Denne bokens tema er den komplekse utviklingen fram mot Det første vatikankonsil (1869–70), samt den innfløkte situasjonen på konsilet. Hovedvekten ligger på dogmet om pavelig «ufeilbarlighet». Samtidig antydes det – på kortfattet, men klargjørende vis – at 1800-tallets forsøk på å demme opp for den moderne verden gjennom bastant opprustning av pavens makt har hatt avgjørende innvirkning på katolisismen helt fram til vår tid. Dette poenget illustreres med et sitat av William Faulkner: «The past is never dead. It’s not even past.»

Bokens forfatter John O’Malley er jesuitt og mangeårig professor i kirkehistorie ved Georgetown University i Washington D.C. O’Malley har også skrevet om konsilet i Trent (1545–63) og Det andre vatikankonsil (1962–65). Han oppviser en suveren formidlingsevne og makter å framstille kompliserte saker på en balansert, men langt fra tannløs måte.

I fasene før konsilet sto gallikanismen (en fransk nasjonalkirkelighet som la grunnlaget for blant annet den tyske febronianismen) og ultramontanismen («over fjellene», der paven befinner seg) sentralt. Begge disse retningene preges i stor grad av de hyppige revolusjonene som fant sted fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, men på diametralt motsatt vis. Mens gallikanismen gjerne sluttet opp om liberale idealer som likeverd, økende demokrati og religionsfrihet, orienterte ultramontanismen seg tilbake til det eneveldige monarkiet. Politiske preferanser eller modeller hadde altså fundamental betydning på begge sider.

De to kirkelige partienes politiske holdninger ble omsatt i teologi og ekklesiologi, noe som slett ikke er uvanlig på katolsk hold. Gallikanerne – som var inspirert av konsiliarismen – vektla bispeembetet og den nasjonale kirkens selvbestemmelsesrett; ultramontanistene – som påfallende ofte var nyvakte katolikker eller konvertitter – insisterte på en monarkisk kirkestruktur med paven som suveren, absolutt og «ufeilbarlig» enehersker. O’Malley viser imidlertid at skillelinjen mellom disse kontrære strømningene ikke var entydig. Enkelte ultramontanister forfektet delvis liberale synspunkter, mens den liturgiske bevegelse – som fikk stor betydning i og med Vaticanum II – startet med klare ultramontane sympatier. Selv om forfatteren opererer med en noe videre definisjon av ultramontanismen enn andre, har han rett i at situasjonen før Det første vatikankonsil var mer kompleks enn ofte antatt.

Periodens paver støttet i hovedsak det ultramontane partiet. Her ble moderniteten og det nasjonale demokratiets framvekst betraktet som trusler av nærmest apokalyptisk art. Pavestatenes nedgangstid og nært forestående oppløsning innebar dessuten at kirkens politiske makt ble drastisk redusert. Traumatiske opplevelser som den franske okkupasjonen av Roma under Napoleon i 1808 og arrestasjonen av Pius VII året etter, utsatte det pavelige regimet for et enormt press. Den politiske desimeringen ble møtt med tiltak for å sikre absolutt pavemakt innad i kirken. Disse bestrebelsene falt sammen med ultramontanismens program, som med pavelig drahjelp fikk et markant hegemoni i tiden fram mot konsilet.

Pius IX (pave fra 1846–78) framsto først som en forholdsvis åpen leder. Men åpenheten ble etter hvert fortrengt av forskansning – på kirkens så vel som egne vegne – samt stadig mer autoritære holdninger. Encyklikaen Quanta cura og skrivet Syllabus errorum (begge fra 1864) – hvor blant annet sosialisme og kommunisme, religionsfrihet og skille mellom stat og kirke ble ettertrykkelig fordømt – inngikk i et veritabelt felttog mot moderniteten. Og selv om O’Malley ikke sier det fullt så eksplisitt, kan det knapt herske tvil om at dogmet om Marias «ubesmittede unnfangelse» (til forskjell fra alle andre mennesker) ble proklamert i 1854 som en slags prøveballong for infallibilitetstanken. Skjebnen til Edgardo Mortara – en jødisk unggutt som, etter å ha blitt nøddøpt av en kristen barnepike, ble tvangsoverlevert til kirken i 1858 for å få en kristen oppdragelse – medvirket også til en storm av protester mot Pius IX.

Jeg kan ikke gå inn på O’Malleys utførlige framstilling av hendelsene på Vaticanum I, det første kirkemøtet hvor ingen leke deltok, i detalj. Motstanden mot ufeilbarlighetstanken var sterk. Det gjaldt på konsilet, hvor John Henry Newman stilte seg i beste fall tvilende til forestillingen og andre konsilfedre avviste den. Også eksternt, i den offentlige opinionen og pressen, stormet det. Både Englands statsminister William Gladstone og Preussens ministerpresident Otto von Bismarck engasjerte seg. Skarpe teologiske innvendinger kom fra blant andre den tyske kirkehistorikeren Ignaz von Döllinger og den engelske adelsmannen Lord Acton.

Paven lot seg ikke stoppe av kontroversene. Ved bruk av massivt press – som indikerte hva «infallibiliteten» kunne medføre i praksis – fikk han gjennomslag for det nye dogmet da konstitusjonen Pastor aeternus ble vedtatt 18. juli 1870. Kun to biskoper stemte mot, men en rekke motstandere hadde forlatt Vatikanet i protest rett før avstemningen. «Ufeilbarligheten» var i utgangspunktet begrenset til avgjørelser ex cathedra, når paven definerte lære på vegne av hele kirken. Pius IX opererte imidlertid med en vid definisjon av «lære» som innebar at det pavelige primatet fikk vidt omfang. Konsilet ble avbrutt da nasjonale italienske styrker okkuperte Roma 20. september 1870, i kamp med pavens tropper. Blant tilhengerne ble dette betraktet som et argument for «ufeilbarligheten».

O’Malleys drøfting stopper med Det andre vatikankonsil, som banet vei for helt andre posisjoner enn Vaticanum I. Men linjene fra de prosessene boken redegjør for, kan like gjerne trekkes fram til i dag: Pave Johannes Paul II forfektet en bredt anlagt utvidelse av ufeilbarlighetsdogmets rekkevidde, betegnet som såkalt creeping infallibility. Etterfølgeren Benedikt XVI videreførte den innbitte kampen mot moderniteten gjennom tradisjonalistiske tilbøyeligheter. Og dagens pave Frans omfattes av – og stimulerer til – en tidvis hysterisk pavebegeistring, også i sekulære medier. Parallelt med dette har det skjedd en eksplosiv vekst i antallet helgenkårede paver. Verken ultramontanismen eller 1800-tallets katolske antimodernitet er altså kun fenomener fra fortiden; de gjør seg fortsatt sterkt gjeldende.

Jeg har kun en liten innvending mot O’Malleys bok: Til tross for et sammenfattende innledningskapittel blir de mange og ofte summarisk omtalte detaljene noen ganger så overveldende at historiens lange linjer står i fare for å drukne. Det gjelder ikke minst de kritiske perspektivene og konklusjonene, som forfatteren etter min mening kunne ha utviklet enda mer tydelig. Men dette forhindrer ikke at John O’Malleys bredt tilgjengelige framstilling bør være obligatorisk lesning for alle som er opptatt av den «moderne» katolisismens utvikling fra slutten av 1700-tallet og fram til midten av det 20. århundre.