten. Dette konfliktforholdet avføder etter hvert to dokumenter, først Hyrdebrevet og deretter Kirkens Grunn.

Det var Eivind Berggravs oppfatning at landets forhold til okkupasjonsmakten var regulert gjennom folkeretten og Haag-konvensjonens bestemmelser om staters rettigheter og plikter under okkupasjon; på folkerettens grunnlag oppfordret han derfor sine landsmenn til lojalitet overfor okkupasjonsmakten,61 slik han hadde gjort i sin radiotale. Men etter nyordningen i september 1940, og Høyesteretts avgang senere på året, var det ikke engang teoretisk mulig å hevde dette synet som gjeldende rettsordning lenger. I Hyrdebrevet fra februar 1941, som omtaler både vold og terror fra hirdens side og inngrepet i prestenes taushetsplikt, argumenteres det derfor på en annen og prinsipielt ny måte. Det legges særlig vekt på to forhold: en religiøst begrunnet naturrett og den enkelte samvittighets frihet. Etter Eivind Berggravs mening er retten som sådan gudgitt og hellig, overordnet den positive rett, slik samvittigheten også er hellig, underlagt Guds lov; derfor er det kirkens ansvar å forsvare og vokte både den hellige rett og individets indre, religiøse overbevisning mot styresmaktenes urett og vold.62

I egenskap av leder av Kristent samråd er det Eivind Berggrav som også utformer prinsipperklæringen Kirkens Grunn fra april 1942. Her gjelder saken i første rekke kirkens reaksjon på innblandingen fra myndighetene (NS-styret) i kirkens indre anliggender.63 Resonnementene over forholdet mellom stat, rett og samvittighet i Hyrdebrevet legges også til grunn i dette dokumentet, men i den aktuelle, skjerpede konflikten med myndighetene betones ytterligere at protestens basis er samvittighetens røst. Med støtte i toregimentslæren og med sitater fra Luther blir det sagt at den «verdslige øvrighet skal ikke herske over samvittigheten», og at kirken vil «prøve alt på Guds ords grunn etter den kristne samvittighet». Øvrigheten er begrenset av retten, og det er bare den «rettmessige» statsmakt en skal være lydig mot.64 Med grunnlag i denne erklæringen la prestene i april 1942 ned sine embeter og kirken løste seg fra den statlige del av kirkestyret; men prestene fortsatte å ivareta den kirkelige del av sine oppgaver og holdt gudstjenester med mer i sine respektive menigheter.

Noen av innspillene til arbeidet med Kirkens Grunn hadde også tatt opp jødenes utsatte stilling under nazi-styret, med arrestasjoner, konfiskering av jødisk eiendom, tilfeldige og utenomrettslige henrettelser, noe som i økende grad hadde forekommet i perioden 1941–42. Særlig hadde domprosten i Trondheim, Arne Fjellbu, argumentert sterkt for at kirken måtte gå i spissen for en landsomfattende reisning mot jødeforfølgelsene. Men disse innspillene som spesielt nevnte jødene, ble som kjent ikke tatt med i den endelige erklæring. Eivind Berggrav opplyste etter krigen at grunnen var at han mente det ville være strategisk uheldig for kirkens sak i dens kamp mot nazi-styret å ta opp også det «brennbare jødespørsmålet»; det kunne føre til at Terboven og Quisling «fant hverandre» i en felles holdning til kirken. Det var bedre for kirkens egen kamp å spille på motsetningen mellom de to instansene, okkupasjonsmakten ved Reichskommissar og Quisling-styret.65

Ved arrestasjonen i april 1942 står Eivind Berggrav som den ubestridte leder av kirkens kamp mot nazi-styret – og det en leder nazi-styret fryktet. Men hans vei ditt var ikke rettlinjet, men blitt til gjennom en defaitistisk holdning til okkupasjonsstyret, grunnet en sviktende forståelse av okkupasjonsmaktens manglende respekt for internasjonal lov og rett (folkeretten). Eivind Berggravs ettergivende samarbeid med okkupantene i de innledende krigsmånedene gjorde at Josef Terboven fant ham «interessant», også på grunn av hans «fredsreiser» i 1939/40. Men fra senhøstes 1940 og utover i 1941 innså Eivind Berggrav at han måtte stake ut en ny kurs. Eivind Berggrav er fra da av kirkens sentrale motstandsmann og en forsvarer mot nazifisering av hjem, skole og kirke; motstanden fra hans side er basert på en metafysisk naturrettstenkning hvor Gud garanterer den «sanne rett» mot urettens vesen, dels også på erklæringene i Kirkens Grunn om «samvittighetens frihet» og «Guds ords frihet og den hellige samhørighet». Også humanistiske perspektiver som han tidligere hadde fremført i sitt politiske engasjement, blant annet om «forsoning» og om «frihet og rett» i samfunnet, inngår i grunnlaget for hans motstandskamp.

Ole Hallesby presenterer seg i den kirkepolitiske motstand med sin tilslutning til Kristent samråds uttalelse 25. oktober 1940. I tilknytning til denne fellesuttalelsen ble det avholdt et møte i Calmeyergatens Misjonshus. Blant flere holdt Hallesby en tale om «Guds veldige hånd» og omtalte krigen og okkupasjonen av vårt land som «Guds straff for våre synder», en straff – som han sa – «Gud ikke kunne utsette lenger».66 Tyskernes overfall i april 1940 hadde skapt harme og bitterhet hos den sterkt nasjonalsinnede Hallesby, og han hadde vært i villrede om hva dette skulle bety – inntil han kom til klarhet i hva «Gud vilde tale med ham om gjennom disse veldige begivenheter».67 I den kirkekampen Hallesby nå går inn i, knytter han an til den samme overordnede, religiøse forståelse av krigen som han hadde gitt til kjenne ved utbruddet av 1. verdenskrig: Krigen er den allmektige Guds straff for folkets synder.

Etter at Eivind Berggrav var arrestert, er det Ole Hallesby som blir (fungerende) leder av DMK. Hans hovedmotstander var Sigmund Feyling, tidligere prost, nå leder av kirkeavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet. Etter sigende var han ingen original teolog, men bygde sine kirkepolitiske betraktninger vesentlig på andres konservative teologi, som den Führer-vennlige tyske teologen Paul Althaus og nettopp indremisjonsleder Ole Hallesbys skrifter. Sigmund Feyling må ha hatt betydelig tillit til sistnevntes teologi og samfunnssyn, for i sin argumentasjon for den sterke nazi-stat viser han blant annet til flere punkter i Den kristelige sedelære som belegg for sitt stats- og kirkesyn. Hva Hallesby mente om dette, vet vi ikke;68 offentlig tok han ikke til motmæle, kanskje var det en klok beslutning. Men det må unektelig ha vært spesielt for ham at hans hovedmotstander i kirkekampen mente å finne støtte for sitt syn i hans egne skrifter.

At Sigmund Feyling som en av NS’ fremste ideologer i sin argumentasjon for en nazi-kirke, går utover Hallesbys synsmåter, er vel ikke overraskende, men det er direkte misvisende å si at Hallesbys statssyn er «bygd opp på prinsippet om folkesuverenitet», og at han derfor hadde «atskillige mothakar mot å lyde ei okkupasjonsmakt med ein klar ideologi som den nazistiske».69 For Ole Hallesby var staten «gudgitt og sacrosant», og som sådan noe en måtte vise ubetinget lydighet; bare den personlige moral unnfanget i lønnkammeret kunne unntaksvis konfrontere denne (autoritære) statsmakt når den brøt den guddommelige rettsorden. Også den tidligere prosten Sigmund Feyling, må vi anta, kunne påberope seg samvittighetens enetale med Gud i sitt lønnkammer. Hos Hallesby kom den personlige moral i opposisjon til den rettsmakt nazi-staten utøvde, hos Sigmund Feyling er det sammenfall mellom personlig moral og den samme statens faktiske rettsutøvelse. Begge kan vise til samvittigheten og sinnelaget som moralsk instans, men denne instansen er åpenbart ingen uomtvistelig garanti for at en handler rett.

Kanskje var det mellom de to motstanderne mer sammenfall enn ulikheter i forståelsen av så vel staten som av krigens bakgrunn og karakter,70 til tross for at den ene ser krigen og okkupasjonen i siste instans som «Guds straff» og håpet krigen kunne føre til vekkelse, bot og bedring i folket, mens den andre ser på krigen som en frigjørende kamp mot unasjonale og nedbrytende politiske krefter, både i det norske samfunn og ellers.

Som leder av DMK står Hallesby overfor det samme dilemma som Eivind Berggrav hadde gjort: Å argumentere mot nazifiseringen av kirken med henvisning til upolitiske argumenter, det vil si konsekvent gjøre bruk av teologisk-kirkelige synsmåter. Som svar på kritikken fra departementet om at DMK drev politikk, skriver ledelsen i DMK slik om sitt formål:

For det første: målet er ikke av politisk art. Vi stiller oss lojale overfor okkupasjonsmakten innen folkerettens ramme. Og når vi har tatt kampen opp mot det nåværende statsstyrets overgrep mot kirken og skolen og foreldrene og barna og rettssikkerheten og samvittighetsfriheten, så er denne kamp ikke politisk motivert.71

Som sitatet viser, svarer DMK her på kritikken om politisk aktivitet med en erklæring om at de er lojale overfor regimet innen folkerettens ramme, altså fremfører de en politisk argumentasjon mot påstanden om at de agerer politisk, og det i tillegg med en ensidig erklæring om støtte til regimet med grunnlag i folkeretten. Henvisningen til folkeretten gir ikke mening på dette tidspunkt; allerede ved Josef Terbovens nyordning 25. september 1940, og særlig ved Høyesteretts demisjon senere på året, var det klart at okkupantene ikke ville respektere folkeretten. Og situasjonen nå (juli 1942) er ekstremt mer alvorlig enn da: Året 1942 er et blodig år. Dødsdommer og eksekusjoner kom på løpende bånd og unntakstilstand var innført i lange perioder.72 Terroren mot sivilbefolkningen er også omfattende, slik det ble synliggjort blant annet i utslettelsen av Telavåg-samfunnet i april. I tillegg er forfølgelsen av jødene økende, med drap, arrestasjoner og segregering av den jødiske befolkning alt fra begynnelsen av året.

Med dette som det reelle bakteppet er det at Hallesby som leder av DMK går ut med sin betingede støtteerklæring til regimet. I nevnte redegjørelse finner han grunn til å peke på at krigen, som er «Guds straff», også har ført med seg mange «velgjerninger som er øst ut over vår kirke og vårt folk. Herren har i sannhet satt foran oss en åpnet dør. Folket søker til Guds hus som aldri før i vårt slegtledd». Og han avslutter sin redegjørelse med at vi må takke Gud som i «nåde har besøkt vårt folk». – Nærmere en indirekte støtte til okkupasjonen og krigen er det vanskelig å komme enn det disse euforisk-religiøse formuleringene gir uttrykk for.

For Hallesby er det kirken og de «helliges samfunn» – nå som før – som har høyeste prioritet, og som må vernes mot urettens overgrep. Han delte slik Eivind Berggravs strategiske vurderinger om at det «yderst eksplosive jøde-moment» ikke måtte tas opp og omtales i Kirkens Grunn; også Hallesby kjente til at det var kommet innspill til drøftingene i Kristent samråd fra flere lokale kirkeledere om å ta opp den økende jødeforfølgelsen i vårt land i kirkens erklæring til nazi-styret, men dette unnlot han å gjøre, heller ikke i andre protestsammenhenger reagerte han på jødeforfølgelsen.73

Fra sommeren 1942 løp det inn flere meldinger fra utenlandske avviser om jødeforfølgelsen på Østfronten, blant annet om at 700 000 jøder var blitt drept siden den tyske innmarsjen i Polen i september 1939.74 DMK fikk også meldinger fra den tyske motstandsbevegelsen på ettersommeren 1942 om etablering av utryddelsesleirer i Polen, og at det ville komme en storaksjon mot de norske jødene med det første. Hallesby, som fulgte nøye med på det som skjedde, også internasjonalt, må ha vært godt orientert om disse forhold. Men til tross for at stadig flere mente at den økende jødeforfølgelsen måtte tas opp med nazi-styret, kom det ingen reaksjon fra DMK sommeren og tidlig på høsten 1942.75 Først etter arrestasjonene av de mannlige jødene 25. og 26. oktober 1942, og etter at generalsekretæren i Baptistsamfunnet, Arnold T. Øhrn, hadde tatt initiativ til en protestaksjon mot jødeforfølgelsen,76 reagerte Ole Hallesby og fikk ordnet et møte 6. november med Sicherheitsdienst (SD).

Det spesielle med dette møtet – slik Bjarte Bruland har pekt på – er at Ole Hallesby hadde møte med dr. Ohm fra rettsavdelingen i SD og ikke med SS Hauptsturmführer Wilhelm Wagner, noe som ville være det naturlige siden han bestyrte kontoret for kirke-, jøde- og frimurersaker.77 Som Bjarte Bruland må vi også spørre hvorfor møtet skjer i denne sammenheng, altså med dr. Ohm, og jeg vil peke på noen føringer: Da Wilhelm Wagner fra 1. februar 1941 fikk ansvaret for nevnte kontor,78 etablerte han god kontakt med norske kirkeledere, først med Eivind Berggrav og senere med Hallesby. Slik kontakt mellom norske ledere og ledere fra okkupasjonsmakten var ikke uvanlig. Det spesielle for møtene mellom Wagner og Hallesby er at møtene fra sommeren 1942 og utover var konfidensielle,79 og det ble slik ikke rapportert tilbake til DMK og på formell måte orientert om hvilke saker som ble tatt opp, hvilke vurderinger og synsmåter etc. som fremkom i disse møtene, for de andre medlemmene i ledelsen.

Det utviklet seg etter hvert en nær og fortrolig forbindelse mellom Wagner og Hallesby som varte krigen ut – og faktisk også inn i etterkrigsårene.80 Blant annet var det Wilhelm Wagner som forhindret at Ole Hallesby og Ludvig Hope ble sendt til Tyskland våren 1943.81 Også på andre måter var Wagner hjelpsom overfor Hallesby mens han satt på Grini; han sendte ham egenhendig flere tyske teologiske tidsskrifter sommeren 1944.82 Det var også Wilhelm Wagner som til slutt forpurret Reichskommissars ordre om at For Fattig og Rik skulle ta inn et opprop om støtte til Nazi-Tysklands kamp på Østfronten etter nederlaget ved Stalingrad i januar 1943.83

Det kan tyde på at det forelå en samforståelse mellom Wilhelm Wagner og Ole Hallesby om kirkens forhold til jødene. For i spørsmålet om kirkens frihet vis-à-vis det statlige kirkestyret mente Wagner – som Hallesby (og Berggrav før ham) – at det var nødvendig å skille den åndelige del av kirkestyret fra den statlige eller politiske delen.84 Men dermed var det åpnet for en frihet til begge sider: Forutsatt at kirken ikke blandet seg opp i regimets politiske beslutninger, kunne en håpe på en større grad av åndelig frihet for kirken uten at det ble grepet inn fra myndighetenes side. Men dette la i neste omgang med nødvendighet store begrensninger på kirkeledelsens reaksjonsmuligheter, blant annet overfor jødeforfølgelsen, som var en aksjon av største politisk-ideologiske viktighet for den tyske okkupasjonsmakt og NS-styret.

DMKs dilemma i denne saken reflekteres i kirkeledelsens protestskriv, overlevert Vidkun Quisling 11. november 1942. Protesten var formulert i vage og «tilbakeskuende» vendinger og gjaldt, som Bjarte Bruland skriver,

egentlig ikke en mulig deportasjon av jødene, men tiltakene som allerede var gjennomført 10. november, nemlig arrestasjonen av alle jødiske menn og loven som inndro alle jøders eiendeler til fordel for staten. Kjernen i protesten var at jødene ble rammet som gruppe, og det uten at de var «anklaget for noen forgåelse mot landets lover».85

«Hebreerbrevet», som protestskrivet ble kalt, var en gjennomført moralsk protest, med to hovedanliggender: at myndighetene underkjente jødenes menneskeverd stikk i strid med Guds ord, som «forkynner at alle folkeslag er av ett blod», og at en [DMK] ved å «tie til denne legaliserte urett mot jødene» ville komme i den dypeste samvittighetsnød som «ansvarlige og medskyldige i denne urett».86

«Hebreerbrevet» ble lest opp i kirker og bedehus i november og desember; dette skrivet ble så fulgt opp av en anordning fra DMK om en særlig fredsbønn for Israel ved høymessegudstjenesten første juledag, blant annet med ordene om at Gud skulle forbarme seg over sitt ulykkelige folk Israel og gi det sin nådige hjelp i all ytre forfølgelse og lidelse – foruten ord om frelse og omvendelse og at «det [folket Israel] må se opp til Ham som det har gjennomstunget».87

Det kan være god grunn til å spørre om Ole Hallesbys teologisk begrunnede antisemittisme, som det tidligere er vist til, har spilt inn i utformingen av dette «svake» og selvsentrerte protestskriv, fylt med store ord om rettferdighet og menneskeverd, men uten aktuell motstandskraft.88 Særlig for Hallesby – tatt i betraktning hans forhold til Wilhelm Wagner – kunne det åpenbart være tjenlig å holde det «yderst eksplosive jøde-moment» utenfor kirkens interessefelt lengst mulig; først når påtrykket «utenfra» tiltok fra stadig flere kretser innen «kristen-Norge», blir han presset til å ta opp spørsmålet, men da er det for sent og protesten for svak til å ha noen virkning vis-à-vis «die Endlösung».

Også møtet 6. november 1942 med dr. Ohm kan leses inn i en slik kontekst av moralsk unnvikenhet hos Ole Hallesby: At kontakt ikke ble tatt med Wilhelm Wagner i dette tilfellet, indikerer at det, som nevnt, forelå en samforståelse mellom de to om å holde «jødespørsmålet» utenfor kirkens anliggende og slik la kirken unngå å blande seg inn i de politiske myndigheters aksjoner overfor jødene; men når presset på DMK uunngåelig øker, å ta spørsmålet opp i vage og ineffektive protestformuleringer fra kirkens side, slik protestskrivet fra 11. november viser.

Det er en påfallende diskrepans mellom den manglende kraft i protestskrivet og kirkens ellers sterke posisjon i det norske samfunn under okkupasjonen, en posisjon som nazi-styret hadde god grunn til å frykte. Det var uten tvil bare kirken som organisasjon, med sitt brede nettverk i by og bygd, som kunne ha utgjort en vesentlig motstandskraft mot nazi-styrets jødeforfølgelse om viljen hadde vært der, slik det for eksempel ble vist i kirkens protest mot arbeidstjenesten noen måneder senere.89 Det var først og fremst kirkens organisatoriske apparat – også det illegale – som kunne yte motstand overfor jødeforfølgelsen på dette tidspunkt. Kirken kunne neppe ha stoppet deportasjonen til Auschwitz, men derimot oppsette den slik at flere forfulgte jøder kunne ha kommet i sikkerhet. Kirkens manglende initiativ forhindret ikke at enkeltpersoner, både innen og utenfor kirken, påtok seg et stort og risikofylt arbeid med å redde jøder i sikkerhet, men kirkens øverste ledelse og dens organisasjon var ikke til stede og deltok i dette arbeidet.

Sammenfattende vurdering

Det er skrevet mye om Ole Hallesbys teologiske tenkning og forkynnervirksomhet, men svært lite om hans politiske tenkning og samfunnskritikk. Og det er egentlig litt merkelig, siden hans mange kristen-teologiske ytringer, både i det større og det mindre format, ofte er innvevd i politiske og samfunnskritiske betraktninger. Denne mangelen på analyser av hans politiske tenkning og forståelse mer generelt blir særlig et savn når vi vurderer hans holdninger og utspill i møte med nazismen under krigen. For det er tydelig, synes jeg, at en presentasjon alene av teologiske argumenter og synsmåter for å forstå hva Hallesby stod for som kristenleder, ikke fanger opp de mer spesifikke moralske og politiske sider ved hans virksomhet, verken før krigen eller under krigen. Disse politisk-moralske sidene må i stor grad sies å være underkommunisert i de teologisk orienterte fremstillingene av ham.

Jeg skal derfor avslutningsvis sammenfatte mine vurderinger av hans politiske tenkning og samfunnskritikk – fra mellomkrigstiden til inn i krigsårene – idet jeg betrakter hans virksomhet ikke fra hans eget lønnkammerperspektiv, med vekt på sinnelag og samvittighet, men utenfra – med vekt på hans politiske standpunkter og den moral han gav til kjenne.

Ole Hallesby sier om seg selv at han ble en kristen for å bli et menneske. Og han forstod sikkert seg selv som et ideal av et kristenmenneske.90 At det i dette selvbildet inngikk ikke så få selvrettferdige trekk, hører også med.91 Men i offentligheten – i debatter og lignende i mellomkrigstiden – fremstår han først og fremst med klare moralske appeller og nasjonal-konservative standpunkter, til dels også med ytterliggående høyrepolitiske standpunkter i kritikken av den demokratiske styreform og det parlamentariske system; særlig overfor arbeiderbevegelsen og dens økonomiske og sosiale kamp (streiker etc.) var han en utvetydig og klar motstander, også av alt som han oppfattet som antikristelig kultur, materialisme og sosialisme.

Fra å lene seg tungt på Vidkun Quislings militante kritikk av arbeiderbevegelsen i mellomkrigsårene, tok han under krigen avstand fra den samme Vidkun Quisling, slik mange høyreradikale og konservative hadde gjort før ham. Men det er i og for seg ikke så mye sakene han er uenig med Vidkun Quisling i (bortsett fra nazifiseringen av kirken); det er personen Vidkun Quisling, at han var upålitelig og manglet tillit i folket,92 og særlig var det hans unasjonale kuppopptreden i april- dagene 1940 som vakte anstøt hos den kongetro og nasjonalsinnede Hallesby.

Som den sterke talsmann for luthersk-evangelisk kristendom i pietistisk utgave tar Hallesby offisielt avstand fra NS-førerens rase-mytiske oppfatninger av jødene, men selv legitimerer han sin rasisme og antisemittisme med teologiske og bibelske argumenter og forestillinger. Hans antisemittisme gjennom hele perioden er slik begrunnet og fundert i teologisk-religiøse utlegninger av Skriften.93 Med sine holdninger og handlinger overfor jødeforfølgelsen som øverste kirkeleder (kirkefrontens leder) under krigen synes Hallesby faktisk å være villig til å ofre jødene for det «hellige samfunns sak», det vil si for kirkens åndelige frihets skyld. Hans vedvarende kontakt med Wilhelm Wagner gjaldt åpenbart også «jødesaken», men dette holdt han hemmelig for de andre medlemmene i DMK.94 Hans fordekte agering, med hemmeligholdelse av sitt samarbeid med SD/Gestapo, medfører et moralsk ansvar som hefter tungt ved hans lederskap under krigen.

Også i sitt syn på statsmakten plasserer Hallesby seg politisk langt til høyre. Når en skal karakterisere hans samfunnssyn, trekker en ofte frem hans meninger om strafferett, hans begrunnelse for krig og militærmakt, hans hånende uttalelser om pasifisme og antimilitarisme etc., men under alt dette ligger et religiøst begrunnet syn på den rettferdige Guds straff og gjengjeldelse. Gud straffer for våre synder, og krig er slik en nødvendig straff, som kan rettferdiggjøres. Ja, ut fra dette perspektivet takker han jo nærmest for krigen og Nazi-Tysklands okkupasjon av vårt land.

Men det er ett forhold en gjerne glemmer når en skal karakterisere hans stats- og rettsoppfatning, og det er at han stiller krav om at staten ikke bare håndhever lov og rett med den nødvendige autoritet, men må opptre rettferdig; borgerne kan bare adlyde en statsmakt som utøver rettferdighet, det gjelder ikke minst i sosiale spørsmål, sier han, for eksempel i spørsmålet om et «retfærdig forhold mellom arbeide og løn».95 Siden han forutsetter den private eiendomsrett (det kapitalistiske system), ligger det i svaret at han søker et korporativt system som et samarbeid mellom staten, kapitalistene og arbeidstakerne der myndighetene fastsetter betingelsene for lønnskamp, begrensninger i streikeretten og så videre. Slike korporativt regulerte løsninger var herskende politikk i varierende grad og omfang i mange land i mellomkrigstiden – i Italia, i Tyskland – men også i Norge ble det etablert slikt samarbeid gjennom den første Hovedavtalen for arbeidslivet fra 1935. Og Hallesby tenker i flukt med disse statlig fastsatte løsningene for kampen mellom arbeid og kapital, gjerne styrt av en sterk regjeringsmakt, som var hans ideal. Dette er altså det politiske innhold i den «rettferdighet» han mener statsmakten skal utøve når det gjelder «forholdet mellom arbeide og løn».96

Ole Hallesbys tro på en rettferdig, moralsk statsmakt er også knyttet sammen med synet på egen praksis: En kristen eliteledelse, som er organisk forbundet med de religiøse strømninger i folket, skaper gjennom landsvekkelsen det kristne sinnelaget; dette sinnelaget er en «absolutt forutsetning» for sosial rettferdighet, sier han i sin sedelære (jf. ovenfor). Derfor er det også så viktig for ham å få lederne i stat og samfunn i tale med sin forkynning. Kanskje så han for seg en slags kristen korporativisme som et utopisk mål i sin samfunnstenkning?

Ut fra sitt syn på autoritet og statsmakt er tilliten til det alminnelige prestedømme, det vil si tilliten til det lavkirkelig-religiøse selvstyre («legmannslinjen») hos Hallesby betinget og relativ. Dette forklarer trolig også hans vilje til å inngå et nært samarbeid med den høykirkelige biskop Eivind Berggrav. Biskopens innflytelse på indremisjonslederen er mer avgjørende enn påvirkningen den motsatte vei. Biskopens invitasjon til samarbeid i de innledende krigsår er skjellsettende for Hallesbys agering under krigen, og redder ham, vil jeg mene, fra en isolert lønnkammeraktivitet som ville ha ført ham ingensteds hen i kampen mot nazi-okkupasjonen.

Det kan avslutningsvis være fristende å spekulere litt over Hallesbys mulige politiske retningsvalg ved begynnelsen av krigen. Sammenfatter vi hans politiske standpunkter i perioden jeg har omtalt, ser vi i mellomkrigstiden en kristen forkynner med pro-fascistiske meninger tre frem. Stikkord for en slik karakteristikk er blant annet: hans antiliberale holdning og ønske om den sterke autoritet, både personlig og i statsstyringen, hans forestillinger om den organiske helhet i samfunnet med tilhørende sosial rangordning religiøst begrunnet, hans sterke antipati overfor arbeiderbevegelsen og sosialistisk tenkning og tiltak, hans strenge, fordømmende moralbegrep, som går sammen med rasisme og antisemittisme – og ikke å forglemme hans religiøse subjektivisme (voluntarisme) med islett av mystisisme. Alt dette peker mot en fascistisk orientert politikk. Når han likevel ikke går mot det politiske «stup» under krigen, er det først og fremst fordi han ikke finner noen tillitvekkende politisk lederautoritet å forholde seg til; «klossmajoren» Vidkun Quisling appellerte ikke til ham. Med hensyn til det politiske ståsted Ole Hallesby faktisk inntok under krigen, har – paradoksalt nok – hans konservative, antimoderne bondepatriotisme, med røtter i haugianismens folkelig-demokratiske bevegelse, spilt en ikke uvesentlig rolle, ved siden av biskop Eivind Berggravs innflytelse, vil jeg hevde.

1Av de viktigste arbeid i min sammenheng nevner jeg: Torleiv Austad, Kirkens Grunn: Analyse av en kirkelig bekjennelse fra okkupasjonstiden 1940-45 (Oslo: Luther, 1974); Torleiv Austad, Kirkelig motstand (Kristiansand: Høyskoleforlaget, 2005); Torleiv Austad, Ottar Berge og Jan Ove Ulstein, Dømmekraft i krise? (Trondheim: Akademika, 2012), og Bjarte Bruland, Holocaust i Norge (Oslo: Dreyers forlag, 2017).
2Når det gjelder de mer dagsaktuelle ytringene, går jeg ikke lenger tilbake enn til 1930. Det er fra begynnelsen av trettitallet – og ofte i Indremisjonsselskapets blad For Fattig og Rik (FFR) – at Ole Hallesby gir til kjenne sine dagsaktuelle politiske og samfunnskritiske meninger.
3Se Ole Hallesby, «Tidens tale til Guds folk», gjengitt i FFR 23. juni 1932.
4Ibid.
5Se Ole Hallesby, «Står vi overfor en skjebnetime i Guds rikes historie», tale gjengitt i FFR 28. januar 1934.
6Ibid.
7Ibid.
8Ibid.
9Ibid.
10I april 1932 besteg statsråd Quisling Stortingets talerstol og anklaget Arbeiderpartiet for landsforræderi: «Menstadslaget viste at Arbeiderpartiets revolusjonære hensikter på ingen måte var skrinlagt.» Se Per Ole Johansen, «Kampen om Menstadslaget», Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1 (1982): 147–62.
11Se Ole Hallesby, «Står vi overfor en skjebnetime».
12Se f.eks. Ole Hallesbys betraktning i pinsen 1933, hvor han skriver følgende i en utlegning av Matteus 21,19: «Fikentreet er jødefolket – han [Jesus] mente i første rekke jødefolket, og forbannet fikentreet fra øverst til nederst», se FFR 4.–5. juni 1933. I flere sammenhenger ellers kommer Ole Hallesbys antisemittiske holdning til uttrykk i disse årene. Ja, til og med da han skal holde innvielsestalen for den kristelige jordbruksskolen Tomb i oktober 1939, kan han ikke dy seg, men baker inn i sin tale folkelige, antisemittiske oppfatninger om jøden som strengt overholder Moselovens forbud mot svinekjøtt: «Men å gå fra gård til gård og snyte de enfoldige mennesker med sine falske varer, det gjorde han uten å blunke.» Se FFR 5. oktober 1939.
13Se Sverre Norborg, Vekkeren fra Aremark: Ole Hallesbys livssaga (Oslo: Luther, 1979), 34–35, gjengitt også i Dag Kullerud, Ole Hallesby: Mannen som ville kristne Norge (Oslo: Gyldendal, 1987), 190.
14Jf. Johan M. Wisløffs uttalelse ovenfor.
15For Ole Hallesby ble «forfallet» i kunsten særlig synliggjort gjennom Arnulf Øverland og de kulturradikales aktiviteter; dette er grundig dokumentert i Kullerud, Ole Hallesby, 270–92.
16Om Ole Hallesbys syn på forholdet mellom det jødiske i «den gamle pakt» og det åndelige i «den nye pakt», se Den kristelige troslære II (Oslo: Lutherstiftelsens forlag, 1938), 525–26. Ole Hallesbys jødekritikk er kristen-teologisk begrunnet, men jeg finner det ikke naturlig, tidskonteksten tatt i betraktning, å skille prinsipielt mellom antijudaisme og antisemittisme. Kristen antisemittisme, som benyttet seg av teologiske argumenter, støttet opp om og forsterket i flere land den rasebaserte jødefiendtlighet; særlig var dette tydelig i Tyskland etter nazistenes maktovertakelse, se Einhart Lorenz, Jødenes historie i Europa (Oslo: Dreyers forlag, 2020), 233–54 mfl.; se også HL-senterets omtale av antijudaisme, https://www.hlsenteret.no/…./bakgrunn/ideologi/antijudaisme.html.
17Se Ole Hallesby, «Står vi overfor en skjebnetime».
18Knut Hamsun har i Ringen sluttet (1936) gitt en samtidsdiagnose som har mange trekk felles med Ole Hallesbys samfunnskritikk, bortsett fra den kristen-moralske vinklingen på «forfallet».
19Se Ole Hallesbys tale ved innvielsen av Indremisjonsselskapets nybygg i Staffeldts gate 31. mars 1935, gjengitt i FFR 7. april 1935.
20Et lignende skille regnet også Martin Luther med i sin tenkning, se Inge Lønning og Tarald Rasmussen, MartinLuther: Verker i utvalg, bd. 3 (Oslo: Gyldendal, 1980), 30–33.
21Det synes viktig for Ole Hallesby å understreke gjensidigheten mellom den subjektive «moralske autoritetsfornemmelse overfor staten» og statens objektive autoritet; det er gjennom den rette oppdragelse og påvirkning, uten «tvang og straf», at statens autoritet sikres mot brutal «selvtægt, opløsning og anarki», se Den kristelige sedelære (Oslo: Lutherstiftelsens forlag, 1928), 316–17.
22«Staten er virkeliggjørelsen av den sedelige idé» (egen overs.).
23Jeg er ikke sikker på om Ole Hallesby gjengir Hegel korrekt på dette punktet, men det er en annen sak. Om Hegels «Sittlichkeit-Idée» i forhold til statsbegrepet, se for eksempel Charles Taylor, Hegel och det moderna samhället (svensk utg.; Gøteborg: Röda Bokförlaget, 1988), del II.
24Hallesby, Den kristelige sedelære, 303–4.
25Ibid., 306.
26Ibid.
27Ibid.
28Ibid., 323–24. Her tenkes det vel i første rekke på de vanlige kriminelle lovbrytere, men forfatteren synes også å ha et øye til dem som med vold vil omstøte rettsordenen og landets øvrighet, jf. fotnote 21.
29Ibid., 313.
30Ibid., 331.
31Ibid., 334.
32Ibid., 284.
33Ibid., 285.
34Se ibid., særlig 281–83.
35Ibid., 286–87.
36Ibid.
37Ibid., 287.
38Ibid., 286.
39Ibid., 289.
40Ibid., 290–92.
41Ibid., 294.
42Ibid., 368.
43Det siste kapitlet i Den kristelige sedelære (1928) kom også i en light-versjon, utgitt under tittelen De sidste ting (1928), utdrag av denne er gjengitt i Gjensyn med Hallesby (red. A. Aarnes og O.A. Bjerkeset; Oslo: Lunde forlag, 2002).
44Se Hallesby, Den kristelige sedelære, 291–94.
45Grunnlaget for den politiske liberalisme og det moderne demokrati er en gjensidig avtale mellom de styrende og de styrte. For Ole Hallesby fører et slikt kontraktsforhold til dekadente tilstander, da statens autoritet undergraves, se ibid., 299. Men også i sitt prinsipielle syn på staten som en guddommelig ordning tenker han hinsides folkesuverenitetsprinsippet og det politiske demokrati.
46Utdanningen/danningen av denne eliten foregikk som kjent dels ved Menighetsfakultetet, dels ved Indremisjonsselskapets bibelskole og dels ved Oslo (kristelige) lærerskole som de viktigste rekrutteringssteder på høyere nivå.
47Om landsvekkelsens karakter, se særlig Arne Bugge Amundsen, Vennene og vekkelsen, i Aarnes og Bjerkeset, Gjensyn med Hallesby, 82–97.
48Se Ole Hallesby, Det evige liv, i Aarnes og Bjerkeset, Gjensyn med Hallesby, 127.
49Denne fordømmelsen av nytelsen og de sensuelle gleder går gjennom hele perioden. Se for eksempel innlegg i FFR 30. april 1933 og i Ole Hallesby, Lyse utsikter i en mørk tid (Oslo: Lutherstiftelsens forlag, 1949), 269.
50Begrepet «organisk» er et hyppig forekommende ord hos Hallesby – trolig bare nevnt flere ganger enn begrepet «synd» i hans tekster. Selve begrepet «organisk» har en lang og omskiftelig historie. I Hallesbys tenkning synes denne forestillingen å vise hen til en spontan-naturlig, levende entitet, som ofte blir uttrykt i kroppsmetaforer (lemmer som samarbeider etc.), i motsetning til det «mekaniske og døde», som kjennetegner det moderne arbeids- og samfunnsliv, ifølge Hallesby, jf. fotnotene 37, 38 og 40 ovenfor.
51Her er ikke stedet å utrede Hallesbys naturoppfatning (kristelig belyst). Bare dette: I Den kristelige troslære II er naturen sagt å være basis både for det «åndelige liv» i denne verden og for «verdens gjenfødelse» på den ytterste dag, se særlig s. 66–67. Den aktive instans i denne naturforestillingen er Gud, som skaper og opprettholder naturverdenen, mens mennesket er tildelt en mer passiv rolle, forstått bare som mottaker. For eksempel har mennesket som gjennom sitt arbeid aktivt omformer naturen etter sine behov, ikke fått noen plass i disse forestillingene.
52Det er Mette Nygård som sterkt fremhever Ole Hallesby som mystiker, se «Bønnen hos Ole Hallesby og i den kristne tradisjon», i Aarnes og Bjerkeset, Gjensyn med Hallesby, 77.
53Oppropet het «Guds kall til oss nå» og er særlig orientert om «fred og forsoning», i tillegg til «bot og bønn», se Eivind Berggrav, Forgjeves for fred vinteren 1939-40 (Oslo: Land og Kirke, 1960), 161.
54Modellen for denne sammenslutningen var lagt av Eivind Berggrav i 1931, og da tenkt som et utvidet bispemøte i en krisetid hvor faren truet fra den radikale arbeiderbevegelse, se Gunnar Heiene, Eivind Berggrav: En biografi (Oslo: Cappelen forlag, 1992), 323.
55Se Heiene, Eivind Berggrav, 276, og av samme forfatter artikkelen «Eivind Berggrav som fredsmegler i 1939–1940», i Kirkehistorisk Samfunn 40 år (red. P.A. Eidberg, I. Montgomery og J. Schumacher; Oslo, Kirkehistorisk samfunn, 1996), 83–100.
56Jf. Hitlers tale 6. oktober 1939 i Riksdagen om en fredsløsning på slike betingelser.
57Se artikkel av Eivind Berggrav, «Krigens lov», i Kirke og kultur 45 (1940). Gunnar Heiene sier innledningsvis i ovennevnte artikkel, «Eivind Berggrav som fredsmekler», at Berggrav gjorde et «tappert, men dessverre forgjeves forsøk på å få til fredsdrøftelser mellom de stridende parter i den annen verdenskrig» (s. 83). Hvis disse «fredsdrøftelser» hadde lyktes, ville Hitler ha oppnådd det han ønsket: å ha «ryggen fri» under det kommende angrepet på Sovjet, som skulle tilintetgjøres som senter for jøde-bolsjevismen.
58Radiotale 16. april 1940, gjengitt i Kirke og Kultur 47 (1940.
59Se Tor Bomann-Larsen, Æresordet: Haakon og Maud V (Oslo: Cappelen Damm, 2011), og av samme forfatter: Svaret: Haakon og Maud VI (Oslo: Cappelen Damm, 2013).
60Sterkest målbar kanskje kong Haakon denne kritikken i sin tale fra London julaften 1940: «Jeg har fått høre hjemmefra at dere der hjemme har strøket min families og mitt navn av kirkebønnen. Men jeg vil fortsette å be for dere.» Se Pål A. Berg, Kirke i krig (Oslo: Genesis, 1999), 44.
61Jf. rundskriv juli 1940 fra biskopen i Oslo til prestene og menighetsråd i hele landet, hvor biskopen fremstår som sjeldent ettergivende, se dokumentet «Det midlertidige og det evige», i Austad, Kirkelig motstand, 30–33.
62Se Eivind Berggrav, Religion og rett: Foredrag i Juristforeningen, Oslo, 1941, trykt i Austad, Kirkelig motstand, 66–71.
63Se Eivind Berggrav, Da Kirkens Grunn ble til, 1948, i Kirkekampens sentralarkiv, Nasjonalbiblioteket; se ellers Austad, Kirkens Grunn, Kirkelig motstand og Dømmekraft i krise?
64Se Austad, Kirkens Grunn, 104; se også Eivind Berggrav, Staten og mennesket: Oppgjør og framblikk (Oslo: Land og Kirke, 1945).
65Nazi-ledelsen i Berlin hadde reagert på Quisling-styrets harde linje overfor den norske kirke; særlig var Goebbels kritisk og mente det var en uklok politikk som bare styrket motstanden i folket. Oppgjøret med kirken skulle komme senere når krigen var over, se Austad, Kirkens Grunn, 199.
66Se Luthersk Kirketidende 28. desember 1940.
67Ibid.
68Dessverre har Ole Hallesby ikke etterlatt seg dagbøker, verken fra denne perioden eller fra tiden før eller senere. Heller ikke i hans etterlatte papirer er konfrontasjonen med Sigmund Feyling omtalt, jf. Nasjonalbiblioteket, Ms. 4o 4048.
69Det er Jan Ove Ulstein som hevder dette i en artikkel, se «Teologi i kontekst», i Austad et al., Dømmekraft i krise?, 144–45. Det er ikke korrekt at Hallesby står uavkortet på prinsippet om folkesuverenitet/parlamentarisme; han argumenterer også for å suspendere dette prinsippet for å få en handlekraftig regjering stilt overfor samtidens aktuelle politiske situasjon, jf. mine kommentarer ovenfor. Også i sitt prinsipielle syn på staten som en gudgitt ordning er han, som tidligere påpekt, mot den liberale kontraktsoppfatning mellom de styrende og de styrte; han forsøker i dette spørsmålet åpenbart å «ri to hester», uten å lykkes.
70Sigmund Feyling refset i april 1942 kirkeopposisjonen og viste til en «dødsens alvorlig sluttfase på det pågående verdensoppgjør», det vil si den avgjørende sluttkamp med «bolsjevismen og den internasjonale gudløshetsbevegelse», se Berg, Kirke i krig, 130–31, jf. også Austad, Kirkelig motstand, 96. En slik synsvinkel på krigen vil jeg tro også Hallesby kunne gi sin tilslutning til, se f.eks. Kullerud, Ole Hallesby, 321. Uten at det foreligger eksplisitte uttalelser, må vi også kunne slutte at Hallesby støttet Nazi-Tysklands angrepskrig mot Sovjetunionen.
71Redegjørelse 23. juli 1942 fra DMK til landets prester, menighetsråd mv., se Austad, Kirkelig motstand, 182–86. Også i sine innspill til forhandlinger mellom statsstyret og kirkeopposisjonen høsten 1942 var Hallesby på et tidspunkt villig til å anerkjenne okkupasjonsmakten såfremt kirken fikk sin åndelige frihet; se Biskopenes og DMKs redegjørelse 14. september 1942 for forsøket på forhandlinger, i Austad, Kirkelig motstand, 216.
72Anslagsvis 100 eksekusjoner fant sted i 1942, se Berg, Kirke i krig, 160.
73De teologiske fakulteter avgav 25. april 1942 en fellesuttalelse om Kirkens Grunn, men heller ikke i denne uttalelsen, hvor Ole Hallesby var representert, fremkom noen kritikk av jødeforfølgelsen, se Torleiv Austad, Dømmekraft i krise?, 69.
74Disse forhold var omtalt i utenlandske aviser, blant annet i svenske aviser, i det norske Arbeidermagasinet og i NKPs avis, dessuten i BBC og i meldinger fra eksilregjeringen i London, se Marte Michelet, Hva visste Hjemmefronten? (Oslo: Gyldendal, 2018), 134–36. Flere historikere har pekt på at det var først med invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 at jødeutryddelsen på Østfronten startet for fullt. Som kjent støttet både den protestantiske og den katolske kirke i Tyskland denne invasjonen, se f.eks. Karlheinz Deschner, Og hanen galte annen gang (Oslo: Gyldendal forlag, 1972), 272–78 mfl.
75Det er ingen sak i protokollene for DMKs styre sommeren og høsten 1942 som omhandler jødenes utsatte stilling; se Kirkekampens sentralarkiv, Ms. 403713.
76Arnold T. Øhrn var altså ikke hvem som helst i kirkelige kretser. Han var også formann for Dissentertinget, og han hadde sommeren 1940 undertegnet et felles opprop til bønn sammen med Eivind Berggrav, Ole Hallesby og Ragnvald Indrebø, så hans henvendelse kunne ikke neglisjeres av DMKs ledelse.
77Se Bruland, Holocaust i Norge, 62.
78Wilhelm Wagner var utdannet teolog og filosof fra universitetet i Bonn og underviste etter endt utdanning ved en indremisjonsskole i Godesberg; han ble medlem i NSDAP i 1933. Fra oktober 1935 arbeidet han ved SD i Berlin med etterretning og kartlegging av regimemotstandere og jøder, se Bruland, Holocaust i Norge, 61.
79Opplysning gitt av Mia Hallesby i hennes erindringer fra krigsårene i heftet «Utenfor og innenfor», se Nasjonalbiblioteket Ms. 4o 4049.
80Under rettssaken mot Wilhelm Wagner i 1947 vitnet Ole Hallesby til fordel for ham og sa blant annet at «i visse tilfelle hadde han [WW] vist en menneskekjærlighet som jeg aldri har møtt før hos noen tysker», se RA, L-dom 2479-47. Wilhelm Wagner fikk i denne saken dødsdom for å ha stått ansvarlig for organiseringen av deportasjonen av jødene i Norge til utryddelsesleirene; senere ble dommen nedsatt til 20 år og han ble benådet og satt fri i 1951. – Om det nære forholdet mellom Ole Hallesby og Wilhelm Wagner forteller også Odd Nansen i sine memoarer fra Grini, og sier at Hallesby hadde uttalt seg positivt om Wilhelm Wagner som et «dannet og forståelsesfullt menneske», se Odd Nansen, Fra Dag til Dag, bd. 2 (Oslo: Dreyers forlag, 1946), 337.
81Opplysninger gitt av Ole Hallesby og Ludvig Hope i vitneforklaring i straffesaken mot Wilhelm Wagner etter krigen, jf. fotnote 80.
82Se Ole Hallesbys etterlatte papirer, Nasjonalbiblioteket, Ms. 4o 4048 G4.
83I møte i februar 1943 med Wilhelm Wagner gikk Ole Hallesby sterkt ut mot Josef Terbovens ønske om å bruke et kristelig blad som FFR til krigspropaganda; men det var Wilhelm Wagner i samtale med Reichskommissar som forhindret at dette ble satt i verk, formodentlig fordi en fryktet uro i folket, jf. Berlins vurdering av kirkestriden.
84Wilhelm Wagner var av samme oppfatning i dette spørsmålet, og mente at «innblanding fra den første [staten] i den siste var utidig», se Heiene, Eivind Berggrav, 339.
85Se Bruland, Holocaust i Norge, 386–87.
86Se Austad, Kirkelig motstand, 222.
87Sitert etter Oskar Mendelsohn, Jødenes historie i Norge gjennom 300 år (2 bd.; Oslo: Universitetsforlaget, 1986), 103.
88Også referatet fra møte 6. november samme år med dr. Ohm i rettsavdelingen i SD viser en defensiv holdning hos Ole Hallesby. Han sier blant annet at tyskerne ikke forstår jødespørsmålet i Norge: «Her er ingen farlige jøder, bare enkle mennesker.» Dr. Ohm sier «vi må sikre oss mot jødene», og Hallesby svarer: «Ja, dere sikrer dere og blir usikre, det blir uro i folket.» se Nasjonalbiblioteket Ms. 4o4048 G4.
89Her reagerer Ole Hallesby med full styrke. I protesten mot lov 22. februar 1943 om nasjonal arbeidsinnsats sier DMK at det hersker krigstilstand mellom okkupasjonsmakten og Norge, og at de som ble innrullert til arbeidstjeneste, kunne komme i samvittighetskonflikt fordi de ble beordret til å kjempe mot sitt fedreland. – Det synes som denne saken bedre enn «jødesaken» engasjerer Hallesby, kanskje også fordi så mange var sterkt imot denne loven.
90Ole Hallesby sier om sitt kristne hjem: «Jeg takker Gud for at jeg har et hjem. Men ogsaa for at jeg har et hjemmets ideal.» I Hallesbys univers står mannen for idealet også i «hjemmet», så utsagnet uttrykker jo også en egenvurdering, se Kullerud, Ole Hallesby, 133.
91Før Ole Hallesby kunne inngå samarbeid med Eivind Berggrav under krigen, foretok han en utspørring av biskopens syn på kirkens læresetninger, begrenset til de to ledd i bekjennelsen han fant viktigst: jomfru Marias unnfangelse ved Den hellige ånd og Kristi legemlige oppstandelse. Denne scenen, hvor den skriftlærde dogmatiker med største selvfølgelighet setter seg til doms over den andre, må sies å stille til skue en ikke ubetydelig selvrettferdighet, som heldigvis dempes noe ved det komiske i selve situasjonen, se Kullerud, Ole Hallesby, 315.
92Vidkun Quisling var «upålitelig og manglet tillit i folket», sier Ole Hallesby i samtale 12.10.1942 med dr. Ohm i SD, se Nasjonalbiblioteket, Ms. 4o4048 G4.
93Sin spesielle, teologisk begrunnede form for antisemittisme fortsatte Ole Hallesby å gi uttrykk for også under krigen. Med henvisning til at «den kristne menighet på jord har overtatt de bibelske løfter», sa han i 1943, midt under jødeforfølgelsen, at «Israel som jødisk statsdannelse er for alltid forbi, det hører den første pakt til».
94Det finnes ikke noe referat i styreprotokollene som på formelt vis orienterer de andre i DMK om møtene med Wilhelm Wagner, hva de handlet om, hvilke saker som ble tatt opp, vurderinger, konklusjoner etc., se Nasjonalbiblioteket, Ms. 403713. Se også fotnote 79 ovenfor.
95Ole Hallesby sier det er viktig å finne en løsning på dette spørsmålet, se Den kristelige sedelære, 291–92.
96Det er viktig å skille mellom statskorporativisme som påtvinges organisasjonene utenfra, slik det skjedde i Italia og Tyskland i mellomkrigstiden, og organisasjonenes eget korporative samarbeid, nedfelt for eksempel i Hovedavtalen, selv om et slikt samarbeid også var sterkt ønsket fra arbeidsgivernes og statens side. Ole Hallesby med sin negative holdning til arbeiderbevegelsen på tretti-tallet står nærmere den kontinentale varianten enn den norske samarbeidsformen. Det er ellers en velkjent sak at Ole Hallesby og Einar Gerhardsen «fant hverandre» i synet på mange sosiale spørsmål som de drøftet mens de satt inne på Grini under krigen. Den siste var en sterk talsmann for korporative løsninger for å redde det norske kapitalistiske systemet ut av krisene. – Under okkupasjonen ble jo lønnsforholdene fastlagt av myndighetene uten forhandlingsrett for arbeidstakerne, så nærmere et fullstendig korporativt system enn i disse årene var det neppe mulig å komme.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon